lørdag 4. mai 2013

Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?

I serien av innvendinger der kreasjonister og mer eller mindre nye ateister omfavner hverandre  er turen kommet til påstanden om at

Man kan ikke både tro på evolusjon og at Gud skapte oss i sitt bilde.

Denne ligger i bakhodet hos mange, ikke minst de som har vokst opp i nærheten av det norske bibelbeltet.

Dermed slås opp vidåpne dører når en av Norges ledende ateistiske skeptikere, Gunnar Roland Tjomlid, nylig kommenterte sitt ellers nyttige blogginnlegg Fotballfrue aksepterer ikke evolusjonsteorien:
Hvis man er kristen og sier at man tror på evolusjonsteorien, men likevel tror at Gud skapte mennesker i sitt bilde, vel da tror man ikke egentlig på evolusjonsteorien.
Siden slike debatter har en tendens til å handle om enkelte vanlige mistenkte, var det ikke overraskende hvem som ble nevnt.
At Davidsen tillater seg slike gjentatte tilfeller av "special pleading" for å kunne ivareta sitt livssyn betyr ikke at hans syn på saken er legitim.
Nei, å tillate seg særunntak for egen argumentasjon, er uten unntak ikke tillatt.

Siden det ikke er godt å vite hvilke gjentatte tilfeller av fenomenet special pleading den gode Tjomlid har empiri på, nøyer vi oss her med å se på spørsmålet om det er en motsetning mellom evolusjon og å være skapt i Guds bilde.

Og da må vi som så ofte her på bloggen se på begrunnelser og begreper, logikk og lingvistikk.

Skal vi vurdere spørsmålet kommer vi rett og slett ikke unna å se på hva begreper som "skape" og "Guds bilde" faktisk betyr. Noe annet er special pleading.

Gjør vi observasjoner av Første Mosebok 1 finner vi poetiske struturer som skillet mellom å forme og å fylle, funksjonelle beskrivelser, ordspill og begreper som vi ikke kan gjøre særunntak for og plutselig begynne å tolke bokstavelig - og i hvert fall ikke ut fra moderne oversettelser.

Selv om det altså er fristende for noen, enten de er kreasjonister eller nye ateister.

Ordene Bibelens bruker om å skape er bãrã' om primært betyr "å skape" (ofte funksjoner, ikke former og sjelden fra ingenting), asah som primært betyr "å lage" og yatsar som primært betyr "å forme".

Vil noen lese teksten bokstavelig, kan det altså ikke gjøres ved å se på hva ordet "skape" betyr for oss, men på hva ordet bãrã' betydde da teksten ble skrevet.

Samtidig er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Og å rendyrke bãrã' til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk. Det er altså ikke bibelsk å si at å være "skapt i Guds bilde" nødvendigvis må bety å være skapt på ett mikrosekund eller mindre fra ingenting til å ligne Gud og ikke dyrene.
Saken blir ikke bedre av at teksten ikke sier at vi er skapt av ingenting, men av "jord".

Nei, det står ikke noe om evolusjon, men vi kommer ikke unna at Bibelen forteller at vi er blitt til av noe allerede eksisterende, organisk og levende.

Dette er ikke bare noe jeg finner på for å være spesiell eller unnskyldende.
Slik en av de ledende forskerne på Det gamle testamentet, John H. Walton, viser i The Lost Word of Genesis One - Ancient Cosmology and the Origins Debate er det med ikke mange flere andre unntak enn første vers i Første Mosebok, mest konsistent å oversette bãrã' med å organisere eller tilordne funksjoner til noe som allerede eksisterer.

Han viser dette ved en analyse av de femti gangene ordet er brukt i Bibelen (side 38-46), slik
James F. McGrath forklarer på Patheos.
The word bara’ has been the focus of much attention because in the Hebrew Bible, only God is the subject of this verb. Yet as important as this point may be, Walton notes that the objects of the verb have been the focus of far less attention. Walton thus provides a helpful list (pp. 41-43). In some cases, a material sort of creation is a possible meaning, but there do not seem to be any instances that require that meaning, whereas many instances do require a functional meaning. The irony is that some have used this point to argue that creation as denoted by this Hebrew verb is by definitionex nihilo, since no material is specified. But Walton suggests that in fact the opposite may be the case: materials are not specified because they are not the point. The point is rather the organization of matter into something functioning (pp.43-44).
Når Walton sammenligner tekstene med kosmologien på den tiden (han utdyper det forøvrig i Genesis 1 as Ancient Cosmology) ser han at det avgjørende poenget ikke er å fortelle hvordan noe er - "naturvitenskapelig" - men hva som er funksjonene, altså mål og mening.

Det går kort sagt ikke på hvordan eller fra hva noe er skapt eller er blitt til, men hvorfor og til hva.

Fokuset er ikke hvordan noe begynte, men hvorfor noe finnes.

I det hele tatt er stoppeklokke og mikroskop feil verktøy for å måle Bibelens skapelsestekster. Vår moderne lesning av teksten bidrar ikke til å forklare, men til å forvirre. Det skaper fronter mellom tro og vitenskap på feil premisser.

