Tarzan i hundre

Da klarer vi ikke lenger å holde oss tilbake, vi slenger inn månedens jubilant mens tiden fortsatt er inne.

Og igjen snakker vi altså ikke om hvem som helst (vi gjør sjelden det, selv ikke folk flest er noen hvem som helst), men om en av det tyvende århundrets mest berømte og beryktede figurer - Tarzan.

Grunnen er altså ganske opplagt,  Edgar Rice Burroughs' første Tarzan-fortelling - Tarzan of the Apes - dukket opp i magasinet All Story i oktober 1912 og den første boken to år senere, lett bearbeidet fra magasinutgaven.

Hvorfor berømt?

Rett og slett fordi få om noe populærkulturelt fenomen var mer ikonisk og populært, eller hadde utbredelse i flere formater, fra pulpmagasiner og bøker til film, radio og TV-serier, tegneserier og tegnefilmer.

Hvorfor beryktet?

Jo, fordi Tarzan-figuren for noen på en uvanlig sterk måte kom til å uttrykke eller i hvert fall symbolisere europeisk selvgodhet, rasisme og imperialisme. Og så var ikke fortellingene hundre prosent realistiske.

Det er ikke overraskende at Dagsavisen kan fortelle at ingen norske forlag har våget seg på en gjenutgivelse i 2012 (selv om enkelte bibliotek er mer positive).

Det er ikke lett å være Tarzan i 2012 Han er egentlig blitt den rake motsatsen til Pippi Langstrømpe, som stadig framheves som feminismens rollemodell.

Tarzan er symbolfiguren for alt som var feil ved 20. århundrets tankegods. Menneskesynet, verdensbildet, kjønnsrollene, mannsidealet. Han er en primitiv muskelbunt med kniv, rasistisk, sexistisk, selv om han kjemper mot kolonityrannen kong Leopold i debutromanen fra 1912 - en imperialist.

Det forhindret ikke at Tarzan var definert som supert lesestoff for barn i tre mannsaldre, også her i landet. Eller at de gamle svart-hvitt-filmene fra 30-, 40- og 50-årene ble satt opp igjen og igjen på norske kinoer helt fram til 80-tallet.

Vi har tidligere sett på filmene, men skal i et forsøk på å eskalere kvaliteten og nedtone mediamytene åpne bøkene.

Det som da springer fram for vårt indre blikk er en helt annen skikkelse enn i filmene og i artikkelen over.

Burroughs' Tarzan er ingen primitiv muskelbunt. I romanene er han er intelligent og moralsk sånn noenlunde til fingerspissene som seg hør og  bør en sønn av en britisk Lord og Lady.

Foreldrene settes etter et mytteri i land på en øde kyststrekning i Vest-Afrika og dør under dramatiske omstendigheter. Spedbarnet Tarzan blir tatt vare på og oppdratt av en gruppe aper som er høyere utviklet enn gorillaer. Men en arving av den britiske adel er enda mer oppegående og lærer å lese og skrive engelsk av seg selv, takket være ABC-bøkene foreldrene hadde i bagasjen.

At Tarzan-bøkene til tider kan beskyldes for rasisme skyldes nok mindre at Burroughs hadde noen klar holdning til raser (slik at den russiske, arabiske og tyske "rasen" i seg selv skulle være mindreverdig den britiske) enn at han dels dyrket etablerte pulpklisjeer og dels dyrket evolusjon.

Burroughs var kort sagt evolusjonist. Hans bøker er en eneste lang hyllest til evolusjonens positivt skapende egenskaper. Mennesker er enten edle eller degenererte. Eller yppersteprestinner.

Tarzans utvikling skyldtes ikke så mye miljøet som arven. Du kan ta dressen av en britisk gentleman, men du kan ikke ta adelsmannen av ham.

Selv ikke om du plasserer ham i en jungel og lar ham oppdra av aper.

Selv om han kan lese og skrive engelsk lærer lærer Tarzan likevel å snakke fransk før engelsk, noe som fører til ett bananskal eller tre av forviklinger. Han kastes inn i så mange eksotiske eventyr at han ender med å beherske et titall eller to til nå ukjente språk hos tapte sivilisasjoner i Afrikas uendelige store og mange jungler, ørken og fjellandskap.

Når Tarzan møter samtidens sleske arabere, russere og tyskere (som fremstilles langt dårligere enn innfødte afrikanere, for ikke å si aper) er det altså med en overveldende intelligens og moralsk indignasjon, ikke minst etter at nære familiemedlemmer er drept på brutalt vis.

Mens bøkene fram til slutten av 1920-tallet er relativt fantasifulle og fartsfylte og vi til tider merker vi har å gjøre med en fantasy/science fiction-forfatter (vi opplever alt fra dinosaurer til reiser til jordens indre), er litt vel mange av de neste variasjoner over temaet motpoler.

