Gudløse og godtroende

Som medlem av den norske skeptikerbevegelsen (denne gjengen som er opptatt av noe så pussig som kritiske undersøkelser på empirisk grunnlag av etterprøvbare påstander om alt fra alternativ medisin til ønskekvister), begynner det å bli en stund siden jeg oppdaget at vi til tider nesten minner om mennesker.

Vi er stort sett skikkelig hyggelige, men kan også krangle om de rareste ting (man er jo nerd) eller mest naturlige, fra musikk til om gudstroende kan kalle seg skeptikere.

Og så har vi våre blindfelter, f.eks. slik jeg har berørt i  Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk? og Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Selvsagt spesielt dem som er uenige med meg.

Og da handler det ofte om historie (ja, den historiske Jesus har eksistert og nei, Kirken i middelalderen mente ikke at jorden var flat), teologi (ja, det er et seriøst fagfelt, eller forsåvidt flere) og religionsfilosofi (som altså har både pensum og sensorer).

Mens man er omhyggelig med å sette seg rimelig godt inn i biologi, geologi, kjemi, astronomi, fysikk og andre fag som man trenger for å sjekke påstander om  astrologi eller evolusjon, er man urimelig dårlig på andre felter.

Hvilket ikke er til hinder for at man hele veien passer på å fremstå med samme selvfølgelige autoritet.

Det seneste eksempelet er fra en ny podcast fra The Godless Spellchecker som nylig møtte Matt Dillahunty (MD) og Aron Ra (AR). Temaene strakk seg fra definisjoner av ateist, agnostiker og humanist, til kreasjonisme samt (og her kommer pepperen) William Lane Craig og det de markedsfører som en "explanation and deconstruction of the ‘Kalam Cosmological Argument’".

Sistnevnte finnes mellom 15:20 og 22:25 minutter.

Og det sies mye rart på syv minutter. Skikkelig mye rart.

Noe av det er også forståelig. Møter man kristne med elendige argumenter på områder man er godt inne i selv (som evolusjon), sitter det langt inne å forestille seg at andre kristne kan ha noe i nærheten av gode argumenter på områder man ikke er veldig inne i selv.

Det hjelper ikke om man med rette eller urette mangler sans for konklusjonen, eller synes den er urimelig av andre grunner.

Hva sies så i podcasten?

For det første at apologetikkbevegelsen (hva nå den er) og gudsargumenter skifter som moter. Man legger f.eks. frem ett kosmologisk argument av et eller annet slag. Dette blir skutt ned siden det har opplagte feil, men blir lappet sammen og ombygget, stort sett likevel med samme feil og mangler.

Videre går det i bølger hvilke som brukes, en periode Pascals veddemål, en annen fininnstilling, så kosmologiske argumenter, så moralske osv.

Nå betviler jeg ikke at MD/AR har opplevd det slik seneste tiår, men dette er anekdotisk. Det kan stemme for grasrotsapologeter, men ikke for religionsfilosofer som William Lane Craig.

Gudsargumenter har vært rimelig bestandige i tusen år (noe som er grunnen til at fagdebatten fortsetter), selv om ontologiske er blitt oppdatert med modallogikk, Kalam-argumentet ble hentet frem igjen da Big Bang ble standardteorien, og fysikerne ikke oppdaget finninnstilling for alvor før på 1980-tallet.

De seneste tiårene har dermed argumentene stort sett vært de samme i faglitteratur og større debatter. At de ikke følger moter, bør være svært tydelig for alle som har sett William Lane Craig fire faste argumenter på YouTube eller - langt bedre - lest hans bøker.

Jeg har selv vært med på å skrive ganske omfattende om slike argumenter i Eksisterer Gud? (2013) og har en kort oversikt i bloggposten Gud eller gudene?

Podcasten hevder videre at siden man stadig debatterer disse argumentene, viser det at de dels ikke er gode, dels er vanskelige (som Plantingas bruk av modallogikk i argumenter "som knapt en prosent en gang later som de forstår") og dels er unødvendige.

Og, ja, det er ingen grunn til å være uenig i at folk flest tror på Gud av helt andre grunner, som at han hjelper dem å finne bilnøklene. Gudstro er i overkant opplagt for svært mange. Dermed er det et godt spørsmål hvorfor man skal drive med vidløftige argumenter, hvis Damaskus-opplevelser holder.

Svaret på det er at det også finnes skeptikere.

Nå kommer slike i mange farger og fasonger. Noen er mest lyttende, noen mer latterliggjørende, de fleste svært logiske.

Men logikk er sjelden nok. Man trenger også å sette seg inn i begreper og begrunnelser.

