Femti år etter Lewis

Siden det i dag er 50 år siden C.S. Lewis gikk bort, legges i helgen ut en del av det jeg har skrevet om Lewis de seneste tiårene.

Første artikkel er i anledning hans hundreårsdag i 1998, skrevet for et kristent publikum, nærmere bestemt Korsveimagasinet. Dette er altså før både Ringenes Herre- og Narnia-filmene ble ikoniske med køer og teltleire, før Lewis-grupper på Facebook og Luther forlags nysatsning inkludert en samling av Lewis' beste artikler, bestemt av norske eksperter. 

Og så er det før blogging har endret måten mange skriver på.

C . S .  L e w i s   i   h u n d r e !

Det er ingen liten begivenhet vi nå skal markere! For det er gått 100 år siden vårt år­hun­dres mest innflytelsesrike kristne forfatter ble født, i Belfast 29. november 1898.

Og bare navnet C.S. Lewis vekker nok assosiasjoner hos mange. Narnia-serien er etterhvert lest av atskillige. Hans mang­fol­dige bøker om tro og tanke selger over hele verden. Ekteskapet med Joy Davidman ble grip­ende skildret i filmen Shadowlands.

Det er ikke tilfeldig at det i år er gitt ut frimerke med Lewis­motiv, reist statue og planlagt danseoppsetning.

Men at Lewis er relevant i Kors­vei­sam­men­heng som mer enn en tilfeldigvis svært populær kristen forfatter er det kanskje ikke så mange som aner.

Det høres nok litt voldsomt ut. Men antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller - hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige - og har skjedd.

Utallige samlinger foredrag, prekener og bokanmeldelser er kommet de seneste årene. Da kona Joy døde av kreft skrev han en ”dagbok” som viser lidelsens pro­blem også fra innsiden (A Grief Observed, 1961), fra fortvilelse og sinne, til forståelse og trøst. Hans faglige verker om middelalder og renessanse er blitt klassikere. Og den første boken i serien om Narnia, Løven, Heksa og Kleskapet, er nylig kåret til en av verdens beste bøker for barn, bare slått av Charlie og sjokoladefabrikken.

Hva dette kan ha med Korsvei å gjøre blir selvsagt klarere når vi ser mer på hans forhold til science fiction og middelalder.

Da jeg leste Malacandra - eller Out of the Silent Planet - som 17 åring - syntes jeg det var en spennende, vakker og morsom bok. Selv om den ikke en gang forsøkte seg på vitenskapelig science fiction, klarte han å formidle tanker, idéer og stemninger som var interessante og ganske annerledes enn norske tenåringer var vant til. Ikke minst slutten der marsboerne får vite hvorfor mennesket har rett til å spre seg over hele universet og legge under seg alle planeter.

Lewis viste det plumpe og dumme i denne ”moralen” ved å oversette til et språk som ikke hadde ord for grådighet, erobring og andre uttrykk fra jorda - der det hadde vært et syndefall.

Da jeg leste boken som 20-åring hadde jeg i mellomtiden fått lov til å få samme livssyn som Lewis. Det gjorde at en rekke ting jeg ikke hadde sett første gangen ble klare. For han hadde rett og slett skrevet science fiction som tok utgangspunkt i en kristen oppfatning av universet. 

Og den var ikke akkurat som i kristendomstimene - der var det i grunnen lite kobling mellom engler og erobring av verdensrommet.

Lewis hadde skrevet boka ut fra en dyp overbevisning om at troen handlet om hele universet - altså som noe større enn man får inntrykk av i mange prekener. 

Og noe som kunne brukes til å vur­de­re – og stille krav til - politikk, overbevisninger og livsstil.

Men det skulle fortsatt ta år før jeg virkelig forsto hvor lite av dette han selv hadde funnet opp. Som ledende fagmann og foreleser i Oxford - og kanskje i England - på middelalder- og ren­ne­s­an­se­litteratur tok han rett og slett utgangspunkt i middelalderens verdensbilde. Noe original og ikke lite modig i en sjanger dominert av “hard vitenskap” og forfattere lite positive til kristendom - og om mulig enda mindre til den ”mørke middelalderen”.

Lewis klarte kunststykket å være så konservativ som mulig - ved å gå tilbake til mid­del­alderen og antikkens syn på ånd og ansvar og helhet – i en spennende fortelling. Og vise kristendom som noe ganske annet enn media ofte vil ha det til. Der kan det spille liten rolle for bildet man sitter igjen med om de på skjermen er kulturradikalere eller TV-evangelister.

Min erfaring er at hvis du vil gå dypere og lenger enn overflaten er Lewis verdt nærmere be­kjent­skap. Han gir uvante og stimulerende perspektiver på alt fra vårt forhold til natur og kultur, til moral og mot. Uten at det dermed er grunn til å være enig i alle hans oppfatninger.

Men nettopp i møte med en som tenker så spennende – og ”gammeldags” - kan jeg utforske mine egne verdier. Noen ganger slik at de endres, andre ganger ikke, men jeg har i hvert fall fått mer respekt for et annet syn. Og det han pre­sen­terer er så forfriskende at han er av de som mest har formet mine verdier mot slutten av dette årtusen. 

Dette kan være vanskelig å ta til seg uten eksempler. For Lewis er det ikke tilfeldig å starte en sci­ence fiction-fortelling med fottur i regn. Ikke bare fordi han selv var glad i fotturer – og regn - men for å vise verdien i de små gleder. Og at det kan være vi har skilt oss fra skaperen – og fra naturen – når vi ikke liker dette.

Begge deler kommer av vårt enkle ønske om å sette oss selv først. Lewis ser at det dypest sett er derfor vi utnytter og ødelegger naturen - dess mer dess større mulighet. Selv såkalte naturfolk øde­legger. Satt på spissen er den eneste fordelen de har over oss at de ennå ikke har fått redskaper og fristelser som gjør det mulig – og ”lønnsomt” - å rasere så mye.

Lewis hadde ingen ting imot vitenskap utført i dyp respekt for skaperverket, for å bedre våre liv på jorden. Så lenge man ikke utførte den på bestialske måter - som ved dyreforsøk, eller rasering av naturen. Han skrev artikler, romaner og prekener mot begge deler. Det opptok ham, lenge før noen grønn bølge og Arne Næss.

Verdien av det enkle og alminnelige var et stort poeng for Lewis – fra gress, trær og busker, til vertshus og venner. Livets ”enkle gleder” viste nettopp Guds overveldende skaperglede. En overflod av gråspurv og løvetann vitner sterkere om hvor glad Gud er i å skape, enn like mange på­fugl og tulipaner.

