Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.