Skal man vise at argumenter er dårlig, må man vise at man har forstått dem. Og da er minstekravet å gjengi dem riktig.  Ellers er det rimelig grunn til mistanke om at avvisninger skyldes andre forhold enn at argumentene er dårlige.

Responsen i podcasten minner dermed mer om autoreply enn analyse. Den avslører ikke bare store svakheter i kjennskapen til kosmologske argumenter, men fundamentale. Det er en helt klassisk bommert å hevde at Det kosmologiske argumentet har endret seg fra «originalutgaven at alt som eksisterer har en årsak».

Det er et sikkert tegn på at man ikke har forstått argumentet. Det viser at man heller ikke er i nærheten av å forstå at fortidens tenkere er mer enn oppegående. Å tro at Aristoteles eller Platon eller Thomas eller Leibniz, kunne overse en så opplagt nedskyting som "da må også Gud ha en årsak", er overtro.

Dess større logikere, dess færre elementære logiske feil. Og her er vi altså blant de aller største som har eksistert, inkludert han som skapte logikkfaget.

Dermed bør det ikke overraske at dette ikke er "originalutgaven".

Daniel Dennett i Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (Viking, 2006), side 242

En slik argumentasjon finnes heller ikke hos dagens teistiske filosofer, enten vi leter hos Plantinga eller Pruss, Craig eller Kreeft. Man kan si mye om disse, men logikk kan de.

Podcasten snakker kort sagt om en endring som ikke har skjedd. Dermed finnes denne "versjonen" kun hos dem som vil vise at kosmologiske argumenter er tøvete, uten å ane at det er de selv som fremstår tøvete.

Nå er dette likevel ikke bygget helt fra scratch, men på feillesninger og misforståelser av ikke altid like opplyste filosofer på 17-1800-tallet, med en foreløpig kulminasjon i Bertrand Russels pussige Why I am Not a Christian. Den klassiske gjennomgangen av dette er W.N. Clarkes A Curious Blindspot in the Anglo-American Tradition of Antitheistic Argument, The Monist 54 (april 1970, side 181-200), oppsummert av undertegnede i i Filosofisk Supplement i fjor.

Det eneste stedet man kan være sikker på ikke å finne "originalversjonen" er hos filosofer som fremmer kosmologiske argumenter.

Dermed er den videre avvisningen i podcasten skyggeboksing mot stråmenn.

Nettopp fordi "den umiddelbare responsen på dette er at Gud eksisterer, så da må han også ha en årsak", beviser at et sånt argument ikke kan ha vært brukt av eksperter på logisk tenkning.

Uten at MD/AR tar det minste hint av hvor lett dette er å skyte ned.

Følgelig stemmer det ikke at argumentet er "endret til at alt som begynner å eksistere har en årsak». Dette er ingen "endring", men et helt annet argument, fra en annen tradisjon enn hos Thomas.

Det klassiske argumentet er rett og slett det motsatte. Kort fremstilt er poenget at Gud må eksistere, siden ikke alt kan ha en årsak.

Alt kan ikke være avhengig av noen annet for å være som det er. Argumentet kan formuleres på ulike måter og med ulike betoninger og begreper, men konklusjonen er at det må eksistere en ytterste grunn eller grunnleggende betingelse for alt annet, og at denne betingelsen ikke kan være det fysiske universet.

Siden det har vært fremstilt slik i over tusen år, skal det bli interessant å se hvor lang tid det tar før andre enn teister får det med seg.

Så var det Kalam-argumentet.

Dette fikk sitt navn fra middelalderens muslimske filosofitradisjon, men finnes første gang hos Johannes Philoponus på 500-tallet. Det hang nøye sammen med hans argumentasjon (kontra Aristoteles) for at universet ikke var evig, men hadde en begynnelse.

Siden den etablerte naturvitenskapen frem til det tyvende århundre hevdet at universet var evig, ble imidlertid ikke dette argumentet brukt før i nyere tid.

Dermed er det ikke sant at "problemet er der allerede i første premiss som er laget for å utelate Gud uten noen berettigelse eller demonstrasjon av at Gud eksisterer".

Nei, det er ikke laget for å utelate Gud. Det er en feiltolkning basert på manglende kjennskap til kosmologiske argumenter. Første premiss i Kalam-argumentet er ingen dårlig skjult avledningsmanøver. Det er et premiss som i likhet med andre premisser må vurderes ut fra om det kan bevises eller begrunnes som sannsynlig, ikke ut fra mistanker om at noen prøver å lure noen.

Det som hevdes er kun at alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv der de siste tre ordene altså er en viktig del av premisset. Hvorvidt Gud eksisterer er en konklusjon på argumentet, hvis premissene og begrepsbruken er sunne og sannsynlige.

