Dekodet

Endetid og andre moderne fenomener

2012-01-26T15:45:00.003+01:00

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.

As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.

Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?

By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.

Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?

Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?

Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

Tulleteologi og advarsler

2012-01-23T12:00:00.006+01:00

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.

Mikrofonstativ for alternativbransjen

2012-01-19T08:00:00.005+01:00

Debatten som pågår om kristne bør bruke akupunktur er interessant av flere grunner.

Utgangspunktet er Asbjørn Kvalbeins spørrespalte på Norea radio der det dukket opp et spørsmål om New Age med akupunktur som eksempel.

Siden du er en kjent forkynner, lurte jeg på hva du mener om New age. Selv er jeg veldig opptatt av dette, siden så mange kristne også har latt seg involvere. Jeg har oppdaget at når en snakker om new age, så er alle enige i at det er galt. Men når en spesifiserer og nevner eksempler som akupunktur og fotsoneterapi, så er de uenige i at det er new age. Jeg har oppdaget at også tidligere misjonærer er positive til alternativ medisin, og det har undret meg.

Altså et greit og åpent spørsmål om New Age generelt og med noen løse referanser til alternativ medisin.

Det er ingen overraskelse at Kvalbein ikke støtter alternativ åndelighet, og det bør heller ikke være at han baserer en kritikk av akupunktur på empiriske studier.

Sammenhengen mellom kropp og sjel gjør at det ofte oppstår såkalte placebo-effekter. Når folk tror på et hjelpemiddel, så hender det at det virker for dem. Men var det innbilning, eller fikk det en målbar virkning? Den såkalte skolemedisinen, som norsk legevitenskap og sykestell bygger på, vil bygge på anerkjent forskning.

Hva er akupunktur? Det er en urgammel kinesisk helbredelsesmetode der en setter nåler på visse steder på kroppen, for å påvirke nerver. Praksisen, som opprinnelig hadde kontakt til årelating, demonlære og varmebehandling, bygger på et syn at kroppen har 365 avdelinger (etter årets dager) og 12 meridianer (etter antall store elver i Kina). I kinesisk tradisjon ville en ikke forske på og skjære i døde legemer, derfor bygger en på «kunnskap» utenom kroppen selv, dvs. på religiøse og filosofiske tanker.

I akupunktur finner en fram til qi-punkter og utnytter meridianer. Men ingen forskning har bevist at qi-punkter eller meridianer fins. En del studier kan fortelle om en viss placebo-effekt av nålestikkene, men det fins ingen solid dokumentasjon på at det er effektivt, slik en finner ut om andre medisiner og metoder.

Lenge har akupunktur blitt regnet som lavstatus og useriøst i Europa, men aktive akupunktører søker å få det anerkjent på bred basis.

Jeg vil råde kristne til ikke å la seg behandle med akupunktur. Jeg tror det er en avvei.

Dette har imidlertid vakt oppsikt. Muligens har noen akupunktører eller brukere reagert. Muligens har journalisten ringt rundt og fått utvalgte personer til å "rase" i media.

Det som er mer sikkert er at Vårt Land primært har valgt å vinkle dette åndelig. Dermed blir spørsmået om kristne kan bruke akupunkter ikke et spørsmål om akupunktur, men om kristne.

Og kristne som avviser akupunktur blir fort oppfattet som revirbeskyttende, bakstreverske og intolerante. At de i tillegg er uvitende sier seg selv.

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten setter dermed tingene på plass i Vårt Land.

I Norge bruker godkjent helsepersonell som leger og fysioterapeuter akupunktur som en del av behandlingen fordi den har dokumentert effekt for eksempel mot smerter. Det å hevde at bruken av nåler skulle ha et religiøst aspekt blir helt feil, hevder Høybråten.

Allikevel vil ikke Høybråten bestride Kvalbeins teologiske kompetanse.

Mens Kvalbein altså argumenterer grundig med henvisning til undersøkelser (selv om han ikke oppgir referanser) og nevner at akupunktur kan ha placebokeffekter, avviser Høybråten dette med "dokumentert effekt" (fortsatt uten at det er oppgitt noen kilder).

For så å legge vekten på det åndelige, der han både sier at Kvalbein tar feil og har god kompetanse.

– Men jeg mener han går langt utover sitt fagfelt når han mener det han mener.

Sier altså en statsviter uten bakgrunn fra medisinske studier.

Høybråten får så spørsmål om han er forbauset over det Kvalbein svarer.

– Ja, og jeg tror at mange kristne som praktiserer akupunktur blir lei seg. Også de av oss som har benyttet oss av nåler når vi har trengt det, blir lei oss. Det er ingen grunn til å utstede en generell fordømmelse over seriøs, kunnskapsbasert anvendelse av akupunktur.

Vinklingen er altså personlig, nesten litt sjelesørgerisk. Tenk om vi skulle støte noen som praktiserer eller bruker akupunktur. Ikke minst når bruken er ... kunnskapsbasert.

Hele saken skriker etter oppfølgingsspørsmål om kilder og kunnskap. Men av en eller annen grunn kommer de aldri. Det bare forutsettes at Høybråten har rett i sine løse henvendelser til studier, mens Kvalbein ikke har det. Og at hele saken egentlig handler om teologi, ikke om tall.

Mens Kvalbein fremstår i et dårlig lys, blir Høybråten en modig foregangsfigur.

I sin tid som helseminister var Høybråten pådriver for å avskaffe kvakksalverloven. Mens han ledet helsedepartementet ble loven om alternativ behandling innført.

– Jeg provoserte vel store deler av det etablerte helsemiljøet da jeg på en offisiell reise i Kina i 2002 la meg på benken ved det største akupunktursykehuset i Beijing, sier han.

Dess mer man leser, dess mer spørrende blir man. Hvorfor i all verden vinkler Vårt Land saken på denne måten? Hvorfor tror man dette handler om livssyn og ikke vitenskap? Hvorfor stiller man ikke det enkle oppfølgingsspørsmålet om hvilke undersøkelser som man lener seg mot?

Det enkleste måtte vel være bare å sjekke wikipedia, for så å se om det som står der har noe hold.

Først det positive, som antagelig er hva helseministeren opprinnelig lente seg mot da beslutningen ble tatt om å innføre alternativ behandling i helsevesenet.

I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.

Akupunktur er kanskje effektiv ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt.

Dette kan selvsagt høres tilforlatelig ut. Hvis man ikke går det etter i sømmene, med kvalifiserte blikk. For selv om mange kan fortelle om positive effekter av akupunktur, er og blir dette anekdotiske bevis med mange mulige årsaksforklaringer.

Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at "Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs." Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes.

Merk ordbruken - "sterkt kritisert", "nærmest verdiløs", "ikke har effekt utover placebo".

Hadde Vårt Lands journalist tatt seg bryet med å bruke tre minutter på Wikipedia, ville det fremkommet at det er Kvalbein som får støtte - ikke Høybråten.

Tar man seg bryet med å se enda litt etter, vil man oppdage at det er fremkommet svært sterk og klar kritikk (som denne om statsstøttet kvakksalveri) av Høybråtens beslutninger - og ikke minst av spillet rundt dem.

Noen snakker til og med om en av helse-Norges helt store skandaler. Noe som burde vært av interesse for media.

Nå er selvsagt ikke denne kritikken nøytral, men den finnes og viser langt på vei til etterprøvbare forhold.

