søndag 20. mai 2012

Kommentarkommentarer

En utfordring ved å blogge er at noen kan oppdage at du gjør det.

Det er dermed i seg selv en opplevelse å få godt over 6 000 treff (det gikk så fort at jeg aldri rakk den obligatoriske feiringen av det 666.) på en bloggpost etter at den ble lenket til av VG. Men det som er mest interessant er de mer enn hundre kommentarene.

Nå er jeg ikke av de som misliker kommentarer. Tvert i mot var bakgrunnen for innlegget og serien det inngår i et godt stykke på vei et ønske om å få kommentarer siden jeg nå holder på med en bok eller to om temaet. Det er alltid greit å sondere terrenget en gang eller fire før man legger ut på tokt.

Og skal man få respons, hjelper det å spissformulere seg, sånn litt innimellom. At dette har ført til såpass mye innspill er dermed hyggelig og nyttig, men det betyr ikke at det er like enkelt å forholde seg til alt. Kommentarfelt er i det hele tatt en egen sjanger.

Dermed noen kommentarkommentarer. Hva slags kommentarer er kommet? Hva sier de? Hva svarer man, for ikke å si jeg?

Skal jeg forsøke å sortere kan kommentarene plasseres i litt ... ulike grupper.
  1. Fra de som ikke leser innlegget, men bare vet hvordan det skal besvares
  2. De som feilleser innlegget, og sier det samme (men tror de motsier det), misforstår det helt (og svarer på noe annet) eller tar det til inntekt for noe det ikke handler om (han skriver om gudsargumenter, altså en ... kreasjonist!)
  3. De som leser innlegget, men tar setninger ut av sammenhengen, pussig nok i egen favør
  4. De som leser innlegget og bruker det som springbrett for egne kjepphester om dette og (la oss legge til) hint - noe som har skapt underdebatter i kommentarfeltet
  5. De som leser innlegget, men ikke kommentarene, og dermed gjentar for fjaksifjerde gang noe som allerede er kommentert og besvart
  6. De som leser innlegget, men ikke det som jeg linket til (ikke minst denne) for å sette en slik argumentasjon inn i en bredere sammenheng og motvirke enkelte misforståelser av sjanger og setting. Dermed får noen seg til å tenke at jeg med gudsargumenter mener bevis (hva nå det er i denne sammenheng), og følger opp med at siden jeg ikke leverer "bevis", er det hele verdiløst.
  7. De som leser innlegget, men da som om det skulle være et rigid fagfilosofisk dokument, mens det altså er (her er det bare å holde seg fast) et ... blogginnlegg med mer enn noen gram forsøk på fyndige og fornøyelige formuleringer. Dermed blir enhver mangel på rigide definisjoner for ikke å si bevis for at noe i det hele tatt eksisterer (hvorfor tenkte jeg ikke på å bevise det?!) eller bruk av uttrykk som "uskapt" (ordet inngår jo ikke i premissene og signaleriserer i tillegg i følge en og annen at jeg mener noe må være ... skapt!!), tas til inntekt for at innlegget var håpløst elendig og tilsnikende. 
  8. De som leser innlegget og svarer klart og kompetent (uten å gjenta andre kommentarer unødig)
Dessverre er siste gruppen i mindretall.

Hvordan forholder man seg så til dette, særlig hvis man bare er oppsatt med to hender og 24 timer i døgnet?

Det er mange måter å reagere når egne blogginnlegg blir velsignet av media. Noen lukker nok øynene og håper det går over. Andre tenker kanskje at de gode motinnleggene forsvinner i mengden av mindre gode, slik at ingen merker det om man ikke svarer på dem. Muligens slår enkelte tilbake med en og annen spiseskje humor og knivsodd harselas. Noen er muligens så nerdete/nidkjære/fanatiske/samvittighetsfulle at de svarer på alt, uansett.

