tirsdag 23. september 2008

Verdens beste TV-serier - åttende plass

Vi er nå kommet til en av de virkelig sagnomsuste seriene.

Skal man snakke om verdens beste TV-serier er det rett og slett ingen vei utenom Star Trek, ihvertfall ikke i denne kvadranten av galaksen.

Men da den opprinnelige Star Trek ble lansert 8. september 1966, var det ikke mange som la så mye merke til den. Som andre litt odde 60-talls serier forsvant den ut til venstre, og det etter bare tre sesonger. Riktignok fikk den oppmerksomhet - og nominasjoner til beste dramaserie - men den ble liksom ikke helt tatt på alvor.

Så kom reprisene. Og populariteten. Og nerdene. For ikke å si myten. Og nerdene.
Nevnte vi forresten nerdene?

Etterhvert er Star Trek blitt litt av en familie. Jeg må innrømme at jeg aldri har hatt særlig sans for 60-talls-serien, og nok har atskillig blandede følelser for flere av oppfølgerne.

Selv om jeg ser Next Generation (1987-1994) oftere enn den opprinnelige serien, er det ett eller annet ved det estetiske uttrykket - og da ikke bare uniformene - som avskrekker. Muligens ikke verre enn at spesialeffekter fra 80-tallet fort oppleves som noe litt vel ostede av de av oss som forlanger det umulige av seriebudsjetter.

Voyager (1995 – 2001) klarer jeg å se flere episoder av i slengen (de siste sesongene er i grunnen svært så spennende, med dybde og dimensjoner omtrent som Star Gate og Star Gate Atlantis). Altså både spennende og riktig så storslagent.

Likevel er det i hovedsak to grunner til at Star Trek slår Bab 5 på seriefrontene.

Hemmeligheten heter Enterprise (2001 – 2005), med unntak av aller siste episode. Og Deep Space 9.

Førstnevnte fordi den holder seg til rimelig nymotens fortellerteknikk og estetikk (som Star Gate), sistnevnte fordi den er genial.

Deep Space 9 (1993-1999) er serien som dels er en halvplagiat av Babylon 5 (enkelte er vel fristet til å si helplagiat, selv om de egentlig ikke er veldig like med det lille unntak at de foregår på en romstasjon), dels er en svært så opplagt Star Trek-serie og dels noe ganske så unikt.

Synergien er til å ta og føle på. DS9 er av disse eposene som bare vokser og vokser. De første par sesongene skiller seg tilsynelatende ikke mye ut fra øvrige Star Trek-serier, selv om de stadig oftere finner på nye vrier for å unngå å bruke de tradisjonelle uniformene.

Samtidig gis det stadig hint om at noe større, noe mektigere og mer monumentalt er på gang. Fra sesong 4 er det umulig å stoppe å følge med. Og de siste sesongene må være noe av det mest dynamiske og dramatiske som er laget av noen TV-serie.

Allerede i første episoden introduseres vi for det spirituelle, for ikke å si overnaturlige elementet. Eventuelt det "naturlige" som har transcendert eller steget opp - ascendet på godt sciencefictionisk - til en høyere sfære der tiden ikke er lineær og det meste kan skje. Selv om dette pussig nok er på sikt, i den lineære tid, får man i det minste følelsen av noe som har overskredet grensene vi er kjent med i det materielle univers.

Det antyder nok også at serien hører til unntakene (hvis vi igjen ser bort fra Bab 5) når sjefen på romskipet/romstasjonen i første episode etter noen heller overskridende opplevelser i et ormhull i rommet tillegges en Messias-rolle av innbyggerne på planetene han skal beskytte. Hva dette innebærer er en av mange tråder som utvikles gjennom syv sesonger.

Nå er det vanskelig ikke å oppfatte dette som metaforer, for ikke å si speilbilder av USA og internasjonale spenninger og skikkelser på tiden serien er laget. Og det understreker hvor mye verden hadde forandret seg siden den første Star Trek-serien. Mens sosiologene på 50 og 60-tallet (og dermed SF-forfatterne) så for seg en rent sekulær fremtid, hadde man på 90-tallet forstått av religion var som selveste internettet - kommet for å bli.

Og noe som betydde svært så mye for svært så mange. Omtrent som livssyn generelt.

Selv om filosofi og teologi, for ikke å si konsistens, likevel ikke alltid er like mye til stede selv hos de beste manusforfattere, innebærer DS9 dermed en endring av SF fra fokuset på modige eventyrere i det fysiske univers (og en rekke glimrende moralske dilemmaer), til en serie eventyr som også berører det metafysiske, selv om det oftere minner om buddhisme enn Aquinas.

Uten at man dermed gir slipp på engasjerende etiske konflikter, og med større vekt på også det politiske enn noen annen SF-serie, siden Bab 5.

Det er i det hele tatt få serier som med sterkere virkemidler synliggjør dilemmaene og senvirkningene når nazi-lignende okkupanter overlater en planet til en interplanetarisk styrke med tilhold på romstasjonen Deep Space 9.

Skal du se en rørerende romantisk, rystende realistisk, prinsipiell politisk, modig metafysisk og elevert etisk serie, kommer man ikke utenom DS9. Saken blir ikke dårligere av et persongalleri av de mer skjellsettende, enten vi befinner oss i eller utenfor den biologiske verden.

Det tar i det hele tatt ikke lang tid før de fleste glemmer uniformer og frisyrer. For ikke å si tid og rom.

16 kommentarer:

  1. Kirk: I was aboard the Enterprise-B in the deflector control room. The bulkhead disappeared and then I found myself out there chopping wood, right before you walked up.

