Vitenskap og vås

Når noen begrunner sine idealer i vitenskap, er det interessant å se hvordan man tenker. 

Hva slags vitenskap bygger man på? Hvordan argumenterer man ut fra denne vitenskapen? Hvilke fag, forskere og data løfter man fram på hvilken måte? Hvor langt fører prosjektet?

Og hvilken sammenheng tenker man innenfor?
 

En av bøkene som hevder å bygge på vitenskap ble lansert med noen hekto brask og bram i Norge i år, Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart. Som er en oversettelse av noe av en klassiker i alternativmiljøer, The Field fra 2003.

Ser vi etter, oppdager vi imidlertid fort at McTaggart bygger mindre på forskning enn mistenkeliggjøring.

Forlagsomtalen er som vanlig på feltet:

Den usynlige veven er en vitenskapelig detektivfortelling. Forfatteren setter søkelyset på skjæringspunkter mellom fysikk, medisin, psykologi og religion. En usynlig vev forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Og mye tyder på at vår bevissthet spiller en nøkkelrolle i å forme verden. I boken møter vi vitenskapsfolk som i sin søken etter universets dypeste sannheter er blitt frosset ut av det gode selskap, og først nylig begynner å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hos McTaggart styrkes dette av en tro på at våre oppfatninger styres av forskere som er kjøpt og betalt av storindustrien (Big Pharma  og alt dets vesen og alle dets gjerninger). Når da ikke forskere bare er fanget i tankefeller eller driver noe så konserverende og konspirerende som fagfellevurdering.

McTaggart finner løsningen på spørsmålet om vi er fanget i materiens deterministiske fengsel i en mystisk, eller muligens mytisk forståelse. Hun mener at ekte vitenskap, altså slik som drives av modige og miskjente pionerer,  viser at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. 

Angivelig startet prosjektet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen».

Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøpati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså så rent vann det er mulig å få) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser. Har noe først hatt kontakt, forblir det alltid forbundet - uansett avstand. At dette kun handler om positiv innflytelse opplever hun tydeligvis som selvsagt.

Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling (som i følge McTaggert kan få fotonene til å spille sammen takket være kvantekoherens) til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet.

I hennes New Age-orienterte verdensbilde henger alt sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut handler det mest om hvor lett det er å imponere med uvante begreper og fremmedord. I realiteten har forfatteren lite innsikt i fysikk, biologi eller historie, inkludert gudsargumentasjon.

Og der har McTaggart en aldri så liten utfordring. Skal man avdekke fordommer og tankefeller på noen områder, kommer det godt med å vise at man er kjent med områdene. Det skader heller ikke å vise at man er kjent med motforestilinger.

Symptomatisk nok lar hun være å nevne heller blytunge innvendinger til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. På den annen side, hadde hun gjort det, ville prosjektet aldri kommet til startstreken. 

Kort sagt bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.  Hun argumenterer mer ved analogier enn akseptert logikk. Hun trekker vidløftige konklusjoner om hverdagen fra tolkninger som i beste fall handler om kvantefysikk.

Hun opptrer som om vi kan overføre det poenget at en kvantepartikkels posisjon er ubestemt inntil den er observert til at vi som observatører kan velge hvilken tilstand noe vil være i og dermed skape vår egen virkelighet. Uten å vurdere metodiske, psykologiske eller etiske utfordringer ved dette.

Hvis vi personlig kan bestemme hvordan verden skal være er det vanskelig å unngå solipsisme eller begrunne at etterprøvbar naturvitenskap i det hele tatt er mulig. Fungerer ikke naturen noenlunde konsekvent er det ikke enkelt å drive forskning. Hvis alt handler om min bevissthet blir forskning forfatterskap.

Men kan det ikke være noe i McTaggarts fremstilling? Hvorfor stole på en blogger som har brukt et par timer på en bok fremfor en forfatter som har brukt år? 

Vi kunne selvsagt løftet noen studiepoeng i fysikk opp av hatten, men skal i stedet se på to forhold. 

For det første må McTaggart stadig modifisere påstander om disse overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

For det andre anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk.

Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Å «være revolusjonær i dagens vitenskap er å flørte med yrkesmessig selvmord». Dermed blir en av de viktigste metodene for å unngå tulleforskning - fagfellevurdering, at andre forskere vurderer om arbeidet er forsvarlig utført - ikke oppfattet som en styrke, men som selve problemet.

Dette er ikke akkurat uproblematisk når hun er en autoritet som mange i New Age-kretser lytter til. Samme mangel på forståelse av forskning har ført til at hun fremmer konspirasjonsteorier og uansvarlig omgang med fakta. Hun har frontet vaksinemotstand og alternativ medisin. 

Hun er kort sagt ansvarlig for at mange mennesker har satt seg selv, sine barn og sine omgivelser i fare. 

En grunn er nok at hennes følgere kan om mulig enda mindre om fag og forskning (at boken ble rost av Arthur C. Clarke handler nok mer om hans lange fascinasjon for det alternative og at en 85-åring nok ikke eterprøvde alle hennes påstander like nitid og kritisk).

Videre har McTaggert en såpass god penn at mange får sympati med personene hun løfter fram som miskjente foregangsmenn. Har noen fått kritikk av andre forskere, eller ikke sluppet ordentlig til med sine angivelig banebrytende oppdagelser, kan ikke grunnen være at det er noe galt med dem.

Nei, dette handler alltid om omgivelsene. Om en massiv mur av trangsynte kollegaer. 

Når McTaggart forskerhelter ikke slipper gjennom nåløyet fagfellevurdering er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. Hun nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».  

At kanskje den største svakheten med fagfellevurdering er at man ikke alltid har klart å avsløre forskningsfeil (altså at man har sluppet gjennom store oppdagelser som det viste seg ikke å være hold i), er hun ikke kjent med.

Ikke uventet argumenterer McTaggart med at Columbus også møtte motstand for sine påstander. «De fleste vitenskapelige kretser ignorerte dem, og holdt fast på tanken om at jorden var flat». 

Et utsagn som bekrefter at det ikke bare er naturvitenskapelig forskning hun ignorerer.