Da er vi i ferd med å lande på den fjerde og siste kategorien i serien om science fiction og middelalderen, rett og slett science fiction om ... middelalderen.
For ordens skyld nevnes at dette betyr at det ikke er rom for en av de aller beste science fiction-romanene som er skrevet, selv om den er en sterk og klar allegori om middelalderen. Grunnen er ikke verre enn at den ikke foregår i middelalderen, men i en fremtid etter Den Store Katastrofen.
Det betyr ikke at A Canticle for Leibowitz er en bok du kan hoppe over, hvis du ønsker kred som science fiction-leser.
Men det gjør vi altså her.
I stedet våger vi oss inn i fortellingene som mer direkte inngår i temaet. For dette berører science fiction på flere måter. Skriver man bøker som handler sånn noenlunde om den faktiske middelalderen, blir vi et godt stykke på vei kjent med datidens mennesker som de var, tenkte og levde.
Og da risikerer vi virkelig å møte aliens. Noe som sier atskillig også om vår tid.
En av de morsommere romanseriene (spesielt de første bøkene) som finner sted i den virkelige middelalderen (før for mye forkludres), er fortellingene om Conrad Stargard.
Han er ikke mindre rådsnar enn andre amerikanere som har reist i tiden, og det kommer godt med når han havner i Polen i 1231, få år før mongolene
stormer bane.
Noe han heldigvis har fått med seg fra historietimene.
Første bok i serien er
Leo Frankowski: The Cross-Time Engineer
Siden Frankowski fikk tilbakemelding om at utkastet fremmet hans politiske og
livssynsmessige ståsted i overkant tydelig, valgte han å la hovedpersonen stå for til
dels motsatte verdier.
Dermed møter vi ingen republikaner eller ateist, men den
gode kommunist og katolikk Conrad.
Som nok ligger nærmere Frankowski når han ikke helt klarer å holde seg unna
pågående jomfruer på 14, noe som på 1200-tallet får det dramatiske resultat at
han må gifte seg.
Conrad bruker heldigvis mindre tid på damene enn på teknologi som kan redde
Polen fra barbarene. Til en interessant forandring fra plottet i mye annen
fantasy og SF som berører middelalderen, har hans teknologiske innovasjoner
stort sett full backing fra Kirken.
Altså en mer enn lettere utenomjordisk opplevelse for mange som lever i det tjueførste århundre.
Mens det ikke er noen grunn til å skjule at Frankowski skriver action uten andre pretensjoner enn å gi leserne en god opplevelse, finnes det andre SF-bøker med større pretensjoner.
Den kanskje mest kjente av disse er
Connie Willis: Doomsday Book
Det er ikke uvanlig å tenke at SF er det motsatte av stor litteratur. Ønsker du å beholde det inntrykket, er dette en fortelling du bør holde
deg unna.
En forsker på pestsykdommer stiller inn tidsmaskinen på 1320 for å
finne ut mer om Svartedauden. Forskningen blir ikke fullt så nøktern og rolig
når hun etter hvert oppdager at maskinen ved en feil har ført henne til 1348.
Til gjengjeld blir det mange varme, sterke og rystende møter med mennesker
under en av de verste katastrofene i historien. Det er ikke mye science fiction
som i større grad motiverer til å jobbe med Det ondes problem.
Overlever du relativt endeløse telefonsamtaler i en parallelhandling i
nåtiden, kan du altså lese verre ting enn Doomsday Boook.
Eller sagt p en annen måte er det ikke tilfeldig at boken vant prestisjontunge priser fra Nebula via Hugo til Locus Award.
Vi avrunder serien med to fortelinger av samme forfatter.
Michael Flynn:
Questiones super Caelo et Mundo
Kanskje er Michael Flynn den forfatteren som mer enn noen, uansett sjanger,
har forstått midelalderen, enten vi er opptatt av jordbruk, feudalsamfunn, liturgi, teologi, naturfilosofi eller teknologi.
I novellen (som finnes i denne samlingen) stilles spørsmål om
mangt i himmelen og jorden. Oxford-filosofen William av Heytesbury besøker den
ikke helt ureflekterte Buridan, rektoren ved universitetet i Paris. Det blir
ikke mindre interessante når filosofen Oresme og den unge Albert
Sakseren melder seg på.
Basert på egne og andres verker kjent i 1348, samt noen
smuler tilsynelatende tilfeldigheter, resonnerer de seg ut av den klassiske
aristoteliske bevegelseslæren. Følgen er at de kan kvantifisere hastighet og
akselerasjon, med forståelse av treghet og masse. Siden briller nylig er oppfunnet, løsner tilfeldigvis noen linser og ved å sette dem sammen på ulik emåter, oppdager de både teleskop og mikroskop.
Noe som kommer godt med når man skal se nærmere på planeter og utforske en pest som plutselig slår til.
Dette fører til at kretsen foregriper den vitenskapelige og teknologiske
utvikling med rundt 300 år. Som seg hør og bør forteller etterordet at kaptein
Sir Isaac Newton landet romskipet Buridan på månen i 1682.
Fortellingen fikk ikke uventet Sidewise Award i 2007, for beste alternativnovelle det året.
Det er ikke bare fordi novellen på mange måter kan betraktes som en introduksjon til, eller spinn off fra et større verk, at vi nå avrunder serien med
Michael Flynn: Eifelheim
Flynn kan skrive mer enn noveller. Mens novellen over vant en av de mindre kjente prisene, ble Eifelheim nominert til Hugo, den største prisen som gis innen science fiction.
Fortellingen åpner i et år vi begynner å bli kjent med. 1348 er av mange grunner favorittåret for science fiction om middelalderen.
Merkelige lys og lyder leder opp til en brann i en landsby i Schwartzwald. En moderne historiker forsker på bosetninger i Tyskland
og stusser over at det mangler en landsby i et område som etter alle solemerker
burde ha en. Tilbake i fortiden oppdager landsbypresten Dietrich noen merkelige
vesener i skogen.
Takket være sin studietid i Paris med kretsen rundt Buridan klarer han stort sett å holde hodet kaldt i forsøket på å kommunisere og forstå vesener som minner mer om vannkasterne (eller gargouillene) på landsbykirken enn landsbybeboerne.
Det hele mens svartedauden nærmer seg og ikke alle klarer å holde hodet like kaldt.
Dynamikken mellom fortid og nåtid fungerer bedre enn i Doomsday book. Kapitlene som foregår i nåtiden er nesten like viktige for sluttopplevelsen som kapitlene i fortiden. De blir ikke dårligere av også å fungere som pausemusikk mellom kompakte møter med en fortid som på mange måter er annerledes enn vår tid.
Boken følger lenge en tildels langsom fortellerform, men små og store, mer eller mindre latente konflikter i og rundt landsbyen blir stadig tydeligere, ikke minst i hovedpersonenes indre.
Vi blir kjent med mennesker som på godt og vondt tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke akurat er typisk for jorden i det 21. århundre. Og med andre vesner som tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke er typisk for jorden i noe århundre.
Er du er ute etter å bli kjent med aliens, får du dem altså her i dobbelt porsjon.
Michael Crichtons Timeline hører nok også hjemme i denne kategorien.
SvarSlettDet har du rett i. Har dessverre bare sett filmen, formoder boken er langt bedre.
SvarSlettBoka kan anbefales! Har hørt rykter om at filmen ikke var det helt store...
SvarSlettTakk, fikk litt skrekken etter filmen, ja.
SvarSlett