Store norske leksikon dissekert

Noen ganger må man klype seg både i armen og øynene før man oppdager at man faktisk er våken.

Og at virkeligheten er enda verre enn antydet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, selv om man unngår myten om middelalderens angivelige forbud mot disseksjoner.

Dermed er det ikke helt uten febertokter at vi siterer fra Store norske leksikons forsøk på å formidle Medisinens historie, forfattet av intet ringere enn redaksjonen.

Fra 1136 fikk de geistlige forbud mot å forlate klostrene for mer enn to måneder: Studiereisene deres hadde vakt misnøye. Slik ble de holdt borte fra verdslige fristelser, men de ble også forhindret fra å utdype sine medisinske kunnskaper, som for øvrig ble enda mer begrenset da det i 1215 ble nedlagt absolutt forbud mot operasjoner. Helsetjenesten i klostrene måtte nå nærmest innskrenke seg til helbredelse ved tro: Man oppmuntret til pilegrimsferder og gjorde bruk av helgenrelikvier ved behandlingen av syke. Imidlertid fortsatte man også å bruke legende urter fra de rikholdige klosterhagene.

Situasjonen var selvmotsigende: Samtidig som det utkom håndbøker i bruken av urter, stimulerte geistligheten til overtro fordi den truet de troende med himmel og helvete og hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk. Denne holdningen førte i sin mest ekstreme form til torturering av hekser, som ble brent på bål i Kristi navn.

Tettheten av feil, sammenblandinger, selvmotsigelsende situasjoner og jumping to conclusions i artikkelen er så stor at det ikke bare er påkrevd med bønn og urter, men også alvorlige kirurgiske inngrep i teksten.

Selv om dette kan synes forbudt i leksikonredaksjoner, skal man dømme etter denne artikkelen.

Hva som egentlig har foregått er ikke enkelt å si. Muligens er man så farget av myten om den mørke middelalderen og tanketomme kristne at man Vet-Hvordan-Det-Egentlig-Var (TM) og dermed er vaksinert mot å bruke hodet og kilder.

Når man da ikke tolker dem som en viss fyr leser Bibelen. Eller man bare finner på.

Koblingen mellom å skrive om munkenes forbud mot å utføre operasjoner og at de angivelig skal ha hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk og ... hekseprosesser, er så drøy at blodtrykket kan friste til en årelating eller to.

Det hører tilsvarende lite hjemme å avvise antikkens og middelalderens kristne bruk av medisin og kirurgi når man innleder delen om europeisk middelalder med å hevde at

Etter at kristendommen vant innpass i Europa, ble sykdom betraktet som en Guds straffedom som kunne helbredes bare ved Guds hjelp.

Denne type myter er så misvisende at det kun kan forklares med fordummende feilkoblinger bygget på modernitetens myter.

Og alt selvsagt uten snev av å oppgi antydninger til spor av en eneste liten kilde, ikke engang fra en nyere bok om temaet.

La oss for ordens skyld sitere fra den til høyre, Ferngrens analyse fra 2009.

It is the thesis of this book that Christians of the first five centuries held views regarding the use of medicine and the healing of disease that did not differ appreciably from those that were widely taken for granted in the Graeco-Roman world in which they lived. They did not attribute most diseases to demons, they did not ordinarely seek miraculous or religious cures, and they employed natural means of healing, whether these means involved physicians or home or traditional remedies.

I mangelen av kilder og mindre historisk gangsyn enn tunnelsyn dukker det dermed ikke opp tanker i redaksjonen om at historien ikke var slik de hevder, enten vi tenker på hekser eller det helsemessige.

Siden middelalderen er så fundamentalt forskjellig fra vår tid er det selvsagt heller ikke mulig at noe av dette knyttet til kirken og kirurger kan handle om tildels fornuftig profesjonskamp.

Litt på linje med hva som kan forekomme mellom leger og sykepleiere.

Dermed kan det være greit med blodoverføring fra en artikkel om kirurgers sosiale posisjon.

