Verdens beste TV-serier - åttende plass

Vi er nå kommet til en av de virkelig sagnomsuste seriene.

Skal man snakke om verdens beste TV-serier er det rett og slett ingen vei utenom Star Trek, ihvertfall ikke i denne kvadranten av galaksen.

Men da den opprinnelige Star Trek ble lansert 8. september 1966, var det ikke mange som la så mye merke til den. Som andre litt odde 60-talls serier forsvant den ut til venstre, og det etter bare tre sesonger. Riktignok fikk den oppmerksomhet - og nominasjoner til beste dramaserie - men den ble liksom ikke helt tatt på alvor.

Så kom reprisene. Og populariteten. Og nerdene. For ikke å si myten. Og nerdene.
Nevnte vi forresten nerdene?

Etterhvert er Star Trek blitt litt av en familie. Jeg må innrømme at jeg aldri har hatt særlig sans for 60-talls-serien, og nok har atskillig blandede følelser for flere av oppfølgerne.

Selv om jeg ser Next Generation (1987-1994) oftere enn den opprinnelige serien, er det ett eller annet ved det estetiske uttrykket - og da ikke bare uniformene - som avskrekker. Muligens ikke verre enn at spesialeffekter fra 80-tallet fort oppleves som noe litt vel ostede av de av oss som forlanger det umulige av seriebudsjetter.

Voyager (1995 – 2001) klarer jeg å se flere episoder av i slengen (de siste sesongene er i grunnen svært så spennende, med dybde og dimensjoner omtrent som Star Gate og Star Gate Atlantis). Altså både spennende og riktig så storslagent.

Likevel er det i hovedsak to grunner til at Star Trek slår Bab 5 på seriefrontene.

Hemmeligheten heter Enterprise (2001 – 2005), med unntak av aller siste episode. Og Deep Space 9.

Førstnevnte fordi den holder seg til rimelig nymotens fortellerteknikk og estetikk (som Star Gate), sistnevnte fordi den er genial.

Deep Space 9 (1993-1999) er serien som dels er en halvplagiat av Babylon 5 (enkelte er vel fristet til å si helplagiat, selv om de egentlig ikke er veldig like med det lille unntak at de foregår på en romstasjon), dels er en svært så opplagt Star Trek-serie og dels noe ganske så unikt.

Synergien er til å ta og føle på. DS9 er av disse eposene som bare vokser og vokser. De første par sesongene skiller seg tilsynelatende ikke mye ut fra øvrige Star Trek-serier, selv om de stadig oftere finner på nye vrier for å unngå å bruke de tradisjonelle uniformene.

Samtidig gis det stadig hint om at noe større, noe mektigere og mer monumentalt er på gang. Fra sesong 4 er det umulig å stoppe å følge med. Og de siste sesongene må være noe av det mest dynamiske og dramatiske som er laget av noen TV-serie.

Allerede i første episoden introduseres vi for det spirituelle, for ikke å si overnaturlige elementet. Eventuelt det "naturlige" som har transcendert eller steget opp - ascendet på godt sciencefictionisk - til en høyere sfære der tiden ikke er lineær og det meste kan skje. Selv om dette pussig nok er på sikt, i den lineære tid, får man i det minste følelsen av noe som har overskredet grensene vi er kjent med i det materielle univers.

Det antyder nok også at serien hører til unntakene (hvis vi igjen ser bort fra Bab 5) når sjefen på romskipet/romstasjonen i første episode etter noen heller overskridende opplevelser i et ormhull i rommet tillegges en Messias-rolle av innbyggerne på planetene han skal beskytte. Hva dette innebærer er en av mange tråder som utvikles gjennom syv sesonger.

Nå er det vanskelig ikke å oppfatte dette som metaforer, for ikke å si speilbilder av USA og internasjonale spenninger og skikkelser på tiden serien er laget. Og det understreker hvor mye verden hadde forandret seg siden den første Star Trek-serien. Mens sosiologene på 50 og 60-tallet (og dermed SF-forfatterne) så for seg en rent sekulær fremtid, hadde man på 90-tallet forstått av religion var som selveste internettet - kommet for å bli.

Og noe som betydde svært så mye for svært så mange. Omtrent som livssyn generelt.

Selv om filosofi og teologi, for ikke å si konsistens, likevel ikke alltid er like mye til stede selv hos de beste manusforfattere, innebærer DS9 dermed en endring av SF fra fokuset på modige eventyrere i det fysiske univers (og en rekke glimrende moralske dilemmaer), til en serie eventyr som også berører det metafysiske, selv om det oftere minner om buddhisme enn Aquinas.

Uten at man dermed gir slipp på engasjerende etiske konflikter, og med større vekt på også det politiske enn noen annen SF-serie, siden Bab 5.

Det er i det hele tatt få serier som med sterkere virkemidler synliggjør dilemmaene og senvirkningene når nazi-lignende okkupanter overlater en planet til en interplanetarisk styrke med tilhold på romstasjonen Deep Space 9.

Skal du se en rørerende romantisk, rystende realistisk, prinsipiell politisk, modig metafysisk og elevert etisk serie, kommer man ikke utenom DS9. Saken blir ikke dårligere av et persongalleri av de mer skjellsettende, enten vi befinner oss i eller utenfor den biologiske verden.

Det tar i det hele tatt ikke lang tid før de fleste glemmer uniformer og frisyrer. For ikke å si tid og rom.