Middelalderen som SF

Før vi går til den mest interessante kategorien og dermed lengste posten om middelalderen og science fiction, tar vi turen innom fortellingene som bygger på en riktig fremstilling av middelalderens naturfilosofi.

Med andre ord antikkens.

I denne sjangeren er altså jorden rund og stasjonær. Solen går i bane om jorden, og planetene (eller altså "vandrerne" som ordet betyr) beveger seg med krystallsfærene de er festet til i et strengt ordnet hierarki over jorden.

Dette finner vi f.eks. tydelig i middelalderens mest kjente verk, Dantes Den guddommelige komedien, som vist på tegningen til høyre.

At jorden med den største selvfølgelighet er beskrevet som kuleformet hos Dante, Thomas Aquinas, i det norske Kongespeilet og alle andre tekster som uttaler seg om temaet i middelalderen, gjør ikke påstanden om datidens flatjordstro mindre bisarr i media, lærebøker og populærvitenskap.

I dette verdensbildet er det også slik at under månen er all naturlig bevegelse rettlinjet, mens den over månens krets er sirkulær. Mye henger sammen med evnen til å utnytte de fire elementene, ild, luft, jord og vann.

Og i denne sjangeren er altså alt dette sant. Et godt eksempel og ikke bare fordi det muligens er det eneste, er

Richard Garfinkle: Celestial Matters

I denne alternativhistorien ble Det hellenistiske riket aldri erobret av romerne, men dels konsoliderte seg og dels fortsatte å utbre seg, blant annet ved kolonier på et stort kontinent over havet i vest.


Mye skyldes deres teknologiske overlegenhet. Det begeistrer ikke alle andre riker at hovedpersonen er i ferd med å utvikle skip som kan seile på de himmelske oceaner, ved å utnytte både de jordiske fire elementene og himmelsk materie.

Når boken åpner er vi 900 år etter Alexander den store, i en kald krig med utstrakte sabotasjeaksjoner og attentater mot hovedpersonens utviklingsteam.

Det er ikke unaturlig at motstanderen er det overdådige Midtens Rike som baserer sin teknologi på Xi og Den Himmelske Orden og der metall og tre erstatter jord som element.

Mange vil utvilsomt finne både det ptolemaiske og taoistiske teknobabbelet ukjent. At det til tider mer enn lettere bevisst er gjort uklart og den andre parts teknologi stadig forvirrer de involverte rikene, gjør ikke fortellingen mindre til science fiction.

I morgen går ferden til den største og siste kategorien, SF om middelalderen.