Min strategi var i starten å svare på alle kommentarer, selv de som var gjentagelser (ja, jeg er en nidkjær nerd osv.). Etterhvert har strategien av nødvendighet blitt å fokusere på de som jeg opplever sier noe nytt, og når jeg har anledning.

Siden jeg de seneste dagene har drevet med alt fra å se Avengers (heia Whedon!), feire bursdag (ikke min) og ivareta familieliv (mitt) og de neste dagene kommer til å gjøre mer av samme slag, samt bedrive noe som kalles for jobb (inkludert skrive- og leseoppdrag på fritiden) mer enn sånn noenlunde, kan jeg love at det vil ta tid å svare selv på dette.

Opplevelsen bremser likevel ikke videre blogging, selv om det å stikke hodet høyt fram fra hoppkanten med sigar og spissformuleringer i følge empiri fra sagalittteraturen betyr at man stiller seg lagelig til for hogg. Og da hender det at noen ikke bare er ute etter å stusse luggen. 

Men det hjelper alltids å verge seg med metakommentarer. Vi lever tross alt i 2012.

19 kommentarer:

  1. Kristendommen har vært på vikende front over mange år i Norge, mye som følge av en rivende vitenskapelig og teknologisk utvikling. Det som var ansett som umulig å kunne finne ut av for hundre år siden er i dag mulig å studere i detalj både i mikro og makro kosmos. Områder det ikke finnes teorier om blir stadig færre, noe som gjør at det blir stadig mindre plass for en skapende gud oppi det hele. Den skapende guden har blitt drevet fra skanse til skanse, og får en stadig mindre betydningsfull rolle i spillet om universets tilblivelse.
    Den gangen menneskene levde i små flokker i en primitiv verden preget av vill natur og lite kunnskap, var det rasjonelt å to at det var en høyere makt som hadde skapt alt. I dag vet vi så mye mer om den geologiske og biologiske tilblivelsen jorden slik vi kjenner den i dag.
    Vi vet stadig mer om biologisk slektskap og arvematerialer. Så mye at vi kan tukle med og genmodifisere naturen og oss selv i stadig større utstrekning.
    Livet på jorden har over milliarder av år blitt komplisert, mangfoldig og vakkert. Fossiler og geologiske spor er håndfaste beviser for dette. Men til tross for mangfoldet har alle hovedgrenene på livets tre har felles opphav (dyr inkludert mennesker, planter, parasitt, sopp, alge eller den av året nyoppdagede hovedgrenen representert ved organismen Collodictyon). Den første av disse urorganismene må altså ha vært så primitiv at den klarte å komme over kløften fra ikke-liv til liv og samtidig så avansert at den klarte å formere seg. Til tross for at jorden skulle bli det perfekte stedet for liv var det bare én slik urorganisme som klarte dette spranget og ble opphavet til alt livet på jorden. Sannsynligheten for at det skulle inntreffe var liten men tydeligvis ikke null. Kanskje en dag vil forskningen på feltet ha kommet så langt at spranget fra kjemi til biologi kan gjøres i laboratoriet. Da er det ikke behov for bistand fra Gud til den oppgaven.
    Så er det Big Bang. At alt i universet inkludert tid og rom skal for ca 14 milliarder år siden ha vært komprimert sammen til en altoppslukende singularitet. Alt dette skal ha skjedd som følge av kjente og ukjente naturkrefter som det forskes på i Zern, der teorier testes og styrkes hver eneste dag. Du vil gjerne at Gud skulle kunne stå utenfor singulariteten som inneholdt hele universet og starte Big Bang. Men hvis du aksepterer at universet er uendelig stort nå, så bør du også akseptere at universet var uendelig stort også i Big Bangs første øyeblikk. Ellers må jeg spørre deg om hvilket tall du må dele en uendelig størrelse på for å få en endelig størrelse? Hvis det ikke fantes noe utenfor måtte i så fall Gud selv være fanget i den altoppslukende singulariteten og starte Big Bang innenfra. Det henger ikke på greip.
    En annen svakhet i resonnementet ditt er at du ikke knytter sammen den kosmologiske guden som starter Big Bang, og hjelper den første livsformen over kløften fra ikke-liv til liv, med den mellommenneskelige moralske guden med absolutt moral, til én og samme gud. Hvorfor skulle den storslagne guden som skaper universet være så opptatt av mellommenneskelig moral? Mennesker er jo selv utstyrt med en selvsentrert moral kombinert med en viss porsjon empati, og trenger ikke nødvendigvis en guds moralisering for å kunne omgås andre. Samtidig ser vi i dag skrekkeksempler på teokratier der «absolutt moral» praktiseres nådeløst og brutalt.
    Du postulerer også at rasisme er galt uansett, som eksempel på absolutt moral. Det er jo selvfølgelig politisk korrekt å hevde i Norge etter 22. juli. Men hvis en ser på rasisme som fenomen i naturen, har den nettopp vært en av de viktigste drivkreftene bak evolusjonen. Hvis det ikke fantes noen form for «rasisme» i naturen med at en art holdt seg til sin egen art, ville vi ikke hatt det store artsmangfoldet som finnes på jorden i dag. Når du aldri så galt sier at vi enten må si at rasisme ikke egentlig er grunnleggende galt, eller at Gud finnes, så kan ikke Gud ha hatt noe med evolusjonen og dermed skapelsen av artsmangfoldet å gjøre.