Podcasten blir ikke bedre når den fortsetter med at argumentet dermed "hevder at det er noe som ikke begynte å eksistere". Det man gjør er altså ikke dette. I stedet konkluderer man med at hvis universet (tid og rom) begynte å eksistere (dette er premiss 2 i Kalam-argumentet), må årsaken være noe som er utenfor tid og rom. Hvorvidt denne årsaken begynte å eksistere eller ei, krever andre avklaringer.

Så kommer en mer interessant kommentar. 

Jeg er generelt komfortabel med tanken om at det kan være noe som ikke har en begynnelse, f.eks. universet, men vi snakker fortsatt om kausalitet som nødvendigvis må være i tiden. Men straks du fjerner tid, vet jeg ikke hvordan man kan snakke om kausalitet i det hele tatt.

Hvorvidt universet kan være evig, kan godt diskuteres (og der mener jeg man kan argumentere godt for at noe fysisk ikke kan være evig), men det er en god start om man ikke motsetter seg tanken om at noe kan være evig. Samtidig er spørsmålet om tid og kausalitet noe som nettopp Kalam-argumentet berører (og som dermed tas opp grundig i litteraturen), siden det nettopp konkluderer med at noe må være utenfor tid og rom.

Men skeptikerne i podcasten uttaler seg altså som om det kun er mulig å knytte kausalitet til vår tid og vårt rom. Noe som ikke er veldig imponerende logikk og er å forutsette det som skal bevises. At noe ikke befinner seg i vår tid og vårt rom, er ikke noe argument mot kausalitet i en tid eller et rom eller en eksistens som ikke er i vårt univers (enten vi da tenker på et multivers eller en ikke-fysisk eksistens).

Så nevnes noen spekulasjoner om fysiske årsaker til Big Bang uten at vårt univers er evig, uten å late som om det er empiri for noe av dette. Men det er symptomatisk at man lander på at

hvordan det nå er, vil det sikkert være noe som dagens fysikk ikke kan si noe om, men ikke på noe punkt vil det implisere en magisk usynlig mann med skjegg (fnis fnis). 

Nei og i likhet med "originalversjonen" av det kosmologiske argumentet, er altså en "magisk usynlig mann med skjegg" ikke hentet fra teistiske filosofer, fnis eller ei.

Evnen til å latterliggjøre stråmenn er som så ofte omvendt proporsjonal med evnen til å vise at man har forstått argumentet.

Skulle argumentet likevel være godt (noe de ikke synes å ha anstrengt seg et sekund for å vurdere), tror de podkastede at de likevel har en utvei.

Selv om jeg skulle akseptere det kosmologiske argumentet, fører det ikke til Gud, kun til at det må være en kausal forklaring på universet. Så er det separate argumenter der man legger på egenskaper på dette vesenet til en intelligent aktør (agent) som eksisterer utenfor tid og rom, men hva er det og eksistere utenfor tiden? Hvis jeg eksisterer i null sekunder, er ikke det det samme som ikke å eksistere? Hva skiller dette fra ikke-eksistens - det er ikke noe der?

Tja, en eksistens utenfor tid og rom, og med evne til å frembringe tid og rom, er ikke så veldig langt unna hvordan Gud i hvert fall må være. Snakker vi om noe mindre enn det, er vi ikke på sporet av Gud, men en gud.

Samtidig er det helt naturlig og klart for alle seriøse teistiske filosofer at ett enkeltargument ikke kan lede oss i retning av mer enn noe av hva Gud er, hvis Gud finnes. Med en liten fotnote og forbehold om det ontologiske argumentet om den høyeste eksistens vi kan tenke oss - uten at jeg ser det som et godt argument for at Gud finnes.

Det er derfor det er nødvendig å lage en konvergerende case med flere argumenter, støttet av Occams barberkniv om at de peker mot ett og samme vesen og altså ikke mange.

Igjen ser vi altså at MD/AR konstruerer en angivelig svakhet man ikke finner andre steder enn i ateistisk argumentasjon.

Podcasten hjelpes ikke av at man fortsetter ufortrødent å knytte eksistens til vår tid og vårt rom. Sagt kort er det uansett noen smuler forskjell mellom å eksistere i ingen tid og til alle tider.

Denne delen av podcasten avrundes etter 22 minutter og 25 sekunder med et generelt råd og en spesifikk ros av Matt Dillahunty som muligens skal debattere William Lane Craig om Guds eksistens.

Jeg tror en svakhet er at mange som debatterer ham ikke tar seg bryet med å lære argumentene på forhånd og der har du nok en fordel siden du har tatt ned Kalam-argumentet.

Får Dillahunty oppfylt ønsket om å diskutere med Craig, risikerer han en og annen overraskelse om han holder seg mer til siste enn første del av setningen.

Mens det vil ikke være noen overraskelse hva Craig sier når han hører denne podcasten.