Uhåndterlig turistguide

Da var Dan Browns seneste lest og konklusjonen er gitt i overskriften.

Nå er det ikke akkurat uventet at en thriller som Inferno handler om Dante eller svikter litterært, men det er noe mer overraskende at den svikter som thriller.

Eller virket som en bevisst parodi.

Eller at Dekodet ikke er over seg av begeistring for Dan Brown. 

Nå er det mange grunner til det siste, og det varierer fra bok til bok. Det hender til og med at jeg anbefaler Engler og demoner. Muligens fordi jeg leste den først, men den gjør etter mitt ringe skjønn fortsatt det som på fint heter fungerer, tross klisjétøvet om Vatikanet og vitenskapshistorien.

For ikke å si om vitenskap, hvordan overleve å falle fra fly eller at den kristne nattverden opprinnelig stammer fra ... aztekerne.

Men la nå det ligge. For det minste problemet med Inferno er det tendensiøse tøvet, som det heldigvis er blitt mindre av etter Da Vinci kodens mange pinlige tabber, søksmål og motbøker. 

I stedet får vi bekreftet mistanken om at Dan Brown er blitt ødelagt av egen suksess, eller mer presist suksessoppskrift.

Selv om han sikkert er rimelig opptatt med å le hele veien til atskillige banker, bør det være mulig å bruke tiden bedre enn på stadig mer krampaktige forsøk på å fordele 100 kapitler med koder og kappløp over 400 sider.

Botticellis maleri er sentralt i boken - og noe annerledes i virkeligheten.

Noe som ut fra nyere matematikk betyr i snitt 4 sider mellom hver cliffhanger. Muligens skreddersydd for amerikanere med stadig kortere fokuseringsevne eller attention span som det heter på fint, men ikke like mye for lesere i andre land..

Det mangler nok likevel ikke også amerikanere som skaper noen infernalske sirkler med smilebåndet når vi er på flukt allerede på andre side i denne fjerde boken om Robert Langdon. Og fortsetter å løpe, hoppe, klatre og/eller rase av sted i bil/tog/båt/fly til vi lengter etter at enden er nær.

Bare avbrutt av et vandrende Wikipedia som aldri har lest en fagbok.

For det er ikke bare løpingen som tar pusten fra leseren. Mens Brown i tidligere bøker dro veksler på konspirasjoner og organisasjoner som var rimelig ukjente for folk flest, nøyer han seg denne gangen stort sett med å avsløre ting som står i alle turistguider ("Det går en hemmelig gangvei over elven!") eller ikke er veldig spennende ("Dantes dåpskapell er ... oktogonalt!").

Og dette handler ikke om obskure bygg, men de mest sentrale i kjente byer. Det er som om Dan Brown skulle gjøre et stort nummer av å røpe at det hvite man ser i åsen over Oslo er ... Holmenkollbakken. Og at slottet er bygget for en svenske som sloss sammen med Napoleon.

Noe Langdon selvsagt har holdt foredrag om på seneste Nansen- eller Napoleon-symposium.

Muligens er det fordi selv Brown forstår det blir for mange selvfølgeligheter at Inferno blir atskillig mindre ildfull når hovedpersonene forlater Firenze for enda mer mer turistinfiserte steder.

Tross enkelte gode detaljer er Inferno en lite håndterlig turistguide. Til det blir det for mye roping og rebusløp.

Så kunne det vært sagt mye om plottet og løsningen og de ... overraskende vendingene og sannsynligheter og så videre. Men det er sagt såpass mye om dette i andre anmeldelser at tilstrekkelig bør være kjent om transhumanisme og genetiske modifiseringer, og pussigheter i fremstillingene av dette.

Boken løftes ikke akkurat av at den mystiske gåten om hvor Det Fryktelige (TM) skal skje lar seg løse i løpet av tretten sekunder av alle som har fått en standardomvisning i byen rebusen peker mot. Selv om det kan være noen tødler lettere å huske for de av oss som har holdt foredrag om Byen siden 80-tallet.

Selv om nok ikke alt er like tilsiktet føler leseren seg dermed som så ofte lur av å lese Brown. Enten fordi man kan mer enn ham og synes det er festlig å ta ham i feil, eller man kan mindre og lærer noe, eller i hvert fall tror man lærer noe.

Nå skal Brown ha ros for påtagelig færre feil denne gang. Det hjelper tydelig å ha råd til noen studiepoeng bedre faktasjekkere og noen diskret antydninger fra forlagenes advokater. Selv om det nok også burde handlet om mer enn organisasjoner, bygg og bøker slik at han hadde unngått å la Langdon infomere oss om at prester bruker håndkle ved døpefonten for å tørke opp når dåpsbarnet ... tisser på seg.

Noe som ikke bare bekrefter at Brown-familien mangler kjennskap til kirkelige ritualer. Det viser også at de ikke har hørt om bleier.

Men det er altså ikke slike tullefeil som er utfordringen. I stedet er den som så ofte hos Brown fundamentale misforståelser av historien. Og at det meste blir overflate.

I stedet for å skape dybde og innsikt, surfer han på fordommer og slurv.

Blant de større misforståelsene er at Svartedauden i 1349 skapte renessansen. Som om det ikke hadde vært bølger av byllepest tidligere (eller senere) eller ikke var stadige renessanser på ulike områder - uten spor av så mange sammenhenger.

Eller middelalderen var så mørk at mange titalls prosent av befolkningen måtte dø for å få noen på bedre tanker.

Det er nok også vanskelig å finne belegg for at Dantes fremstilling av inferno skapte stor frykt og tredoblet oppslutningen om den katolske kirken. I den grad noe av oppslutningen kan skyldes infernoskildringer, manglet det ikke slike også tidligere, selv her til lands som med Tundals visjon allerede på 1100-tallet.

Viktigere enn det er at Brown ikke får med seg mer enn førsteinntrykket og knapt nok det. Når han først henter stoff fra Den guddommelige komedie ser han ikke Dantes visjon, men hans virkemidler. Skulle han skrevet tilsvarende om Beatles ville det handlet om stereoeffekter og plasten i vinylplatene.

I stedet for å vise noe av Dante og middelalderens etiske, poetiske og naturfilosofiske forståelse får vi side opp og ned om hvilke spektakulære straffer som rammer de skyldige i helvetets kretser.

Mens det viktige for Dante er hvem som straffes for hva, er det viktige for Brown hvordan de straffes. Dermed går det ikke opp for ham at Dante og middelalderen så langt mer alvorlig på svik og hvitsnippforbrytelser, enn på drikk og hor.

Mens filosofer og naturvitere får de beste plassene både i Inferno og Paradis, får en svikefull pave en av de dårligste.

Saken blir ikke bedre av at han ikke husker hva han skrev i sin forrige bok der han altså hevdet at man i middelalderen mente at jorden var flat.

Det bekrefter at at Brown ikke har forstått Dante, eller - mer sannsynlig - ikke har lest ham.

Kort sagt er det imponerende ikke å få med seg at Dantes vei gjennom Inferno til Skjærsildsberget er en vei gjennom jordkloden til den andre siden, som vist på bildet til venstre.

Uansett sitter det nok langt inne hos Brown å vedgå at Kirken i middelalderen fulgte naturvitenskapen og så på jordkloden som rund.

Til det har han bygget for mange plott på at Kirken var redd for kunnskap og ubønnhørlig forfulgte naturvitere.

Mens det i realiteten er Brown selv som frykter kunnskap.