Vi får et forvarsel om hvordan det egentlig står til når han i en roman (That Hideous Strength, 1945) lar en tilsynelatende velmenende stiftelse hogge trær for å bygge et forsknings­institutt. Det blir en na­tur­lig forlengelse når de siden tukler med naturen for å fremme sine egne - og ”men­nes­ke­he­tens” - mål. De vil overvinne døden ved å lage det Nye Menneske som kunstig, maskinelt liv. Og dermed frigjøre seg fra alle problemer, sykdommer og sorger som hører til det naturlige livet - «Nature is the ladder we have climbed up by, now we kick it away».

For Lewis var det ikke kristendommen som har ført til økologisk krise fordi den satte oss høyere enn naturen. Fra skapelsesberetningen vitner Bibelen om at naturen - eller skapelsen - handler om Guds skjønnhet og skaperglede. I stedet er det vår kollektive flukt fra Gud, fra en verden der Gud var aktiv også i naturen (slik man så det i middeladeren), sammen med en stadig mer effektiv jakt på fortjeneste fra - og full styring over - skaperverket.

Med Chesterton delte han synet på det uheldige ved maktkonsentrasjoner. Lewis støttet hans politiske ”tredje vei” – distribu­tis­men. Dette var en front mot både kapitalisme og sosialisme. Målet vart å få spredt eiendom og innflytelse mest mulig. Imotsetning til datidens drømmer om det britiske imperium - eller dagens verden av flernasjonale konsern.

Lewis kristentro gjenspeiler seg i alle sider ved livet, fra jubel over mat og måltider (mange nydelige skildringer av dette både hos Lewis og hans venn Tolkien), til glede over barn og lek og eventyr.

For å si det litt enkelt var hverken Tolkien eller Lewis spesielt begeistret for puritanisme, kapitalisme eller den industrielle revolusjon. Her står de urokkelige og obsternasige sammen med en annen stor engelsk kristen kulturpersonlighet - som påvirket dem begge - G.K. Chesterton. Lewis mente at det ikke var spesielt stor forskjell på altfor vanlige utslag av såkalt «anvendt vitenskap» og god gammeldags magi. Begge handlet om å skaffe kontroll over naturen og livet. Uten at vår etiske innsikt og utvikling hold tritt.

Det er langt fra tilfeldig at Lewis settes så høyt av alle kirkesamfunn. Hans økumeniske innflytelse er betydelig. Selv om han var anglikaner la han vekt på ”almen kristentro” – Mere Christianity. Og han lengtet etter kristen gjenforening, at alle kirkesamfunn kunne finne tilbake til – og fokusere på - en felles tro på det sentrale. Ikke minst derfor er det interessant å være med på diskusjons- og nyhetsgruppen MereLewis sammen med katolikker, ortodokse og atskillige varianter reformerte.

Lewis er fortsatt verdt å lese – kanskje mer enn noen gang. Ikke minst fordi han velger et annet ståsted enn de fleste kristne forfattere. Han inspirerer til virkelig å tenke over – og leve etter – hva troen handler om. Han er samtidig av de man slett ikke trenger dele livssynet til for å lese. Lewis har - selv om virkelig vet hva han vil si - en sjelden evne til å sette seg inn i ulike leseres perspektiv. Og klarer å vise hva livet handler om – spenningene, smerten og storheten.

Spesielt bør han leses som motgift til velmente, men akk så sløvende, ”kristelige sannheter” i våre mange sammenhenger. For ikke å nevne alt som smaker av amerikanifiserte TV-evangelister og deres vesen.

Et godt innblikk i hans liv og virke – og mer utfyllende oversikt over bøker og norske utgaver, er for øvrig gitt i Oskar Skarsaunes hefte Myte og virkelighet på Credo forlag.

Nordmenn - rasister og slaveeiere

Siden det er noen anelser debatt om norsk rasisme i svenske aviser, uten at Dagens Nyheter imponerer med tolkning av tilsvarsretten, er det på tide å avsløre mer om nordmenns sembre syn på likeverd.

Det er kort sagt ikke bare våre naboer i øst som har tanker om nordmenn. Heller ikke vestlige venner som Bergsveinn Birgisson legger mye i mellom når han i Den svarte vikingen forteller om sin egen forfar, Geirmund Heljarskinn fra Avaldsnes.

Birgisson er ingen hvem som helst. Han har doktorgrad på norrøne skaldekvad. Hans Svar på brev frå Helga ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i fjor.

Og nå er han altså ute med en bok som viser at bosetningen av Island ikke var drevet av fredelig og egalitært gemytt.

- Det stemmer ikkje at nordmenn drog over med bufeet sitt i båten og starta gardsdrift på Island. Landnåmet av Island var avhengig av kvalrossfangst i stor skala, og til utarbeiding av dette brukte dei irske trælar. Nøkkelpersonen i denne økonomien var Geirmund Heljarskinn frå Avaldsnes på Karmøy, hevdar Birgisson.

Geirmund var nordmann med sibirske aner, noe som kan være grunnen til at han fikk kallenavnet "hud så svart som Hel". Han var i vesterled da Harald Hårfagre vant slaget i Hafrsfjord, og hadde ikke noe ønske om å underlegge seg det nye regimet.

I stedet seilte han til Island og brakte med seg hundrevis av slaver fra Skottland og Irland. Så mange at de utgjorde over 60 prosent av kvinnene på øya , i følge genforskning.

Nå er det dessverre en aldri å liten hake ved historien. Vi har lite skriftlige kilder om Geirmund. Mens mange andre forfattere ville nølt med å si så mye konkret, gjorde det Birgisson mer nysgjerrig.

Birgisson blei nysgjerrig på kvifor Geirmund var så godt som sletta frå det kollektive islandske minnet. Gjennom år har han lagt stein på stein, studert arkeologiske funn, forska på stadnamn, lese genealogi og fylt ut biletet av denne fangstmannen som kolliderte med sjølvbiletet islendingane har hatt. Birgisson trur det er derfor han har er viska ut.
- Den islandske opphavsmyten går ut på at landet blei befolka av likeverdige bønder og storhøvdingar frå Norge. Slaveri var forbode blant dei kristne som skreiv ned sagaene og kvada på 1100-talet. Då passa ikkje aristokraten Geirmunds rovfangst og trælehandel inn i biletet.

Vi snakker altså om en form for sensur. I stedet for å svartmale sine hedenske forfedre, ble de hvitvasket etter utvisket. Middelalderens islendinger så på slaveri som så ukristelig at de filtrerte det bort hos sine tippoldefedre.

Her er det altså fallgruber for forfattere. Fravær av data er sjelden et godt argument.

- Sagaene er stort sett avviste som historiske kjelder, så dette er eit minefelt. Grunnen til at eg likevel tør å bruka dei er at eg har doktorgrad på kvad og segner. Eg veit kva det er grunn til å stola på, men me må sjølvsagt vera varsame. Difor har eg også brukt ei rekke andre kjelder.

