fredag 2. november 2012

Snasent om Snåsamannen

Siden  Espen Søbye har en heller snasen analyse av Snåsamannen i Morgenbladet i dag, kan vi sitere og reflektere litt over den.

Inkludert den merkelige håndteringen hos biskopene.
Nå har Den norske kirken slett ikke distansert seg fra Snåsamannen, snarere tvert imot. Blant annet har Bodø-bispen, Tor Berger Jørgensen, bedt Gjerstad bistå ved gudstjeneste i Bodø kirke, et kapittel i boken er viet denne seansen. Forstemmende, men her kan ikke Joralf Gjerstad lastes. Det var i sin tid ikke vitenskapen, slik mange later til å tro, men protestantismen som tok knekken på mystisismen. Nå har de protestantiske yppersteprestene leflet med alle former for new age-religiøsitet i så lang tid at alle kalvinistiske og lutheranske prinsipper er forlatt.
Paradoksalt nok er det bare protestantiske ateister som reagerer. Jeg har talt og renset min sjel.
Nå er ikke dette akkurat en ny vinkling. Vi har vært innom tilsvarende her på bloggen tidligere, som da vi observerte at humanetikeren var mer kristen enn biskopen, og at det ble bedrevet snåseri i kirken.

Dette har da også en lang tradisjon i deler av Kirken som vi ser i den kjente (men pussig nok ikke lenger for det) biskop Schjelderups lefling med spiritisme på 1930-tallet, muligens som surrogat for apologetikk i en tid som ikke både kunne tro på både Det nye testamentet og den elektriske sporvogn.

Det jeg problematiserer er ikke at Kirken eller andre skal ha gode og lyttende samtaler med folk med et annet syn (tvert i mot), men om hvorfor så mange kristne synes så ukritisk å akseptere den type påstander og religiøse koblinger som vi finner hos Snåsamannen og andre angivelige healere og innbilt synske.

Hvis vi ikke våger oss på kritisk refleksjon er det fritt fram for alskens sympatiske svindlere, enten de er bevisste eller ikke på sine manglende evner. De kan påstå hva det måtte være og all kritikk og forsøk på analytisk tilnærming blir sett på som umoralsk.

Det er en dypt problematisk holdning.

Har vi ikke kriterier for å skille mellom hummer, kanari og chemtrails, ender vi som enkelte prinsesser i et univers uten grenser.

Nå kan man sikkert si mye om grunner til og resultater av den avfortryllingen av naturen som skjedde gjennom 16- og 1700-tallet. Det er uansett vanskelig å komme unnna at ulike typer folketro og magisk tenkning har vært med oss siden Adam hoppet paradis eller at det var mye av dette under renessansen (som i så stor grad var en esoterisk bølge) og romantikken, for ikke å si mellomkrigstiden og New Age-tsunamien i kjølvannet av hippiebevegelsen.

Selv om makthavere og domstoler på tildels fryktelige måter har latt seg forføre, som under hekseprosessene, skyldes kirkens - og Europas - suksess at man over lang nok tid både før og etter klarte å løfte fram troen på at naturen ikke var styrt av guder og magiske krefter etter innfallsmetoden.

I stedet var budskapet dels at Kristus var sterkere og sannere enn åndenes angstfulle verden (handlingen i mange horrorfilmer speiler noe av sistnevnte), og dels at det fantes en Lovgiver utenfor naturen.

Dette medvirket ikke bare til potensialet for mindre livs- og dødsangst (noe som var medvirkende til kristendommens vekst de første århundrer), men også til en dypkulturell forståelse av lover i naturen, for ikke å si for behovet for å etterprøve hva som faktisk foregikk, ved gode eksperimenter.

Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne.

2 kommentarer:

  1. "Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne."

    Av dine absolutt betre chestertonismar :-D

    SvarSlett
  2. Thanks, for å si det på hans språk.

    SvarSlett