Oppskriften er enkelt sagt stadig nye tapte sivilisasjoner der to byer (enten de er etterkommere av romere, de første kristne (som ikke akkurat oppfører seg kristent), korsfarere eller andre, har vogner trukket av løver eller elefanter) ligger i krig og Tarzan må ordne opp mens han febrilsk holder beilere og brutale best fra livet.

Som ABC-nyheter understrekte i forrige måned er den Tarzan vi møter i bøkene likevel ingen knivsvingende barbar eller triggerhappy bueskytter, selv om han for et utrenet øye kan ligne på Conan.

Og ikke bare fordi han er vel så behendig med lasso.

«Tarzan er en mytisk figur av ypperste merke. Han står fram som en av tidenes første naturvernforkjempere – urskogens vokter mot tankeløse utbyttere. Ingen ussel helt i disse tider», skrev Wandrup for noen år siden. Ordene står fortsatt ved lag.

– Tarzan kan utvilsomt sees som et symbol på en som beskytter naturen og dyrelivet. Han ble jo oppdratt til å innse verdien av naturen, og slo hardt ned på dem som prøvde å ødelegge den. Samtidig kan han jo betraktes som et hvitt overmenneske som behersket jungelen, det villeste av det ville. Han var et produkt av sin tid, da folk hadde et mindre nyansert syn enn i dag på Afrika og menneskene som bodde der, påpeker Wandrup. 

Er så noen av disse bøkene verdt å lese selv om du skulle ha passert ti år?

En håndfull eller to - og særlig på engelsk, og om man ikke ellers tilbringer kveldene med å lese Shakespeare og Dante eller er allergisk mot røverromaner uten sex og cyberspace.

Behersker du også norsk kan anbefales Sverre Knudsens nyoversettelse fra 2004 av Tarzan - apenes konge er riktig så bra. Ikke minst fordi den ikke er en forkortet guttebokutgave og dermed viser flere sider ved Burroughs, som at han ikke var fremmed for allegorier (Tarzan "en figur som representerte det primitive som kjemper seg gjennom uvitenhetens mørke mot kunnskapens lys").

For noen av oss gir det også en duft av den tapte tid å finne fram Windju Simonsens klassiske guttebokutgaver, særlig når det regner på hytta, selv om vi da er i forkortelsenes bortgjemte dal der hver bok tar en time.

Mens pocketutgavene fra 70-tallet er mer friske og såpass mindre forkortede at du kan regne med nesten en og en halv time, selv om de ikek plukket alle bøkene fra samme øvre hylle som Windju Simonsen.

Det er gitt ut 24 offisielle bøker - de i fet skrift er mulig å lese selv om du ikke er blodfan, de i kursiv er ikke pinlig dårlige:

  1: Tarzan of the Apes, 1912      (Tarzan, apenes konge)
  2: The Return of Tarzan, 1913      (Tarzan vender tilbake - del 1)
  3: The Beasts of Tarzan, 1914      (Tarzan vender tilbake - del 2)
  4: The Son of Tarzan, 1914      (Korak, Tarzans sønn)
  5: Tarzan and the Jewels of Opar, 1916      (Tarzan og Opars juveler, 1950)
  6: Jungle Tales of Tarzan, 1919
  7: Tarzan the Untamed, 1920      (Villmannen Tarzan)
  8: Tarzan the Terrible, 1921        (Tarzan i ukjent land, 1953) 
  9: Tarzan and the Golden Lion, 1922/23  (Tarzan og den gylne løven, 1951)
10: Tarzan and the Ant Men, 1924 (Tarzan og dvergene, 1954; Tarzan og maurmennene, 72)
11: Tarzan, Lord of the Jungle, 1927/28  (Tarzan, jungelens herre)
12: Tarzan and the Lost Empire, 1928       (Tarzan og det bortgjemte riket)
13: Tarzan at the Earth's Core, 1929  (Tarzan i en ny verden; Tarzan i jordas indre, 1973)
14: Tarzan the Invincible, 1930/31   (Tarzan den uovervinnelige, 1953; 1972)
15: Tarzan Triumphant, 1931        (Tarzans triumf, 1973)
16: Tarzan and the City of Gold, 1932        (Tarzan og gullbyen)
17: Tarzan and the Lion Man, 1933/34
18: Tarzan and the Leopard Men, 1935
19: Tarzan's Quest, 1935/36 (Tarzan tar opp jakten, 1972)
20: Tarzan and the Forbidden City, 1938
21: Tarzan the Magnificent, 1939
22: Tarzan and the Foreign Legion, 1947
23: Tarzan and the Madman, 1964
24: Tarzan and the Castaways, 1965

Om ikke annet vil en kveld med et par av disse utgjøre et nyttig bakteppe når vi senere skal se på høydepunktet for Tarzan, noen av dem også blant høydepunktene i sin sjanger.

Vi tenker da på tegneseriene - og ikke bare Joe Kuberts.