    SvarSlett
  2. Jeg skal vel egentlig la BAD få svare på innlegg som henvender seg til ham, men jeg håper han tilgir meg at jeg påpeker et par ting. Han får selv irettesette meg dersom jeg sier noe som går imot det som er hans egne meninger, og jeg skal ikke late som om jeg er hans talerør.

    "En annen svakhet i resonnementet ditt er at du ikke knytter sammen den kosmologiske guden som starter Big Bang ... med den mellommenneskelige moralske guden med absolutt moral, til én og samme gud"

    Dersom du hadde tatt deg tiden til ordentlig å lese innleggene til Davidsen, hadde du kanskje sett at dette første argumentet for eksistensen av noe uendelig, ubevegelig etc. IKKE behøver være hverken den kristne Gud eller noen andre former for guddommer. Disse første postene er begynnelsen på en serie med poster som skal argumentere for en personlig skaper, men han har enda ikke kommet så langt. Dette kan leses ut fra sammenhengen og har også blitt nevnt flere ganger av Davidsen i kommentarfeltene.

    "Du postulerer også at rasisme er galt uansett, som eksempel på absolutt moral. Det er jo selvfølgelig politisk korrekt å hevde i Norge etter 22. juli"

    Å hevde at rasisme er galt har, så vidt meg bekjent, vært politisk korrekt i alle fall siden etter andre verdenskrig. I tillegg til å være politisk ukorrekt står det på et ekstremt svakt filosofisk og etisk fundament. Dette gjelder de fleste måter å tolke ordet "rasisme" på, noe som bringer meg til neste punkt.

    "Hvis det ikke fantes noen form for «rasisme» i naturen med at en art holdt seg til sin egen art, ville vi ikke hatt det store artsmangfoldet som finnes på jorden i dag"

    Når vi snakker om "rasisme" ligger det som regel tanker om forskjellsbehandling av medmennesker basert på "ytre" kvaliteter av ett eller annet slag bak. Selv om begrepet er vagt, snakker vi for eksempel ikke om forskjellsbehandling av andre arter (spesiesisme). Drivkreftene bak evolusjon er heller ikke rasisme i denne forstand, men konkurranse individer imellom, uavhengig av arter, raser eller andre vage biologiske begreper. Selv om Davidsen skulle bruke begrepet rasisme i den ekstremt vide forstanden du antyder (noe jeg er temmelig sikker på at han ikke gjør) er ikke dette et godt argument for at evolusjonen ikke kan styres av en Gud.