Og det burde vært det første Vårt Land undersøkte. Har Kvalbein rett i sine påstander om undersøkelser?

Man kunne altså gått et steg til siden og tatt av seg teologi og livssynsbrillene. Man kunne ha gjort dette til en opplysende sak om hva alternativ medisin er, hvilke former som finnes og hvorfor så mange bruker dette, selv om det ikke er vist at noen behandlingsform virker - i hvert fall ikke slik de opprinnelig var ment.

Men man gjør altså det motsatte. Man blir mikrofonstativ for alternativbransjen.

I stedet for å utfordre og kritisere Høybråtens faglig sett svært omstridte og tvilsomme standpunkter på feltet, bruker man dem ukritisk til å utfordre en som faktisk bygger på faglige konklusjoner.

Og det blir verre.

Dagens Vårt Land (ligger ikke på nettet) avslutter et oppslag om saken med en klar oppfordring fra en pinsevenn.

Du er nødt til å bruke seriøse begandlere, for det er mye snusk i bransjen. Jeg går jevnlig til en homeopat som er kristen, sier han.

Uten et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det er belegg for å si at homeopati virker.

Konklusjonen er altså at alternativ medisin er bra og flott, så lenge man bruker seriøse behandlere. Uten at det forklares hva sistnevnte er - eller hvilket ... seriøst grunnlag det er for å tro at homeopati har en effekt utover placebo.

Det er kort sagt sjelden å se en artikkelserie som bygger på tynnere grunnlag. I stedet for å finne ut om det er noe grunnlag, forutsetter man at det finnes.

I stedet for vitenskap baserer man seg på vitnesbyrd.

Dessverre finnes det ikke noen medisin mot slik. Hvis da ingen noen kjenner til en alternativ behandlingsform.

Men det hadde nok hjulpet med noen naturvitere i redaksjonen.

Første Mosebok bevist

2012-01-17T18:15:00.004+01:00

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende.

Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Uten kristendom...

2012-01-14T16:44:00.000+01:00

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

Welcome to the real world, Mr. Andersen

2012-01-13T13:00:00.007+01:00

Media mangler ikke akkurat tilgang på akademikere og andre som oppfatter religion og kristen tro som eventyr, eller kanskje rettere sagt, horror.

Derfor overrasker det ikke at førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i en kronikk i Aftenposten 9. januar ønsker at vi alle heller skal ta steget inn i den virkelige verden. Religion bør kort sagt bli historie.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem

Vi kunne jo ha startet kommentaren med å gratulere med å ha klart å motbevise alle verdens religioner, siden det ikke er så mange som har klart det før. Eller å spørre hvor godt økonomenes faktabaserte modeller har truffet de seneste årene.

Økonomer er kort sagt ikke alltid de beste til å skille mellom fakta og fiksjon, filosofier og fantasier.

Men siden vi er vennligere enn som så nøyer vi oss med å se på Andersens meninger om religionsfaget eller RLE (Religion, Livssyn og Etikk) som det heter for tiden. Som det forøvrig fremgår av denne er vi ikke alene om å gjøre mer enn å trekke på skuldrene.

Når Andersen skal legge fram sin kampsak for fakta starter han interessant nok med en anekdote.

Et familiemedlem var for ett år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter "religion og etikk", men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva "forsoning" betyr i kristendom.

Eksaminanden mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Nå kan nok flere synes at det ikke er det viktigste i verden å vite konkret hvor David og Goliat bodde, eller at vi i Norge har statskirke. Men det er nok greit å vite om betydningen av forsoning, særlig hvis man skulle være opptatt av mer essensielle dimensjoner innen etikk og menneskeverd.

For en BI-professor kunne det nok også vært nyttig å kjenne til at en av Bibelens metaforer for dette handler om gjeldssanering.

At noen synes temaer som skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert i Ringenes Herre og Harry Potter tyder imidlertid på at man nok heller bør styrke religionsfaget.

Ser man ikke at begge står i en klar kristen tradisjon, er det noe galt med skolens religionsundervisning - eller i evnen til å følge med.

For her har vi to forfattere som er mer enn tilfeldig inspirert av nettopp Bibelen og en kristen virkelighetsforståelse der nettopp dette med forsoning er helt sentralt, slik blant andre Nils Ivar Agøy har vist for katolikken Tolkien.

Når æren for Tolkien og Rowlings kristne kunnskap likevel antagelig ikke kan tillegges skolens religionsundervisning er grunnen ikke at religionene er for dårlige eller fantasifulle, men at undervisningen er mangelfull. Dermed har de nok lært langt mer utenfor skolen.

Min erfaring er at den største utfordringen med religionsfaget er at man ikke lærer nok til å komme på innsiden av noen religion. Og kommer man ikke på innsiden får man ikke innsikt. I stedet for å gå i dybden, stanger man mot overflaten.

Noe som sjelden gir mer enn hodepine.

Dermed ender man med å lære noe om geografi og gudenavn, for ikke å si helligdager og historie, men lite om religionenes relasjon til virkeligheten.

For Andersen er imidlertid ikke løsningen mer forståelse og faglig dybde. I stedet vil han skyve religion inn i andre fag.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Og på mange måter svarer han kanskje bedre enn det kan synes. Han har faktisk noen gode poenger.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

I stedet for å lære å vurdere innholdet i religioner og livssyn, ikke minst ved å kunne se dem fra innsiden og i lys av fundamentale spørsmål om virkelighet og verdier, tradisjoner og tankeretninger, slik at man kan gjøre informerte valg, blir de nettopp presentert som historier eller eventyr.

Og der det er lettere hipp eller muligens happ hva man velger, for ikke å si uviktig. Så lenge fortellingen ikke inneholder skremmende scener kan jo den ene være like grei som den andre.

I en slik teoretisk setting er ikke noe stort mirakel om mange finner dette lite inspirerende. Eller at man på dette presentasjonsnivået opplever mer samklang med en livssynshumanisme som matcher en sekulær mediavirkelighets konklusjoner om hva som er opplagt og oppegående, virkelig og verdifullt.

Uten at lærebøkene gir elevene hjelp til fundamentale spørsmål som hvilket grunnlag for vitenskap, verdier og virkelighetsforståelser som ateistiske syn gir i forhold til teistiske.

Det er i det hele tatt ikke mange knivsodder tvil om at RLE bør endres, men da altså til noe som gir mer enn avsmak og tunge øyelokk.

Nå er ikke dette Andersens bekymring. Han oppfatter i stedet at problemet er en motsetning mellom religion og rasjonalitet.

Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.

Noe av det som dessverre understreker at Andersen er lite informert om debatten er at han hevder at Hitchens, Dawkins, Harris og Dennett har gitt ateistene fremgang intellektuelt sett. Mens altså HDHD-gjengen i realiteten har gjort lite annet enn skjerpe fronter og legitimere en rå retorikk, når de ikke tydeliggjør en intellektuell fallitt i deler av ateist-bevegelsen slik jeg berører blant annet her og her.

Men skal man se dette, hjelper det nok at man ikke er nyateist selv.

Hva er så Andersens forslag?

Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Konklusjonen er enkel. Religion har ikke stor betydning i dag. Dermed må det være et sekulært standpunkt (hva nå det er i Andersens verden) som vi skal ha som utgangspunkt.

