Paragrafer og prinsipper

Da er innlegget til en noe broget gjeng lagt ut på Aftenposten.

Temaet? De seneste resolusjonene mot omskjæring av guttebarn.

Responsen? Hatsk og harselerende. Om disse forsvarerne av kjønnslemlestelse (på linje med kvinnelig omskjæring, må vite), kort sagt statsfinansierte barnehatere, for å nevne noe av det mildeste.

Altså en helt vanlig dag på nettet.

Hva er det så vi er opptatt av, et stykk brav sivilingeniør, et par historikere, en folklorist, en slavist og en medieviter, en journalist eller to, for ikke å glemme en sokneprest, en førsteamanuensis og en tidligere ledere av Rødt Østfold?

Vi er ikke blinde for helserisiko og etiske betenkeligheter, og kjemper ikke for retten til å omskjære våre egne barn. Ingen av oss er jøder eller muslimer. Vi er heller ikke motstandere av religionskritikk.

Vi mener ikke at de som går inn for et slik forbud må være antisemitter.

Like fullt anser vi det som høyst problematisk og som etisk tvilsomt å ville forby et grunnleggende ritual i jødisk tro. Et slikt forbud kan i praksis anses å erklære jødedommen som uønsket i Norge, og vil også kunne bli benyttet som argument av jøde- og muslimhatere.

Det er ... interessant at de som så langt har gått i bresjen for et forbud mot omskjæring i så liten grad, eller i det hele tatt, har snakket om eller lagt vekt på denne type dramatiske konsekvenser.

Som altså rett og slett vil være at de fleste jøder ikke kan bo lovlig i Norge.

Det er ikke lenge til vi skal feire at Grunnloven er 200-år og det hadde vært litt greit, også for vår internasjonale anseelse, om Norge ikke parallelt arbeider for å gjeninnføre noe som for alle praktiske formål er en ny jødeparagraf.