    SvarSlett
  3. Anonym 22:06...

    Du leverer en mengde påstander uten kilder, bevis eller argumenter. Jeg skal likevel kommentere dem, antagelig vil svaret strekke seg over flere kommentarer og noen timer (tar dette i pauser).

    Vi starter med den første

    Kristendommen har vært på vikende front over mange år i Norge, mye som følge av en rivende vitenskapelig og teknologisk utvikling.

    Tja, det finnes mange forklaringer og oppfatninger av dette. Dette er én. På 60-tallet inngikk dette i normale sekulariseringsteorier, slik Peter Berger og andre presenterte den. Religion og kristendom skulle forsvinne i løpet av noen år i møtet med det moderne samfunn osv.. De seneste tiårene har man endret dette, fordi empirien er motsatt i svært mange land, dels fordi kristendom er på fremmarsj, dels ikke synker så mye som man hadde ventet og dels fordi alternativreligion tar over i stedet (Märthas engler osv.).

    Jeg tror det er greit om du dokumenterer slike påstander før du spiller dem inn som selvsagte sannheter som du bygger din argumentasjon på, eller i det minste tror du setter en stemning som din argumentasjon så skal få medvind av.

    SvarSlett
  4. Fortsetter med neste påstand:

    Det som var ansett som umulig å kunne finne ut av for hundre år siden er i dag mulig å studere i detalj både i mikro og makro kosmos. Områder det ikke finnes teorier om blir stadig færre, noe som gjør at det blir stadig mindre plass for en skapende gud oppi det hele. Den skapende guden har blitt drevet fra skanse til skanse, og får en stadig mindre betydningsfull rolle i spillet om universets tilblivelse.

    Disse påstandene savner også dokumentasjon, i tillegg til at de kan problematiseres sterkt.

    For det første har klassisk kristen tenkning ikke operert med noen "God of the gaps", Gud har (med unntak som hos Newton på 1600-tallet) ikke vært sett på som en fysisk forklaring, men som en forklaring på eksistensen av det fysiske.

    At ny kunnskap har redusert behovet for Gud kan sikkert stemme for en del folkelig teologi (og andre som ikke er kjent med klassisk kristen tenkning), men resultatet har også vært en protest mot denne kunnskapen som i kreasjonismen som vokste fram på 1900-tallet.

    For det andre er det slik at gudsargumenter før 1900-tallet i hovedsak ikke baserte seg på at "den skapende guden" hadde noen rolle i "universets tilblivelse", siden man oppfattet at universet var evig.

    Først med ny kunnskap på 1920-tallet fikk man BB-modellen og kunne altså begynne å snakke om universets tilblivelse.

    Siden man oppfattet at man fikk vitenskapelig støtte for at universet var datert, kunne man med større frimodighet argumentere for at det kunne/måtte være skapt.

    I stedet for at "en rivende vitenskapelig utvikling" førte til dårligere argumenter for gudstro, førte den altså til bedre.

    SvarSlett
  5. Neste...

    Den gangen menneskene levde i små flokker i en primitiv verden preget av vill natur og lite kunnskap, var det rasjonelt å to at det var en høyere makt som hadde skapt alt.

    Hvorfor var det rasjonelt? Hadde de ikke rasjonelle argumenter var det ikke rasjonelt verken den gang eler nå. Var det en gang rasjonelt basert på argumenter, må du vise at disse argumentene ikke holder idag, hvis du hevder at det ikke lenger er rasjonelt å tro på "en høyere makt".

    I dag vet vi så mye mer om den geologiske og biologiske tilblivelsen jorden slik vi kjenner den i dag.