Andersen overser dermed fakta (unnskyld uttrykket) som det voksende mangfoldet av religiøse retninger i Norge med hundretusener av innvandrere i spekteret fra muslimer til katolikker. Eller hvordan mange etter sommerens terroraksjon nettopp søkte til kirker og andre helligdommer for å gi uttrykk for sorg og finne trøst.

For ikke å si hvordan kjennskap til dagens praktiserende religioner kan bidra til å redusere fordommer og fiendebilder, og ikke minst vise at dette ikke er noe man bare kan skyve under teppet, siden det faktisk er realiteter i livene til mange.

Andersen blander kort sagt poenget å diskutere eller finne samfunnets fellesverdier med poenget å forankre dem. Og hva gjør han med retninger som måtte være uenige? På hvilken måte kan "et sekulært standpunkt" (som altså i seg selv ikke kan fundamentalforankre noen etikk) forplikte noen til en overbevisning, utover hva man måtte tenke om ens lojalitet til eller frykt for lovverk, politi og domstoler?

Men i stedet for et faktabasert svar, formidler Andersen en tro på at etikk og verdier kan forankres i ... vitenskap.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne.

At det ikke går noen snarvei fra er til bør berører han ikke (hvis han da ikke mot formodning skulle hevde en aristotelisk metafysikk). At "fakta" og "vitenskap" ikke på noen måte kan være grunnlag for verdier synes han ikke å forstå.

Dermed ender han opp med en pussig oppfatning at fag enten må handle om det han kaller fakta (som altså ikke kan grunngi det han ønsker grunngitt) eller det han ikke akkurat nøytralt kaller eventyr (og som han altså ikke kan grunngi at faktisk er eventyr).

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Tvert i mot er det slik at tro er noe av det som kritiseres mest for tiden, og ikke bare i avisenes kommentarfelt når temaet er islam. I lærebøker i videregående er det da også egne kapitler om religionskritikk, uten at mange synes å stusse over at dette primært er kristendomskritikk.

Og, for å si det enkelt, Märtha blir ikke bare kritisert, men latterliggjort på TV. Enten vi snakker nyheter eller Nytt på nytt er det liten tvil om at det er lettere carte blanche for å kritisere religion og religiøse, selv om det av og til kan gå flere dager mellom hver gang biskoper eller frimenigheter eller katolikker eller imamer får pepper.

Andersens avslutter med schwung, som seg hør og bør i en kronikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Noe som i så fall betyr at Andersens kronikk ikke kan inngå i undervisning som annet enn skrekk og advarsel.

Ingenting als

2012-01-10T08:00:00.030+01:00

Så er karusellen i gang igjen, denne gang med fysikeren Lawrence M. Krauss ved spakene.

Hva vi snakker om? Ingenting, selvsagt.

Vi har én gang tidligere eller tretten vært innom forholdet mellom fysikk og filosofi, eller kanskje rettere sagt, mellom en og annen fysiker og filosof. Blant det som vi da har berørt er spørsmålet om ingenting.

Grunnen er at overraskende mange fysikere på en eller annen måte har fått det for seg at ingenting ikke er ingenting.

Når man gjør det er det selvsagt ikke fordi man mangler kompetanse på fysikk. Tvert i mot kan det skyldes at man er for kompetent.

Dermed inntreffer det fenomen at man bevisst eller ubevisst snakker som om det er ens eget fag som er alfa og omega, begynnelsen og enden på kunnskap og begrepsdefinisjon.

Eller i det minste gir en modellmakt som det er vanskelig å løsrive seg fra. Er man glitrende god til å tenke fysiske modeller, kan det kreve atskillig anstrengelse å tenke også metafysiske. Opplever man at noen tar eierskap til begreper man selv mener berører eget fag, ønsker man å ta over.

Og har man liten sans for mer eller mindre halvstuderte røvere som bruker fysikk til tøv og teisme, kan det være lett å la pendelen svinge motsatt vei eller ikke egentlig høre etter om det er noen som helst poenger i hva røverne sier.

I stedet for å se nøkternt og rolig på fysikk og metafysikk, blir man opptatt av å beskytte revir eller angripe andres.

Uansett er resultatet det samme. Man snakker om ingenting som om det er noe og om noe som om det er ingenting. Og man viser vel ikke helt at man har forstått argumentene som man imøtegår, eller tror man underminerer.

Nå er Krauss en festlig fyr jeg har sans for, ikke minst som når han skriver om forhold som fysikk i Star Trek. Samtidig er han en ivrig ildsjel som synes å la seg rive litt vel mye med av nyateistiske stemninger, selv om han heldigvis er fagmann til fingerspissene og dermed stort sett holder seg til det han kan best.

Skal du lære noe om fysikk er Krauss glimrende, men skal du lære noe om ingenting har han ingenting å bidra med. Dermed kunne han valgt en bedre tilnærming enn å la sin seneste bok fokusere på sistnevnte.

Når han så i tillegg går hardt ut mot gudsargumenter og omfavnes av nye ateister, er det grunn til å se nærmere på A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather than Nothing.

Dessverre er heller ikke denne boken oppstått av ingenting på stuebordet ennå, så vi må pent vente på Amazons nåde (og dette er en type bok jeg ikke leser på Kindle).

Denne bloggen er likevel ikke basert på ingenting. Vi sakser fra et intervju med en viss Sam Harris som er med på å sikre at boken får mye oppmerksomhet fremover.

Og han går ikke akkurat rundt grøten med første spørsmål:

One of the most common justifications for religious faith is the idea that the universe must have had a creator. You’ve just written a book alleging that a universe can arise from “nothing.” What do you mean by “nothing” and how fully does your thesis contradict a belief in a Creator God?

Hva mener så Krauss med "ingenting". Og hvorfor skriver Harris det i anførselstegn?

Indeed, the question, “Why is there something rather than nothing?” which forms the subtitle of the book, is often used by the faithful as an unassailable argument that requires the existence of God, because of the famous claim, “out of nothing, nothing comes.”

Her hadde det vært nyttig å se hvilket argument Krauss faktisk tenker at han imøtegår. I stedet oppgir han kun et spørsmål og en påstand, ikke noe "uangripelig argument" - for ikke å si argument i det hele tatt.

Vi vet dermed ikke om det er Kalam-argumentet han har i bakhodet (der ett av premissene som forsvares er at alt som begynner å eksistere må ha en årsak), et Leibniz-orientert argument basert på prinsippet om tilstrekkelig grunn/forklaring (har universet en tilstrekkelig eller en utilstrekkelig grunn?) eller et mer kjent Aquinas-orientert argument knyttet til at det ikke er mulig med uendelige rekker av avhengige faktorer (hvis alt er avhengig av noe annet, hvordan kan noe finnes?).

Muligens er det dermed praktisk å forsøke å sette opp et simplistisk argument og se hvordan han forholder seg til det.

Premiss 1 : Noe kan ikke komme av ikke noe
Premiss 2 : Noe fysisk eksisterer
Konklusjon : Noe må være evig

Argumentet sier ikke noe om hva dette noe må eller kan være, men alternativene er altså at det er noe fysisk eller noe ikke-fysisk. Vi trenger andre argumenter for å vurdere mellom disse. Men om ikke annet viser argumentet at det er mulig at noe i retning av Gud kan eksistere, siden det må eksistere noe evig.

Nå kunne Krauss kontret med at argumentet like mye viser at dette noe kan være fysisk, bare det er evig. Men i stedet for bare enkelt og greit akseptere første premiss og si noe sånt som at konklusjonen kan være et evigvarende kvantefelt, må han altså ty til sære og mer enn lettere question-beggende definisjoner.

Dermed ender han ikke med å vise at en fysisk forklaring kan svare på hvordan noe kan oppstå fra ikke noe, men med å vise ved en omfattende presentasjon av fysiske muligheter at han ikke forstår spørsmålet.

I stedet for å underminere en eller annen tro eller gudsargument som han ikke nevner, underminerer han sin egen troverdighet.

While the chief point of my book is to describe for the interested layperson the remarkable revolutions that have taken place in our understanding of the universe over the past 50 years—revolutions that should be celebrated as pinnacles of our intellectual experience—the second goal is to point out that this long-held theological claim is spurious. Modern science has made the something-from-nothing debate irrelevant. It has changed completely our conception of the very words “something” and “nothing”. Empirical discoveries continue to tell us that the Universe is the way it is, whether we like it or not, and ‘something’ and ‘nothing’ are physical concepts and therefore are properly the domain of science, not theology or philosophy. (Indeed, religion and philosophy have added nothing to our understanding of these ideas in millennia.)

Men skal man gjøre en debatt irrelevant, krever det at man både forstår den og begrepene som brukes. Og der er det mildt sagt ikke helt slik at Krauss overbeviser.

Det virker tvert i mot som om han er ganske på villspor når det gjelder begrepet "ikke noe". For enten snakker vi om null og niks og nada fysisk - eller så snakker vi om noe fysisk.

Man kan ikke plutselig begynne å snakke som om "nothing" er et fysisk konsept når "nothing" ikke er fysisk - eller noe som helst annet.

Krauss burde kort sagt ha lest mer enn ingenting av "religion and philosophy" fra seneste årtusen før han gikk ut fra hoppkanten på denne måten.

Misforståelsen blir ikke mindre tydelig når han følger opp med at

I spend a great deal of time in the book detailing precisely how physics has changed our notions of “nothing,” for example. The old idea that nothing might involve empty space, devoid of mass or energy, or anything material, for example, has now been replaced by a boiling bubbling brew of virtual particles, popping in and out of existence in a time so short that we cannot detect them directly. I then go on to explain how other versions of “nothing”—beyond merely empty space—including the absence of space itself, and even the absence of physical laws, can morph into “something.” Indeed, in modern parlance, “nothing” is most often unstable. Not only can something arise from nothing, but most often the laws of physics require that to occur.

Denne "gamle forestillingen" om at ingenting før var "tomt rom uten masse eller energi eller noe materielt" tilhører ingen kjent filosofi eller teologi. Enten er ingenting ingenting (og altså heller ikke "tomt rom"), eller så er det ikke ingenting, men noe (f.eks. tomt rom).

At fysikken nå ser for seg et opprinnelig eller underliggende kvantefelt med energier og virtuelle partikler "hopper inn og ut av eksistensen" er altså ikke i nærheten av ikkenoe. Kort sagt er noe uendelig langt unna ikke-noe, uansett hva dette noe er, eller om man skulle finne på å kalle dette noe for "ingenting".

Men hva med det neste poenget hans når han snakker om fravær av rom (altså ikke bare tomt rom) og fravær av naturlover, kan det da være vi begynner å nærme oss "ingenting"?

Tydeligvis ikke. Hvis "fravær av rom" og "fravær av lover" kan morfe til noe som helst, er det ikke mulig å tenke at det ikke kan ha vært noe (altså non being) der i utgangspunktet.

Selve definisjonen av å morfe er å omdanne noe som har én form til noe annet som har en annen form eller tilstand. Hvis ikke snakker vi ikke om å morfe fra noe, men om å skape fra ikke noe.

Noe som ikke eksisterer kan kort sagt ikke omdannes til noe som helst. Og kan noe først begynne å hoppe ut av ikke noe uten grunn kan hva som helst gjøre det når som helst. Ellers setter vi begrensninger på "ikke noe" og det er jo å tillegge det egenskaper. For å redusere argumentet til det absurde.

Når det er sagt, er det interessant at Krauss likevel ikke sier at moderne vitenskap er inkompatibel med alle former for gudstro. Selv om han mener det ikke er mulig å spore noe av dette ut fra vår nåværende kunnskap, og det i hans hode ikke er noen logisk forbindelse mellom en skaper og den personlige Gud som vi finner i de store religionene.

Now, having said this, my point in the book is not to suggest that modern science is incompatible with at least the Deistic notion that perhaps there is some purpose to the Universe (even though no such purpose is manifest on the basis of any of our current knowledge, and moreover there is no logical connection between any possible “creator” and the personal God of the world’s major religions, who cares about humanity’s destiny).

Men det er ikke sikkert at han tenker mer riktig her enn når han stadig gjentar at universet kan komme fra (det han kaller) ingenting.

Rather, what I find remarkable is the fact that the discoveries of modern particle physics and cosmology over the past half century allow not only a possibility that the Universe arose from nothing, but in fact make this possibility increasingly plausible.

Det som nok er mer bemerkelsesverdig er altså at en såpass oppegående og årvåken kar som Krauss tror at han faktisk snakker om ikkenoe, når han så tydelig tillegger det egenskaper som evne til å endres.

I stede for å motbevise argumentet vi ga over, understreker han at noe må være evig, siden han ikke viser noe sted at noe kan komme av ikke noe.

Så er det som nevnt et ... noe annet spørsmål hva dette noe kan være.

De som er interessert i mer kan kikke på ikke akkurat rosende analyser fra fysikeren Luke Barnes av Krauss evne til å forstå begrepene her og her, i kjølvannet av debatten med en viss William Lane Craig i fjor.

Poengene er på linje med hva vi har hevdet på bloggen i noen år, men det er ofte forfriskende å lese stoff fra folk som legger ingenting i mellom.

Særlig når de også kan fysikk vel så langt ut mot fingerspissene som Krauss.

Dypfryst debatt

2012-01-10T08:00:00.006+01:00

Det er ikke så ofte den berømte motparten endrer oppfatning i løpet av en debatt. Tvert i mot kan enkelte få noen desiliter bensin på mølla eller nok fugler i seilene til å gå over bekken etter vind.

Men siden det finnes tilskuere som ikke har samme evne til å snu det blinde øret til, kan det være greit å forsøke noen svar av og til.

Så også videre i debatten vi omtalte i forrige innlegg.

Der altså utgangspunktet om middelaldermyter var forlatt for noen monsterbakker siden, i favør av temaet det ofte koker ned til i enkelte kretser, nemlig kreasjonisme.

Siden jeg var frekk nok til å nevne noe om karbon-14-datering ble jeg altså skarpt ... irettesatt der.

c-14 metoden avhenger av at det grunnstoff har stabil halveringstid..

spørsmålet er da selvsagt hvordan vet man at ett grunnstoff har samme halveringstid som idag, tenk om dette endre seg med tiden ..det er det ikke tatt høyde for..

60000 år sier du, hvem kan bekrefte det årstallet?

Ingen selvsagt det er derfor vitenskapen kan være så skråsikker..

Den ærede motpart trakk også fram at

så har man målinger i is, da forutsetter man selvsagt at det isdekket vi har idag har ligget helt stille i 10000vis av år og at det ikke har vært spesielt store temperaturforkjeller fra den tiden

men her er det selvsagt slikt en ikke vil snakke om eller overser

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk

Vel som du kanskje forstår så har jeg nok ikke så sterkt tiltro til de vitenskaplige metoder som deg...men jeg har betydelig større tiltro til bibelens kilder om en storflom for ca 4300 år siden..