During the later Middle Ages, the medical hierarchy appears to be firmly established. On the top of the hierarchy is the learned doctor who deals with specific congenital malformations and complexion imbalances. The surgeon stands in the middle and deals with major trauma, while the barber is on the bottom and performs minor surgery such as bloodletting and simple cauterization. However, because people perceived surgery to be a learned craft more than a science and because other guilds taught rudimentary surgery without requiring a university degree, there was a general fear among educated surgeons that many barbers and other artisans would take up the profession of surgery. This fear is most evident in Guy de Chauliac's statement that "If the surgeon has not learned geometry, astronomy, dialectics, nor any other good discipline, soon; the leather workers, carpenters and furriers will quit their own occupations and become surgeons."

Det hadde imidlertid lenge vært åpent for omtrent hvem som helst å bedrive kirurgi, en praksis som man forståelig nok etterhvert ... skar ned på.

The primary reason surgery was so open to untrained artisans was that surgeons defined their profession more as an art than a science. Before the thirteenth century, most medical and surgical learning occurred in the monasteries. But as of 1215, the Fourth Lateran Council forbade the clergy from surgical practices such as cautery and incisions. While this prohibition went mainly unheeded, it does suggest a type of ideological separation between the knowledge of medicine and the practice of surgery. The clergy allowed members to study but not perform surgery because they felt the performance of surgery was unclean. In Chirurgie, Henri Mondeville seems to be responding to this. As Mondeville states, God acted as a surgeon when creating Eve from out of Adam's rib, and Jesus used clay to heal the blind man's eyes; yet nowhere in the Scriptures do they test urine or feel for a pulse.

Dette handlet med andre ord ikke om "uvitenhet" og "overtro", men om profesjonskamp.

It is not fair to ascribe all the blame for this dichotomy only on the Fourth Lateran Council. In trying to outdo their colleagues, surgeons also created their own problems. With respect to medicine, they claimed their profession required a practical art. But this definition allowed unknowledgeable artisans into the profession. So with respect to unknowledgeable artisans, they claimed their profession required learning. This wavering between practical art and learning is common in surgical manuals. For example, Lanfrank analyzes the word "surgery" as coming from the Greek cheir hand' and ergon work,' thus making surgery an art or craft in which practitioners use their hands to heal sickness. Lanfrank then defines surgery as "a medicinal science, which techi us to worche wi handis in mannes bodi." With this definition, Lanfrank attempts to define surgery, like medicine, as a learned profession. Also wavering between positions is Mondeville. He argues, "We surgeons, being more practical, do not engage in such searching investigations [as those of doctors]; we are satisfied with fewer books." Then he states, "surgery does not consist only of manual operation; it is above all a theoretical science, and this aspect of it cannot be mastered by any mere layman."

Dette må selvsagt sees i sammenheng med fremveksten av laugsvesenet - som på den ene siden sikret sine medlemmer rettigheter og i noen grad organisert opplæring, men på den andre innebar monopol og dermed kunne legge begrensninger i tilgangen på kirurger.

While the definition of surgery opened the door for untrained artisans to enter, the creation of the vernacular surgical manual offered the knowlege for them to remain. While guilds provided the necessary structure and organization for students to practice surgery, their access to more general surgical knowledge was poor. Unlike the twelfth-century clergy who studied and wrote on medicine and surgery, the thirteenth- and fourteenth-century surgeon did not always have access to surgical books or, if he did, he did not have the language background needed to read surgical textbooks, which tended to be written in Latin.

Noe av dette er da også speilet når vi leser videre i Store norske slik vi gjengir noen avsnitt lenger ned, selv om det blir hengende helt i lufta etter en brå overgang mellom to avsnitt. Muligens har det skjedd en amputasjon av tekst som kunne ha gitt sammenheng fremfor en såpass selvmotsigende situasjonen som vi ser her.

Hvor kom plutselig den "ikke-geistlige legen" fra? Hva har dette med astrologi og årelating å gjøre med om man er geistlig eller ei? Er det noen sammenheng mellom noe av dette og middelalderens tenkning forøvrig, for ikke å si klassisk gresk medisin slik vi finner den hos Galenos?

