Kreasjonistisk krøll

Jeg kan nok ikke love å gjøre det til en vane å forsvare Richard Dawkins, men det hender jeg fristes når jeg møter enkelte typer kreasjonistisk argumentasjon.

Særlig er fristelsen stor når jeg i løpet av sekunder blir bedt om å gi bare ett eneste bevis på dannelse av nye arter, får høre at evolusjon bare er en teori ("de sier det jo selv!") koblet med påstanden om at evolusjonen er i mot termodynamikkens lover. Og at evolusjon må være feil, siden ingenting kan komme av ingenting og heller ikke liv kan oppstå av seg selv.

Evolusjon er kort sagt egentlig en måte å komme seg unna Gud på.

Dette har skjedd såpass ofte etter foredrag og på facebook det seneste året at det virker som en farsott, eller muligens mutasjon. Og vi har tatt opp noe av årets runder både her og der.

Man kan forstå at Dawkins etter noen tusen slike opplevelser ikke akkurat blir ... motivert til å jobbe for å sette seg inn i kristen tenkning eller tror at noe slik faktisk kan være mer enn en selvmotsigelse, enn si ha substans.

Bommer kritikken av min posisjon på elementær logikk og lærebokkunnskap, er det vanskelig å tro at argumentene for motsatt posisjon er logiske og kunnskapsbaserte.

Resultatet er at debatter mer handler om allegorier og revirmarkeringer enn argumenter og rasjonalitet. Besnærende bilder sier mer enn tusen ord. Man tar seg verken tid til å lytte eller til å lære. Og tenker man at motparten uansett bare er motivert av livssyn, hjelper det ikke å strø om seg med logikk eller lenker.

Dette betyr ikke at de er grunn til å gi opp slike debatter. Kanskje er erfaringen at det i stedet er desto viktigere å ta dem, og ta dem grundig.

For det er ikke slik at dannelse av nye arter (eller makroevolusjon som kreasjonister da kaller det) står eller faller med påviste mellomformer. Vi snakker om en bredt dokumentert biologisk modell med svært stor forklaringskraft og en enorm mengde konvergerende evidens.

Hvorvidt mikroevolusjon kan føre til makroevolusjon kan også avhenge av øynene som ser, og ikke minst av definisjonsspørsmål (hva er nå egentlig dette dyret "art"?).

Videre har evolusjon null å gjøre med hvor universet kommer fra, hvordan liv ble til eller om det finnes noen Gud.

Hvordan jeg kan si det? Rett og slett fordi evolusjon er en biologisk modell. Den gjelder dermed ikke på forhold som ikke er biologiske. Skal man lete etter svar på universets opprinnelse må man se i fysikken eller filosofien, avhengig av hva slags type forklaring man er ute etter.

Siden svar på livets opprinnelse også handler om svar på biologiens opprinnelse (og dermed evolusjonens), kan man ikke finne det i evolusjon.

Liv er en forutsetning for evolusjon og kan ikke forklares av evolusjon.

Så er det et helt annet spørsmål om vi kan finne naturlige forklaringer, om liv oppstod på jorden eller kom seilende fra andre steder i universet, enten vi nå liker den nye Prometheus-filmen eller ikke.

Og skulle vi nå finne naturlige forklaringer ville vi være tilbake til hvordan man så dette på dine solide tippoldeforeldres gudstroende tid. Før Louis Pasteur viste noe annet på 1800-tallet, var den almenne oppfatningen at liv oppstod av seg selv, slik fluer jo gjorde av gjødsel.

Vi kan ikke love å forsvare Dawkins daglig, men kommer garantert tilbake til temaene - ikke minst siden dette innlegget knapt streifet toppen av isfjellet.