Vi leser ikke teksten som den står, vi tolker den i vårt eget bilde.
Eller som McGrath sier det i del 1 av hans grundige gjennomgang av Waltons bok:
Walton shows persuasively that it is not modern scientific discoveries that threaten the authority of the Bible, but on the contrary it is precisely those who seek to force the Bible to seem to agree with or at least speak the language of modern science, or who seek to make the Bible into a textbook of geology and biology, who are threatening the authority of Scripture by failing to respect it for what it is and read it on its own terms. It is, above all else, the selfish demand that the Bible address me in my language and answer all of my concerns and issues directly that leads to this twisting and commandeering of the Bible, to the detriment of people’s understanding of both Scripture and science.
Tekstene om å være skapt i Guds bilde handler kort sagt ikke om tid eller biologi eller hvem vi ligner på, men rett og slett om at vi har fått den funksjonen eller rollen det er å representere Gud i skaperverket, som er hans tempel.

Dette betyr at vi er Guds forvaltere i kosmos, i den ordnede delen av skaperverket vi er satt inn i. Første Mosebok 1 kan leses som en tempelinnvielse av jorden og der Gud til sist plasserer sitt bilde.

Nå sier ikke teksten noe mer enn dette, men det er tradisjon for å tenke at det å være "skapt i Guds bilde" også betyr at vi har noen av Guds egenskaper som rasjonalitet, kreativitet, fri vilje, empati og evne til selvoppofrende kjærlighet. Og det i så mye større grad enn dyr at summen for alle praktiske formål utgjør en kvalitativ forskjell, selv om det ikke er like stor forskjell på alle områder.

At vi er satt inn en rolle og har noen av Guds egenskaper er ikke i strid med at vi har utviklet disse over tid, rent naturlig og biologisk. At Gud gir funksjoner, former eller fyller er ikke i motsetning til evolusjon, siden Gud som vi har vært inne på bruker sekundære årsaker i en skapelse han har gitt frihet.

Vi ble skapt i Guds bilde fordi vi hadde evolvert de evner som skulle til.

Bibelen forteller ikke hvordan vi har fått våre evner, men hvordan de skal brukes.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5- Umoralsk å skape ved evolusjon?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

7 kommentarer:

  1. Et mulig interessant moment: I 1 Mos 2:4 står det: "Dette er himmelens og jordens historie". I kap. 5 er en helt parallell formulering: "Dette er Adams ætt."

    Det er samme ordet som er oversatt med både historie og ætt.

    Det forekommer meg at det er mulig å filosofere over dette.

    SvarSlett
  2. Mitt poeng, som jeg har lest en gang: Ættetavlene begynner i 1Mos 2:4: "Dette er himmelens og jordens ætt". Og så kommer etterhvert beretningen om hvordan mennesket formes ut av jorden.

    SvarSlett
  3. Ordbruken i GT er ofte slik at samme ord kan oversettes på ganske ulike måter, siden vi dels har et litt annet tenksesett og dels et annet ordforråd.

    Dermed kan vi lese Bibelen feil p.g.a. oversetelser, som hvis man først oversetter ordet "flyver" (flyvende vesen) med "fugl" og deretter bruker dette konsekvent og så konkluderer med at det er feil i Bibelen når den kaller flaggermus for fugl.

    SvarSlett
  4. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. Hebr. 11,3
    Sammenhengen i Skapelsesberetningen slik vi leser det forteller nettopp at Gud sa, og det ble slik. Det blir dermed ganske spekulativt at Gud skapte av noe. Hvor kom i så fall dette noe fra? Selv om argumentasjonen om språkets betydning er god tviler jeg likevel på konklusjonnen. Forøvrig er språket en så upresis ting som varierer etter tid, sted og sammenheng, at det blir vanskelig å bruke dette ordet i seg selv som en bekreftelse på at vi ble skapt av materie. Det blir sammenhengen og den bibelske tekst i sammenhengen forøvrig som vil bli argumentet. Se forøvrig Joh.1,1ff.

    SvarSlett
  5. Jeg har en mistanke om at du misforstår litt?

    Det jeg snakker om her er skapelsen av mennesket der det direkte står i 1. Mb 2,7 at Gud skapte oss fra jord.

    SvarSlett
  6. Jeg er litt enig med annonym her. (Hvis jeg forstår riktig).
    Ordet "bãrã" brukes også i bibelens første vers. "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden". Det er tydeligvis litt uenighet om tolkningen av ordet "bãrã", men dersom det er å organisere, så er det vanskelig å ikke tenke seg at det i denne sammenhengen kan bety noe annet enn å skape av ingenting.
    Språklig kan det selvfølgelig bety at i begynnelsen organiserte Gud Himmelen og jorden (som en overskrift) før selve organiseringen beskrives. Men ut fra resten av Bibelen og utfra logikken, så virker det rart

    SvarSlett
  7. Slik John Walton leser dette, brukes bãrã på ulike måter i GT og primært funksjonelt, altså om å ordne eller gi funksjon noe som allerede eksisterer. I 1. Mb 1,1 brukes det imidlertid om å skape fra ingenting.

    SvarSlett