Vi kan altså vente en debatt i vinter, selv om tilløpene så langt har druknet i andre temaer. Det er ikke tilfeldig at boken er nominert til Brageprisen. Eller at Aftenposten kaller den for et mesterstykke.

- Bidraget mitt er at eg gir konturane av eit heilt livsløp frå vikingtida med plausible årsakssamanhengar. Eg reknar med å få reaksjonar, men ber berre om å få sjansen til å koma med motsvar. Skal nokon avvisa desse funna, må dei erstatta dei med noko anna.

Fortsetter han å fordømme nordmenn, kan det til og med være han får tilsvarsrett i Dagens Nyheter.

Galileo-kortet og andre feilslutninger

Som nevnt er det ikke uvanlig å trekke Galileo-kortet, når man møter skarp kritikk for sine påstander. Siden Galileo ble forfulgt og hadde rett, har jeg rett, siden jeg blir forfulgt.

En av hakene ved dette er at Galileo ikke ble så mye forfulgt at det gjorde noe. En annen er at han tok feil.

En tredje er at de som trekker kortet alltid tar feil.

Siden dette likevel hevdes av så mange nye ateister og enkelte skeptikere med referanse til RationalWiki, er det på tide med skarp kritikk. I håp om at de ikke trekker Galileo-kortet.

The Galileo gambit, or Galileo fallacy, is the notion that if you are vilified for your ideas, you must be right. It refers to Galileo Galilei's famous persecution at the hands of the Roman Catholic Church for his defence of heliocentrism in the face of the orthodox Biblical literalism of the day (though some alternative medicine proponents use Ignaz Semmelweis instead of Galileo). People use this argument repeatedly in response to serious criticisms that more often than not they just don't understand.

It is freakishly common among creationists and global warming denialists alike against the evil scientific consensus.

Det er flott at leksikonet setter fingeren på dette syndromet. Det er alt for vanlig å henvise til Galileo-saken når man møter motstand, selv om denne sjelden har andre former enn sinte leserinnlegg og spydige kommentarer.

Men så er det ikke fullt så flott at leksikonet i så liten grad forholder seg til evidens her og noen andre steder som vi skal komme tilbake til. I iveren etter å få inn noen støt på dem som holder seg til myter uten evidens, forstår man ikke at man spiller på en myte uten evidens.

For dette handlet ikke om en illsint kirke som sendte hettekledde inkvisitorer med gafler og håp mot en modig vitenskapsmann som hadde bevist en teori. Og siden Kirken i den lange tradisjonen fra Augustin og Aquinas ikke hadde for vane å la Bibelen trumfe vitenskapen, handlet det heller ikke om bokstavtro mot vitenskap.

Som denne grundige gjennomgangen viser var det en lang prosess med vekt på nettopp vitenskapelige argumenter - fra begge sider. Galileo ble i starten tatt i mot med åpne armer, ikke minst av jesuittene og den senere paven, men la seg etterhvert ut med for mange i det politiske spillet i en heller stormfull tid.

Det manglet ikke matematikere og naturfilosofer i Kirkens rekker, og det man eventuelt manglet, leide man inn. Når Galileo møtte protester og ble idømt  husarrest på sine eldre dager, var det ikke fordi Kirken følte seg truet, men fordi han som lekmann i for stor grad hevdet han kunne være teologisk autoritet - og var for påståelig i fravær av bevis.

Og dette var ikke i en fredelig tid der en godmodig pave så gjennom fingrene med det meste, men midt under en av de verste periodene i Europas historie, 30-årskrigen. Man kommer fort på anledninger der han hadde mindre behov for å markere revir og autoritet enn Motreformasjonen.

Det ble ikke bedre av at Galileos Dialog over de to store verdenssystemer utelot masse store verdenssystemer og syntes å legge noen av pavens teorier i munnen på den enfoldige Simplisicus.

Det blir med andre ord ikke bedre når vi leser videre i RationalWiki.

In reality, taking up the mantle of Galileo requires not just that you are scorned by the establishment but also that you are correct - that is, that the evidence supports your position.

Man er rett og slett ikke kjent med at evidensen ikke støttet Galileo.

For det første stemte det ikke at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg. I stedet var årsaken månen, slik paven og andre av datidens lærde mente.

For det andre var det ikke mulig å se endringer i fiksstjernenes posisjon, noe som burde vært mulig om jorden beveget seg. Galileos svar at dette måtte skyldes at de var for langt unna, ble med rette tatt som en ad hoc-forklaring.

Man er heller ikke kjent med at Galileo tok feil.

Planetene beveget seg i ellipsebaner om solen, ikke i sirkelbaner, slik Galleo hevdet. At modellen var feil, gjorde den ikke bedre støttet av evidens og observasjoner.

Dermed støttes heller ikke neste påstand av evidens.

There is no necessary link between being perceived as wrong and actually being correct; if people perceive you to be wrong, you usually are wrong. However, the selective reporting of cases where people who were persecuted or ostracized for beliefs and ideas that later turned out to be valid has instilled a confidence in woo promoters and pseudoscientists that is difficult to shake. They really do forget the part where they have to prove themselves right in order to be like Galileo.

Nei, Galileo klarte aldri å vise at han hadde rett. Noe som ikke er rart, ettersom han altså tok feil.

Realiteten er altså på mange måter motsatt av hva RationalWiki legger opp til. Ja, det er ingen tvil om at Kirken opptrådte utilbørlig i møte med uenighet. Men skal man først sammenligne Galileo med noen, er det nettopp med en som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med evidens. Og det til tross for at bedre modeller er publisert, som Keplers beregninger av ellipsebaner i Astronomia Nova fra 1609.

Så er spørsmålet om RationalWiki i møte med denne type kritikk vil opptre som Galileo eller følge evidens.

Gjør vitenskap religion overflødig?

Da er det klart for debattsamtale neste tirsdag 26. november på Litteraturhuset i Oslo, 19:00 i salen Nedjma i øverste etasje.

I følge plakaten består panelet av

Katarina Pajchel, nonne og partikkelfysiker.
Forsker ved CERN, der deler av Big Bang gjenskapes. Deler æren for Nobelprisen i fysikk 2013.

Bjørn Are Davidsen, forfatter, sivilingeniør og foredragsholder.
Har skrevet en rekke bøker og artikler om temaet religion og vitenskap.

Øystein Elgarøy, astrofysiker og human-etiker.
Professor ved Universitetet i Oslo.

Det blir 20 minutters inledning fra hver av oss og etterhvert åpnes for spørsmål fra salen.

Siden ikke alle oppfatter debatten som overflødig, er det ikke umulig at det kan komme noen i salen.

