lørdag 28. mai 2011

Då artikkelen rakna

Før vi forlater mytemyra helt (i denne omgang), må vi dessverre igjen ta turen innom Norges beste populærhistoriske blad Levende Historie.

Netopp kvaliteten på bladet gjør det beklagelig med bredt anlagte artikler som får det til å virke som om Bibelen ble tatt som ufeilbarlig historie og vitenskap helt fram til moderne historieforskning på 17-1800-tallet. Og at det først var med nyere astronomiske, geografiske og biologiske oppdagelser at man begynte å tenke annerledes.

Andreas Skartveits artikkel Då Bibelen rakna i #3/2011 inneholder dermed dels riktige observasjoner (ja, det skjedde oppdagelser som påvirket bibeltolkninger) og dels tendensiøse tolkninger av hva disse oppdagelsene handlet om og hva de faktisk medførte.

Ikke minst ser vi dette i avslutningen der Skartveit synes å tro at David Strauss sin Jesus-bok fra 1835 er et "høgdepunkt" i Jesus-forskningen og at historikere fortsatt lener seg til den og at vi "faktisk veit svært lite om Jesus, hans gjerningar og liv" (med bl.a. den begrunnelse at Jesu oppstandelse ikke er nevnt hos Josefus), men vi skal la den saken ligge nå.

Muligens forklares noe av Skvarteits oppvekst i et vestlandsmiljø med sterke tendenser til bokstavtro. Dette er imidlertid ingen klassisk kristen tradisjon, den stammer dels fra reformatoriske røster (selv om Luther ikke leste Bibelen slik) og enda mer fra opplysningstidens literalistiske lesning av både naturen og tekster (hvilket selvsagt ikke bare er galt).

Muligens forklares enda mer av at en av de to bøkene som artikkelen henviser til er Boorstins De gjorde verden større (opprinnelig The Discoverers). Denne er av de som sterkest sitter fast i 1800-anekdotene om kirkens kamp mot vitenskapen og høylydt forkynner flatjordsmyten.

Boorstin er ikke snauere enn å kalle den for The great interruption, siden den viser at vesten tok en tusenårs pause fra geografitimer og vitenskap.

Mens det i realiteten altså er andre som burde fulgt bedre med i timene, eller tatt ekstratimer.

Kirkens hovedstrøm har aldri oppfattet Bibelen som så nøyaktig at den kunne brukes til å avvise vitenskapelige idéer som at jorden beveger seg, er svært gammel eller at det har foregått en evolusjon.

Ja, slike idéer har vært kritisert ved noen anledninger, men vanligvis på basis av fornuft eller observasjoner. Når argumenter for vitenskapelige teser har vært oppfattet som gode nok har man lest Bibelen i lys av disse.

Et godt sted å starte for de som lurer på hvordan kirkefedrene tolket Første Mosebok er Augustins De Genesi ad Litteram som - tittelen til tross - viser at man langt fra leste Bibelen bokstavelig, selv tusen år før de store oppdagelsene.

Augustin er veldig tydelig på at Bibelen kan leses på ulike måter, og at det er viktig ikke å låse seg til én bestemt tolkning. Dette finner vi igjen hos andre toneangivende tenkere som Aquinas (som da også henviser til Augustin for å understreke at dette er et godt gammelt prinsipp).
På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den. (Bok 1, kapittel 18).
Det er forøvrig her vi finner Augustins ofte siterte ord om at
Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra Skriften. (Bok 1, kapittel 19).
Så kan man selvsagt diskutere om det er like skammelig og farlig om en kristen hører en som taler tull om Skriften ut fra disse emnene.

10 kommentarer:

  1. Til og med vi som ikke er kristne vet noen ganger at det kan lønne seg å gå til de som er det for å få greie på hva de kristne faktisk tror på. Vel, vi vet det noen av oss, om vi ikke vet det vanligvis.

    Men genesisboka til Augustine var hverken på Amazon eller Gutenberg... I hvert fall ikke i elektronisk versjon.

    SvarSlett
  2. Det er alltid lurt å høre med insiderne ja. På den andre siden er det vel ingen grunn til å legge skjul på at også mange kristne er blitt historieløse og ikke akkurat kan Augustin utenat.

    Når det gjelder elektronisk versjon tenkte nok ikke Augustin så langt, nei. Men det finnes en rekke gode avskrifter.