    Picard: Look... history records that you died saving the Enterprise-B from an energy ribbon... eighty years ago. (Star Trek: Generations)

    I rest my case.

    SvarSlett
  2. Only question I ever thought was hard,
    was: Do I like Kirk, or do I like Picard
    ?

    Har ventet lenge på denne posten, og det er godt å se at sci-fi ser ut til å få sin del av oppmerksomheten.

    SvarSlett
  3. Benjamin Sisko for ever!

    SF får sin del av oppmerksomheten fordi mye av de beste manusene lages der.

    Men vi skal som tidligere truet med greie å presse inn 50 % fra andre sjangere likevel.

    Bare å smøre seg med tålmodighet ettersom jeg ikke er en hvit nerd.

    SvarSlett
  4. Ihuga B5-fan som eg er... så må eg nesten påpeike at DS9 kom vel før B5. Det var vel heller slik at folk trudde at B5 var ein DS9-klone... og fekk seg eit slag i bakhovudet.

    Utover det... tja... Enterprise? Heilt grei liksom. Eg føler at Star Trek vert litt mykje teknobabbel. B5 er akkurat pompøst nok for meg... men så likar eg Wagner då.

    SvarSlett
  5. Ja, DS9 kom ut før B5, men Straczynski kan fortelle at Paramount kjente til B5 allerede i 1989. Og introfilmen var ferdig før DS9 begynte å filme.

    På sin lobbyrunde etter noen som ville finansiere serien ga han dem bakgrunnsmateriale og plott for første sesong.

    Men, bortsett fra romstasjonbiten - og at man har større temaer enn de fleste andre serier - ser jeg ikke mange likheter.

    SvarSlett
  6. Likskapen ligg jo berre i første sesong, der ein tilsynelatande kunne tru at romstasjonsbiten var alt B5 var...

    Men du vil ikkje starte meg på ein B5 vs ST greie... skal vi ikkje berre sjå Star Wreck: In the Pirkenning i stadenfor? ;-P

    SvarSlett
  7. Det merkelige er at hele emissary og linear time-biten er med allerede i første episode av DS9. Mens den type religiøse/metafysiske elementer vel for alvor først dukker opp i sesong 2 av B5.

    Blir gjerne med på litt Wreck, hvis vi først ser Galaxy Quest.

    SvarSlett
  8. Eg har ikkje sett så mykje Deep Space Nine, så eg kjenner ikkje plottet inngåande. Eg berre lider av generell Star Trek angst (på tross av å ha konsumert heile Enterprise, og mesteparten av TNG), men første sesong av B5 hadde tidleg med viktige element for serien, men dei var sabla godt skjult og er berre attkjenneleg når ein ser serien for andre eller tredje gong. Det er kunst det ;-D

    Kom på WT festivalen på Os utanfor Bergen, der vert det sci-fi for alle penga i år. Star Wreck visast, og skaparane kjem ;-D

    Galaxy Quest er berre kjempesøt!

    SvarSlett
  9. Jeg forstår din ST-angst, hadde mye av den samme inntil jeg begynte å se DS9 for alvor.

    Og det skjedde altså først etter at jeg hadde sett B5...

    DS9 gjorde at resten av ST-universet fikk et mer forsonende trekk. Dermed klarte jeg å våge jeg meg i kast med de øvrige seriene.

    Men har ennå ikke orket å se mer enn noen få episoder av den opprinnelige serien.

    SvarSlett
  10. Den opphavelege serien har jo visse sjarmtrekk... Men så er eg Shatners skjødehund då. Han er ein Gud, og Nimoy er hans Nyarlothotep.

    Eg forstod det slik at både DS9 og Voyager skjerpa seg etterkvart som B5 vart populært, og at eit samanhengjande plot utvikla seg... men eg har ikkje våga å sjå det enno.

    Burde eg ikkje sjå Smallville eller noko først? ;-P

    SvarSlett
  11. Har jeg ikek nevnt det før, kan jeg gjenta det nå: Deler av superplottet til DS9 lå allerede i første episode.

    Men det er klart at det tok et par sesonger før hele greia med Odo kom på plass, og hva som egentlig befant seg i kvadranten på den andre siden av ormehullet. Og Worf dukket opp, og man for alvor begynte å ta den lettere helt ut ift. resten av ST-universet.

    Smallville? Grei nok, men regn ikke med at serier kommer på listen her kun fordi de har moderne estetikk og effekter.

    SvarSlett
  12. Eg nemnte kanskje berre Smallville i eit anfall av bad taste ;-P

    Men okay, du har overtydd meg; eg skal få oversendt DS9 og sette meg ned og sjå det... så skal eg prøve å ignorere ormehull i plottet når det dukkar opp ;-)

    SvarSlett
  13. Imponerende storvilje!

    Noe av det festlige med DS9 er forøvrig at en av heltene er en rågrådig ferenger.

    Men gjemmer seg meeeget, og mer bygger seg opp.

    Så nå har du valget, suspension of disbelief eller å spenne forventningene til bristepunktet...

    SvarSlett
  14. Eg gruer meg litt å måtte like ein objektivistisk Ferengi ;-P

    Eg trur eg tar suspension of disbelief.

    SvarSlett
  15. Ser faktisk på den originale Star Trek-serien for tiden, og er ikke helt enig i at den ikke holder mål...snarere har det gitt meg en helt ny forståelse av hva som i sin tid gjorde folk til Trekkies.

    SvarSlett
  16. La meg gisse: "Fargerikt felleskap med jenter frå heile galaksen"?

    SvarSlett