Det er nok heller ikke umulig at det kan lønne seg å være tidlig ute.

Monstere i media

Etter en uvanlig dårlig sjøormsesong var det en glede å oppdage at det dukker opp meldinger i media om funn av en landorm i Vietnam. Eller i det minste av noe som ligner på et monster på land.



Er det så noen spor etter hva dette kan være?

Ja, det er svært mange.

For det første at det så mange tilskuere.

For det andre at de står de tett inntil. En fra bergingsmannskapet spaserer til og med på toppen av utysket når det skal løftes opp på et lasteplan. Det er opplagt at ingen er sjokkerte eller redde. Ingen soldater står klare med bazooka eller bajonett.

De oppfører seg ikke som om det er elvedragen Nagas seneste avkom de har funnet. Ingen synes å tenke at det er en gigantisk kvelerslange som når som helst kan kaste seg over dem. Ingen frykter at den skal løfte hodet og sette gifttennene i noen.

For det tredje synes ingen å være veldig nysgjerrige. Hvis det er noe som er talende er det som i Sherlock Holmes hva som ikke skjer. Bare noen av de nærmeste på den ene siden løfter kameraer eller mobiler. Ingen driver med målebånd. Vi ser ingen i hvite frakker eller mørke briller som tar blodprøver eller vevsprøver.

Alt tyder på at dette et vesen de lokale er godt kjent med eller ihvert fall ikke er redde for.

Det kan selvsagt være at de er blitt herdet av monsterfilmer, og vietnamesere har jo uansett vist seg som et modig folkeferd som ikke går av veien for å kjempe mot supermakter. Men når de ikke går ned i huler eller gjemmer seg i skogen er nok forklaringen at dette ikke oppfattes som en trussel.

Det virker ikke som om de har latt seg skremme av obskure vietnamesiske animefilmer.

Tvert i mot er det et ganske vanlig syn, eller i det minste ingen stor nyhet. Og den gir grunn til det motsatte av bekymring.

Enten den er strandet av seg selv eller tauet i land av fiskere, er det en vanlig oppfatning i Vietnam at det bringer lykke med seg seg å begrave en hval på stranden.

Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.

Prester og propaganda

Slik jeg var inne på i forbindelse med et debattinnlegg av Vårt Lands sjefsredaktør i 2010 og et oppslag i Fri Tanke, er moralpanikk ikke noe nytt.

Dermed kan vi lese at 

There are cases of sexual abuse that come to light every day against a large number of the Catholic clergy. Unfortunately it’s not a matter of individual cases, but a collective moral crisis that perhaps the cultural history of humanity has never before known with such a frightening and disconcerting dimension. Numerous priests and religious have confessed. There’s no doubt that the thousands of cases which have come to the attention of the justice system represent only a small fraction of the true total, given that many molesters have been covered and hidden by the hierarchy.

Nei, dette er ikke avisartikkel eller domsfellelse fra 2013 eller 2003 eller 1993. Dette er fra 1937 og mannen bak ordene er ikke helt ukjente Joseph Goebbels.
 
En av dem som kommenterer dette er Gordon MacRae på These Stone Walls. 

Nå er det selvsagt ikke gitt at den beste kilden til historisk informasjon er en katolsk pater som snart har sittet 20 år i fengsel for seksuelle overgrep. Likevel mistenker flere enn sårede katolikker at det er noe underlig ved anklagen og dommen.

Wall Street Journal hadde tidligere i år en lengre analyse der de påpekte en rekke tvilsomme forhold ved rettsaken som altså foregikk omtrent samtidig med Bjugn-saken i Norge.

Ikke minst er det et poeng at slike tilfeller i USA kan føre til heller store erstatningsbeløp, uten at det i seg selv gir grunn til å si at alle eller mange av de dømte egentlig er uskyldige.

Men dette handler ikke om dagens saker, ihvertfall ikke direkte. Det handler om fortidens - og om pave Pius XII's kamp mot nazismen. 

On March 10, 1937, with the encyclical Mit brennender Sorge, Pope Pius XI (1857-1939) condemned the Nazi ideology. At the end of the same month, the Nazi Ministry of Propaganda headed by Goebbels launched a campaign against the sexual abuses of priests. The design and administration of this campaign are known to historians thanks to documents which tell a story worthy of the best spy novels.

Goebbels dilemma var tydelig. Den katolske kirken var ikke bare en sterk moralsk autoritet, den hadde bred støtte hos mange tyskere. Nazistene kunne selvsagt overkjøre kirken med våpen, arrestere prestene og jevne kirkebygg med jorden, på linje med Stalin-Sovjet eller Ceaușescus Romania.

Eller de kunne ta en Maria Monk.

Enten det var suget fra eget bryst eller skyldtes sansen for 1800-tallstradisjonen med antikatolsk klosterhorror, valgte Goebbels å legitimere angrepet på Kirken moralsk. Siden det hadde vært domsfellelser for presters overgrep mot mindreårige noen måneder før, arresterte Goebbel like godt 325 katolske prester, anklaget for det samme.

Motiver var klart. Ved å underminere Kirkens moralske autoritet, kunne man svekke dens politiske gjennomslagskraft.

At Kirken, som så ofte bl.a. ved von Galen allerede hadde tatt grundig avstand fra slike overgrep og at det var langt flere i regi av Hitler-Jugend, så Goebbels ingen grunn til å ta hensyn til.

It was the anti-Nazi encyclical of Pius XI that led to the great campaign of 1937. Mariaux proved it publishing highly detailed instructions sent by Goebbels to the Gestapo, the political police of the Third Reich, and above all to journalists, just a few days after the publication of Mit brennender Sorge, inviting them to “reopen” the cases from 1936 and also older cases, constantly recalling them to public opinion. Goebbels also ordered the Gestapo to find witnesses willing to accuse a certain number of priests, threatening them with immediate arrest if they didn’t collaborate, even if they were children.

The proverbial phrase “there’s a judge in Berlin,” which in German tradition indicates trust in the independence of the court system from the political power of the moment, applied – within certain limits – even in the Third Reich. Of the 325 priests and religious arrested after the encyclical, only 21 were condemned, and it’s all but certain that among them some were falsely accused. Virtually all of them ended up in extermination camps, where many died.

Heldigvis ble saken gjennomskuet, mye takket være et febrilsk arbeid bak kulissene ved Wilhelm Canaris (1887-1945). Den ikke overdrevent nazivennlige sjefen for Wehrmachts kontraspionasje fikk stadig større kvaler overfor bandittifiseringen og brutaliseringen av Tyskland.

Hans mot viste seg ikke mindre ved at han varslet at Danmark og Norge skulle overfalles 9. april, selv om ingen av regjeringene trodde på opplysningene.

