torsdag 19. mai 2011

Tiden er inne

Hvis det er én tradisjon som ikke ser ut til å ha noen endetid, så er det endetidstradisjonen.

Det overrasker dermed ikke at noen slår mynt på dette med ... sinnrikt utregnede analyser som viser at verden vil gå under i 2011 og startskuddet går med henrykkelsen av alle de troende 21. mai 2011. Eller at samme kar - sjefen for Family Radio, Harold Camping - spådde undergangen så tidlig som i 1994.

Etter en beklagelig regnefeil er han her igjen.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Bibelen hevder det vil være en endetid eller ei, for det (her er det bare å holde seg fast) gjør den, men om vi kan vite - eller bør regne ut - når den ytterste dag skal være.

Og der er Bibelen akkurat like klar, slik f.eks. Gatepresten nevner.

Dermed kan det understrekes at teoriene "om verdens ende er med på å latterliggjøre kristen tro, mener forfatter og sivilingeniør" (noe som ikke akkurat avsannes av dette oppslaget i Fri Tanke).

Samme krasse forfatter og sivilingeniør sier det lettere utvetydig også i Agenda 3:16 (et blad som anbefales generelt) ved seneste årsskifte. For ikke å si lettere svulstig, i god nyttårstaletradisjon.

Vi siterer artikkelen i sin helhet før det blir for sent.

Er tiden inne?

Vi skal ikke ha fulgt mye med for å se en sterk økning i jordskjelv, krigshandlinger og terror. Teknologien gjør at vi kan plassere databrikker under huden. Tegnene forsterkes av et stadig mer kjølig og kynisk samfunn. Det mangler ikke profetier om at verden skal gå under i 2012. Ved inngangen til et nytt år er med andre ord tiden inne for å gjøre opp regnskap.

Men det er ikke sikkert at dette bare bør handle om hvordan jeg skal gjøre meg klar. Selv om det alltid er grunn til å ransake meg selv, kan det også være på plass å ransake historien. For det var enda sterkere profetier for ti år siden. Verden skulle gå under ved overgangen til år 2000. I hvert fall skulle datasystemene bryte sammen.

Når det er så fristende å snakke om endetiden, er det fordi vi kan oppleve å nå flere mål. For det første tror vi at vi aktualiserer Bibelen og rører hjertene. For det andre bekrefter vi jo bare at den taler sant. Det skader heller ikke at vi blir sett som årvåkne autoriter som setter tingene på plass. Vi tilhører kort sagt den åndelige eliten.

Nettopp derfor er det grunn til å være vaktsomme. Det er lett å overtolke tekster – og tiden. I realiteten er det ikke flere jordskjelv. Antall kriger har til og med blitt færre. I det hele tatt er det fort å se mønstre og sammenhenger ved høylys dag. Det er mer sannsynlig at vi fristes til å lande på konklusjoner som klør i ørene enn at vi lever i de aller siste tider. Det er lettere å lese konkrete ting inn i mangfoldige endetidstekster enn ut av dem.

Eksemplene er mange. Hal Lindseys bok The Late, Great Planet Earth fra 1970 ble en bestselger. På 1980-tallet kom bøkene om at strekkodene var ”Dyrets merke”. EU’s sentrale datamaskin i Brüssel ble kalt Dyret. I likhet med bøkene de seneste tyve årene handlet mye om en stor konspirasjon, om veien mot en Verdensregjering som beredte grunnen for Antikrist. Alle med et trenet øye vil se at sistnevnte er Barack Obama.

Selv leste jeg flere av bøkene med spenning – og forundring. Ikke bare fordi spådommene aldri slo til, men fordi så få som trykket dem til sitt bryst tok et oppgjør med sine feiltagelser. Eller var klar over den lange tradisjonen med tøvete tolkninger. Selv har jeg for eksempel en omfangsrik bok skrevet av Albert Hiorth i 1936 om Alle tings gjenopprettelse. Hiorth gjengir flere skjemaer over utviklingen siden jødene fikk vende hjem (i boka datert til 1920-tallet da britene gjorde at ”Palestina ble fritt” fra tyrkerne). Muligens er det en forglemmelse at boka ikke nevner noen verdenskrig mellom 1936 og 1953.

Det er ikke vanskelig å ane at jeg advarer mot endetidsspekulasjoner, nettopp fordi de er så besnærende. Vi bør ikke være avhengig av å tro at Jesus kommer igjen i natt, for å søke Gud. Det finnes bedre motivasjon enn panikk. Selv om det kan bidra til mer alvor over livet, er det fort å miste fokus på dagen i dag – og i morgen.

Som Luther sa det da Paven var Antikrist og Det ottomanske rikets krigertokter antydet at vi levde i de siste tider, er det slik at selv om jeg vet at Jesus kommer igjen i morgen, bør jeg plante et tre i dag.

Min nyttårshilsen er kort sagt et ønske om at vi løfter blikket vekk fra endetidskalkulatorer og til nåtidskjærlighet. Til vår neste og til den kloden vi lever på.

5 kommentarer:

  1. Her er det bare å si seg enig. Også med siste avsnitt. Det er vel nok av folk som ikke har vært helt til stede fordi de har ventet på den snarlige tilbakekomsten.

    SvarSlett
  2. Til søndag!! Da har jeg liter Ardbeg whisky jeg må få drukket opp.

    SvarSlett
  3. Hadde i grunnen vært litt greit med 21., siden vi skal ha stort selskap 22.

    Men nå tyder nøye bibelstudier på at vi likevel må rydde og vaske, og til og med male noen karmer.

    Det er kort sagt ingen rettferdighet under solen.

    SvarSlett
  4. Jeg jobber på en arbeidsplass med kristen formålsparagraf, og med flere kristne ansatte styremedlemer. Å lede kristne møter fra tid til annen er en del av jobben min.

    Allikevel har vi i dag sittet en hel gjeng i møte for å planlegge virksomheten vår det neste året.

    Og så kom ingen på å sjekke kalenderen etter dommedag. Hele planlegginga var jo overflødig! Vi burde heller ha festa (Jada, vi er den gjengen kristne som drikker vin. Fy og skam.)

    SvarSlett
  5. Shame on you!

    For manglende Dommedagsdato i kalenderen, altså. Bør være en årlig markering på linje med 17. mai.

    SvarSlett