- Boksalget øker i kulda (et argument vi så langt har savnet i debatten om global oppvarming).
- Hardyguttene selger som nesten aldri før.
Altså klart håp for dannelsen også blant gutter. Et av vendepunktene i norsk kulturhistorie skjedde på 70-tallet da biblioteker ikke ville kjøpe inn denne type bøker. I stedet fokuserte de, sammen med forlag og forfattere, på det som på fint og pedagogisk ble kalt for problemorienterte ungdomsbøker.
For, må vite, ungdom tok skade av å drømme seg vekk i urealistiske lettvektere.
Temaer som skilsmisser, far drikker og jeg mobbes, hindret likevel ikke alltid jenter fra å lese bøker, selv om romantiske tegneserier var noe mer i skuddet.
Men for mange gutter ble terskelen for høy. I årene etter er ikke bokstabelen blitt høyere av video, dataspill og PS3, selv om Harry Potter i en periode materialiserte seg i peisen på gutterommene.
Skulle man lage en problemorientert bok ut av dette, måtte den handle om at gutter ikke leser bøker. Altså enda en bok som gutter ikke ville lest.
Nå ser det heldigvis ut som om dette er i ferd med å snu. Skulle noen klare å redde oss ut av uføret, måtte det være Hardyguttene.
Ikke minst fordi faren er liten for at de seiler opp som kandidater til Nobelprisen med det første.
Du forskjønner den norske virkeligheten. Barnebiblioteket i Narvik hadde sluttet å kjøpe inn Hardy-guttene på 50-tallet. De Da jeg oppdaget Hardy-bøkene bøker(med nr 42, runesteinsmysteriet) lette jeg på biblioteket og fant ingen av bøkene. Et søk i arkivskuffene viste at noen få bøker skulle finnes, men de var tydeligvis utlånt, og jeg kan huske at de få som jeg fant alltid sto i inn-trallen, altså etter nettopp å ha vært lånt. I tillegg var dette titler som hadde eldre type innbinding og nummer under 2, så de var kjøpt inn på 50-tallet. Så allerede da skjønte jeg at det var bøker man ikke anbefalte å lese. Dette gjaldt forøvrig det meste av masseproduserte bøker fra USA, som Frøken Detektiv og Bobseybarna, for å nevne pikebøker og barnebøker.
SvarSlettDessuten kom problembøkene seilende for fullt på slutten av 60-tallet, enkelte som Sven Wernstrøms enda tidligere. I 1974 var det forbudt å kalle noe guttebøker eller pikebøker så de siste GGG og GGP kom i 1973 - deretter kom de som GG, og for gutter var det umulig å skille mellom guttebøker og jentebøker.
Det skulle være "nummer under 20" - hvis noen skulle misforstå dette.
SvarSlettAh, jeg lever tydeligvis i en drømmeverden, sikkert påvirket av stemningen fra romantiserende romaner.
SvarSlettDet stod altså verre til enn selv jeg trodde. Ihvertfall etter stikkprøven fra Narvik å dømme.
Det kunne legges til at jeg observerte i min pure barndom at gutter ikke leste jentebøker, mens jenter leste både jentebøker og guttebøker. Pedagogene som ville ha likestilling blant ungene sørget bare for guttene sluttet å lese.
SvarSlettMin avsky for de sosialiserte bøkene i min pure barndom var neppe basert på avsky for likestilling eller kjønnskamp, feil oppdragelse eller muligens politisk konservative holdninger. Den var basert på at jeg ville ha bøker med overskriften Guttene ordner opp eller Guttene finner skatten, f. eks. Jeg hadde ingenting imot at jenter ordnet opp eller at jentene lette etter skatter, derfor leste jeg også GGP-bøker - for: På 40- og 50-tallet ble det også skrevet jentebøker hvor jentene ordnet opp - stikk i strid med den oppfatning at jentebøker var noe ekstremjentete som ga jentene feil holdninger. Bortsett fra at jeg ikke var spesielt interessert i bøker hvor jenter lette etter forsvunne hester eller stjålne smykker.
