Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.

I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.

Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?

Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).

Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.

Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).

Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.