    SvarSlett
  3. Jeg mener jeg har vært innom den på Google books.

    SvarSlett
  4. Det stemmer sikkert, men de har så vidt jeg er kjent med ikke hele verket der p.g.a. noe moderne copyrightgreier, muligens på oversettelser.

    Men det er alltid en løsning å lære seg latin.

    SvarSlett
  5. Jeg kunne, for all del, kjøpt den på papir. Kan virke litt bortskjemt egentlig å kreve at alt skal være både elektronisk og nesten gratis. Men jeg vet ikke om det er godt for noe at jeg skaffer meg alle bøker jeg får lyst på sparket. Hverken for lommeboka eller for min stakkars prøvede bokhylle. Vel, det var mest en impuls uansett, inne i en lesefase hvor jeg er interessert i hva folk tror på. Men det er vel noe folk sjelden har kvaler med å fortelle meg uansett.

    SvarSlett
  6. Det stemmer nok.

    Selv må jeg vel tilstå at jeg kan ha litt motsatte kvaler når jeg hører i overkant enkle forestillinger og trosoppfatninger og mer eller mindre klissete klisjeer om hvorfor noen tror på det ene eller det andre.

    Når dette tar overhånd er det ikke helt ugreit å søke tilflukt hos klassikere som Augustin, Aquinas, Leibniz, Pascal, Chesterton og Lewis som ikke er helt forkomne i en tenkeboks.

    I likhet med en mer moderne filosof og fantasyforfatter som Richard L. Purtill som står i Lewis-tradisjonen (men med mer fagfilosofisk snert) også med "Reason to Believe: Why Faith Makes Sense" - som faktisk er på Kindle.

    SvarSlett
  7. Hei Bjørn Are. Berre eit lite spørsmål heilt på sida av saken. Er det ikkje slik med Thomas Aquinas at han i kortare form skal kallast "Thomas" og ikkje "Aquinas"?

    Nett som herrene "da Vinci" og "fra Nasaret" ... Eg veit at du kjenner godt til alle desse tre. Er det eit medvite val frå din side å skrive "Aquinas"? Det kommuniserer jo mykje lettare med andre.

    Ser elles at norsk Wikipedia har overskrifter som "Skrifter av Aquinas" og "Moderne kritikk av Aquinas", men "Leonardos verk" og "Leonardo som ingeniør og forsker" ...

    Ikkje at dette er nokon stor greie, men ... litt gøy synest eg i at det er.

    SvarSlett
  8. Kåre:

    Det er et bevisst valg ettersom det er slik det vanligvis gjøres, også i faglitteraturen (har stående en serie bøker om "Aquinas" av Copplestone, Feser, Torrell og andre og noterer meg at det heter "The Cambridge Companion to Aquinas" etc.).

    Mens det for Leonardo vanligvis gjøres motsatt, eller tas med også bynavnet.

    Kjenner ikke helt bakgrunnen for dette, men det har dannet seg ulike og tradisjoner rundt slik, muligens fordi erfaringer er at det hjelper på forståelsen. Man sier ikke Roger, men Roger Bacon (fullt ut), Kopernikus og ikke Nikolai, mens det er vanligere å si Galileo enn Galilei (selv om jeg selv snubler oftere der).

    SvarSlett
  9. Takk for svar, Bjørn Are.

    Det er nok riktig som du skriv at faglitteratur brukar "Aquinas", men eg veit at døme på det motsette også finst. Sjå til dømes engelsk Wikipedia, der somme avsnitt nyttar "Thomas" medan andre (til dømes dei som handlar om psykologi) har "Aquinas". Det ser ut til å vere usemje der.

    Men til skilnad frå namnet Thomas er Leonardo og Gallileo litt meir unike. Kanskje er det årsaka?

    Som eg skreiv sist, ikkje noko stor sak.

    SvarSlett
  10. Det hjelper sikkert også på entydigheten at Leonardo verken var navnet på en disippel eller på forfatteren av en av middelalderens mest populære oppbyggelige bøker;-)

    Selv om det altså fantes andre Leonardoer (som Bruni og Fibonacci) antok mannen fra Vinci på 1800-talet såpass mytiske dimensjoner at navnet lyser av seg selv. Noe urettmessig kanskje, siden han primært var en stor kunstner (dog uten mange verk) og egentlig ikke betydde noe for den vitenskapelige eller teknologiske utviklingen.

    SvarSlett