Hva kan man si til en person som ikke bare fyller kommentarfeltene med ungjordskreasjonisme, men også hevder at Augustin var en viktig figur for Islam, at treenigheten ikke på noen måte finnes i Bibelen og at "middelalderens mørke" skyldtes en katolsk konspirasjon?

I grunnen mangt. Nærmere bestemt det følgende der vi siterer friskt fra oss selv, og da er det lov å droppe anførselstegn:

For å få regnestykket ditt til å gå opp må du altså avvise ikke bare 1) arkeologifaget, men 2) historie, 3) biologi, 4) paleontologi, 5) zoologi, 6) fysikk og 7) kjemi og annet som brukes i dateringsøyemed, for ikke å si 8) semiotikk og 9) språkvitenskap, i tillegg altså til all 10) katolsk og 11) protestantisk teologi og historie som støtter treenigheten og bruk av korset som symbol, samt 12) alle bibelvers som direkte eller indirekte bygger opp under læren om treenigheten (at Jesus og Faderen er ett, at Ordet er Gud og ble legeme i blant oss osv.), og deretter 13) at den katolske kirken har bidratt med noe som helst positivt i historien og 14) at islam har noen som helst gode sider og 15) at Den katolske kirken ikke er del av en demonisk konspirasjon.

For å nevne noe.

Du har med andre ord konstruert deg et svar som det er umulig å regne seg fram til uten å forkaste alle ledd i regnestykket som ødelegger for fasiten.

Du gjør det ikke lettere for deg ved å bruke beviselige feil eller svært omdiskuterte påstander til inntekt for ditt eget syn.

Som enda et eksempel på dette kan jeg nevne mammutopplegget ditt der du altså hevder at

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk.

Ser man etter i kilder (jeg har den uvanen) oppdager man noe annet. Det vi snakker om her er en kreasjonistisk myte (opprinnelig hentet fra Velikovsky) som spres uten at man går til de som faktisk gjorde funnene.

Siden jeg selv var litt fascinert av slike tanker for drøyt 30 år siden, jobbet jeg mye med det stoffet den gang og har holdt meg oppdatert. En av de som gjorde disse funnene var Pfizenmayer som da også skrev om dette i boken "Siberian Man and Mammoth". Her fremgår det at noen mammuter hadde falt i sprekker i isbreer og andre var tatt av jordras (ref. Trøndelag i disse dager) der den kalde gjørmen fungerte som kjøleskap og den underliggende permafrosten fullførte frysningen [og senere kaldmumifiseringen] av kjøttet over noen dager.

Dette har ingen ting å gjøre med noen istid som er kommet på et øyeblikk, det er tvert i mot uttrykk for nettopp et istidsklima der et vinterdyr som mammuten i perioder kan bevege seg på isbreer (som dagens rein eller moskus) med sprekker og i andre perioder - når det f.eks. har regnet mye - kan tas av jordras.

Merk at istid ikke betyr at hele verden var dekket av is, men at deler av den nordlige halvkule hadde dels is og dels lange og harde vintre - men det var også sommere og tilgang på mat i lokale lommer og grenseområder.

Men min erfaring med denne type debatter er at det spiller ingen rolle uansett hvor mye jeg måtte påvise av spesifikke feil eller legge på bordet av funn, fakta og forskning. De blir (for å bruke dine ord) "bagatelisert, og borforklart til det ugjennkjennelige".

Det er kort sagt svært liten mulighet for å påvirke en som gjennomgående avviser normalvitenskap, historieforskning og felleskristen teologi og ikke etterprøver påstander som brukes til støtte for eget syn.

Kreasjonisme og andre konspirasjoner

2012-01-05T19:00:00.003+01:00

Hvis det er en ting man kan være sikre på, så er det at ungjordskreasjonisme går hånd i hånd med konspirasjonsteorier, kontrajihadister og klimaskeptisisme.

Og her er ikke rekkefølgen likegyldig.

Det er ikke slik at klimaskeptikere normalt er kreasjonister eller konspirasjonsteoretikere, utover et snev eller syv av sistnevnte overfor FN's klimapanel. Eller at konspirasjonsteoretikere normalt er kreasjonister. Eller kontrajihadister klimaskeptikere.

Men er man ungjordskreasjonist har man ofte gitt de tre andre K'ene lillefingeren og halve kongeriket.

Så også i en av de mer ... interessante rundene jeg nylig hadde på Verdidebatt.

Utgangspunktet var dette med middelalderen og Frp, men det endte altså med kreasjonisme og konspirasjon.

Siden noe av dette er argumenter som dukker opp fra tid til annen, kan vi jo gi noen sitater av påstander og mine ultrakjappe svar.

Ikke at de hjalp.

Først ute er dette med datering av gamle byer. For hvis jorden er 6 000 år, kan jo ikke den eldste byen være eldre.

Vi siterer kreasjonisten som opprinnelig startet med at det var umulig å datere stein og luft, men så kom på dette med C14.

Jo jeg kjenner godt til karbondatering dens "fortreffelighet,", men hva må til der ..jo matematiske variabler som kan svinge ganske mye..
så da får en svingninger på noen 100 millioner år +/- ..da blirr ikke vitenskapen en eksakt teori, men prøving og feiling..og teoriene velger jeg da å ta som det det er teorier..
inntil teoriene blir håndfaste får man forholde oss til de skriftlige øyenvitnekilder.. og da kan man ikke finne noe som kan bekrefte at jeriko er 9000 år desverre ..

Det vet nok også du om du tenker deg om..

Og svarer om mulig enda kjappere enn sitatet over ble skrevet.

Datering av arkeologiske funn gjøres på svært mange måter
En av måtene er C14-metoden (altså karbondatering) - denne gir ikke svingninger på noen 100 millioner år, men på noen få tusen år
Når C14 er så egnet her er det fordi den handler om å datere materiale som har vært levende, altså ikke stein
C14-metoden er egnet for dateringer på opp til 60 000 år
Det finnes andre dateringer som brukes når C14-målinger mangler eller til å avsjekke eller kalibrere C14-målinger (som årringer på trær, keramikk, redskapstyper osv.)
I vitenskap er mye teorier, men teorier betyr ikke "gjetninger". De er i stedet godt begrunnede forklaringer og modeller som passer inn i andre godt begrunnede forklaringer og modeller.

Derfor kan vi snakke om teorier om hva som lå bak det romerske rikets vekst og fall, men det er ikke en teori at Cæsar ble snikmyrdet. Vi kan tilsvarende snakke om teorier om hvorfor den og den byen vokste fram der og da, men ikke om at byen eksisterte der og da.

Det trenger ikke å være noen motsetning mellom "Bibelens budskap" og en datering av en by til flere tusen år eldre enn Jeriko eller Babylon. Det er kun hvis man tar Bibelen både som bokstavelig sann og som uttømmende forklaring og at den tolkningen man har av dateringer av Bibelens slektstavler er gjort riktig (og at det hele veien er ment enkeltpersoner i ett og ett ledd og ikke familiefedre til noen som er født flere ledd senere).

Det er fullt mulig å mene en eller to av disse, uten å bli tvunget til å mene at arkeologiske dateringer eldre enn 4 000 år [f. Kr.] er feil. Men det er ikke mulig hvis man mener at alle tre er riktige.

Så spørsmålet er hvorfor i all verden noen vil stå sterkt på at alle tre er hundre prosent riktige, mens godt utdannede og hardt arbeidende arkeologer ikke vet hva de snakker om.

Så langt tyder dessverre det meste på at du står sterkt på alle tre uten å vite hva arkeologene snakker om.

Mer slike tunge, intellektuelle innspill senere.

Heftig uke

2012-01-05T18:45:00.001+01:00

Siden jeg nå skrev litt om hva som det skulle skrives om i år, var det vel enkelte som i sin naivitet tenkte at det dermed kom til å bli skrevet noe denne uka.

Når så ikke helt er tilfelle, skyldes det ikke skuffelse over at Northug ikke vinner Tour de Ski i år heller, men at det skjer annet bak kulissene på det som måtte være av fritid.

Dette innebærer blant annet 3 timers undervisning på lørdag om konspirasjonsteorier på Sagavoll Folkehøgskole (eller muligens på Sagavoll Folkehøgskole om konspirasjonsteorier) og diverse planlegging av og skrivning om annet, inkludert en serie kveldsforedrag i Spydeberg i januar og februar.

Og så leses det et og annet eller to, samt kikkes på en TV-serie eller tre.

Og diskuteres, som det vil fremgå av neste bloggpost om 15 minutter.

Heftige hundreår

2012-01-02T23:01:00.004+01:00

Ser på klokken at det er på tide å rope ut et godt nyttår (Godt Nyttår!) og det rungende oppfølgingsspørsmålet er hva det nye året vil bringe.

Nå er jeg heldigvis ikke belemret med evnen til å se inn i fremtiden, men siden jeg overkompenserer med å være en kløpper i hoderegning kan det allerede antydes hvilke minner og markeringer som vil dukke opp i det nye året, sånn litt etterhvert.

For det første kommer vi til å nevne i flere blogginnlegg enn denne at det er 100 år siden Tarzan dukket opp for første gang, nærmere bestemt i All Story Magazine, selv om første fortelling ikke kom i bokform før i 1914.

Videre er det altså hundre år siden Titanic sank og Francis A. Schaeffer ble født, to begivenheter vi uten sammenligning forøvrig, hverken med hverandre eller Tarzan, ikke kommer til å gå helt lydløst forbi.

Så hopper vi nok lett over det faktum at det er hundre år siden første fallskjermhopp ble foretatt, men kommer muligens løst til å nevne Piltdown-mannen.

Det kan ellers være mange grunner til å omtale den første Balkan-krigen, der ligaen Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia etter to måneders kamp inngikk en foreløpig våpenhvile med det Ottomanske riket.

Ellers er 1912 året da Voynich-manuskriptet ble oppdaget, Alan Turing og Arne Næss ble født, for ikke å si Eva Braun og Kim Il Sung.

Og så skjedde det litt av hvert i århundrene før.

Ikke alle har det ytterst på tungespissen at den siste av Englands Lord Protectors, Richard Comwell, gikk til et muligens bedre sted i 1712. Han er forøvrig den engelske herskeren som har levd lengst, for dem som måtte lete etter et umulig spørsmål til en quizz.

Det er forøvrig 1000 år siden den fatimidiske kalifen
al-Hakim beordret alle jødiske og kristne gudshus ødelagt, og lykkes med å jevne blant annet fødselskirken i Jerusalem med jorden.

Vi får håpe at den neste arabiske våren heller lar seg inspirere av Abd al Rahman III som tok over makten i Córdoba-emiratet i Spania i 912 og la grunnlaget for en nesten hundre år lang gullalder i det som fra 929 ble Córdoba-kalifatet.

Som dessverre bukket under i bråk og borgerkriger før 1012.

Det gjorde også hans fabelaktige palass Medina Azahara som familien behørig besøkte de sørgelige restene av for 10 år siden - med noe blandete følelser hos enkelte, siden det var førti grader i skyggene vi ikke fant.

Mangt av dette og atskillig annet vil bli belyst eller bortglemt i løpet av året.

Dampende drap

2011-12-31T18:25:00.009+01:00

Den andre boken som til tider har vært løftet ganske nær øynene i det seneste er både mer moderne og eldre enn Max Mausers mellomkrigstid. For selv om begge bøker i stor grad bæres av stemninger, har Mark Hodder på en helt annen måte lagt vekten på teknologi og tankespinn.

I stedet for en isolert herregård som damper av tåke befinner vi oss i The Strange Affair of Spring Heeled Jack midt i en storby som også damper av maskiner.

Nå har det ikke helt unngått min oppmerksomhet at det ble skrevet science fiction på 1800-tallet, men det er ikke til å komme forbi at sjangeren vi snakker om her definitivt langt nyere.

Eller kanskje vi heller bør si sjangerene.

For her møter sydende steampunk rendyrket rasehygiene - eller eugenikk som det heter på fint. Mord og monstre blandes med magi og maktkamp, politisk som vitenskapelig.

Moralske sannheter avgikk ved døden for få år siden. Nå gjelder den sterkestes rett. Til nød noen smuler Karma. Eller karma.

Vi befinner oss kort sagt i en noe alternativ variant av Det britiske imperiets glansdager på 1860-tallet.

Og det er ikke bare selve den politiske historien som er annerledes. Takket være genmodifisering har vi fått fugler som kan fremsi innleste meldinger, mens raske hunder formidler skriftelige beskjeder.

Selv om dette sparer mye manuelt arbeid har det også bieffekter. Det er dessverre ikke til å unngå at fuglene avslutter alle meldinger med heller saftig banning. Og hundene spiser som hester.

I tillegg foregår det merkelige ting.

Uten å røpe for mye av en stadig mer vanvittig intrige kan vi uten hjelp av fugler fortelle at en av hovedpersonene er oppdageren Richard Burton (også kjent fra Farmers til tider fantastiske Riverworld-serie), mens en annen er dikteren Swinburne.

Vi løfter underveis som seg hør naturligvis også på hatten for Darwin, Doré, Nightingale, Galton, Brunel og resten av feltet.

En moderne - eller gammelmodig - fortelling. Alt ettersom.

Sammen jakter de to heltene på hvem eller hva i all verden denne Spring Heeled Jack er som synes å stå bak en serie bokstavelig talt bestialske mord i London - og på løsningen av det store mysteriet:

Hvem er ansvarlig for drapet på dronning Viktoria i 1840?

Og på et enda større og mer grunnleggende mysterium. Kan det finnes en annen historie om Storbritannia?

Det er sjelden jeg har lest noe som lykkes bedre i å få en så dampende alternativhistorie til å danne en så troverdig bakgrunn for makaber krim med atskillige doser meta og tongue in cheek.

Men så er det ikke akkurat mange slike bøker.

Vi kan derfor glede med at dette er første bind i en serie på så langt tre. Det er bare å sette seg godt til rette i dampmaskinen når den brave Burton og sveisne Swinburne legger ut på oppdagelsesreise.

Et hestehode foran

2011-12-30T17:46:00.002+01:00

Romjul og tid for bok.

Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.

Men som har vekket eller vil vekke engasjement.

Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.

Dessverre ikke for sin krim.

For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.

I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.

Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.

Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.

En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.

Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.

Det første fremgår av omslaget, et hestehode er spiddet på en stake og vendt mot gården. Med andre ord intet mindre enn en nidstang, kjent fra norrøn tid.

Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.

Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.

Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.

Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.

En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.

På dagen én måned før Fandens geburtsdag.

Minervas mørke middelalder

2011-12-27T14:11:00.001+01:00

Alltid godt å se at man blir lest, selv om noens lesninger kan være litt ... mørke.

Som Ole Martin Moen i Minerva i dag.

Så langt synes som om 4 av 4 kommentarer støtter meg en smule eller to mer enn Moen.

Noe som ikke er overraskende for i hvert fall én av dem.

(Oppdatert 30.12. - Mange gode og for alle praktiske formål svært så støttende kommentarer, må tilstå jeg etterhvert bare har lent meg tilbake. Samtidig tankevekkende at en idéhistoriker ved UiO står fram på den måten.)

Jesus i Kashmir - et korrespondentkurs

2011-12-26T13:04:00.018+01:00

Det er godt å se at NRK har forstått at vi lever i en tid der det er mulig å ha store oppslag om Jesus på julaften.

Da er på den annen side kanskje ikke fullt så flott at den tiden vi lever i til tider synes i overkant postmoderne. Noe som oversatt til norsk betyr at alle kilder og tradisjoner er like gode, særlig hvis de sjelden kommer til orde.

Og kan skape gode overskrifter.

Dermed trenger journalister ikke ta seg bryet med å jobbe spesielt mye med stoffet, google hvem som fremmer eller argumenterer mot det - eller drive noe som kan ligne på kildekritikk.

Heller ikke i Norges største radiokanal.

Vi observerer altså det ikke helt uventede fenomen at når NRK først har et stort oppslag om Jesus i jula baserer man det ikke på kilder som er nær i tid og sted, fra første århundre eller noe slik gammeldags.

Nei, i nøytralitetens og den gode vinklingens ånd bygger man stoffet på påstander fra 18- og 1900-tallet.

Joar Hoel Larsen starter korrespondentbrevet med å understreke sin egen uvitenhet.

Siden jeg ikke visste det, så er jeg frimodig nok til å tro at mange av NRKs lyttere og lesere heller ikke er klar over følgende: Jesus Kristus bodde i India i nærmere 50 år.

At få av de nevnte var klar over dette stemmer nok, selv om vi her snakker om en bestselger i Norge allerede på 1980-tallet, Jesus døde i Kashmir av Andreas Faber-Kaiser (Lanser forlag, 1980) og at dette stadig relanseres som en ... radikal sensasjon, som i Ny Tid i 2006.

Noe som jevnlig har fått en og annen historiker lettere hoderystende på banen, som Oskar Skarsaunes artikkel Døde ikke Jesus på korset? Vi har allerede tatt temaet opp her på bloggen for noen år siden og jeg skrev da også om saken i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998.

Larsen er imidlertid helt ukjent med at saken er grundig imøtegått både her og der andre steder mellom himmel og jord. Når han kommer med sitt scoop er korrespondenten til gjengjeld litt bekymret for at det kan vekke oppstyr som .. blasfemi. For det er det jo ikke ment som.

Og la meg allerede nå presisere: Dette er ikke ment som et populær-blasfemisk innslag på en, for så mange, viktig religiøs høytidsdag.

Slett ikke, det hele er nøytral folkeopplysning overhodet ikke ment til å få noen til å sette pinnekjøttet på tvers i halsen. For når man skriver om Jesus på julaften er det det samme hva man skriver, bare intensjonen er god.

Dette er jo til og med noe som "mange" tror og mener. Og da kan jo det være like sant som andre historier om Jesus.

Hvis noen er i tvil er altså utgangspunktet for Larsen den russiske eventyreren Notovitch, altså same procedure som alltid.

For det er mange i India, og andre steder, som både tror og mener dette, og da vi besøkte det buddhistiske Hemis-klosteret i det østlige Kashmir tidligere i år, fikk vi høre historien.

Hemis-klosteret var nemlig ett av stedene Jesus bodde mens han var i India og studerte buddhisme, altså i årene mellom tempeldiskusjonene og dåpen.

Og det var i Hemis-klosteret at en fjern kollega, den russiske reisende, eventyrer og korrespondent Nicolas Notovitch, for drøyt 120 år siden fikk se kopier av de hellige skriftene om Issas liv.

Men siden dette var i strid med kirkens lære, var det ikke underlig om Notovitch ble motarbeidet av forvirrede kristne og ikke minst (her er det bare som så ofte å holde seg fast) av ... ledende geistlige.

Boken «Jesus Kristus' ukjente liv» kom på fransk i 1894 og ble en sensasjon.

Den ble oversatt til flere språk, men historien møtte også motstand, ikke minst fra forvirrede kristne som fikk tvilen i sitt hjerte.

Med frykt for de klerikale konsekvenser, ble Notovitch motarbeidet av ledende geistlige blant annet Paven i Vatikanet.

Teorien om at Jesus hadde vokst opp i India var vanskelig nok å svelge, men at han overlevde korsfestelsen og vendte tilbake til India der han døde i en alder av 80 år – det ble for drøyt.

Og når Jesus klarte å overleve, var det selvsagt takket være sin inngående kjennskap til yoga og andre kroppskontrollteknikker.

I steden for å være død skal han "bare ha vært bevisstløs, hvilket for en legmann kan forklare oppstandelsen" - uten at Larsen forklarer for en legmann hvordan hjerner kan klare seg uten oksygen i timen eller to som Jesus hang som død på korset (som altså gir kvelningsdød når man ikke lenger orker å heise seg opp - ikke ville man og ikke rakk man å ta ned korsfestede straks de så livsløse ut) eller hvordan erfarne romerske soldater kunne blande bevisstløshet med død.

For ikke å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom hender og føtter, men er pisket med all uønsket romersk grundighet og muligens har blitt stukket i med et spyd, kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.

Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie. For ikke å si penicillin og blodoverføring.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på noe som så mange har svart så mye på gjennom noen tiår.

Men la oss starte med det Larsen selv nevner av innvendinger - og de svarene han gir på dem. Allerede her ser vi at Larsen er på villspor.

Mange historikere og teologer har brukt både tid og krefter på å bevise eller motbevise teoriene. Motstanderne har sådd tvil om Nicolas Notovitchs eksistens, og om han virkelig har levd, hvorvidt han i det hele tatt har besøkt Hemis-klosteret, og stiller spørsmålet: Hvorfor har ingen andre sett og eller hørt om disse tekstene?

Det kan jo forklare mye at Larsen kjenner så lite til innvendingene at han trekker fram at noen skal hevde at Notovitch ikke har eksistert. Vi forstår også mye når han ikke omtaler det viktigere faktum for forskere at ingen i dag kan vise fram tekstene.

Men det er jo lett å svare på dårlige eller konstruerte innvendinger som ikke brukes av historikere.

Tilhengerne av læren om at Jesus levde i India har få problemer med å svare på dét spørsmålet: Det ble så mye oppstyr etter at Notovitch publiserte sin bok at lamaene og munkene ble forstyrret i sin bønn og sin kontemplasjon. De ikke orket ganske enkelt mer oppmerksomhet rundt dette, for dem, historiske faktum.

Dessuten: De navngir flere som faktisk har vært i Hemis-klosteret og sett de sensasjonelle dokumentene.

Uten at Larsen navngir noen.

