Flere Stenger ut

Skal du tjene gode penger er det bare å skrive bøker om religion og krig og fred og sånn, særlig hvis du er mot.

En av dem som har funnet sin nisje er fysikkprofessor emeritus Victor Stenger. Han har i en årrekke skrevet bøker der han avviser kollegaers konklusjoner om at universet er fininnstilt.

Mens deler av hans argumentasjon får ganske så konkret på pukkelen av andre fysikere (noe som kan være blant grunnene til behovet for stadig nye bøker), er andre deler ganske så åpne for mer prinsipiell kritikk som folk flest kan forstå.

Som vi skriver i Eksisterer Gud argumenterer Victor Stenger for at

en allmektig skaper like gjerne kunne gjort at liv eksisterte i et univers uten fininnstilling, slik at hvis vi finner en fininnstilling, er det et argument mot Gud. Stenger synes dermed å gjøre seg immun mot kritikk uansett hvor langt han måtte lykkes med å tilbakevise en fininnstilling. Dette kan også slå tilbake på ham selv siden det er slik enhver ugyldighet av fininnstilling, ut fra samme logikk vil vise at hvis universet likevel ikke er fininnstilt for liv, er det mer – ikke mindre – sannsynlig at det har en guddommelig opprinnelse. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at forfatterne av denne boken ikke deler Stengers syn og argumentasjon her. Hovedgrunnen er at han lager en falsk motsetning hvis han avviser at Gud skaper liv ved nettopp å skape et univers som er livsvennlig. («So if the universe is, in fact, fine-tuned to support life, it is more – not less – likely to have had a natural origin» The Fallacy of Fine-Tuning, side 115).

Årets bok har ikke mindre fininnstilt kritikk av Gudstro, Kirken og historiske temaer opptil flere  nanometer på utsiden av fysikkpensum.

Boken heter God and the atom. Det overrasker mindre at den handler om Gud og atomer, enn at den bygger på den angivelige logikken at det er en motsetning mellom å tro på atomer og Gud.

Som i hans tidligere bøker insisterer han på at det ikke finnes noen "empiriske fakta" eller "teoretiske argumenter" for Guds eksistens.

In "God and the Atom", Stenger makes the case that the total absence of empirical facts and theoretical arguments to support the existence of any component to reality other than atoms and the void can be taken as proof beyond a reasonable doubt that such a component is nowhere to be found.

Boken er en underlig blanding av vitenskap, ufordøyd filosofi og merkelige historiske påstander. Resultatet er tildels motsatt av hva Stenger tror han formidler.

Vi gir mikrofonen til vitenskapsfilosofen  M. Anthony Mills som har skrevet om det han kaller Victor Stenger's Atomic Muddle.

God is dead," wrote Friedrich Nietzsche in a widely misunderstood epitaph. In the next (rarely quoted) passage Nietzsche continues: "And we killed him -- you and I."

If Victor Stenger's new book God and the Atom is right, it was not "you and I," but atomism that drove the last nail into the divine coffin. In fact, the hammering allegedly began long ago with the ancient Greek atomists. Contemporary physics just finished the job.

Atomism is the theory that the world is composed of microscopic particles. Long before electrons, photons, and quarks came onto the scene, the ancient Greeks postulated that invisible atoms bounced around an infinite void. Stenger argues that, since its inception, atomism and atheism have gone hand in hand. To accept atomism, ancient or modern, is to accept atheism.

Spillet er enkelt. Her er det enten eller. Tror jeg på atomer, kan jeg ikke tro på Gud.

Og det er ikke bare innfallsvinkelen, filosofien og vitenskapssynet som er tvilsom. For å vise at ekte gudstroende ikke spiser seipanetter kan tro på atomet, må han omskrive historien.

But God and the Atom fails to deliver on its promise. Instead, it exemplifies some careless historical scholarship and a philosophical confusion that plagues new atheism generally. Is science a purely empirical discipline? In that case it would be ill equipped to answer non-empirical (for example, theological) questions. Or is science itself somehow metaphysical, providing definitive answers to age-old questions?

Stenger, like all new atheists, wants it both ways: atomism is a good theory because it is purely empirical; but it nevertheless licenses sweeping non-empirical judgments: atoms and void are all that exist.

 Argumentasjonen spaltes også opp av ... kreativ omgang med fakta.

To make his case, Stenger relies on creative license to accommodate historical facts that contradict his central thesis.

For example, the fact that Greek atomists' believed in gods is dismissed by Stenger, without historical evidence, as stemming from fear of persecution. By contrast, the atomism of ancient India is not "comparable to that of the Greeks" because it coexisted with religious beliefs. Nevertheless, we are later given a long list of modern scientists -- Galileo, Newton, Gassendi, even Einstein -- who are also both atomists and theists. No explanation is given for how so many brilliant men could make this ostensible anti-scientific blunder.

Then the dark clouds of monotheism descend and atoms go subterranean until the Scientific Revolution. Except, of course, for the writings of St. Ambrose, St. Jerome, and the early medieval Jewish philosophers documented by Saadia and Maimonides, and the atomistic renaissance in fourteenth century Christendom.