Spillet han drev, inkludert involveringen i flere forsøk på å avsette eller ta livet av Hitler, endte som det måtte.

Canaris ble hengt på en såpass symbolsk dato som 9. april 1945.

Thanks to the courage of Canaris and his friends, and to the persistence of the Jesuit detective Mariaux, the truth was already out during the war. The perfidy of the campaign of Goebbels aroused more indignation than the eventual guilt of some religious. The father of all moral panics in the area of pedophile priests blew up in the hands of the Nazi propagandists who had tried to organize it.

Nå frikjenner ikke feilaktige anklager i fortiden noen grupper for anklager i dag. Men dette antyder at det kan være grunn til å se nærmere på mekanismene bak også nyere tideres moralpanikker. Det er mulig å stille mer kritiske spørsmål ved grunnlaget for enkelte av anklagene enn det som har vært vanlig.

Og ikke annet så for dimensjonen dette har fått i media, sammenlignet med saker innen alt fra speiderbevegelser til psykologien, fra basketball til BBC.

I det minste risikerer man mindre enn Canaris.

I forhold til kors

Det gikk ikke akkurat upåaktet hen at NRK tidligere i uken ba Sørlandssendingens programleder Siv Kristin Sællmann om å droppe korset under nyhetssendingene.

Vi snakker ikke om et bispekors på en drøy desimeter, men et smykke på halvannen centimeter. Og dette er ikke noe Sællmann konstant går med for å markere sin kristne tro, det er ett av flere smykker i ulike fasonger som hun veksler mellom å pynte seg med.

Man trengte ikke være kristen for å reagere på overreaksjonen det er å anmode henne om å droppe korset.

Og man trenger ikke være hedning eller humanetiker for å reagere på overreaksjonen som nødvendigvis måtte oppstå når dette ble kjent. NRKs ønske om mer nøytralitet og mindre oppmersomhet skapte i stedet mer enn noen smuler mindre nøytralitet og mer oppmerksomhet.

Velmente facebookgrupper om ja til å bære korset ble fort kuppet av uttalelser om at muslimer kunne pelle seg hjem eller dra til enda varmere steder.

At man ikke markerer avstand fra slike uttalelser fortere i slike grupper, eller ikke sletter slike kommentarer raskere, eller eventuelt stenger gruppen, gjør at den ikke akkurat er god reklame for kristne verdier.

I stedet lærer vi at det ødelegger for nestekjærligheten å få fremmede på besøk. Nei, her gjelder det å bevare Norge muslimfritt, eller altså kristent som det kalles på pubben.

Hva skal man med vekkelsesmøter når man kan trigge muslimfrykten?

For det var jo helt opplagt at de som hadde klaget til NRK for korset var muslimer og ikke sure humanetikere eller noe slik.


På samme måte som det er helt opplagt at NRK til enhver tid vil holde seg oppdatert om alle religiøse symboler som er i omløp.

Det spiller ingen rolle om det er torshammere, lutherrose, labarum, ave mariamonogrammer, triangler, altseende øyne, pyramider, regnbuer, helligåndsduer, ankher og ankere, fisker, lys, sol, petersnøkler, davidsstjerner, om, ahimsa, Diane de Poitiers' emblem, stjerner og striper, yin og yang eller krystaller.

Og resten av et felt i stadig utvikling, inkludert alternative prinsessers smykkekolleksjoner.

Skal man være konsekvent, får man nesten være konsekvent. Denne listen må utvides dramatisk og holdes løpende oppdatert. Det må opprettes et symbolpoliti som reiser verden rundt for å få med seg de seneste varianter fra California og Calcutta, Lomé og Lommedalen. Det er viktig å bruke lisenspengene der det teller.

Uansett bedyrer NRK at dette ikke er et angrep på religion i alminnelighet eller kristen tro i særdeleshet. Det handler om ikke å ha forstyrrende elementer på skjermen, Det handler om å holde på en nøytralitet og unngå å ta oppmerksomheten vekk fra saken.

Uansett har man oppmerksomheten på feil sted når noen klager på programlederens kors på halvannen cm. Selv om dette handler om Sørlandssendingen, er det likevel liten grunn til å mistenke at motivet er kritikk av programlederens utringning.

Det samme gjelder når man tar klagen til følge. For det er ikke her kampen om NRK's nøytralitet står. Likevel synes det som om NRK-ledelsen tror at noen vil mistenke at NRK ikke er nøytrale, når programledere bærer små kors eller store hijaber eller grelle VIF-nåler.

Tvert i mot skjerper det oss når vi vet hvilket ståsted en programleder har. Vi blir mer kritiske. Vi følger nøyere med for å se om noe er farget. Alminnelig psykologi og anstendighet tilsier at når programlederen vet det, vil hun lene seg bakover for ikke å la eget ståsted påvirke innslaget.

Dess sterkere symboler programledere bærer, dess mer nøytrale blir sendingene.

Dermed er det interessant at NRK-ledelsen ikke nevner at NRK er felt oftere i Pressens Faglige Utvalg enn riksavisene og TV 2 til sammen de siste tre årene, hele 24 ganger. Mest kjent er romkvinnesaken som PFU oppfattet som "en aktiv historieforfalskning" basert på "en bevisst redaksjonell handling".

For meg er det ikke bruk av kors eller hijab som gjør at jeg tviler på programlederes nøytralitet. Når jeg tenker at de ikke er nøytrale, er det fordi de jobber i NRK.

I forhold til mennesker med problemer

At mange tilbyr mangt er ingen nyhet og heller ikke at mange utnytter grunnleggende behov til å selge gamle tricks.

På samme måte er det ingen nyhet at Dagbladet har lang tradisjon som kulturradikalt organ, opptatt av å bekjempe salg av kvinnekroppen, kvakksalveri og religiøs kremmervirksomhet.

Unntatt når de kan tjene penger på det.

Dermed er det ikke vanskelig å spå at de vil fortsette å slippe til reklamer for både den ene og den andre varianten av verdens eldste yrker.

For tiden er det særlig den andre varianten som er mest i skuddet, som for spådamen Bella, som er ikke noe ringere enn en "Populær og seriøs spådame" med "Sterk intuisjon og klare svar".

Hvordan markedsfører en så seriøs person seg? På noe så nøytralt som annonseplass understrekes at hun er en

veldig populær spåer som er oppriktig glad i sine medmennesker. Hun er født med unike evner noe hun har arvet etter sin mor. Bella kan hjelpe deg ut av uføret og fortelle deg hva fremtiden har å by på. I tillegg til sine evner har hun utdanning i forhold til mennesker med problemer.

Det opplyses imidlertid ikke hva slags utdannelse hun har sammenlignet med mennesker uten problemer.

Tilgjengjeld er hun nøye med å nevne at "Hun prater også spansk".

