Svømming i mørke farvann

Middelalderen er på mange måter blitt et prisme. For noen stråler den ut lysbølger over hele fargespekteret. Andre ser ikke noe lys fra den i det hele tatt.

Det er ikke mange prismer som kun sender ut mørke. 

Men skal jeg dømme etter spørsmål per mail og chat de seneste årene har stadig flere fått en informert mistanke om at det ikke stemmer.

Dess mer plottet om den mørke middelalderen følges, dess mer sannsynlig at noe er riv, ruskende galt.

Et typisk eksempel er seneste nummer av bladet Historie.  En periode som varte i rundt tusen år og strakte seg over et mangeartet geografisk område er redusert til kjetterprosesser i Frankrike på 1200-tallet, Svartedauden på midten av 1300-tallet og hekseprosesser som stort sett foregikk på 15-1600-tallet - altså i tidlig moderne tid, etter middelalderen. 

Det brutale oppfattes tydeligvis som typisk, selv om det var langt mer brutalitet både i antikken og i moderne tid.

Det slår ingen å sammenligne. Det slår ingen å snakke om noen andre temaer. Det slår ingen i redaksjonen å forsøke å avlive en eneste myte om middelalderen.

Eller hvordan det kan ha seg at den mørke fortellingen ikke er påvirket en eneste lumen av at mens det ikke var uvanlig for noen tiår siden at leksika og lærere snakket om 9-30 millioner drepte spredd jevnt over mange land, snakker man nå om en drøy promille av dette tallet, 40-50 000.

Sterkt skjevfordelt til områdene lengst unna sentrale kirkelige myndigheter. 

Nei, plottet forandres aldeles intet i alle dager. Det gjelder ikke å la seg forvirre av fakta.

Og så hjelper det alltid på salget med mørke, med det groteske, med horror og håpløshet i møte med pest og prest.

Hlstorieblader kaster ofte lys over holdninger til historien.

Middelalderens lys er for pyser.

Det betyr ikke at middelalderen manglet mørke sider. Som i alle perioder var det atskillige, noen også relativt unike. Samtidig hadde den en egenverdi, enten vi snakker om kunst eller arkitektur, litteratur eller musikk.

På flere måter var middelalderen arnestedet for mange moderne verdier, fra institusjonalisert fornuftstenkning (nåja, kanskje ikke så typisk for vår tid) til likeverd. 

Men bildet som de fleste jeg møter har i bakhodet er altså det motsatte. Middelalderen er straffen for Kirkens syndefall fra antikkens rause og rasjonelle paradis. 

Heldigvis kom frelsen med opplysningstiden.

I populærvitenskap, TV-serier og offentlige debatter er det opplest og vedtatt at Kirken har bekjempet vitenskap og opplysning siden antikken. Bildet av veien fra middelalderens mørke til opplysningstidens frigjøring sitter så fast i bakhodet at få undersøker fortellinger som følger skjemaet.

Stiller noen motspørsmål, viser det bare at vi trenger enda mer opplysningstid.

Det var dermed ikke overraskende at selv Kristeligt Dagblad i sommer kunne berette om «Da europæerne glemte, hvordan man svømmer», i stor grad på grunn av Kirken. Som altså ikke bare fratok folk livsglede, men utsatte dem for den største livsfare:

Siden forhistorien har mennesker lært sig at svømme for ikke å drukne. Men i middelalderen ble svømming ildeset. Først med opplysningstiden begynte vi å sette pris på bølgene.

Grunnen var ikke at Kirken ønsket å plage folk på enda flere måter. Nei, motivet var i og for seg godt, selv om det bygget på overtro. Man advarte mot havguder, nymfer og najader. Folk måtte holde seg unna monstre, inkludert havfruer. Det ble ikke bedre av at vann ble oppfattet som en smittebærer for pest.

Hvem er så mannen bak påstanden? En historieprofessor? En middelalderspesialist? Nei, en redaktør, journalist - og trener.

Eric Chaline produserer populærvitenskapelige bestselgere i stort tempo, rundt tredve de seneste tyve årene, om alt fra katastrofer til selvforsvar, samt serier som «50 mineraler som forandret verden», for ikke å si 50 dyr og 50 maskiner.

Med et slik tempo hadde vært uventet om man rakk å undersøke alle påstander.

Dermed viderefører Strokes of Genius: A History of Swimming (2017) ukritisk den franske 1800-tallshistorikeren Jules Michelet beskrivelse av middelalderen som «tusen år uten et bad». Og legger til at den var «femtenhundre år uten en svømmetur».

Når han tar så godt i, er det fordi det i følge Chaline også gjaldt perioden før og etter.

En mindre travel forfatter ville nok stusset. Hvordan kan Kirken og middelalderen få skylden for noe som begynte i antikken og fortsatte langt inn i opplysningstiden?

Chaline vedgår at mye skyldes økningen i romerbad. Mens soldater tidligere holdt seg rene og i form ved å svømme i Tiberen, satt de etter hvert stadig stillere i varme bad. I år 33 f. Kr. var det 170 badehus i Roma, rundt år 400 e.Kr. hele 856 stykker. Og Roma var ikke den eneste byen med bad.

Behovet for å lære seg å svømme ble ikke større av stadig flere og tryggere broer, og vanningsanlegg som gjorde landbruk mulig stadig lenger unna vann og elver.

Chaline stiller heller ikke spørsmålet om hvordan flere bad kunne føre til mindre bading. Det enkle svaret, er at det ikke skjedde. Middelalderen var ikke tusen år uten bad, like lite som den var femtenhundre år uten svømming.

Tvert imot var det etter middelalderen at vi finner mest motvilje, inkludert forbud mot svømming, som i Cambridge i 1571. Mye skyldes velmente medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden, altså i … renessansen.

Men også her med forbehold. Endringene skjedde ikke over natten og var til dels lokale. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading på 1600-tallet. Selv om det ikke ble installert bad i Versailles, byttet nok folk flest ikke ut badestamper med speilsaler.

Leser vi i stedet hva historieprofessorer sier, som Nicholas Orme i Early British Swimming» (1983), oppdager vi som så ofte at historien er annerledes og mer nyansert. Ja, det var mindre svømming i middelalderen og ulike kirkelige syn, inkludert kritikk av offentlige bad der menn og kvinner var nakne – uten at de dermed ble stengt.

Enkelte biskoper advarte til og med mot svømming. Noe som er forståelig i land der vannet er kaldere, somrene kortere, strømmene sterkere og stormene flere enn i Middelhavet.

Og mye handlet om krig. Mens det for romerske soldater var stort behov for å kunne svømme, endret dette seg med stadig tyngre utrustning. Det finnes bedre svømmebelter enn ringbrynjer.

Likevel var svømming godt kjent i middelalderen. Det var et ridderideal og ikke omtalt som noe uvanlig.

Ingen bør bli overrasket over tegninger av både brystsvømming og noe som ligner på friteknikk i engelske, franske og nederlandske middelaldermanuskripter som på bildet over, hentet fra Ormes bok.

Han konkluderer dermed med at det vi finner av svømmemanualer på 1500-tallet ikke innebar noe nytt eller revolusjonerende. De var rett og slett beskrivelser av det man hadde praktisert i middelalderen.

(Siste del av posten er basert på min artikkel i seneste St. Olav kirkeblad, 3/2018).