Robotene kommer!

Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.

Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford,  en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.

Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.

Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.  

Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.

Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft. 

Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte. 

Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.

Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.

Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid. 

Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.

Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet. 

For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.

Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.

Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.

Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.

En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private. 

Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.

Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.

Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter. 

Ford var for tidlig ute til å gi robotene skylden for Brexit og Trump, men der er til gjengjeld andre frimodige nok. 

Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.

Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.

Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.

Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip.