Ubehjelpelig anmeldelse

Etter en serie tilbakemeldinger på facebook, mail og leserbrev om anmeldelsen i Vårt Land av den nyreligiøse Pistis Maria, er det interessant å se hvor tydelig disse befinner seg i to leire.

På den ene siden har vi dem som oppfattet at anmeldelsen handlet om en kjedelig fremstilling i et ubehjelpelig språk, og forlagets mangel på kritikk av kanaliserte meldinger.

På den andre siden dem som tror at anmeldelsen var en durabelig kritikk av nyreligiøse idéer.

Jeg skal ikke bruke tid på dem som har forstått anmeldelsen og kommer heller ikke til å svare i Vårt Land på leserbrev nummer to (som svarer på mitt svar til hans første) fra Eirik A. Steenhoff.

Siden dette gir grunn til å tenke seg om, skal jeg likevel knytte noen bloggkommentarer til en så fundamental feillesning av en anmeldelse som altså anbefalte andre nyreligiøse kunstnere som jeg er akkurat like uenig med. 

Noen ville tatt et hint av det til å tenke at anmeldelsen ikke handlet om innhold, men om stil.
  
Jeg diskuterer gjerne nyreligiøse ideer, antroposofi (som jeg har skrevet et kapittel om i en bok på Humanist forlag) osv., men siden bokanmeldelsen ikke tok noe oppgjør med dette, blir det pussig å diskutere som om den skulle kritisere tankegodset.

Dermed er det grunn til å gi noen kommentarer til Steenhoff, som altså skriver i Vårt Land 14.04. at 

Davidsen benekter at han «slakter Gjeitangers nyreligiøse ideer», som jeg formulerte det. Vel, jeg synes fortsatt det er en dekkende formulering. Men han skriver: «I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.» 

Å ja, han bare nevnte dem. Da så! Men ingressen lyder: «Så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.» Hele premisset for anmeldelsen er altså at kanaliserte bøker bare er tull. Og med en slik åpningsvignett til å sette tonen, hvem får med seg resten av programmet?

Det som synes umulig å forstå er altså at dette handlet om språket. Det er en utfordring for sjangeren kanaliserte bøker (som også Steenhoff er kritisk til), men betyr ikke at alle kanaliserte bøker må være slik.

Derav min formulering om så "ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være" (min utheving her).

Dette handler ikke om at "kanaliserte bøker bare er tull", men at påstanden om at de er kanaliserte gir forlaget og forfatteren (med eller uten anførselstegn) ekstra ufordringer. 

Siden de altså (angivelig) er fra en annen ånd eller bevissthet enn bokens forfatternavn, er det en utfordring for forlaget å korrigere og klargjøre formuleringer.

Noe de slik jeg ser det gjorde en dårlig jobb med for denne boken.

Spørsmålet er altså ikke om formuleringene er riktige (noe "blogger" Davidsen avgjort har synspunkter på, ja), men om de er forståelige/spennende/engasjerende osv.

Så gjør Steenhoff et nummer av at jeg selv har kritisert Vårt Land for å ha brukt en som ikke har sans for bokens anliggende til å anmelde en av mine egne bøker.

Til slutt kan jeg minne om at Davidsen selv reagerte på Vårt Lands anmeldelse av hans bok Svar på tiltale med følgende ord: «Når man velger anmeldere er det enten noen som er uenige innenfor samme paradigme, eller uenige om hele paradigmet, her altså sistnevnte. Det er som når en dansebandfan anmelder Leif Ove Andsnes. ... (Jeg ser) fram til å bli spurt av Vårt Land om ... hvordan velge bokanmeldere og overskrifter.»

Det er som om jeg skulle ha sagt det selv.

Nå er det altså jeg som opprinnelig har "sagt det selv", og grunnen er at det er et anliggende for meg ikke å anmelde bøker kritisk kun fordi jeg er uenig med dem. Det er et ideal å gå inn på bokens premisser, gjengi hovedpunkter og si noe om hvor godt boken lykkes i sitt prosjekt.

Noe altså bokanmelder Eskil Skjeldal etter mitt skjønn gjorde i for liten grad, og fikk meg til bl.a. å "spørre om hvor godt Eskil har lest boken. Mye av det han kritiserer meg for ikke å forstå har jeg nettopp poengtert i innledningen".

Siden premisset for Pistis Maria var kanalisering og innholdet nyreligiøst, skilte jeg altså mellom kritikken av fremstillingen (som altså var så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være) og gjengivelse av innholdet (som jeg altså ikke kritiserte, selv om jeg hadde noen hjertesukk).

Skulle noen lure på hva jeg mener med ubehjelpelig og uleselig, kan det kanskje hjelpe med en knippe flere sitater fra tilfeldige avsnitt enn i anmeldelsen. Selvsagt er ikke alle setninger ubehjelpelige og/eller uleselige, men det gjelder alt for mange og er et sjangerproblem.

Og dette handler altså ikke om innholdet eller budskapet eller kjepphestene eller tankegodset. Det handler om formidling og forståelighet.

Slik er det vi er satt sammen av mange lag i eteren, og det er disse som kommer til syne når man sprenger seg ut av kroppen ved døden; det er de finere lag som antar et mer kollektivt anstrøk av det feminine eller maskuline, som finnes det prototyper for disse; klassisk utseende deler - ikke til å forveksle med arketyper så mye som de er lagede mønstre.

Mange kvinner er blitt portrettert, avbildet som muser for menn; nær hans skaperkraft, men ikke som utøver av den, også i tider da befatningen med mysteriene har vært stor, og kvinnene kunne ha gjenkjent seg i visse roller.  

Evnen til å uttrykke seg er noe hun ikke har, fordi ingen i hennes omgivelser har lært henne å ta det alvorlig, dette hun kunne ha uttrykt som glede i livet, og ikke lede.

Jeg kom fra Venus, og ikke fra Mars; dette er en stor forskjell; jeg representerer godhet spredt ut i den forstand at det lyset jeg er av, er godt, er godt som en tilstand og ikke som en bevegelse.

Å ha et solid sted i sitt eget minne for den kunnskapen som rekker hinsides ethvert punkt i tid/rom, kan være en annen måte å nyte de aspektene av menneskeheten på jorden på, som bringer glede.

Og det er viktig å vite, for bare se hvordan barn lærer i forhold til hva de skal og forbereder seg på, enten de er klar over det eller ikke.  

For bare å touche toppen av isfjellet.

Nevnte jeg at dette ikke er en kritikk av innholdet?