Frilansjournalist Ida Marie Haugen Gilberts artikkel på 
NRK Ytring i dag om 
Flaut å være kristen 
treffer flere spikere på hodet.
For det første fordi hun peker på en utfordring som er blitt mer og mer tydelig, og der nyateister som Dawkins og Harris ikke akkurat  har dempet gemyttene.
For det andre fordi kommentarfeltet viser at det bør være flaut å være nyateist. 
Det hele minner om historien jeg hørte fra en Oslo-skole for noen år siden. Et homofilt par var invitert for å dele opplevelser med fordommer og frykt, og møtte støtte og forståelse. Så begikk en av dem ursynden - han nevnte at han var kristen. Stemningen snudde umiddelbart. Grillingen av noe så teit og skadelig varte timen ut.
Haugen Gilbert har opplevd det samme.
Er man religiøs blir man automatisk forklaring skyldig. Er jeg en av 
de konservative, homofiendtlige fanatikerne? Med lengsler tilbake til 
50-tallet, da kvinner var på sin rette plass, og verden fremdeles sto 
til påske?
Det blir litt som å være muslim på landsbygda. Man blir fort 
«en av disse Mullah Krekar-ene». Så må man bruke tid og krefter på å 
brøyte seg gjennom terroristanklager: «Neida, jeg er ikke for hellig 
krig. Jeg er ikke homofiendtlig eller kvinnefiendtlig». Man må feie bort
 så mange forbehold at man til slutt har glemt hva man egentlig skulle 
si.
Hvis man er kristen blir man fort den kristne i debatten, 
fremfor en likestilt debattant. Selv om man argumenterer på etisk 
bærekraftige premisser, så blir argumentene ofte anklaget for å ha et 
religiøst utgangspunkt som ikke passer i en sekulær stat.
Artikkelen er verdt å lese i sin helhet.
Det samme kan nok ikke sies om kommentarfeltet. I stedet for å diskutere hva vi kan gjøre med denne type holdninger som kristne kan møte (eller sagt på en annen måte, ikke kan 
unngå å møte), demonstrerer man at holdningene er urokkelige og umiddelbare.
Man legger ikke noe i mellom. Kristne skal tas. At noen nå kan oppleve å bli mobbet, er vel fortjent så mye kristne har mobbet andre i historien. Det handler bare om at de har mistet makten, så den må kristne aldri få igjen. Ikke bare er kristen tro komplett irrasjonell, historien viser at det ikke finnes noe verre.
Linjene er klare og mobben monoman.
Kristne har allerede i utgangspunktet diskvalifisert seg fra saklig debatt og har ingen ting å klage på. 
Jeg skjønner godt at det må være flaut å være kristen. Religiøse har 
jo i prinsipp diskvalifisert seg selv fra enhver saklig debatt og annen 
rasjonell sammenheng. Det er selvsagt helt umulig for rasjonelt tenkende
 å forholde seg alvorlig til mennesker som snakker med spøkelser, guder,
 allaer, hellige ånder og andre overnaturlige vesener til daglig, og som
 på toppen av det hele påstår at de svarer tilbake! Det er slik de 
troende mister sin troverdighet.
Bibelen er en bok man med rette bør skamme seg over. Ingen bok har skapt mer ulykke og hindret mennesket mer. 
 
Bibelen er en bok man med rette bør skamme seg over å ha respekt for. 
Jeg kan ikke tenke meg noen bok som har gitt opphav til mer elendighet 
og ulykke i verden, og som har vært et større hinder for menneskeartens 
moralske og kunnskapsmessige utvikling. Boken, og religionen den danner 
grunnlaget for, er ansvarlig for tusener av år med 
kvinneundertrykkelser, homofobi, heksebrenninger, religiøse kriger, 
frykt og terror, demonisering av naturlige lyster og naturlig atferd, og
 utstøtelse og straff for dem som har vært modig nok til å stille seg 
opp mot disse doktrinene. 
KrF og Den norske kirke er ren ondskap.
For meg er kristendommen ren ondskap satt i system, og KrF og Den Norske Kirke er ondskapens redskap! 
Kan noen av dere fortelle meg om det finnes noen her i Europa som har
 forårsaket mer død og tragedier enn de kristne har gjort opp gjennom 
tidene? (Islam er sikkert like ille på verdensbasis da).
At kristne klager på kritikk, er som om nazister skulle gjort det.
For meg blir det egentlig det samme som hvis en nazist begynner å klage på sitt dårlige omdømme. 
Det eneste som hindret kristne herskere i å drepe like mange på like 
kort tid som Stalin var mangelen på teknologien som det ville krevd. 
Dessuten: den eneste grunnen til at kirken selv ikke har greid å drepe 
så mange mennesker på så kort tid er at de manglet teknologien. Det har 
aldri manglet på viljen. For eksempel: For 3-4 hundre år siden så var 
det faktisk en spansk konge som dømte alle innbyggerne i Holland til 
døden for kjetteri. Denne dommen ble aldri utført pga teknologiske 
begrensinger. 
Nå er det ikke vanskelig å svare på alt dette, det tar bare lang tid. At både kristne og ateister gjør det på NRK Ytring i dag, antyder nok at denne type kommentarer heldigvis oppfattes som mer enn lettere drøye.
Selv har jeg altså gått gjennom ganske mye slikt i en rekke bøker, som 
denne og 
denne. Man skal ha fulgt dårlig med på denne bloggen for ikke å ha funnet en og annen kommentar her også.
Men denne spanske kongen har jeg ikke tatt opp, så dette kan jo være en god anledning.

