Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.