Som så ofte ser vi altså at ønsket om å gi "klare svar" formidles i uklar tale. Men har man noe så nyttig som unike evner, kan man altså hjelpe nettopp deg ut av uføret og fortelle hvor galt det kan godt det kommer til å gå i forhold til dine problemer.

Kort sagt forholdsvis uklart, men sagt på måter som det utvilsomt er empiri for at vekker håp, selv om det er mindre empiri for at det skaper varige løsninger.

Det er dermed betryggende at annonsen kan forsikre at dette er kvalitetskontrollerte tjenester.

Den andre spådamen med kunstnernavnet Luna på samme annonseside kan røpe at

- Vi går inn i en tid med ny bevissthet og nye energier. Gjennom samtaler, veiledning og energibalansering er det fullt mulig å frigjøre begrensningene vi har, og forløse vårt egentlige potensiale.

Med andre ord ingen ny tid, men samme gamle eller same ol' som det heter på fagspråket. Siden bevisstheten er som de seneste titusen år, brukes energien som alltid på å få kunder til å huske at de ikke føler seg så bra som de skulle ønske - og til å føle at de føler seg bedre etter å ha bladd opp noen blanke pinkoder.

Da er det ikke så nøye om man kaller det å "frigjøre begrensningene", "energibalansering" og forløse ditt "egentlige potensiale" eller å "komme i kontakt med ditt indre lys/åndene/altet/ditt manitoudyr".

Man skal i det hele tatt streve med å finne noen som lengter etter å være begrenset og ubalansert. Det er ikke hver dag jeg møter noen som jubler over sitt uforløste potensiale. En månelys samtale med en som kjenner fremtiden og ser ditt egentlige jeg er bedre enn ti fugler på taket.

At det ikke er mulig å måle en eneste effekt er ikke så viktig, så lenge kundene opplever det godt.

Luna utstråler ikke mindre måneskinn når hun skriver at

Jeg bruker intuisjon og klarsynthet som mine verktøy. Sammen kan vi fjerne begrensninger i dine underbevissthet og i dine følelser. 

Resultatet høres besnærende ut, selv om man ikke har for vane å gå på Clas Ohlson.

Gjennom dette finner vi fram til dine fremtidige verktøy og svar til dine utfordringer.

Med slike nyttige tilbud er det ikke underlig med gode tilbakemelding fra fornøyde kunder.

Først vil jeg si at dette mennesket er utrolig tilstede, oppmerksom, flink rådgiver, og mest av alt kan hun se hva som kommer til å skje i nærmeste framtid.

Ikke bare er hun der, hun lytter og gir råd - og vet hva som vil skje. Noe som kan være praktisk for en som er på jakt etter hus. Selv om det i dagens boligmarked ikke er hundre prosent nødvendig med klarsyn for å se at "her er det huskjøp i mærmeste framtid!" eller at "huset ligger på en plass som du/dere kanskje ikke har tenkt på".

Men det kan synes som det er noe mer nødvendig når dette følges opp med at det "ligger ca. 6 kilometer fra der dere bor nå, oppe på en liten topp med sjøutsikt på høyre side".

Hun kan til og med fortelle at de kommer til å feire jul der.

Og dette gikk selvsagt i oppfyllelse, ellers kan jeg spå at det ikke hadde kommet med i annonsen.

Så kan jeg også spå at det finnes lesere av annonsen som ikke tenker minst én av følgende

1. Alt er bløff 
2. Selvoppfyllende profeti - kunden lette på dette stedet som ble nevnt og valgte stedet som passet med spådamens klarsyn
3. Den klarsynte visste tilfeldigvis om en bolig til salgs i området og nevnte den av sitt gode hjerte
4. Den klarsynte visste at det ikke er mange steder i Norge uten bolig til salgs på høyder 6 km unna
5. Den klarsynte kjente noen som skulle selge en bolig og fungerte som megler

Uansett ser jeg i mitt klarsyn at det kommer flere slike annonser. Enda så vanskelig det er å vite hvilket potensiale annonseavdelingen i Dagbladet ønsker å forløse for å hjelpe økonomiavdelingen ut av uføret og ubalanse.

Den magiske Dawkins

Siden Den magiske virkeligheten av Richard Dawkins er ute, og som man da skjønner på norsk, linkes til anmeldelsen jeg skrev i forfjor av den engelske utgaven, Magikeren Dawkins.

Det hjelper, men man trenger ikke være synsk for å gjette at blant det som ble trukket frem var at

Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Resten finner du altså i den magiske enden av denne regnbuen.

Vågal verdenshistorie

Parodier finnes i to klassiske formater, frivillig og ufrivillig.

Siden det ofte er sistnevnte som fører til førstnevnte, er det ikke til å unngå at noen blir fornærmet. De mente det godt, og blir angrepet med onde hensikter. Selv forsøkte de å spille ball, men så begynte noen å ta mannen.

I hvert fall er det slik en del liker å fremstille saken. Dermed er resultatet at man i stedet for å diskutere tullete premisser, snurrig logikk og håpløse konklusjoner i en tekst, ender med å diskutere responsen.

I stedet for å la debatten handle om de opprinnelige meningene var dumme eller dårlige, handler den om parodiene var dumme eller dårlige.

Dermed er det bare takket være imponerende mot og mannevondhet at jeg deler en frivillig parodi på nye ateisters (og atskillige gamles) syn på historien, fra Coyne til Harris, Hitchens til Dawkins.

Nå kan man sikkert si at det holder å sitere dem direkte, men så ufin kan man ikke være.

At vi ser mye av det samme også i alternativmiljøene, norsk skole og populærvitenskap, i familieselskaper og på facebook, gjør ikke vågestykket mindre.

Det hele handler altså om HISTORY OF THE WORLD av Jerry Lewis Cohen, PhD.

Siden noen har tatt opp noe av dette i noen år, leer noen noen smuler på noen smilemuskler.

Det starter med Edens hage.

Naturvitenskapelig laboratorium i antikken

First came the classical period.  It was when people first began to classify things.  In the classical period men began to get skeptical (skeptical is a Greek word) and they had almost come to disbelieve in the gods and to develop science. Especially Aristotle, and others, too [insert list from Wikipedia].  In this period people invented  biology, though they got some things wrong, and geometry.  The main language was Greek and Latin from which we got a lot of scientific names for things.

Så kommer syndefallet.

But then, Christianity happened.  Superstition is invented. Libraries are burned by Christian theists, especially the big one in Alexandria, where all the scientific discoveries were kept.   Monks eventually take control and close the schools. Women are sent to convents and men are forced to farm for monasteries or become priests.  Constant fighting was called feudalism. Classical learning is destroyed by religion.

Det blir ikke dårligere i de neste periodene.