    Det stemmer, men også her går noe av denne kunnskapen i andre retninger enn du synes å legge opp til. Mens man inntil Pasteurs tid på slutten av 1800-tallet mente at liv oppstod av seg selv omtrent hvor som helst (man så f.eks. at fluer kom ut av gjødsel), oppdaget man at det var svært vanskelig for liv å oppstå av seg selv. Faktisk såpass vanskelig at man den dag i dag sliter med å se hvordan det en gang er teoretisk mulig.

    Vi ser med andre ord igjen at ny kunnskap ikke har redusert grunnlaget for gudstro, men heller styrket det.

    Til og med Dawkins trekker dette fram i The God Delusion som en av barrierene som "tilfeldighetene" må krysse for at vi skal kunne få liv slik vi kjenner det i dag.

    Regnestykket han setter opp (uten å regne etter) er forøvrig lettere kuriøst, siden det ender med å gjøre gudstro mer sannsynlig enn hans egen ateisme;-)

    SvarSlett
  6. Fortsetter

    Til tross for at jorden skulle bli det perfekte stedet for liv var det bare én slik urorganisme som klarte dette spranget og ble opphavet til alt livet på jorden.

    Hvor i all verden har du det fra at jorden skulle bli det "perfekte stedet for liv"? Mener du at den er det i dag? Eller at den burde ha vært det hvis det fantes en Gud?

    Har du kort sagt noe argument her, eller er det bare enda en forhastet formulering?

    Sannsynligheten for at det skulle inntreffe var liten men tydeligvis ikke null. Kanskje en dag vil forskningen på feltet ha kommet så langt at spranget fra kjemi til biologi kan gjøres i laboratoriet. Da er det ikke behov for bistand fra Gud til den oppgaven.

    Som sagt

    a) Klassisk kristen teologi har ingen God of the gaps, og dermed ikke behov for Gud som fysisk eller biologisk forklaring - og dermed finner man ikke manglende fysisk/biologisk kunnskap som grunn for noen av de klassiske gudsargumentene

    b) At livets opprinnelse var vanskelig å få til naturlig var ukjent til slutten av 1800-tallet. Oppdagelsen av dette har dermed ikke redusert troverdigheten av gudstro, men i stedet av mange (selv om det etter mitt skjønn er God of the gaps) blitt brukt for å styrke en gudsargumentasjon.

    c) Om man en gang i fremtiden skulle oppdage en troverdig naturlig forklaring på livets opprinnelse, vil det ikke svekke klassisk kristen gudstro (som like lite nå som i middelalderen ser noen motsetning mellom Gud som primærårsak og naturprosesser som sekundærårsaker)

    SvarSlett
  7. Vi gir oss ikke ennå;-)

    Så er det Big Bang. At alt i universet inkludert tid og rom skal for ca 14 milliarder år siden ha vært komprimert sammen til en altoppslukende singularitet. Alt dette skal ha skjedd som følge av kjente og ukjente naturkrefter som det forskes på i Zern, der teorier testes og styrkes hver eneste dag. Du vil gjerne at Gud skulle kunne stå utenfor singulariteten som inneholdt hele universet og starte Big Bang. Men hvis du aksepterer at universet er uendelig stort nå, så bør du også akseptere at universet var uendelig stort også i Big Bangs første øyeblikk.

    Beklager, men verken Cern eller jeg aksepterer det, siden vår tid og rom ble til i BB, og rommet har utvidet seg løpende siden da.

    Ellers må jeg spørre deg om hvilket tall du må dele en uendelig størrelse på for å få en endelig størrelse? Hvis det ikke fantes noe utenfor måtte i så fall Gud selv være fanget i den altoppslukende singulariteten og starte Big Bang innenfra.

    Dette er altså meningsløs argumentasjon som ikke har noe å gjøre med Guds eksistens, noe du muligens aner siden du legger til "hvis det ikke fantes noe utenfor".

    Siden Gud ikke er en fysisk størrelse, er Gud ikke en del av det fysiske rommet og har dermed så mye plass han måtte ønske, uansett hvor stort universet er.