Men det jeg var spesielt uinteressert i, var gutter som kjørte på moped, bodde i blokk med skilte foreldre, hadde fått unge i tidlig alder, og dessuten hadde omsorgen for sin mentalt handikappede bror.
Jeg tror ikke det var temaene i seg selv som var det mest avskyelige. Unger skjønner veldig raskt når noen preker ned til dem. Jeg tror jeg skjønte at disse bøkene var laget med et pedagogisk utgangspunkt. Forfatterne hadde det ikke moro da de skrev bøkene, de hadde et budskap som det var viktig å gi til ungene.
Hadde det vært temaet i seg selv som man tok avstand fra ut av holdninger som pedagogene skulle arbeide mot, hadde jeg nok ikke likt de fire bøkene om Ginger-gjengen, som alle handlet om sosiale problemer i London, inkludert negre og innflyttere fra Vest-India. Jeg likte tilogmed Wernstrøms Meksikaneren og Befrieren, selv om de var grunnleggende kommunistiske med et altfor enkelt syn på konflikten mellom rike og fattige. Men Wernstrøm likte det han skrev, og det tror jeg ikke de senere pedagogiske forfatterne gjorde.
Vi er heldige som ikke ble født 5 eller 10 år senere. Da hadde vi ikke engang visst om at det fantes andre bøker enn de politisk korrekte sosialrealistiske.
SvarSlettOg jeg er glad for at jeg har en far som overtalte meg til å lese guttebøker.
Nja, på 80-tallets bibliotek fant jeg da flere forfattere som fenget. Men så godt som alle var skrevet før 1970, til dels leenge før. Hamre. Huseby. Fønhus. Bagley var faktisk godkjent. Så vi vokste da opp vi også. Og selvsagt de om Stompa.
SvarSlettHardyguttene lånte jeg hos naboen.
Eg ser av illustrasjonen at det no heiter Nye Hardyguttene. Kanskje tida er inne for ein syntese?
SvarSlettFram for problemorienterte Hardy-bøker: Chet Morton på kokain, tante Gertrude forfører Joe, og Frank... han har vel alltid vore homo, har han ikkje?
Lars, det er noe med idealene ja.
SvarSlettJeg er veldig glad for at jeg oppdaget Bing og Bringsværd tidlig.
SvarSlettKjenner meg igjen i beskrivelsen. Ble foret med sosialrealistisk søppel gjennom barndommen selv, noe som gjorde at jeg stort sett leste "non-fiction", særlig historie helt til jeg oppdaget Tolkien i 14-årsalderen.
SvarSlettBing og Bringsværd, ja. Særleg Bringsværd for min del. Bløtkakemannen var eit fint motstykke til Fenton Hardy som vaksen-ideal.
SvarSlettBle født i 1943 - og leste min første Hardyguttene-bok akkurat 10 år senere: Hardyguttene og skatten i tårnet. (Fikk den av mine foreldre på 10-årsdagen min!) Ble en fan av disse bøkene, kjøpte alltid - så fremt lommepengene rakk - og har alle fremdeles.
SvarSlettHeldigvis opplevde jeg denne tiden med sosial-korrekte bøker som mer voksen - og tok ikke skade av det!
Lurer forresten på om noen av disse politikerne, feministene, og mannlige liksomfeminister har lest f.eks. "Den ensomme øya" av Kristian Elster dy - utgitt på Ascehougs utvalgte for gutter - første gang i 1921 (Den ensomme ø. En fortelling om tre gutter).
Etter mitt skjønn er det horribelt at politikere og deres ultrafeminine sosiologer skal kunne nærmest lede forfattere til å skrive "akseptabel" barnelitteratur. Dette er egentlig ikke et demokrati verdig!
Jeg glemte en alldeles fantastisk bok av Max Brand: Striking Eagle. Utgaven jeg har er fra 1967. Den er også gitt ut på norsk med tittelen "hevn uten nåde" (har den også :-).)på Argosy Norsk Forlag A.S i 1970 (men da med originaltittelen oppført som "Vengeance Trail"). Dette må kalles en typisk "guttebok" - om New York-gutten John Tanner's opplevelser da han drar etter en tyv fra sitt bosted i NY - og havner ute på slettene blant vennlige Cheyenne-indianere og fiendtlige Harry-tyven med sine venner blant pawnee-indianerne.
