torsdag 26. januar 2012

Endetid og andre moderne fenomener

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.
As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.
Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?
By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.
Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?
Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?
Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

2 kommentarer:

  1. Ang det med at det var lite med endetidstanker under romerrikets fall, så har jeg nettopp lest Rodney Stark, The Triumph of Christianity: How the Jesus Movement Became the World's Largest Religion. Den gir inntrykket av at majoriteten av kristne på den tiden var i østromerriket, styrt fra Bysants. Og der var det vel ikke samme undergangsstemningen?

    SvarSlett
  2. En av hans bedre bøker, ja, eller muligens heller en bra oppsummering av hans bøker.

    Selv om de fleste var i øst, var det mer enn nok igjen til å rapportere fra vest. Men enten vi leser Augustin eller Boethius, Cassiodorus eller andre av datidens vestkristne, ser vi altså etter det jeg har fått med meg ikke noen forsøk på å tolke tegn i tiden på en nær forestående apokalypse.

    SvarSlett