    Det henger ikke på greip.

    Nettopp. Og derfor burde du kanskje mistenkt at dine premisser ikke var sakssvarende før du gikk ut med dem.

    Men tenker man at motparten har tungt for det, er det fort gjort...

    SvarSlett
  8. En annen svakhet i resonnementet ditt er at du ikke knytter sammen den kosmologiske guden som starter Big Bang, og hjelper den første livsformen over kløften fra ikke-liv til liv, med den mellommenneskelige moralske guden med absolutt moral, til én og samme gud.

    Vel, det er ikke mulig å se noe svakheter i et resonnement man ikke har sett. Siden jeg ikke har gitt noe resonnement for dette i denne bloggserien, er det dermed en underlig påstand.

    Hvorfor skulle den storslagne guden som skaper universet være så opptatt av mellommenneskelig moral?

    Vel, er Gud moralsk, er det ikke underlig om Gud er opptatt av moral. Er Gud ren kjærlighet (slik kristne har fått det for seg), er det ikke underlig om Gud reagerer på alt som ikke er kjærlighet, enten det måtte være blant mennesker eller eventuelle beboere på planeter i andre solsystemer.

    Mennesker er jo selv utstyrt med en selvsentrert moral kombinert med en viss porsjon empati, og trenger ikke nødvendigvis en guds moralisering for å kunne omgås andre.

    Vet ikke helt om vi lever på samme planet, men jeg er enig i det Bibelen sier om at vi har fått nedlagt i oss en samvittiget og moralforståelse.

    At vi stadig må minnes på dettem skjerpe oss osv,, trenger omfattende lover og politivesen, for ikke å si antmobbekampanjer, konfliktråd og familierådgivning, domstoler i Haag osv. osv. forteller meg at vi trenger mye "moralisering", og da kan det være greit å få backing også fra høyere makter.

    Samtidig ser vi i dag skrekkeksempler på teokratier der «absolutt moral» praktiseres nådeløst og brutalt.

    Nettopp, så det bør vi unngå, ikke minst fordi kjærlighet er det mest grunnleggende i universet. Der er vi helt enige.

    SvarSlett
  9. Siste kommentar på innlegget ditt:

    Du postulerer også at rasisme er galt uansett, som eksempel på absolutt moral. Det er jo selvfølgelig politisk korrekt å hevde i Norge etter 22. juli. Men hvis en ser på rasisme som fenomen i naturen, har den nettopp vært en av de viktigste drivkreftene bak evolusjonen.

    Da snakker vi nok helt forbi hverandre. Rasisme (i betydningen oppfatning av egen rase (og ikke art) som mer verdifull enn egen) har tvert i mot vært en av de mest destruktive kreftene i historien, enten vi tenker antisemittisme, apartheid, nazisme eller "negerslaveri".

    Jeg kan kort sagt vanselig tro at du virkelig mener at rasisme er en viktig og varig verdi, og ikke grunnleggende galt.

    Hvis det ikke fantes noen form for «rasisme» i naturen med at en art holdt seg til sin egen art, ville vi ikke hatt det store artsmangfoldet som finnes på jorden i dag.

    Ved siden av din feilbruk av ordet rasisme til å omfatte arter, handler evolusjon i svært stor grad også om tilpasning til miljø og til og med i mange tilfeller om samarbeid mellom arter.

    At arter konkurrerer med og tildels spiser hverandre og dermed kan få evolusjonære fortrinn er ikke noe problem om man ikke er vegetarianer eller totalpasifist.

    Skal man vise at det er umulig at Gud kan finnes i en verden med lidelse, må man vise at det er umulig at Gud kan ha noen grunn til å tillate lidelse, slik vi argumenterte for i en serie blogginnlegg i fjor om Det ondes problem.

    Når du aldri så galt sier at vi enten må si at rasisme ikke egentlig er grunnleggende galt, eller at Gud finnes, så kan ikke Gud ha hatt noe med evolusjonen og dermed skapelsen av artsmangfoldet å gjøre.