At den ufrivillige parodien i kommentarfeltet forstyrres av Labarum og Tim O'Neill, er til å leve med.

Kultarkeologi er nødvendig, siden det er en konspirasjon

Da er det på tide å komme tilbake til Staffans Gunnarsons svar på min kommentar om Jesus i kultarkeologenes hule.

Det handler handler altså om hvorvidt Jesus har eksistert, et spørsmål som synes å bli større dess mindre folk forholder seg til forskere på feltet.

Som altså den svenske sekulærhumanisten Gunnarson. Hvordan møter han så min kritikk av dette i sluttinnlegget Den mystiske Messias – Svar til Bjørn Are Davidsen i Humanist #3/2013?

Setter han seg bedre inn i normalvitenskapen? Går han nøye gjennom dem han lener seg mot for å se om de holder faglig mål? Er han villig til revurdere noe som helst?

Nei, tvert i mot forsvarer han å bruke folk som verken er forskere eller har relevant utdannelse. Det er rett og slett nødvendig.

Selvfølgelig er mange av de referansene jeg brukte i min artikkel spekulative, og, ja, utenfor «normalvitenskapen». Det er naturligvis vanskelig å bryte med en lang tradisjon i et felt som er så dominert av tro og propaganda.

Gunnarson har med andre ord falt for en konspirasjonsteori. Bibelforskere driver iherdig propaganda for kirkens syn utad, selv om de gjør noe annet seg i mellom, «det teologene diskuterer intert er noe annet enn det presten formidler til menigheten». Siden fagmiljøene er dominert av dogmatiske kristne, er det bare logisk at man må gå utenfor, skal man finne fornuft og etterrettelighet.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Gunnarson ser ikke konsekvensen av at den kritiske bibelforskningen fikk et gjennombrudd på 1800-tallet og at det siden nettopp er den som har dominert forskningen. Jeg tviler på at han oppfatter forskning som konkluderer med at mye i Bibelen er feil eller mytisk som «tro og propaganda». Det er ikke vanlig å betrakte forskere fra Baur (1792-1860) til Bultmann (1884-1976), Eichhorn (1753-1827) til Ehrman (f. 1955), som ukritiske apologeter for Bibelen som historisk sann.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint fra at langt de færreste av alle disse forskerne, uansett livssyn, har hevdet at Jesus ikke har eksistert, selv når de «diskuterer intert».

Gunnarson ser det også som talende at fagteologene vegrer seg for å debattere sære teorier.

Da språkprofessoren Alvar Ellegård for tyve år siden kom med sin bok Myten om Jesus, nektet fagteologene å debattere med ham. Selv om Ellegårds hovedtese – at Jesus kan identifiseres med «Rettferdighetens lærer» som levde et århundre tidligere – kanskje ikke er korrekt, tok han opp relevante spørsmål og problemstillinger. Disse burde det være rimelig å kunne få svar på fra fagmiljøet.

Dette er samme utfordring som hos historikere og arkeologer i møte med tulleteorier til Erich von Däniken og andre kvasiforskere. Dess villere teser, dess mindre vil man debattere dem. Og dess mer folk har lest av slike, dess verre jobb har forskere med å fjerne pussige vinkler, misforståelser og fordreielser.

Grunnen er ikke at dette nødvendigvis er så vanskelig å svare på, men at det kan kreve mye jobb å rydde opp. Forskere er ikke ansatt for å drive voksenopplæring i offentligheten. 

De færreste av dem tror nok heller ikke at så mange kan ta påstander om at Jesus egentlig levde på hundretallet før Kristus på alvor. At noen oppfatter at Ellegård kommer med «relevante spørsmål og problemstillinger», fører nok dessverre til at mange forskere bare kvier seg enda mer for å gå inn i en debatt.

Har så Gunnarson noe konkret å vise til?

Han nevner to eksempler, det ene dårligere enn det andre, når han hevder at teologenes unnfallenhet i offentligheten er et problem 

siden det gjør at myter lever videre og gir falske bilder av historiske hendelser. Et eksempel er Herodes’ omfattende barnedrap, som ikke er nevnt andre steder enn i Det nye testamentet – ikke engang hos Josefus, som foraktet Herodes og neppe ville fortiet en barnemassakre. Et annet eksempel er historien om hvordan Moses gikk tørrskodd gjennom Rødehavet.

Gunnarson argumenterer med andre ord fra taushet. Når hendelser ikke er omtalt i andre kilder, må de være myter og falske bilder av historien.

Denne type logiske feilslutninger er ikke uvanlige hos dem som benekter at Jesus har eksistert. Det blir ikke bedre av at han ikke har tatt seg bryet med å sjekke forhold som hvor mange innbyggere Betlehem hadde på denne tiden. Gjør man det, vil man se at Betlehems befolkning var rundt 300 og antall barn under to år antagelig mellom 5 og 10.

Når Josefus skrev nesten hundre år senere hadde han mer enn nok annet å henge seg opp i, som at Herodes fikk to rabbinere brent levende, drepte deres elever, tre av sine egne barn og flere hundre offiserer. Nå betyr ikke dette at historikere dermed vil si at barnemassakren må ha skjedd. Men at den ikke er omtalt hos Josefus, kan ikke brukes til å si at den må være en myte. Heller ikke her er fravær av bevis noe bevis på fravær.

Det viktigere poenget er historikerne ikke har slått fast en feil. I stedet er det en utbredt oppfatning at dette ikke er sannsynlig og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å stemme med en messiasprofeti.

Samtidig argumenterer Gunnarson mot seg selv. For noe av det han henviste til i sin opprinnelige artikkel var nettopp at Graham Philips hadde vist at fortellingen om at vannet deler seg for Moses ikke nødvendigvis er en myte, selv om hebreerne tolket den til at Gud grep inn.

I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.

Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.

 Dermed konkluderer Gunnarson med at 

Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.

Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.

Hvis Gunnarson ønsker å holde seg til kultarkeologi er det opp til ham. Men han kan ikke da både argumentere med at samme tekst er en myte og at den ikke er det. Uansett mangler en lenestolsarkeolog som Philips all relevant utdannelse på feltet. For meg spiller det ingen rolle om Philips får deler av Bibelen til å stemme med historien. Det jeg er opptatt av er ikke konklusjonen, men kvalifikasjoner og metodikken man bruker i sin (ikke-)forskning. 
Gunnarson synes ikke mer informert når han skriver i Humanist at

Igjen kommer vi tilbake til det som er ren logikk: Dersom Jesus var en stor religionsstifter, en politisk og moralsk leder med mange tilhengere, hvorfor skrev ikke hans disipler ned historien om ham i deres egen tid? Hvorfor kommer ingen historiker fra dres eget århundre med noen sikre referanser til Jesus, når de nevner folk som Johannes Døperen, «egypteren» og en rekke andre opprørere og mesiaser? Var Jesus så ubetydelig?

