Fra Jesu tid, altså Den hellige gral

I serien "Vi har funnet gralen og det tilfeldigvis like ved der vi bor" er vi denne gangen kommet til Spania.

Flere enn TV2 kan melde at begeret har befunnet seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania, i tusen år.

I tre år har Margarita Torres og Jose Ortiza del Rio forsket på Den hellige gral og opphavet til begeret i León. I en ny bok, «The kings of the Grail», mener de å kunne bevise at begeret i León faktisk er den hellige gral.

Hvis man ser bort fra detaljer som at gralen aldri har eksistert, er dette avgjort ett av de mer plausible funnene.

Ikke minst fordi det

utsmykkede begeret har ifølge historikerne påviselig et indre beger som er fra Jesu tid. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt.

Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.

 Men så er det altså slik at det ikke holder å datere noe til Jesu tid. At man finner trefliser fra rundt år 30, viser ikke at de er fra Jesu kors.

Slik jeg tar opp i Da Vinci dekodet er gralen en ganske sen legende. Vi snakker ikke om den opplagte, men tilfeldig sannhet at det har eksistert et beger som Jesus drakk av under hans siste måltid før korsfestelsen, men om at dette begeret skal ha vært brukt til å samle opp blodet hans før han døde.

Eller var det kanskje et fat? For dette er en historie som har bygget på seg fra 400-tallet og med ulike tradisjoner. 

Fatet Patène de Serpentine i Louvre er datert til rundt Jesu tid og må dermed være Den Hellige gral.

Alle fra så lenge etter Jesu tid at de ikke kan brukes som historisk kilde. 

Kort sagt synes historien om Gralen å være en blanding av keltiske og kristne forestillinger knyttet til hellige begre og katolsk nattverdsforståelse. Opprinnelig betyr uttrykket “gral” et fat eller “stor tallerken”, antagelig basert på det latinske “gradalis”. I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes rundt 1190, er da også gralen rett og slett et fat og omtales i ubestemt form som én gral. Dette kan knyttes til brødet i kirkens nattverdsfeiring.

Noen år senere er gralen beskrevet som et beger, mer bestemt det som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. I følge legenden fra Nikodemusevangeliet på 400-tallet, samlet Josef av Arimatea opp Jesu blod i det samme begeret under korsfestelsen, men det tar likevel noe tid før et slikt beger dukker opp i gralsfortellingene. Interessant nok ser vi at Robert de Boron i Josef fra Arimatea, rundt år 1200, på mange måter gjenforteller Nikodemusevangeliet og starter med å fortelle at Josef samlet Jesu blod i samme fat som Jesus hadde brutt brødet i under nattverden. Det er ikke før med Wolfram von Eschenbach et stykke inn på 1200-tallet at gralen for alvor blir til et beger. 

Maria-begeret kan kanskje dateres til Jesu tid og må dermed være Den hellige gral.

Dermed er det flott av flere av medieoppslagene har fått med seg ganske mye av dette, ikke minst takket være Tom Egeland.

Samtidig er det nok noe drøyt å hevde at om gralen finnes "vil den være noe av det helligste for hele kristenheten". Det skal godt gjøres for et litterært produkt fra middelalderen som verken er med i trosbekjennelser eller liturgi, katekismer eller salmer. 

Selv om et funn sikkert hadde vært rimelig hellig for Spielberg og New Agere.

Så er det en uunngåelig ryggmargsrefleks, men ikke veldig forskningsorientert å henvise til tempelriddere, Dan Brown og Hellig Blod Hellig Gral og annet som altså ikke har noe å gjøre med ekte historie fra det første århundre, men med bløff og populærkultur fra de seneste par generasjonene. 

En nyere versjon av legenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken «Hellig blod, hellig gral» forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i boken «Da Vinci-koden», der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Men det er nok noe mer overraskende at dette viser at journalistene ikke har lest Da Vinci-koden.