    Ditt argumentet her bygger som vist på så mange feil premisser at det er vanskelig å vite hvor man skal starte - eller slutte (det er flere enn jeg har nevnt).

    Når jeg runder av nå er det altså av tidshensyn;-)

    SvarSlett
  10. Jeg synes det er vanskelig å få grep om den guden du tror på ut i fra svarene dine. Det gjør det vanskelig å diskutere Guds eksistens med deg. Når du samtidig benytter en del språlige knep blir det også vanskelig å dekode det du sier.

    Du skriver et sted at du mener Gud er evig og uskapt. Men er tydeligvis uenig med Bibelen i at Gud skapte himmelen og jorden.

    Så skriver du at Gud er kjærlighet. En konsekvens av dette skulle da tilsi at kjærlighet er evig og uskapt.

    Men er kjærligheten det? Her trenger jeg en forklaring. Hvor var kjærligheten før det første mennesket fantes? Og hvor er kjærligheten etter at det siste mennesket har levd? Jeg tar opp tidsaspektet siden noe som er evig må overvinne tiden.

    Her er kildehenvisningen: Det var jeg som var kilden og som kommenterte denne artikkelen din:
    http://www.kulturvinduet.no/tekst/7197/Gudsbevis---er-det-sa-noye-daF.aspx

    SvarSlett
  11. En liten kommentar til dette med rasisme:

    Homo sapiens sapiens er en relativt ung menneskeart (noen titals millioner år gammel). I tidligere tider var det flere forskjellige menneskearter, og ikke bare forskjellige menneskeraser.

    Med framtidig segregering der kristne får barn med kristne, muslimer med muslimer osv. vil det kunne oppstå en egen kristen menneskeart som ikke kan få fertilt avkom med den muslimske menneskearten osv. Dette har da i så fall skjedd med Guds vilje. Ville det da være naturlig å endre rasismebegrepet?

    SvarSlett
  12. Annonym 22.mai, 18:51...

    Jeg synes det er vanskelig å få grep om den guden du tror på ut i fra svarene dine. Det gjør det vanskelig å diskutere Guds eksistens med deg. Når du samtidig benytter en del språlige knep blir det også vanskelig å dekode det du sier.

    Flott om du er konkret på disse "knepene" så jeg forstår hva du mener. Ønsker ikke å lure noen...

    Du skriver et sted at du mener Gud er evig og uskapt. Men er tydeligvis uenig med Bibelen i at Gud skapte himmelen og jorden.

    Noe overrasket her, hvor er jeg uenig i det? Er det din tolkning når jeg tar opp Aquinas og andres poeng om at Gud må eksistere selv om noe fysisk skulle ha eksistert fra evighet av?

    Hvis det er grunnen, er det altså ikke for å si at jeg er uenig med Bibelen i at Gud er skaper, men for å gi et argument for at noe eventuelt evig fysisk ikke er en god innvending mot Guds eksistens.

    Så skriver du at Gud er kjærlighet. En konsekvens av dette skulle da tilsi at kjærlighet er evig og uskapt.

    Men er kjærligheten det? Her trenger jeg en forklaring. Hvor var kjærligheten før det første mennesket fantes? Og hvor er kjærligheten etter at det siste mennesket har levd? Jeg tar opp tidsaspektet siden noe som er evig må overvinne tiden.


    Kort sagt: At Gud er kjærlighet handler om Guds vesen - ikke om hva Gud gjør, men hva Gud er. Gud kan vise sin kjærlighet før det første mennesket overfor andre ting, som ved å skape det fysiske, og overfor andre personer i treenigheten (sorry for å trekke inn et kristent poeng her).

    Ellers er det jo slik hvis Gud eksisterer at det ikke vil være noen tid etter at det siste mennesket har levd, siden han tilbyr oss evig liv (og dette er kun et kristent poeng).