At man henviser til «ren logikk» og ikke faglitteratur, er igjen et vanlig trekk hos dem som bestrider at Jesus har eksistert. Hvor har Gunnarson det fra at disiplene ikke skrev ned historier om Jesus? Hvilken argumentasjon ligger til grunn for dette? Det er ikke vanskelig å finne forskere som støtter ham i dette, men det er heller ikke vanskelig å finne forskere som mener det motsatte.

Uansett kommer man ikke unna at de fleste tekstene i Det nye testamentet er skrevet mens flere av disiplene og andre som møtte Jesus kan ha vært i live. Historiene om Jesus er kort sagt fra «deres egen tid», enten vi snakker om evangelier som Markus og Lukas eller om kilder bak evangeliene.

At romerske historikere ikke har omtalt Jesus, er akkurat hva vi skulle vente for en person som virket i kun tre år i en bortgjemt krok av Romerriket.

Når det likevel finnes referanser hos Tacitus (55-117) og Plinius (63-113), må Jesus-myterne nødvendigvis betegne dem som «usikre» for å få det skeptiske regnestykket til å gå opp. Det må også nedtones at alle historiske kilder kan bestrides, og ikke nevnes hvorfor historikere ikke gjør det noe mer med disse referansene enn andre, selv om de bryter med hva Jesus-myterne ser som «ren logikk».

At Josefus ikke har omtalt Jesus stemmer ikke med hva flertallet av dem som har forsket på Josefus mener, selv om alle er enige i at ett av avsnittene om Jesus hos Josefus (det er flere) har senere tillegg fra kristne. Det betyr ikke at det er Josefus historikere lener seg til for å si noe om Jesus. Siden han er omtalt i så mange kilder på så mange måter i Det nye testamentet, er man ikke avhengig av jødiske eller romerske historieskrivere for å konkludere med at Jesus har eksistert.

Gunnarson avslutter med at

De ulike og motstridende versjonene av Jesu liv i de fire evangeliene og i forhold til Paulus stiller så mange spørsmål, at det er all grunn til ikke å stole på disse som en historie om et virkelig liv. Hva som er kjernen i saken og hvem Jesus muligens var, når og hvordan han kan ha levd, må vi holde åpent.

Mens historikere kan oppfatte ulikheter i evangeliene og mellom dem og Pauli brev som ressurser, virker det som om Gunnarson mener det hadde styrket tilliten til at Jesus hadde eksistert om vi hadde hatt bare én kilde eller mange som hadde skrevet av hverandre.

Han synes ikke kjent med at alle historiske personer som er omtalt i mer enn én kilde, automatisk har ulike vinkler og versjoner. Han kan bare prøve å få to venner hver for seg til å oppsummere debatten mellom ham og meg i Humanist.

I stedet for å se det som et problem, er historikere takknemlige når det finnes flere kilder til personer og hendelser. De ser det ikke som en tabbe av de første kristne å ta vare på så mange tekster om Jesus fra det første århundret.

Videre er det slik at hvis Kirken var så ivrig etter å vise at Jesus har eksistert og evangeliene ikke var motstridende at de etter Jesus-myternes skjønn diktet opp avsnitt hos Josefus fra scratch, burde de svært enkelt kunne tilpasset evangeliene slik at de var uten antydning til motsigelser.

Når de ikke gjorde det, selv om de hadde makten, muligheten og midlene, kan det bare skyldes at de manglet motivet.

Avskaff middelalderen!

I serien interessante teorier er vi denne gangen kommet til dem som hevder at den mørke middelalderen er en myte. Nei, dette gjelder ikke Dekodets og andres kamp mot mytene om middelalderens mørke. Temaet er ikke febrilske forsøk på å hvitevaske eller rosemale svarte flekker på kirkekartet.

Dette handler ikke om at den mørkeste delen av middelalderen ikke var så mørk. Det handler om at den aldri har eksistert.

Vi snakker kort sagt om fantomtids-hypotesen (phantom time) som tilsier at årene fra 614 til 911 aldri skjedde. De er diktet opp i ettertid.  Vi lever kort sagt i 1716.

Teorien ble først foreslått av tyskeren Heribert Illigi 1991 og er senere presentert på engelsk av Hans-Ulrich Niemitz.

En av dem som lener seg langt i retning av dette er Emmet Scott mot slutten av en bok som inntil da virket rimelig oppegående, men etterpå ikke fullt så mye.

Hvordan i all verden oppstod feildateringen?

Slik kan bare forklares med forfengelighet og forfalskninger. Den tysk-romerske keiser Otto III syntes det ville være kult å regjere i år 1000 og justerte kalenderen noen smuler, i kløktig allianse med krønikeskrivere som fikk godt betalt for å dikte opp en forhistorie. 

Hvordan kan så ellers oppegående folk tenke at en såpass vill hypotese stemmer?

Mye handler om mangelfull arkeologisk materiale. Hypotesen kan dermed få noen brikker i puslespillet til å gå opp ved å tolke at det lille man har som dateres til 600-tallet i realiteten tilhører 500-tallet (altså er feilaktig skjøvet frem i tid), og det som dateres til 7-800-tallet egentlig tilhører 900-tallet (altså er feilaktig skjøvet bakover i tid).

Noe synes også å handle om at man oppfatter det som underlig at det skal ha skjedd så lite av betydning i denne perioden. Selv om Emmet Scott er av dem som ikke burde ment det, når han samtidig argumenterer med det kulturelle sammenbruddet i kjølvannet av muslimske pirater.

Og så har man pussigheter som noen har funnet vanskelig å forklare. Som at pave Gregor XIII i 1582 fjernet 10 dager fra kalenderen for å ta inn skjevhetene som var oppstått siden Julius Cæsars kalender i 45 f.Kr.

Men å fjerne ti dager fører oss bare tilbake 1257 år, til 325 e.Kr. 

Nå er det ikke vanskelig å forklare en del av dette. Pavens reform handlet ikke om å rette opp kalenderen helt tilbake til Cæsar. Målet var å få den til å stemme med retningslinjene for dateringen av påsken, slik dette ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea. Som var i år ... 325.

Teorien blir ikke mer troverdig av at den krever at det er en bløff at Harald Hårfagre har eksistert, for ikke å si Karl den Store, og alle islamske kalifer, kinesiske og bysantinske keisere, engelske konger og vikinghøvdinger i perioden.

Eller av at hverken Illegi eller Niemitz er arkeologer eller historikere.

Det er dermed ikke nødvendigvis en konspirasjon at den ikke er blitt omfavnet av forskere med relevant utdannelse.

Men det er litt skuffende ikke å kunne henvise til at vi tross alt lever i 1716.