Nå sliter ikke Stenger bare med fakta. Argumentasjonen ødelegges også av hans oppfatning av fysikk som noe instrumentelt og modellavhengig, slik vi også finner hos Hawking.

Dermed kan han ikke si at atomer eller partikler og slik faktisk eksisterer objektivt, kun at de passer godt inn i hans egen modell.

Stenger is explicit: "Note I am not saying that the 'true' objective reality is particles. I have already emphasized that we have no way of knowing what that true reality is." And: "all we know about is what we observe with our senses and instruments...we haven't the faintest idea what is 'really' out there."

This is a coherent view, one that philosophers of science call instrumentalism: science doesn't tell us what's true or real, it only provides precise ways to make predictions. But it presents two problems for Stenger.

The first is that his book purports to tell us what's "really" out there, "that atoms and the void indeed are all there is." Except, of course, if instrumentalism is true, science can't tell us all there is.

Men det blir verre. Vet han ikke om atomer faktisk finnes, kan han ikke bruke atomer til å si noe om Gud.

The second problem is more severe. Instrumentalism doesn't rule out that philosophy, art, religion, feeling, or whatever could tell us what's "really" out there. We are only told that science doesn't tell us. It remains possible that science and metaphysics are distinct but compatible ways of knowing the world.

So long as metaphysics (including theology) is not shown to be somehow impermissible, science and theology might simply be non-overlapping magisteria, to quote the great biologist and writer Stephen Jay Gould.

This is not, of course, what Stenger wants. Science and theology are supposed to be incompatible.

I stedet for å vise at han ikke vet om Gud eksisterer, viser Stenger at han ikke vet om atomer eksisterer. I stedet for å vise at metafysikk er et feilspor, viser han at metafysikk er nødvendig.

Skal vi si noe om atomer eller om Gud må vi si noe om hva det betyr at noe eksisterer. Vi må se på  hvordan vi kan vite at en argumentasjon er god, hva "data" er, hva "fakta" er, hva "modeller" er og så videre. Vi må vurdere hvilke hypoteser av hvilken art vi mener kan testes på hvilke måter, hvordan matematikk fungerer, hva som er sammenhengen mellom matematikk og virkelighet, noe som er en stor utfordring spesielt i moderne partikkelfysikk, strengeteori og lignende.

Og Stenger må forklare dette på rent sekulære premisser, hvis han ønsker å godtgjøre at det ikke finnes snev av "empiriske fakta" eller "teoretiske argumenter" for Guds eksistens eller at atomtro trumfer Gudstro.

Men som så ofte i slike bøker aner man at dette ikke primært handler om logikk eller vitenskap. I stedet forstår vi at prosjektet er mer personlig.  Søkelys og spretterter er rettet mot Den katolske kirken som han oppfatter som nærmest ensidig destruktiv og despotisk.

Siden dette bare må være sant, er det ikke så nøye å sjekke om eksemplene stemmer.

To illustrate the intellectual despotism of the Catholic Church, Stenger makes some very puzzling claims.

In the preface, he writes: "no fact about the world has ever been discovered by pure thought alone" (p. 12). This may be a sound principle. But he asserts that "religious elements" denied it; that's why they rejected atomism. Unfortunately for Stenger, this was also a slogan of Catholic medieval philosophers: Nihil est in intellectu quod non antea fuerit in sensu. "Nothing is in the intellect that was not already in sensation."

Bizarrely, Stenger places Ptolemy, creator of the geocentric model of the solar system defended by the church and overthrown by Copernicus, on a list of Greek and Roman scientists who "are not recognized as well as they should be because the Church suppressed their writings due to their real or implied atheism."

Og det blir ikke færre innslag av det bisarre.

Stenger makes the sweeping claim that in the "thousand-year period from 500 to 1500, when the Roman Catholic Church dominated...science not only failed to advance but was also set back." But he quickly undermines it by listing crucial scientific advances made by French and English Catholic philosophers during this very time period.

For the record, the so-called "Dark Ages" also saw the founding of Europe's first universities, enormous advances in logic, the humanist renaissance of the twelfth century, and the invention of modern poetic forms -- to say nothing of the gothic architecture of the high middle ages. (And that's ignoring the myriad contributions of the Arab world).

Som så ofte hentes Galileo inn på hvit hest for å beseire dragen.

Stenger's account of the Scientific Revolution is also confused. Galileo allegedly puts science on empirical footing, even inventing the idea of verification by observation. "Here was perhaps Galileo's greatest contribution to the scientific revolution," he writes.

To support this idea, Stenger cites the historian Alexandre Koyré, who is in fact remembered for arguing just the opposite: that Galileo was more motivated by a Platonic belief in the mathematical character of reality than by his experiments (many of which he never carried out).

The myth of a purely empirical science in fact originates not with Galileo, but with Francis Bacon, who was more of a philosopher than a scientist. Similarly, Newton would later claim to "feign no hypotheses" -- whether or not he did, in fact, feign such.

 Det er ihvertfall vanskelig å komme utenom at Stenger favoriserer opptil flere hypoteser.