Hva i all verden?

Da tar vi et forsiktig forsøk på å vende tilbake til vår lille serie om Guds eksistens.

Det kan da være grunn til å understreke at dette som nevnt i første blogginnlegg altså handler om å komme med noe mer utdypende stoff enn det man rekker på 5 minutter (noe som ikke forhindret en på twitter til å fordumme forkorte det ned til fem sekunder for å avsløre dårskapen).

Temaet denne gang er altså det bevingede Gud?Hva i all verden? Og vi befinner oss fortsatt på en blogg, ikke i et filosofisk forum, så her er det bare å dempe forventningene til smuler og fotnoter.

Selv om det kan bli langt nok.

En av innvendingene mot Guds eksistens er at noe slik er umulig å tro på fordi det er umulig å definere siden vi ikke har empirisk tilgang til det og dessuten finnes det jo dette berømte utallet av guder, fra Afrodite til Zevs and beyond, så hvilken skal vi velge?

Enkelt og enfoldig sagt kan denne innvendingen knyttes til noe vi tidligere har kalt for scientisme eller kanskje mer konkret logisk positivisme. Tanken er kort sagt at vi kun kan si noe meningsfullt om eller kreve allmenn gyldighet for hva vi kan se, måle, veie osv.

Dermed blir det å bruke begrepet Gud like meningsfullt som begrepet Qlarp, hvis vi ikke kan fange noen av dem i mikroskopet eller teleskopet, eller en gang periskopet.

Det er begreper som forteller oss null og nada. Jeg kan tro på Qlarp (som jo er en fascinerende figur), men jeg kan ikke forvente at andre skal dele min tro.

Mot dette er det blitt anført en rekke innvendinger og ikke bare at selve scientismen er en filosofisk holdning og som sådan ikke kan bevises empirisk. Det handler også om at vi kan gi noen former for beskrivelser av Gud som kan etterprøves eller i hvert fall vurderes rasjonelt, selv om det ikke er i laboratoriet.

Nå er det de som hevder at Intelligent Design (eller forsåvidt kreasjonisme) på naturvitenskapelige måter påviser Guds eksistens (eller i hvert fall en intelligent designer), men dette holder vi altså noen syvmilssteg unna denne bloggen.

Men kan ikke noe påvises emprisk (vi ser da også bort fra religiøse opplevelser i denne runden, selv om noen er blitt mest overbevist av dem) åpner det jo for det klassiske spørsmålet om jeg står i fare for å bli lurt.

Kan ikke hvem som helst påstå hva som helst og hevde at det tilfeldigvis er akkurat så langt unna at vi ikke kan se det (som en tekanne i bane om Mars) eller såpass usynlig at vi ikke kan se det uansett hvor kraftige teleskopene måtte bli?

Og kan vi i det hele tatt si noe meningsfullt om Gud? Det avhenger selvsagt av hva vi sier – og hvordan vi begrunner dette. Uten for mange direkte sammenligninger for øvrig vil de fleste tenke at det er meningsfullt og forståelig om jeg sier om Gud at dette er en personlighet, en som elsker, en som har fri vilje, står bak det fysiske osv.

Uansett er det viktig at vi er tydelige om hva slags eksistens vi snakker om. Handler det om noe kvantitativt eller kvalitativt? Finnes Gud kun i mitt hode? Er Gud tilgjengelig for argumentasjon? Kan jeg kjenne igjen Gud om jeg skulle se ham? Kan vi komme lenger enn det som ofte kalles for en ”deistisk gud”, altså en skaper som siden har gjemt seg ett eller annet sted bak kosmos og verken sender skrifter eller sønner til kloden?

Og i så fall hvor langt? Blir det bare tull og intoleranse å antyde at argumentene peker i retning av Bibelens Gud (eller en tolkning av Bibelens Gud)? Kan dette til og med hjelpe oss til å se flere av Guds egenskaper enn filosofiske argumenter? Eller må vi avskrive alle konkrete religioner siden de synes så tullete og rare, alle mann?

Skal det være meningsfullt å snakke om Guds eksistens, må det være som noe som kan inngå i et årsaksforhold, i en vid forstand av årsaksbegrepet. Vi snakker med andre ord ikke om eksistensen av et tall eller en abstraksjon eller Askeladden.