    SvarSlett
  13. Anonym 22.5. 19:12...

    En liten kommentar til dette med rasisme:

    Homo sapiens sapiens er en relativt ung menneskeart (noen titals millioner år gammel). I tidligere tider var det flere forskjellige menneskearter, og ikke bare forskjellige menneskeraser.

    Med framtidig segregering der kristne får barn med kristne, muslimer med muslimer osv. vil det kunne oppstå en egen kristen menneskeart som ikke kan få fertilt avkom med den muslimske menneskearten osv. Dette har da i så fall skjedd med Guds vilje. Ville det da være naturlig å endre rasismebegrepet?


    Hvorfor skulle det være det? Artsbegrepet er jo litt sånn definisjonsmessig og det er ikke noe problem å utvide forståelsen av antirasisme til å gjelde "alle medlemmer av en rase/art med tenkende vesener" eller noe sånt.

    Bedre å safe på den sikre siden, for å si det slik, enn å la moralen styres av (hypotetiske) evolusjonære endringer om en million år eller ti.

    Spørsmålet vil uansett dukke opp straks vi oppdager aliens eller at Bigfoot finnes og er siste rest av homo erectus eller noe slik. Det har dermed vært behandlet på interessante måter i en masse science fiction-romaner, for ikke å si av forfattere som Lewis og Tolkien.

    Det er et kristent poeng for Tolkien at Ringens Brorskap består av representanter for både ulike menneskeslekter og hobbiter, dverger og alver, og når Lewis avslører våre fordommer i møte med annerledes utseende aliens i Out of the Silent Planet.

    SvarSlett
  14. Det virker liksom at det ikke er mulig å nå inn til deg og diskutere. Du spiller hele tiden "fortelleren", skyver andre foran deg og vil liksom ikke fronte og stå for egne meninger og forestillinger. Jeg kunne liksom like gjerne lese en lærebok.

    SvarSlett
  15. Til og med Dawkins trekker dette fram i The God Delusion som en av barrierene som "tilfeldighetene" må krysse for at vi skal kunne få liv slik vi kjenner det i dag.

    Regnestykket han setter opp (uten å regne etter) er forøvrig lettere kuriøst, siden det ender med å gjøre gudstro mer sannsynlig enn hans egen ateisme;-)


    Har du referanse til dette, evt kunne du sitert litt kanskje? Hørtes på en måte litt gøyalt ut.

    SvarSlett
  16. Anonym 16:18...

    Det virker liksom at det ikke er mulig å nå inn til deg og diskutere. Du spiller hele tiden "fortelleren", skyver andre foran deg og vil liksom ikke fronte og stå for egne meninger og forestillinger. Jeg kunne liksom like gjerne lese en lærebok.

    Takk for komplimentet!

    Ikke alle klarer å lyde som en lærebok når de får 200 kommentarer på 3 dager;-)

    Men det er jo litt vittig at den hundrede anonyme som kommenterer i løpet av de seneste dagene synes at jeg ikke er lett å få tak på. Hvem er f.eks. du? Eller forrige anonyme eller den fjortende før det?

    Får jeg upersonlige kommentarer er det ikke garantert at svaret blir dypt og inderlig...

    SvarSlett
  17. Hernrik, du kan jo kikke litt på det jeg skrev i en fjern fortid på http://www.kulturvinduet.no/tekst/7127/Dawkins-dekodet---Del-2A-Teser-og-tekanner.aspx

    Mulig det er en tierfaktor eller noe sånn feil der, mener jeg rettet på det da jeg laget en utvidet versjon i bokform året etter ("Svar skyldig").

    SvarSlett
  18. Ser det mangler et ikke i siste parantes i min post 09:06. Ikke umulig å tenke seg fram til hvor den skulle stått.

    SvarSlett
  19. Eller hvordan parentes staves.

    SvarSlett