Derfor dømmes Dan

Jeg har av mange grunner, som at Dan Brown ikke er min... yndlingsforfatter, ennå ikke lest hans The Lost Symbol.

Saken ble vel ikke mer fristende etter å ha sett VG's anmelder May Grethe Lerum som i samme avis i sin tid roste Da Vinci-koden for å by "på spennende ny informasjon om så vel berømte historiske minnesmerker som kjente kunstnere" og gi "innblikk i eksisterende hemmelige ordener som Opus Dei og Sion-ordenen".

Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden». Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.

Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.

Altså en direkte imponerende prestasjon.

Men antagelig er dette akkurat hva hans amerikanske fans vil ha - lettvint underholdning som forkler seg som dypsindig, og som seiler på akkurat de riktige følelsene og fordommene, enten vi snakker om ritualer, religioner eller regjeringer.

Og dermed kommer ikke Lerum en gang på tanken å vurdere etterretteligheten av hva hun selv sier.

Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Ettersom den første storlosjen ble stiftet i 1717 (med riktignok noen - litt omdiskuterte - eldre forelegg) og Dürer levde fra 1471-1528, er det litt uklart hvor kjent han egentlig var som frimurer.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Hadde budskapet i The Secret vært så enkelt, ville problemet med den boka vært mindre. Saken er ikke noe velmenende svada eller prinsipiell filosofi om at tanken styrer materien (noe jeg forøvrig i og for seg mener, siden jeg er overtroisk nok til å hevde vi har fri vilje), men at ditt eget liv styres fullt ut av dine egne tanker.

Går det deg galt i livet har du kort sagt bare deg selv å skylde på.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.

At andre har tenkt på mye av dette før, er enda en av de mange mindre overraskelsene ved boka. Frimurerforbindelsen til Washington og dollarseddelen har tvert i mot vært standardopplegget i bøker i lang tid, enten vi snakker om Hellig Blod, Hellig Gral-forfatterne Baigent og Leighs The Temple and the Lodge fra 1989 eller Ovasons The Secret Symbols of the Dollar Bill fra 2005.

Eller generelt sett det brede og mangfoldige mylderet av spekulasjonsbøker - kristne, esoteriske og/eller konspiratoriske - som ønsker å selge godt i USA og ikke akkurat står i bokhandlenes historiehyller.

Derimot er det nok en noe større overraskelse at noe skulle være hentet fra Hanegraaff og Maier, altså henholdsvis lederen for Christian Research Institute og en forfatter og professor i antikkens historie. Muligens skyldes dette at Lerum har lest deres The DaVinci Code - fact or fiction? der Maier illustrerer noe av Browns bommertbatteri - for ikke å si kravet til lesernes suspension of disbelief - med å skissere et tilsvarende tullesujett knyttet til George Washington.

Muligens skyldes det hemmelige notater som Lerum sitter inne med.

Jeg kommer nok til å lese boka utover høsten. Foreløpig prioriteres søndagssider av Tarzan fra 50- og 60-tallet, og ikke bare fordi de er mindre flate og mer sannsynlige.