Selv om det finnes teologiske tradisjoner som legger vekt på at det eneste vi kan si om Gud er hva Gud ikke er, skal vi her forsøke å være såpass klare om hva slags Gud vi tar opp til diskusjon at det er mulig å argumentere både for og i mot.

La oss starte med Guds egenskaper. En klassisk måte å tenke om Gud er som ”det høyeste vesen som det er mulig å tenke seg” eller som et fullkomment vesen. Dette inngår for øvrig i et gudsargument som vi ikke skal komme inn på i denne serien, blant annet fordi vi ikke synes det holder. Viktigere enn det er at det vi er inne på med en slik definisjon er kvaliteter, ikke kvantiteter.

For det er alltid mulig å tenke seg en høyere kvantitet. Det er meningsløst å si at Gud er det ”tyngste” eller ”mest høylydte” eller ”mest voluminøse” eller ”sterkest luktende” vesen, for kan alltid komme ett som er enda større og sterkere opp på broen.

Begynner man å snakke om Gud på denne måten, viser man tydelig at man ikke forstår tenkesettet - eller snakker om guder.

I stedet handler dette om forhold som for eksempel maksimal tenkelig godhet og makt, noe som blant annet innebærer at Gud ikke kan gjøre noe som ikke er tenkelig – for eksempel å skape firkantede sirkler. Skal vi snakke om Gud er dette som et maksimalt vesen og altså ikke guder som Tor eller Odin (for det er alltid mulig å tenke seg en større eller sterkere gud), en teknologisk avansert alien (for det er alltid mulig å tenke seg en som er hakket mer avansert) eller en Supermann (for det er alltid mulig å tenke seg en enda suprere, for eksempel en som ikke er påvirket av kryptonitt).

Videre vil vi si at skal gudsbegrepet være meningsfullt må det også være noe som er evig og uskapt (hvis det er skapt av noe annet, må dette andre være mer kraftigere og mer opprinnelig) og skaper av det fysiske. Hvis det eksisterer en Gud er dette som den ytterste og mest grunnleggende virkelighet og altså ikke noe som selv krever en ytterligere grunn eller forklaring..

Vi kan også se på Guds egenskaper rent logisk. Tradisjonelt tenkt er Gud allvitende, fri, personlig, god, skaper, allestedsnærværende, åndelig, evig og én. Hvis vi starter med å tenke oss at Gud er allmektig (eller maksimalt mektig), følger det av dette at Gud også må vite hva som kan gjøres, altså er allvitende, ellers er det noe han kunne ha gjort som han ikke kan gjøre, fordi han ikke vet om at det kunne gjøres.

Av dette kan vi følgelig slutte at Gud må kunne tenke og altså ha et sinn. Men skal Gud kunne gjøre alt som er mulig å gjøre, kan det ikke være noe som hindrer ham i å gjøre dette – altså må Gud være fri. En Gud som kan tenke og er fri må med andre ord være personlig. Og en Gud som er maksimalt vitende vil også vite hva som er godt – og kunne gjøre det som er godt. Det henger dermed på greip å si at Gud er god.

Vi har dermed antydet at vi kan finne de andre egenskapene til Gud ved å starte med én av dem. Vi kunne vist noe av det samme ved å starte for eksempel med at Gud er makimalt god (da må han vite alt som er godt, altså være maksimalt vitende på det området og kunne utføre alt som er godt, altså være maksimalt mektig på det feltet osv.).

Vi sier ikke at vi kan regne oss udiskutabelt fram til alle Guds egenskaper uansett hvor vi starter, men finner vi stor grad av rasjonell sammenheng i gudsbegrepet, øker det sannsynligheten for at gudstro er rasjonell.

Hadde gudsbegrepet i seg selv vært selvmotsigende og ikke hengt på greip, ville det vært liten grunn til å holde det for sant.

Men at vi kan si noe rasjonelt om Gud er ikke det samme som å vise at Gud finnes. Det holder ikke at noe er koherent med seg selv, det må også være koherent med andre saksforhold og helst med empiri.

Vi har i de tidligere innleggene i serien tatt opp noen saksforhold (som argumenter) og noen typer empiri (som eksistensen av det fysiske, og ting som tyder på at det fysiske ikke kan være fra evighet av) som viser at gudstro er koherent på ulike måter i forhold til i hvert fall noen typer data.

Det betyr ikke at vi er i mål. Men det kan være vi snart er ute av startblokkene.