Og hvor dukker plutselig "kirurgene" opp fra hvis det ble forbudt å drive operasjoner i 1215? Eller gjaldt det bare i klostre? Og var det så ille hvis det likevel fantes kirurger andre steder?

Artikkelen gir ingen forklaring. At leksikonet bidrar til forvirring fremfor forståelse, sier nok mer om redaksjonen enn om leseren.

Konsultasjonsværelset til den ikke-geistlige legen var på denne tiden og frem til 1400-tallet ofte mer likt et astrologisk laboratorium, ettersom mange leger for en stor del la astrologi til grunn for sin diagnose. Årelating ble en viktig behandlingsmåte. Det eneste fra denne tids medisinske praksis som har betydning i dag, er urinanalysen. Legen hadde svært små kunnskaper om menneskekroppen, og det som var kjent, skrev seg fra Galenos' verker. Det «skitne» arbeidet ble utført av kirurgene, som rangerte lavere enn de egentlige legene.

Ja, her var det en arbeidsfordeling, i prinsippet tilsvarende det vi finner i dagens helsevesen, selv om kirurgene nå nok står høyere enn fastlegene, og ikke bare i lønn. Men det er bra at man - i det minste indirekte - sier noe om at forbudet mot at munker skulle drive kirurgi ikke var avgjørende for om det ble foretatt operasjoner.

For det skulle man overlate til profesjonelle. Og det var ikke alltid så ille. Tvert i mot var det faktisk så bra at Store norske er nødt til å kommentere det.

Det hele var mindre ... barbarisk enn "man" vanligvis har antatt.

Dette skillet mellom kirurger og andre leger var for øvrig mindre skarpt i Italia enn ellers i Europa, og italienerne dominerte utviklingen innen feltet anatomi. Den første kirurgiske læreboken, den såkalte Bambergske kirurgiske håndbok, oppkalt etter stedet der en avskrift ble funnet, utkom år 1100 i Salerno. Det var en oppsummering av den kirurgiske innsikt som var fremkommet i de foregående århundrer. Foruten denne utkom det i 1170 i Salerno et lignende verk av Frugardi. I flere hundre år dannet disse to bøkene grunnlaget for kirurgiens kunnskaper. De operasjonene som ble utført på 1100-tallet, var ikke fullt så barbariske som man vanligvis har antatt. For eksempel kjente man til en slags narkose. Kirurgene var også opptatt av etikk og etikette. De fleste kirurgiske lærebøker åpnet med et kapittel om de moralske egenskaper en student måtte ha, og hvilke tekniske ferdigheter man måtte tilegne seg.

At siste del av en artikkel litt vel ofte motsier og avvæpner første del er ikke noe nytt.

Det er heller ikke ... helt nytt at en artikkel om middelalderen må passe nøye på å si noe krasst om kirken og hvor ille det man drev med i middelalderen egentlig var og hva dette bare måtte føre til.

Uansett hvordan det måtte stemme med noe så uinteressant som kilder - eller resten av artikkelen.

Eller at leksika på den ene siden beskylder middelalderen for å være for opphengt i antikke skrifter som Galenos sine mange verker om medisin og på den andre roser renessansen for å se at de samme skrifter var ... betydningsfulle.

Etter ca. 1450 fant det sted en bemerkelsesverdig forandring i folks livssyn og tenkemåte. Verden ble sett på med nye øyne. Greske og romerske forfattere ble plutselig betydningsfulle igjen.

Det hele topper seg når leksikonet med all sin tyngde og autoritet videreformidler myten om at man i middelalderen mente jorden var liten - og flat.

Oppdagelsen av Amerika (1492). Man ble klar over at verden var større enn de lærde alltid hadde påstått, og man begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd.

Med andre ord stadig bedre grunner til å anbefale Wikipedia.

Oppdatert 25.11.2014: Da er SNL-artikkelen tatt av nett og erstattet med en kortere.