Siste hekseprosess i Trondheim

Hekseprosseser er et mørkt kapittel i Europas historie, selv om årsakene som tidligere nevnt er flere og omfanget langt mindre enn det var vanlig å tenke for noen tiår siden.

Etter at trolldomssaker hadde vært forbudt i middelalderens kirkerett (de ble der sett som en "levning av den overtro evangeliet har fordrevet"), gjorde nye politiske forhold, konspirasjonsteorier og lokale panikker at de kom inn i rettsapparatet fra andre halvdel av 1400-tallet.

I følge historikeren Ellen Alm henger dette i Norge dessverre et godt stykke på vei også sammen med reformasjonen.

Ett av målene med å kaste lys over denne mørke delen av historia er å ta knekken på noen inngrodde myter. Som for eksempel at hekseprosessene hører hjemme i middelalderen. I virkeligheten begynte de ikke før etter reformasjonen i 1537 og har direkte sammenheng med overgangen til lutheranismen.

En nærliggende forklaring er at katolisismen hadde et system for avlat, bot og tilgivelse. Dette gjaldt også når anklagen gjaldt trolldom og hekseri. Lutheranismen hadde ikke denne muligheten, og praktiserte harde straffer i stedet, forklarer Alm.

Ofte begynte sakene med lokale rykter og redsel. Særlig utgangsstrøk var utsatt når myndighetene kom inn i bildet.

Selv om anklagen startet med den folkelige varianten, endret den karakter hvis saken ble overtatt av lensherre, sorenskriver og fogd. Dette er antakelig forklaringen på variasjonen i omfang.

Historikerne har dokumentert at hekseforfølgerne var spesielt aktive og brutale i Finnmark. Alm forklarer at dette har sammenheng med at dansk-norske myndigheter sendte mange nye lensherrer til Finnmark, for å kontrollere kysttrafikken og pleie kontakt med Russland og Finland. På denne tiden utstedte kongen en egen lov mot hekser. 

Det ble ikke bedre av at dette ble del av en karrierevei for folk som ønsket seg langt mer sentrale jobber. Og hvem gjorde ikke det i Finnmark på 1600-tallet?

- For de nye lensherrene ble hekseprosesser en takknemlig måte å gjøre seg bemerket og populær på hos arbeidsgiverne i det fjerne København. Handlingen ble meritterende for videre karriere. Dette ser vi ved at prosessene oppsto på privat initiativ fra de mest geskjeftige, utdyper Alm.

I forbindelse med lanseringen av Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (altså ikke Lisbet Nypan slik det ble hevdet i artikkelen over) skriver Ellen Alm om en prosess i Midt-Norge i Adresseavisen 11.10.2014.

Mye av saken følger kjent mønster. Man ønsker å bli kvitt en tigger som i stadig større grad blir oppfattet som en plage.
Frykten eskalerer med forbannelser og trusler hun tyr til når hun blir avvist.

Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene. 

Det ble ikke bedre av at Finn-Kirsten som navnet antyder var av samisk slekt, altså del av et folk i kontakt med "de ville kaoskreftene".

De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Det skulle med andre ord være mer enn nok å ta tak i om man ønsket kvinnen dømt for trolldom. Men i stedet "ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor" for å sitere rulleteksten til boken.

Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging. 

Leser man dette litt fort, er det lett å tenke at Kirken og myndighetene slo til med dødsstraff for alle som ikke kom seg i kirken på søndagene, og det i et så langstrakt og grisgrendt land som Norge.

Siden dette ikke var enkelt for samer, er det forbløffende hvor få av dem som fikk en slik tiltale. Grunnen er såpass opplagt som at det ikke var dødsstraff for å forsømme kirkegang.

Noe som betyr at dommen mot Finn-Kristin handler om flere sammenfallende forhold og sikkert et godt stykke på vei er vikarierende.

For ordens skyld kan nevnes at i datidens lover strakte straffene for forsømt kirkegang seg fra refs, via bot og utestenging fra nattverden til offentlig skriftemål. I de verste tilfellene vanket bannlysing, altså at man ble utstengt fra kirken og samtlige sakramenter.

Men det holdt altså ikke med en slik dom. Selv om hun allerede hadde dødsstraff,vedgår hun i fangenskap en forbrytelse med enda sterkere dom, bålet, at

«hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk».

Den historiske fremstillingen blir også litt underlig når vi kan lese at

Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Hvilke universiteter som tilbød et slik studium er ikke nevnt. Katolske? Lutherske? I København?  Paris? Oxford?

Det er ikke ofte det snakkes om professorer i demonologi ved noen av disse universitetetene. Eller pensum og lærebøker.

Nå er det ingen tvil om at det kom en rekke bøker om temaet, særlig på 1500-tallet og det i høyeste grad fra statseliten. Demonologi var nok likevel mer et debattema enn en universitetsdisiplin (vitenskapelig eller ei), selv om rasjonalister og forkjempere for religiøs toleranse som Jean Bodin skrev tilsynelatende lærde bøker.

Mens Bodin ikke kunne få strenge nok metoder mot hekser, var andre (ikke minst den spanske inkvisisjonen) av motsatt oppfatning. Det var likevel ikke før mot slutten av 1600-tallet at trolldomsanklager ikke lenger kom opp i domstolene i noe land.

I mens er det ingen tvil om at rettsmyndighetene i Norge på 1600-tallet mente at hekser normalt hadde medsammensvorne. Dermed var det bare å kjøre nye forhør.

Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen.

Og da kunne man kanskje vente et titalls nye saker der enda flere ble trukket inn. .

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Men det endte altså uten noen flere henrettede, uten at verken Kirken eller rettsmyndighetene eller demonologien endret seg i løpet av 1670-tallet.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt.

Det er nesten så man tenker at bakgrunnen for saken var som i innledningen. De andre anklagede var i liten grad tiggere som ble oppfattet som en plage. At det var mange kjente og velstående blandt de anklagede, ha bidratt til å svekke Finn-Kirstens troverdighet.

Det er alltid lettere å mistenke og dømme utgrupper og minoriteter for forbrytelser.