Dunder og brak

En dag i en fjern fortid hadde jeg to forelesninger på Mediehøgskolen Gimlekollen; den ene om tegneserier og den andre om telekommunikasjon. Når de ikke fulgte opp med et eget foredrag også om teologi, er muligens grunnen at man oppfattet at det kunne være et underpunkt i begge, eller eventuelt at begge var et underpunkt av teologi.

Spoler vi så fram til årets pinsetur til København, ser vi i hvert fall en tydelig kobling mellom teologi og tegneserier.

Dette handler ikke bare om Frank Millers noe ... overivrige oppgjør med islamisme i Holy Terror, eller om Hermanns noe overivrige oppgjør med middelalderen i serien Tårnene i Maury-skogen, men om to andre serier som også lurer inn mer enn hint og antydninger i og mellom rutene.

Den ene er Frank Madsens fornøyelige serie i Tintin-sjangeren, om oppdageren Kurt Dunder som vikles inn i det ene eventyret mer dramatisk og eksotisk enn det andre, enten vi snakker om Afrika (mørkeste), Grønland (kaldeste) eller Tyrol (særeste).

På sistnevnte sted som for anledningen ikke påviser direkte mangler av esoteriske nerder kommer han da også på sporet av det som yrer bak hver busk og bilde, altså tapte skrifter som røper den egentlige historien om Jesus.

Og der er det selvsagt slik at det er mysteriereligionene, Dionysios og Mithra og resten av feltet som er roten til det onde, godt hjulpet av en konspirasjon i kulissene for å beskytte verden mot avsløringene.

Nå gjør Madsen dette med humor og diskresjon, og det til og før både Dan Brown (uten snev av historisk gangsyn) og Tom Egeland (med noen snev av historisk gangsyn), samt en rekke andre kastet seg over feltet (mens andre igjen var tidligere ute).

Dermed sitter man bare og koser seg med stoffet som herved anbefales, mens vi venter på fjerde bind med den forlokkende (eller avskrekkende, alt etter som) tittelen, Det 5. evangelium.

Selv om den er noen knepp mer rå og realistisk gjelder det samme for Cothias og Juillards 1600-tallsserie om Ariane, en slags fortsettelse av den fortryllende - eller i hvert fall besettende - serien som på dansk heter Spurvehøgen.

Ved siden av de obligatoriske dosene med prakttegninger av byer og bygg, får vi ikke helt like praktfulle tegninger av biskoper og baroner. Serien kjennetegnes av en like imponerende evne til å sette seg inn i arkitektur, klær og nord-amerikanske indianere, som til å bomme på katolsk teologi.

Dermed gjentas i flere av albumene at kvinner etter katolsk tro ikke har sjel.

Nå kan man sikkert blåse seg veldig opp over dette, men det holder vel etter hvert å nevne at dette (ved siden av alt annet man kunne/burde/skulle/har sagt) understreker hvor inngrodd slike forestillinger er blitt.

De er forlatt av historikere for generasjoner siden, men sitter fortsatt i den populærkulturelle ryggmargen.

Selv om ingen lærebøker med respekt for seg selv vil hevde at Jesus er diktet opp i lys av mysteriereligioner eller at Kirken har hevdet at kvinnen ikke har sjel, er det knapt noen manusforfatter med respekt for seg selv (og egen inntekt) som vil unnlate å nevne dette eller noe tilsvarende, om det skulle falle naturlig for handlingen.

I den grad man i det hele tatt trenger noe påskudd.

Resultatet er dessverre ikke bare morsomme og interessante tegneseriealbum, men ikke fullt så morsomme samtaler, debattinnlegg og bloggkommentarer.

For ikke å si ... interessante holdninger til katolikker og andre kristne.