3: Det fremmer ikke intelligent debatt å gjengi meningsmotstandere feil

Det er ikke meningen å tvære ut denne serien om Kjell Tveters Livets Mysterium, men etter reaksjonene å dømme på bokanmeldelsen, kan det være grunnlag for å ta i hvert fall de lenge annonserte to siste bloggpostene.

Den første av disse er også aktuell siden Johannes Kleppa i Dagen på torsdag (jeg kommer tilbake med en kommentar til den når svarinnlegget mitt er trykket) la vekt på at

Ein av dei som lenge har engasjert seg for kristen evolusjon er kyrkjehistorieprofessor Oskar Skarsaune, særlig med boken "Skaperkoden" og der er nokså tydeleg at Davidsen er apologet for Skarsaune. Når så Tveter tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune, rammer det også Davidsen.

Mens det altså i realiteten er slik at nettopp denne delen av Tveters bok understreker mange av problemene med den. Den direkte imøtegåelsen på side 212-15 inneholder lite vitenskap og imponerer ikke tankemessig.

I stedet ser vi som så mange steder i boken alt fra mistenkeliggjøring av motiver til en merkelig evne til det som ofte kalles jumping to conclusions. Det er uvanlig å se noen som klarer å gjengi meningsmotstandere så feil, og i tillegg spore så mye av.

De som er interessert i en mer interessant og informert kritikk anbefales heller Jon Kvalbeins bokanmeldelse av Skaperkoden, enten man opplever seg som apologet for Skarsaune eller ei.

Mens Kvalbein forstår og gjengir mange av Skarsaunes poenger, bommer Tveter på omtrent så mange måter som er mulig på tre sider.

For det første trekker han både Skarsaune ut i en ytterste konsekvens som er i strid med Tveters egen teologi og synes å kreve en biologisk lesning av  Bibelen.

For det andre vrir han på utsagn slik at de blir åpenbart tøvete, og begår en inngående stråmannsargumentasjon uten forbehold om mulige feillesninger.

For det tredje fortsetter hans mistenkeliggjørende stil med å kritisere Skarsaune for ikke å ha forstått ateisters dårlige motiver, fra Dawkins til Hawking.

Ikke noe av dette gjør det mer fristende å bruke Livets Mysterium som lærebok.

Tveter retter søkelyset mot Skarsaunes presentasjon på side 63 i Skaperkoden av fysikeren Paul Davies' analyse av "Lover av høyere orden som styrer prosessene i komplekse systemer". Som Skarsaune sier er disse

ikke i strid med, men lar seg heller ikke avlede av de enkle fysiske lovene som gjelder for de fysiske enkeltkomponentene i systemet.

Så fortsetter Skarsaune med noen betraktninger om hvor imponerende resultater slike lover kan ha, og at når man tenker seg

utviklingen av mennesket som det foreløpige sluttpunkt på en prosess som hele veien har vært sammenhengende og styrt av årsaker helt siden Big Bang, nettopp da blir det uunngåelig å slutte at menneskets eksistens var nedlagt som en mulighet i universet selv, helt fra begynnelsen.

I stedet for å kritisere de vitenskapelige modellene eller forskerne Skarsaune bygger på, trekker Tveter frem "tre forhold" (side 213). Den første er at Skarsaune ikke regner med mennesket som en "endelig uforanderlig skapning". Den andre er at Skarsaune "tillegger naturlige årsaker evnen til å styre".

Det er uklart  hva som er det tredje forholdet siden Tveter ikke forteller det. Men han fortsetter i hvert fall med å kritisere Skarsaune for angivelig ikke å ha forstått at nye ateister vil "eliminere all form for religiøs tro", for ikke å ha lest nok av Behe eller Dembskis argumentasjon for ID og for ikke ha forstått at Stephen Hawking har et "underliggende ønske" om å "gjøre Gud overflødig".

Det første forholdet er altså at Skarsaune ikke regner med mennesket som en

endelig uforanderlig skapning og kommer da i direkte konflikt med det vanlige bibelske synet på mennesket. Den siterte setningen utelukker at mennesket er skapt i Guds bilde.

Tveter begår her flere kardinalfeil.

