Dødsspillet

En grunn til at jeg ikke skriver flere eller lengre tilsvar på Minerva eller andre steder, er at det altså er andre ting på tapetet. Akkurat nå en bok om en person som kunne gjort atskillige tidsskrifter enda mer lesverdige.

Vi snakker selvsagt om Gregers Gram, siden Bernt Roughtvedt nylig har gitt ut biografien Dødsspillet.

Og han var ikke akkurat skåren for tungebåndet. Gregers hadde ikke bare et sjeldent talent for resonnementer og propaganda, han var kvikk i replikken og med en nærmest sinnsyk humoristisk sans.

Roughtvedt gir interessant innføring i motstandsmannens personlighet og historie som altså er mer mangfoldig og omfattende enn hva man kan få inntrykk av i Max Manus-filmen. Ikke minst bryter det med plottet der når det med god grunn legges opp til at når Gregers i løpet av 1944 tok større og større risiko, skyldtes det at opplæringen (og livet) som kommandosoldat hadde gjort ham kynisk og destruktiv.

Deltakelse i likvideringer, selv om det er av norske nazister, anbefales ikke som behandling av depresjon. 

Det overrasker ikke at Gregers en gang på spørsmål om videre planer svarte at  "Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg". Noe som gjør det lettere å forstå hvorfor han tok risikoen og lot seg lokke i en rimelig åpenbar felle og ble skutt på Plasskafeen på Olaf Ryes plass 13. november 1944.

Men det er ikke bare her Roughtvedt formidler viktige bidrag til å forstå Gregers Gram. I stedenfor å rive krigshelter ned fra pallen, noe man kanskje kunne forvente forsøk på etter Gunnar Sønstebys død, forsterkes inntrykket av en uvanlig redelig og oppegående kar.

Som leder for sportsklubben Njård gjorde Gregers det motsatte av hva enkelte ungdomsorganisasjoner er blitt beryktet for i nyere tid. Han ryddet opp i medlemskartoteket med hard hånd og strøk så mange at det som var blitt oppfattet som en av de største klubbene bare hadde 124 igjen etter saneringen.

Samtidig var Gregers også svært aktiv i Ullern Unge Høyre - og russeformann. Det gikk som det måtte, han strøk til artium. Faren, byfogd Harald Gram, sendte ham i eksil til Fredrikstad for å jobbe mer med pensum enn penn og formannsklubber.

Før dette rakk imidlertid Gregers å gjøre seg bemerket med en klar antinazistisk holdning og støtte av at Carl von Ossietzky fikk Fredsprisen i 1935, en utdeling som ikke bare falt Hitler, men også borgelige aviser som Aftenposten tungt for brystet.

Mens mange ungdom på 30-tallet oppfattet Høyre som et gammelmodig parti og foretrakk å lene seg i retning av kommunisme/sosialisme eller høyre-elitist/fascisme, holdt Gregers stort sett en klar Høyreprofil og var lite nådig i debatter med motpolene på venstre og høyresiden.

Roughtvedt oppfatter det heller ikke som en plett på rullebladet at han rett før krigen ble med i omgangskretsen rundt André Bjerke og Karl Brodersen, som begge på ulike måter hadde leflet med nazismen og senere endte i antroposofien.

Med sin oppvekst i hjem som ikke bare var møblert, men det med bøker, og der bestefaren hadde vært norsk statsminister i Stockholm, var det nok knyttet en og annen forventning til Gregers. Han begynte dermed mer eller mindre velvillig på jusstudiet, men var lite motivert.

Kanskje kom krigen som en slags redning, samtidig som den altså skulle ødelegge ham, på mer enn én måte.

Roughtvedts bok er nok i korteste laget, men gir en god oversikt spesielt over krigsinnsatsen som vel er hva folk flest er opptatt av. Det hadde likevel løftet boken om den hadde gitt enda mer innblikk i privatpersonen og familiehistorien.

Når det likevel er noe av dette kan det skyldes at Gregers kusine Julie Alice Berg er intervjuet, samtidig som hennes sønn Herman Gram Berg har bidratt med annet stoff. Vi kan for ordens skyld nevne at dette er henholdsvis mor og bror til Johannes H. Berg.

Vi får håpe at  Roughtvedt har spart på noe av stoffet til neste roman om Erik Erfjord.