Det kommentaren nevner er altså ikke for 3-400 år siden, men Filip II (1507-1598), han med Den spanske armada i 1588. Han var også avgjørende for alliansen som stanset ottomanernes ekspansjon i Middelhavet gjennom slaget ved Lepanto i 1571.
Uten Filip II kunne kommentarfeltet kort sagt risikert islamsk herredømme over store deler av Europa. 
Filip var som vi aner en handlingens mann. Noe som gjorde at han stadig trengte penger. For å slippe å betale alle sine kreditorer slo han da også den spanske staten konkurs i 1557, 1560, 1575 og 1596.
I 1566 kom Filip i klammeri med Spanias 
sytten nederlandske provinser (som også omfatter dagens Belgia).
Som så ofte handlet det om 
protester mot høye skatter og manglende selvstyre. 
Opprøret mot det katolske 
Spania samlet seg etterhvert under kalvinistiske faner, selv om flere av lederne forble 
katolikker. Siden nasjonalismen ikke stod like sterkt som på 18- og 1900-tallet, var det viktig å finne flere faner å samles om. Etter Luther og protestantismens gjennombrudd var  det nærliggende å protestere mot katolske herskere ved å innføre egne kirkesamfunn, noe vi ser både i England og Nederland. 
Selv om mange av krigene i perioden kalles for religionskriger, er
 det mer presist å betrakte dem som selvstendighetskriger. Dermed kunne katolikker og protestanter ved flere anledninger være på samme side.
Høsten 1566 plyndret og brente nederlenderne dusinvis av katolske kirker og klostere. Man ødela statuer og maktsymboler. Man gjorde seg kort sagt umulige. Det hele endte i det som kalles for 
Åttiårskrigen som ikke ble offisielt avsluttet før i 1648.
Filip markerte alvoret på alle måter han hadde til rådighet. Opprørerne ble erklært for landsforædere og i 1568 for kjettere, noe som dengang ofte gikk ut på det samme og begge deler var hjemlet med dødsstraff.
I Spania hadde etterhvert forekomsten av ulike religiøse grupper mer enn i noe annet land blitt oppfattet som selve arnestedet for opprør og femtekolonialisme. Logikken var klar, først ble jødene og senere muslimene utvist.  
Nerlenderne hadde ikke akkurat vansker med å ane hvor det kunne bære hen når de erklærte seg som annet enn gode katolikker.

Men spanskekongen forstod at det var mer effektivt å sende inn generaler. I 1567 ankom den beryktede 
hertugen av Alba, Don
 Fernando Álvarez de Toledo (1507-1582) for å slå ned opprøret med mer enn papirer.
Som muligens samtidens dyktigste general nølte ikke Alba med strategiske tiltak eller å se bort fra noe som kunne minne om menneskelige hensyn. Han arresterte og henrettet over fem tusen (selv skrøt han av at det var 18 000), enten de var katolikker eller protestanter.
Han invaderte og plyndret by etter by, og lot innbyggerne få smake hvordan det var å gjøre opprør mot Herskeren over riket der solen aldri gikk ned.
Han pønsket også ut hvordan han kunne slå enda hardere til.
Løsningen lå i dagen. Ved å åpne dikene kunne han drukne mange som bodde i de laveste områdene, som det ikke var få av i Nederlandene.
Alba hadde altså teknologi til rådighet, enklere og mer effektiv enn Stalin hadde. 
Men så var Filip II ikke helt som Stalin eller som i kommentarfelt. Han nektet Alba å åpne slusene. I stedet for å la generalen herje fritt, begrenset Filip ham. Dødsdommen fra 1568 var en politisk markering mot opprørslederne, ikke noe som skulle tas bokstavelig for hele befolkningen.
At dommen aldri ble utført, skyldtes altså ikke teknologiske begrensninger.
Det hører med at Alba til slutt ble kalt hjem, etter at også hans egne tropper hadde vendt seg mot ham (se forøvrig en kort omtale i 
The Age of Wars of Religion, 1000-1650: An Encyclopedia of Global Warfare and Civilization, Volume 1, side 7). 
Og at hollenderne selv åpnet dikene i 1579 og tvang resten av spanjolene ut for en periode.
Så er spørsmålet hvor mange kristne som tvinges vekk fra offentlig debatt av flommen i kommentarfeltet.