Han diskuterer uten å se at vi ikke er en "endelig uforanderlig skapning" i biologisk betydning siden alle mennesker er forskjellige - og barn altså forskjellige fra sine foreldre. Han ser ikke at vi som lever i dag på mange områder er annerledes og bedre utrustet enn våre forfedre, f.eks. ved større resistans mot pestsykdommer enn dem som levde i 1349.

Han kommenterer ikke at slike forskjeller og forandringer ikke bør utelukke en tro på menneskers likeverd og at vi er skapt i Guds bilde.

Han nevner heller ikke at større evolusjonære endringer forutsetter at menneskeheten må eksistere i mange millioner år og at det er i et slik perspektiv evolusjonsbiologer tenker.

Hvis det går som Tveter og Skarsaune sier i trosbekjennelsen, kommer Jesus tilbake i god tid før dette. Større evolusjonære forandringer er uansett en hypotetisk tanke som heller ikke vil bli realisert om jorden utslettes av en komet eller vi alle omkommer av Ebola eller en kjernefysisk krig eller av å more oss til døde.

En større feil enn dette er at Tveter synes å lese Bibelen biologisk. Hvis han gjør det (noe som er så underlig at jeg muligens innfører en stråmann her) har han et antromorft syn der Gud altså ligner fysisk på et menneske. Skal det være meningsfullt å hevde at et vi ikke lenger er skapt i Guds bilde om mennesker flest utvikler en større hjerne eller får øyne i nakken, eller eventuelt dårligere syn eller mister en finger, må det kreve at vi likner Gud fysisk.

Det høres ikke ut som en spesiell god teologi eller tenkning.

Undersøker vi hvordan det å være skapt i Guds bilde forstås i teologien finner vi ulike varianter, men ingen jeg er kjent med hevder at dette er en biologisk likhet, i motsetning til Arnulf Øverlands pussige polemikk i Kristendommen, den tiende landeplage. En teolog som Skarsaune vil kunne argumentere godt for at dette i stedet handler om å ha en spesiell oppgave og relasjon til Gud.

Vi er Guds representanter i skaperverket, som er hans tempel, enten vi har doktorgrad eller Downs.

Tveters neste anklage mot Skarsaune forutsetter en feil gjengivelse av ham. Mens Skarsaune veldig tydelig snakker om å være "styrt av årsaker", noe lesere flest vil forstå i normalbetydningen "forårsaket" og altså ikke "styrt av hensikter", gjengir Tveter det som om Skarsaune mener naturlige årsaker har planlagt utviklingen, med et formål.

Dessuten tillegger han naturlige årsaker evnen til å styre en evolusjonær utvikling, men disse krefter har ingen evne til å styre, de har ingen hensikt, og er tilfeldige og blinde.

Tveter begår altså en meningsløs og malplassert kritikk som igjen gjør intelligent debatt vanskelig.

Det blir ikke mer intelligent når Tveter får Skarsaunes poeng om at liv eksisterte som en mulighet, altså som et potensiale slik naturlover, naturkonstanter og startbetingelser var ved Big Bang, til å virke som om det skal være

skjulte, nærmest mystiske egenskaper i universet, som er så fenomenale at de garanterer at liv kan oppstå spontant.

For det første gir Skaraune ingen garanti, det lengste han går er å snakke om det som en mulighet, noe han til og med uthever i kursiv.

For det andre minner det veldig om poenget Tveter selv forsvarer iherdig når han presenterer argumentet for universets fininnstilling i kapittel 3 og sier (side 45) at

Denne fininnstilling av universet og et stort antall naturkonstanter og de forhold vi har nevnt, er mest forenelig med det syn at det er en intelligens som skapte universet av intet, og det på en særdeles intelligent måte. 

Tveter understreker til og med at

Denne fininnstilling er en viktig del av argumentasjonen til Intelligent Design om universets og dermed livets opprinnelse

Ikke nok med det, som selgerne sier. Selv om han han i neste kapittel om livets opprinnelse likevel hevder at det må mer til enn dette, slår Tveter på side 54 fast at

Det er så mange utrolig usannsynlige hendelser som er knyttet både til opprinnelsen av vårt univers og sammensetningen av det, at jeg ikke er alene om å tolke det slik at det virker meget, meget nærliggende å anta at universet er skapt for liv.

Man kan sikkert diskutere om Skarsaune har lest Behe eller Dembski godt nok, men det er vanskelig å se at Tveter har lest Skarsaune eller seg selv godt nok.