Den 13. anmeldelsen

Det tilhører livets små overraskelser at det ble noe begrenset taletid under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel på tirsdag for et tettpakket rom av lesere, fra Lahlum til Lise Myhre.

At en som er oppsatt med egen blogg lar det gå utover egne lesere er heller ingen nyhet.

Dette er altså Tom Egelands femte roman om Bjørn Beltø, albinoarkeologen som snubler over sensasjonelle funn som snur verdenshistorien/kristendommen på hodet og alt det der.

Før de glemmes eller gjemmes som Paktens ark i Indiana Jones.

Selv om mye av arkeologien må være en våt drøm for ateister, er det ikke vanskelig å lese bøkene for kristne. Det hjelper godt at Tom Egeland vet bedre enn Dan Brown hva som er funn og hva som er påfunn.

Det blir ikke verre av å se hvor mye alternativ historie som må diktes opp for å undergrave kristen tro.

Tematisk er dette en fortsettelse av Sirkelens Ende, den første Beltø-boken. På dødsleiet forsøker en kvinnelig kollega å gi ham et budskap. Så får han en mystisk nøkkel. Det viser seg at et arkeologisk funn i Israel i 1978 holdes hemmelig. Mannen bak funnet forsvant sporløst. Noen overfalles i Oslo. Bjørn Beltø møter en israelsk kvinne. Mossad griper inn.

Beltø lurer som vanlig mye på livet og Gud og Jesus og Bibelen og teologi. Og på om han har sjanse på damen han møter. Da er det mer nytt at han kan bli professor.

Som leser kan man så lure på når Beltø vil lese mer enn tabloidteologi. Og sukke over at han ikke oftere snubler innom Amazon eller Universitetsbiblioteket for å se hva kristne tenker (enten man er ute etter grundige bøker om Paulus (eller kortere artikler) eller populærinnføringer i kristen tro eller debattorienterte om teologi eller om gudsargumenter, eller om sistnevnte på norsk).

Det jeg var bedt om var imidlertid (noen vil si heldigvis) ikke å ramse opp linker og litteratur. Oppgaven var å dele noe ex cathedra på 4-6 minutter om et så lite ambisiøst tema som Fra Dan Brown til Umberto Eco - hvor troverdig er Beltø-universet som underholdningslitteratur?

Man gjør jo likevel ikke sånt helt uten å forberede seg, og det følgende er mine notater, noen smuler utdypet.

Hovednotatet var følgende tabell som kan trenge en del voiceover.

	Leserne oppfatter det som	Type	Populæritet
Dan Brown	Mye sant (men er moderne myter, tolket av en new ager)	Trivialthriller	Superbestselger
Umberto Eco	Tusen teorier fra tusen detaljer, postmoderne visjon	Mangslungen idéroman	Smalt publikum
Tom Egeland	Blanding av diktning og sannhet (som tolket av en ateist)	Thriller og tankevekker	Bestselger

Nå blir det fort urettferdig å sammenligne noen med Eco som altså stiller i en annen divisjon. Få forfattere er mer bevandret i esoteriske kilder og historie, eller i litteraturteori - eller har bedre språkfølelse.

Eco er kort sagt ikke Dan Brown.

Selv om Tom Egeland noen ganger står nærmere Eco, er det mer nærliggende å sammenligne ham med Dan Brown.

Og mer flatterende. Bjørn Beltø går Robert Langdon en høy gang eller tre, bortsett fra evnen til å havne i stadig nye firesiders kapitler med cliffhangere. Der er da også Langdon uslåelig.

Bjørn Beltø er ikke et vandrende leksikon eller rådsnar actionhelt. Bjørn minner lite om Bob. Mange identifiserer seg mer med en sutrehelt enn med en superhelt. Beltø hadde ikke følt seg hjemme blant Ecos skrudde komspirasjonsnerder.

Egeland viser en imponerende balansekunst. Han har på én gang villere og mer troverdige plott enn Dan Brown. Han har både større distanse til stoffet og mer nærhet til personene.

Han har mer respekt for historiske kilder og leker mer med dem.

Det blir ikke verre av en bedre penn. Egeland har avsnitt som Raymond Chandler ville humret av og Dan Brown solgt sjelen sin for.

Som et besøk på selveste advokat Weidemanns kontor:

Fru Gjerdmundseth viser meg gjennom en korridor der innfule advokater og flittige fullmektiger sitter bak hver sin miniatyrversjon av mahognidøren og gjør sitt ytterste for, kanskje en dag, å bli innlemmet i Weidemanns himmelske hoff som erkeengel, eller partner som det heter på advokatenes stammespråk. Aller innerst i korridoren: enda en dobbel mahognidør. Bak den troner Vårhere. Fru Gjerdmundseth banker forsiktig på døren og trekker seg skyndsomt til side. Og se! - døren åpner seg og en røst lyder som torden: "Kom!"Bak det veldige skrivebordet ruvet en stol, som en trone, og på tronen sitter Vårherre, eller nei, det må være advokat Weidemann, og med røsten jeg før hadde hørt tale med klang av torden og basuner, sier han til meg: "Beltø, kom inn, kom inn."

Når Den 13. disippel er en fortsettelse av Sirkelens ende, betyr det at Egeland må leve med de valgene han gjorde i den boken. Han har på mange måter malt seg opp i et hjørne. Beltø kan ikke gjøre like sensasjonelle funn og må nøye seg med å rive teppet vekk fra mindre sentrale læresetninger (noe Egeland sjangeren tro alltid kaller dogmer).

Denne gang er det ikke bare Den katolske kirken som er i skuddlinjen. Siktet rettes også mot Paulus.
Man kunne dermed håpe å få innsikt i en så fascinerende og mangfoldig figur. Men i stedet for å søke å forstå Paulus, står Egeland i tradisjonen som søker å angripe ham. Paulus er slangen i det urkristne paradis. I stedet for å lese ham ut fra menighetene han skrev til i hans samtid, leses han som om han har skrevet til menigheter i dag.

Akkurat dette blir ikke mer opplysende av et grep Egeland gjør mot slutten. Siden Paulus opplagt ikke er god og dessuten mann, må man forklare hvorfor så mye han skrev holder godt også for moderne kvinner.

Løsningen er at det som skurrer hos Paulus er fra Paulus selv, det som er bra er stjålet fra en annen.

Men dette er altså tolkninger og perspektiver. Det er ikke rettferdig å kritisere en spenningsroman for grep og funn som visker vekk historiske personer.

Så er det ikke til å komme fra at det også finnes nøytrale poenger som kan gi grunn til å rekke opp hånden. Nei, den kvinnelige Visdommen i Salomos Ordspråk kommer ikke fra gnostisismen. Det er ikke troverdig med evangelier skrevet på pergament i første århundre. Unøyaktigheter er det dessverre alltid i denne sjangeren og det er god tid å rette til paperbackutgaven. Heldigvis trenger ikke troverdig underholdningslitteratur å være troverdig historie.

Det sier likevel mye om Egeland at det ikke finnes noe mer troverdig på markedet i sjangeren.