SvarSlettJohn Tanners opplevelser sammen med hans følgesvenn Hank Raney blant indianerne, er virkelig topp litteratur. Max Brand er vel også kjent som en av de beste western-forfatterne, og i "Striking Eagle" er han suveren som forfatter. Heldigvis brydde ikke Max Brand seg om norske sosiologers synspunkter på hva som sømmet seg "barnelitteratur" - hvor det selvfølgelig skulle være med både gutt og jente - og gjerne med jenta som hovedfigur.
"Striking Eagle" er vel egentlig ikke en "barnebok", men den handler utelukkende om en ung gutt og hans opplevelser.
Meget leseverdig for alle aldersgrupper. Best synes jeg den engelske utgaven er, men den norske er heller ikke dårlig.
Forfatteren har meget god rede på de faktiske forhold han beskriver -noe ala den norske guttebok-forfatteren (og læreren) Berhard Stokke ("Bjørneklo" fra steinalderen, "Dag fra skogene" fra bronsealderen, "Geir den fredløse" fra folkevandringstiden, "Langs farefulle veier" fra korstogstiden og andre bøker.
Forfatteren er også her full av kunnskap om hva han skriver om. "Guttebøker" er det, men alle -selvfølgelig også jenter - kan lære mye om historien ved å lese alle disse bøkene!
Dessverre er de nok vanskelig tilgjengelige i dag - selv om Bernhard Stokkes bøker - som utkom rundt 1940 - 1950 - har vært trykket i flere opplag - også i senere tid.
Prøv å få tak i dem! Selv voksne vil glede seg over disse bøkene.
Jeg tar den videre :-)
SvarSlettDen australske serien om Simon Black og hans kamerater - skrevet av den meget anerkjente Ivan Southall - er vel verdt et besøk for gutter i ALLE aldre :-)
Ellers er det jo alle de bøkene som ble utgitt av Gyldendal Norsk Forlag. De hadde i sin tid både GGG og GGP bøker (Gyldendals Gode Guttebøker og Gyldendals Gode Pikebøker.)En av GGG-bøkene leser jeg ofte om igjen, selv om jeg ikke er religiøs i det hele tatt: "Jim Jarvis".
Ellers var det jo mange bøker om "det ville vesten" Dessverre ga jeg bort altfor mye av det jeg hadde i forbindelse med et loppemarked i min russetid. Jeg prøver å finne tilbake bøker om den ensomme rytter (også kalt præriens sorte maske)og hans indianske følgesvenn, Tonto - om Hjortefot osv.
Er det noen som kan hjelpe meg ytterligere? Bøker utgitt første gang inntil 1960.
Forøvrig kan jeg anbefale noen mer "voksne" guttebøker, (særlig for de som er mer eller mindre interessert i fly) - skrevet av Leif Hamre. Da han ga ut sin første bok i 1957, var han major og sjef for Luftforsvarets helikoptertjeneste. Så fagmann på det han skrev om, men også en ganske bra forfatter. "Otter tre to kaller" (1957) - "Blå 2..Hopp ut" (1958) - "Klart fly" (1959) - "Brutt kontakt" (1965) og "Fly uten fører" (1982)
Hei Øystein!
SvarSlettJeg har vært borte noen dager, så litt sen respons, men godt å se at dette er et tema som engasjerer flere!
Mange av disse bøkene er i hyllene, andre lånte jeg på Deichman på Nordstrand, Bekkelaget og Lambertseter på 60- og 70-tallet.
Ikke minst var Windju Simonsen-bøkene fabelaktige for en guttesjel.
Hjortefot-bøkene og Den ensomme rytter bør være tilgjengelige på Barnas antikvariat på Frogner, ev. kan de kjøpes på eBay på engelsk, ofte i lengre utgaver (mistenkte lenge at de norske er forkortet, noe som ble bekreftet da jeg fikk Tarzan og Hjortefot på originalspråket).
Hjortefot er vel forøvrig ikke av bøkene som har holdt seg best, så man bør nok være noe forsiktig med å lese dem i moden alder for ikke å ødelegge barndomsminnene;-)