Muligens handlet det om å få oppmerksomhet og overskrifter, hånd i hånd. Muligens handlet det mest om mote, og ønske om street credibility (et ønske som smitter mer enn svineinfluensa), for ikke å si musikkjournalister som foretrakk å skrive om noe de forstod.
Muligens handlet det for noen om at de virkelig hatet Pink Floyd. Men jeg tillater meg å tvile noen smuler når såpass mange har begynt å tilstå at de virkelig likte Yes, ELP og resten av feltet.
Mens Johnny Rotten tidlig nevnte sin fascinasjon for Van Der Graaf Generator, og er blitt stolt fotografert sammen med Keith Emerson, nevnes kanskje oftere King Crimson og Canterbury-stilen.
Men det er noe mer sjelden at punkere og postpunkere priser Gentle Giant.
Dermed er det ikke til å unngå noen milimetre smil om munnen når Kai Martin nå står fram.
Gud vad jag torskade på Gentle Giant 70-talets första år.Etterhvert som Kai Martin kommer ut av gledesrusen, vil han nok også huske at gitaristen heter Gary Green. Peter Green hører hjemme i en - la oss si det slik - litt annen sammenheng.
När punken kom och överföll mig gav jag ändå inte upp dessa hjältar.
Det är till och med så att den första skiva jag är med på är en liveplatta med en inspelning från Gentle Giants konsert i Göteborgs konserthus 1977.
Sångaren Derek Shulman ska presentera en låt, säger att den är gammal och sällan spelad och jag ropar ”Funny ways”.
Han svarar ”Yes, how did you know!” och jag minns att jag bara log, alldeles lycklig.
Allt finns dokumenterat på den liven som jag inte har, men hört och tyckte, då, var onödig att ha.
Jeg har en klar idé om at det punkerne hatet heller var Supertramp, Eagles, Fleetwood Mac og Elton John, enn prog. Selv om det ikke er slik historien er blitt skrevet.
SvarSlettTakk for sist forøvrig. I etterkant slo det oss at, grunnet en glipp i vårt planleggingsapparat, gikk du fra stedet tomhendt. Det er ikke tilgivelig, men lar seg rette opp ved en passende anledning. Du har ikke noe mot skotsk leskedrikk, har du vel?
Mange takk, dog mnja og alt slik, er jeg vel i den sammenheng svakere for leskedrikker fra Frankrike og Italia. Hvis ting alt er innkjøpt kan jeg alltids foreta et privat bytte med noen finere schmeckere på jobb.
SvarSlettEllers tror jeg du har rett om hva punkerne egentlig hatet. Stort sett det samme som proggerne.
Men de foreskrev en litt annen medisin. Og sjelden en skotsk.
Intet er innkjøpt. Så litt svak leskedrikk fra et av disse middelhavslandene skal nok la seg ordne.
SvarSlettOg forøvrig liker jeg både Eagles og Fleetwood Mac, samt tidlig Elton John og Breakfast in America (men alt annet av Supertramp er mer tramp enn super).
Eagles ble ødeøagt for meg av en russebuss med kun en kassett som virket. Etter én uke med Hotel California tok jeg pseudonymet Bob Larson i en periode.
SvarSlettMen tidlig EJ er superb, godt han strøk til jobben som keyboardist i Gentle Giant. Og jeg får litt feeling av Supertramps puseprog i perioder.
Eagles hadde lagd sine beste ting før Hotel California. Desperado, One Of These Nights og On The Border er alle bedre. Men The Last Resort fra Hotel er den beste låta.
SvarSlettSom god evolusjonist må jeg vel nevne at det finnes et "missing link" mellom prog og punk, nemlig bandet This Heat. Mest kjent for hiten SPQR (We're all Romans). Absolutt lyttverdig om man ikke kjenner det.
SvarSlettDet finnes enkelte ganske bra mellomledd, eller kanskje heller rudimenter. Selv falt jeg noen grader for XTC, og syntes vel de tidligere Sting-sakene stakk seg fram, om enn på en litt annen måte.
SvarSlettOg i det siste er det jo blitt riktig så mye, enten man tenker på Muse eller Mars Volta, for ikke å si Mastodont. Eller Radiohead og Annbjørg Lien.