Medisin mot myter

Ken Follett er i motsetning til Dan Brown en forfatter som skriver godt og stort sett treffer med research. I tillegg slipper man unna 100 meter hekk som rebusløp.

Men så hender det at også Follett svikter, som så mange som skriver om middelalder og medisin.

Det blir ikke bedre av at det er en sentral del av plottet i A World Without End lagt til svartedaudsperioden. Eller av at det fremlegges i ganske medrivende TV-programmer (for tiden på Viasat History), der Follett ser på "the facts behind the setting of his fictional works".

Dermed får vi orkestrert i full HD at det var hekseprosesser på 1300-tallet, at kvinner ikke hadde lov til  være leger og at kirken forbød disseksjoner.

Men så var det altså den lille detaljen med hva som er fakta og fiksjon.

For noe av det som fikk Kirken og rettsapparatet til å endre syn på trolldomsanklager fra tøv til troverdig, var nettopp Svartedauden. Katastrofen førte til en voksende tro på konspirasjonsteorier og behov for syndebukker. Og vi snakker da renessanse, ikke middelalder.

De første kjente prosesser finner vi på 1420-tallet, men galskapen tok ikke av for alvor før noen generasjoner senere. Det er ikke umulig at det kan ha forekommet lokale tilfeller før 1349, men troverdig er det ikke.

Det blir ikke bedre når vi kommer til medisin som det slett ikke var forbudt for kvinner å drive med. Motstanden man møtte skyldtes mer at så mange av dem var amatører.

It was this lack of professionalism and formal training which seems to have caused female physicians and surgeons to be looked down upon and shunned, rather than any prohibition on women practicing medicine by the Church or the authorities. Indeed, Juliet Barker states that Westminster Abbey employed women both as surgeons and physicians.

 Selv om middelalderens medisin var basert på grunnleggende feilslutninger om bl.a. de fire humorene (kroppsvæskene), var det ikke kirken som stod bak. Pensum var omfattende antikke lærebøker i medisin, spesielt Galenos, og arabiske videreføringer og forbedringer av dette.

I begge tilfeller basert på anatomiske studier (fra Romerriket på 200-tallet til Bagdad på 1200-tallet) i kulturer der disseksjoner var forbudt.

I motsetning til i kristne land i middelalderen.

Det er en klassisk og dermed uutryddelig myte at kirken bannlyste dissekeringer. I realiteten er de godt bevitnet i manuskripter og illustrasjoner fra perioden, slik jeg går inn på bl.a. i Da jorden ble flat og i denne posten.

Så er det selvsagt slik at en enorm katastrofe som svartedauden kan ha påvirket medisinens utvikling. Ikke minst fordi den synes å ha koblet tettere to til da relativt atskilte profesjoner - medisin og kirurgi.

Sarah Frances Vanneste ved Wayne State University skriver i The Black Death And The Future Of Medicine (side 8).

Herlihy asserts that the post-Black Death period saw a breaking down in divisions between physicians and surgeons, the elevation of surgery’s prestige, and a redoubled effort to study human anatomy through dissections of cadavers, not unheard of before the Black Death, but more commonly done thereafter. In essence, Herlihy argues that the Black Death led to a slowly evolving reassessment of previously held traditions in medicine, especially of Galenic tradition, and that this placed medicine firmly on the road to modern development. 

Dette førte også til at kirurgi fikk større plass på universitetene.

For surgeons, the Black Death provided an opportunity to challenge the position of the physicians and to assert their own authority as medical practitioners proficient in both theory and practice. The Black Death helped cause a shift in medicine toward greater emphasis on practice than there had been before, and intensified the struggle for status between physicians and surgeons. Yet, it did not completely destroy the existing medical system. Education based on the works of Hippocrates and Galen survived in the universities, however, the teaching of surgery and anatomy were gradually included as well were they had not been before and strengthened where they were already being taught. Thus, the Black Death represents an event that helped shape medieval medicine's course of development, and as such, helped shape the development of future medical practices.

Så er det samtidig liten tvil om at de helt grunnleggende endringer i medisinen ikke kom før med forståelsen på 1800-tallet av smitte og hygiene, blodtyper og vaksiner. 

Follets fremstiling er selvsagt ikke noe han har tappet fra egne årer. Den er og blir uutryddelig, enten vi ser på SNL og ellers seriøse tidskrifter.

Antakelig ble det ansett som en skandale og en skjendig utfordring til Kirken da de første disseksjonene fant sted i Bologna på begynnelsen av 1300-tallet. Muligens ble de foretatt av rettsmedisinske årsaker.

Mens vi får håpe og tro at leger ikke oppfatter gjetting som den beste metoden for å stille diagnose på pasienter, er det altså noe annet når man skal skrive om historiske tilstander.

Dermed slår det ikke anatomiprofessoren Per Holck (som også var fagansvarlig for SNL) at diagnosen kan være feil, når han skriver videre at

Noe senere ble disseksjoner utført også i Firenze, Montpellier og Avignon – de siste etter uttrykkelig ønske fra pave Clemens VI, pussig nok.

Mens det nok er mer pussig at en historieinteressert professor ikke leser seg bedre opp på primærkilder fra middelalderen, noe som også forstyrrer fremstillingen av medisinhistorie i Store Norske Leksikon.

En artikkel som ikke er endret selv om jeg fikk tilbakemelding om at den ville bli det etter min mer enn lettere oppgitte post fra  2011. Dermed lever altså mytene videre om at Kirken var i mot medisin, at operasjoner ble forbudt i middelalderen og at det først var på Columbus' tid man "begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd".

Vi får i det minste håpe at forfattere og professorer i vår tid kan begynne å forstå at ting ikke alltid er slik man hittil har trodd.

Oppdatert 25.11.2014 - Det kom en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjefen i dag om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget publiserte artikkelen på nett, siden den er fra første utgaven av Store medisinske leksikon, og var ute av den andre papirutgaven (2006-2007). Artikkelen var altså allerede refusert og er nå erstattet med en kortere. Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok.