Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.