Nye minner

Takk til Vårt Land som nå endelig har begynt å belyse temaet som vi diskuterte her.

Noen utdrag, først fra Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

Hvis man blir kjent med minner om traumer for første gang etter terapi, bør det ringe en varselklokke, mener Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

– Det betyr ikke at minnene må være gale, men jeg mener de har kommet fram på en mindre pålitelig måte, sier han.

Dyrendal er svært kritisk til tankene om dissosiasjon, eller avspalting av minner, og synes ikke det virker som norske psykologer er kritiske nok til at terapi kan få fram falske minner.

Tvert i mot har nok dette vært så lite fremme i debatten i den seneste tiden, at det er vanskelig å konkludere med annet enn at media har vært relativt ukjente med problemstillingen.

Men dette er altså er ganske så farlig terreng, med atskillige grøfter og udetonerte granater. Psykologen Tim Brennen legger dermed ikke så mye i mellom.

Det er lite forskning som beviser ideen om at man kan glemme traumer i en lengre periode, og så begynne å huske dem, påpeker Tim Brennen. Han er professor i psykologi med hukommelse som spesialfelt, og har også vært sakkyndig i krigsforbryterrettssaken som har gått i Oslo tingrett i det siste.

Brennen viser til saker i USA tidlig på 1990-tallet der særlig unge kvinner etter terapi fortalte at de hadde gjenvunnet minner om grusomme ting de hadde glemt i flere år. Flere forskere mente dette var usannsynlig, men hadde lite forskning å slå i bordet med.

Seinere har temaet vært ekstremt betent, etter at fedre har blitt dømt for voldtekt av egne døtre på grunnlag av slike «recovered memories». Forskerne har vært mer opptatt av denne problematikken de siste 10-20 årene.

Brennen understreker at det er dokumentert at det er mulig å skape falske minner under forhold som ligner det terapeutiske, for eksempel der personer blir oppmuntret til å tenke på episoder som kan ha skjedd, og blir fortalt at de faktisk har skjedd.

– Jeg sier ikke at alle terapeuter gjør dette, og heller ikke at seksuelle overgrep i barndommen ikke forekommer, for det gjør det og det er helt forferdelig, presiserer han.

Dessverre er det nettopp dette siste som gjør temaet både betent og vanskelig.

Når noe rører ved så sterke følelser som anklager om overgrep, der det mange ganger skal mye til for at ofre tør å stå fram overfor autoritetspersoner, er det ikke underlig om innvendinger mot realiteten i "nye minner" blir møtt med vantro og motvilje.

Kanskje er det også grunnen til at Vårt Land unnlater å nevne en aktuell sak som berører dette.