Psykologien ut av steinalderen?

Etter å ha vokst opp med den ene og ikke minst den andre og femte fortellingen/forklaringen/fastslåtte sannheten om vår evolusjonære psykologi - altså hulen, bjørnejakten og slik - er det interessant å se at Scientific American er blitt noe mer forsiktig med årene.

Det er David Buller som kan fortelle (for ikke å si forklare og fastslå) at pop EP ikke har noen spesielt vitenskapelig bakgrunn.

Det er spesielt fire feilsutninger han avviser:

Fallacy 1:
Analysis of Pleistocene Adaptive Problems Yields Clues to the Mind’s Design

Fallacy 2:
We Know, or Can Discover, Why Distinctively Human Traits Evolved

Fallacy 3:
“Our Modern Skulls House a Stone Age Mind”

Fallacy 4:
The Psychological Data Provide Clear Evidence for Pop EP

Når vi kommer til den tredje og antagelig mest utbredte av disse mytene, sier Buller at

The view that “our modern skulls house a Stone Age mind” gets things wrong on the contemporary end of our evolutionary history as well. The idea that we are stuck with a Pleistocene-adapted psychology greatly underestimates the rate at which natural and sexual selection can drive evolutionary change. Recent studies have demonstrated that selection can radically alter the life-history traits of a population in as few as 18 generations (for humans, roughly 450 years).

Of course, such rapid evolution can occur only with significant change in the selection pressures acting on a population. But environmental change since the Pleistocene has unquestionably altered the selection pressures on human psychology. The agricultural and industrial revolutions precipitated fundamental changes in the social structures of human populations, which in turn altered the challenges humans face when acquiring resources, mating, forming alliances or negotiating status hierarchies. Other human activities—ranging from constructing shelter to preserving food, from contraception to organized education—have also consistently altered the selection pressures. Because we have clear examples of post-Pleistocene physiological adaptation to changing environmental demands (such as malaria resistance), we have no reason to doubt similar psychological evolution.

Moreover, human psychological characteristics are the product of a developmental process involving interaction between genes and the environment. Even if little genetic evolution has taken place since the Pleistocene, which is doubtful, human environments have changed in profound ways, as the examples above indicate. Any Pleistocene-selected genes we possess will interact with these new environments to produce psychological traits that may differ in important ways from those of our Pleistocene ancestors. So there is no good reason to think that all of our evolved psychological characteristics remain adapted to the lifestyle of Pleistocene hunter-gatherers.

Uten at biologien er kommet (eller noen gang vil komme) mange millimetre nærmere svaret på hvilken psykologi vi bør ha.

Dermed er det ikke med bakgrunn i biologien at jeg fastslår at vi bør satse mer på refleksjoner enn reflekser i møte med utfordingene vi står overfor som art og enkeltpersoner.

Og kanskje nedtone en stund alle fristende avsløringer om hvordan f.eks. ulike religiøse eller etiske impulser (f.eks. slik Dawkins pop EP'er i The God Delusion) er oppstått evolusjonært (og da med den ikke alltid dårlig skjulte underteksten at dette er bortforklart).

Uten at det er grunn til å tro at noe i nærheten av siste ordet er sagt om biologien på feltet, enten man nå er nyateist eller ikke. Men det kan være slutten på begynnelsen av debatten.