Og videre: Enkelte oppfølgere som ville granske Notovitch'es påstander, de opplevde at lokalbefolkningen, som naturligvis aldri hadde lest den russiske eventyrerens bok, de kunne bekrefte historien om Issa slik den var blitt fortalt og formidlet gjennom hundrevis av år.

Uten at Larsen navngir noen. Eller oppgir kilder til hvor han har dette fra.

La oss derfor hjelpe ham litt.

For poenget er ikke hvorvidt noen blir forvirret eller føler seg truet. I stedet er påstandene så spekulative og så for langt på siden av fagmiljøene at det er vanskelig å formulere innvendinger uten å høres litt irritert eller oppgitt ut. Men det er altså ikke vanskelig å se at påstandene ikke holder vann.

Og at de er knyttet til nyere religiøse bevegelser som kjemper for legitimitet og oppmerksomhet.

Blant de som har skrevet godt om saken kan nevnes Oskar Skarsaunes Den Ukjente Jesus (Luther forlag 2005), Aril Romarheim i Kristus i vannmannens tegn, (Credo Forlag, 1988), samt Fynd och fusk i bibelns värld - En bok om vår tids Jesus-apokryfer av Per Beskow (Proprius, Stockholm 1979).

Vi kan også legge i posen samme forfatters Jesus i Kashmir. Historien om en legend (Proprius, Stockholm 1981).

En mye omtalt grav i Kashmir

Og så har jeg altså selv skrevet om det i kapitlet ”I Jesus fotspor til Kashmir – og Frankrike” i Da kvinnen fikk sjel – og andre historier, samt i andreutgaven av Da Vinci dekodet, Lunde 2006.

Men Larsen har nok verken lest eller hørt om noen av disse bøkene, siden han ikke nevner noen vesentlige innvendinger fra dem.

Dermed kan det kanskje være greit å hjelpe ham med å sitere litt bare fra mine egne skriverier. Vi kan jo starte med stoffet fra 1998 (side 31).

Hovedkilden synes å være den russiske korrespondenten Nicholas Notovitch. Han reiste rundt i India og hevdet i “The Unknown Life of Christ” (1894) at han hadde funnet og oversatt tibetanske manuskripter om Jesu reiser i India og Ladakh, og at disse nå befant seg i Lama-klosteret i Hemis.

En noe senere kilde er Levi’s “The Aquarian Gospel of Jesus the Christ” (1908). Og vi har den muslimsk-orienterte Ammadhiyya-bevegelsens grunnlegger, Ahmad (d. 1908), som også hevdet at Jesus var i Kashmir.

Notovitch avsløres på en rekke fundamentale feil. F.eks. er ikke “buddhismen” i hans “kilder” buddhisme. Vi møter blant annet en sjalu Skapergud som straffer og tilgir synder. Ettersom buddhismen ikke har noe gudsbegrep er nok dette mer hentet fra gammeltestamentlig domsforkynnelse. Det er derfor underlig at ikke flere som er seriøst opptatte av religiøse spørsmål ser at dette i praksis blir “en hån mot og en fornekting av buddhisme”.

Men i stedet for å se at den Jesus som Notovitch skildrer altså er en moralprofet som ikke kjenner til buddhismen han skal ha lært om i sine år i India fra han var 12 til 30, bruker Larsen nettopp fraværet av buddhisme som argument.

Jesus skal for eksempel ha sett seg kraftig lei på det indiske kastesystemet som eksisterte allerede den gang, og han skal ha protestert mot det brahminske presteskapets behandling av de kasteløse.

Hans temperament og hans rettferdighetssans, ikke minst den nestekjærligheten som Issa skal ha vist de svake og utstøtte, skal ha ført til konfrontasjoner med brahminene, noe som skal være nedtegnet i de omtalte skriftene.

Og akkurat denne grunnholdningen hva respekt for andre mennesker angår, fra løsaktige kvinner til røveren på korset, fra Sakeus til Peter, dét er noe vi forbinder med mannen fra Nasaret.

Siden Notovitch godt over 1800 år etter Jesus beskriver ham med en vestlig orientert etikk på en tid der vestlige misjonærer og makthavere kjempet mot kastevesenet, styrker det altså ifølge Larsen at Jesus må ha vært i India.

Så vender Larsen tradisjonen tro kursen mot Kashmir.

Det mest overraskende er nok allikevel at Jesus ikke døde på korset.

Han var rundt 33 år gammel da han unnslapp og skal ha vært nærmere 50 da han kom til Kashmir for annen gang.

Han og hans følge skal ha brukt 16 år på turen fra Jerusalem, en strekning på drøyt 4000 kilometer i luftlinje, omtrent som fra Jerusalem til Oslo. Ifølge sagn og legender, samtidige tekster og referanser skal det finnes en rekke spor etter Den hellige entouragen langs reiseruten.

Stedsnavn og fortellinger om Yuz Asaf, hvilket betyr Josefsen, altså sønnen til Josef, med andre ord Jesus fra Nasareth.

Når det ikke er mulig å finne noe av kildematerialet som Notovitch henviser til, burde saken vært lagt død. Men når det er et såpass sterkt ønske i mange kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder, tar man det ikke så nøye med noe så gammeldags som kilder.

Dermed la jeg vekt på i Da kvinnen fikk sjel at

Det interessante er at teorien i dag nesten har almen tilslutning innen hinduistisk inspirert nyreligiøsitet. Det er tydelig et sterkt ønske i enkelte kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder. Tidligere i vårt århundre var påstanden om Jesus som essener (og dermed uten behov for østen-reise for å få en mystisk lære) mest vanlig, blant annet hos teosofene. I dag kan man til og med møte tibetanere i Himis som har hørt om Notovotich’ manuskript. Dog uten å ha sett det.

Tilliten til stoffet og de som sprer det, styrkes ikke av at dette så ofte presenteres i sammenheng med påstander som at mayaene koloniserte India og Egypt eller at profeten Esekiel reiste til Kashmir i romskip.

“Jesus døde i Kashmir” trekker inn de merkeligste påstander, kilder og vitnesbyrd som på en eller annen måte kan støtte teorien eller angripe kristendommen. Samtidig som det ikke er nevnt alternative forklaringer til “Jesu grav” i Kashmir - for eksempel senere muslimske legender.

For det vi snakker om her handler på mange måter om språkhistorie. Skarsaune har noen siders gjennomgangi Den ukjente Jesus, oppsummert superkort i Da Vinci dekodet (side 112):

Forestillingen om at Jesus døde i Kashmir, stammer fra Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), grunnleggeren av ahmadiyya-retningen. Han lanserte rundt år 1900 en ny lære i muslimsk sammenheng der han bl.a. påstod at Jesus hadde overlevd korsfestelsen og døde mett av dage i Kashmir. Vi finner ingen eldre kilder som knytter Jesus til dette området. Mens Jesus la grunnlaget for en verdensreligion på sine tre års virke i Midt-Østen, kan hans eventuelle opphold i Kashmir ikke ha gjort særlig inntrykk.

Bakgrunnen for det hele er igjen myter. Dette synes å henge sammen med en navneforveksling knyttet til en buddhistisk og senere arabisk og kristen middelalderlegende kjent som "Historien om Barlaam og Josafat". Underveis ble navnet Buddha, også kalt "boddhisattva", endret til først Bodisaf, og gjennom flere nye steg etter hvert til Yuzasaf og Josafat . I et dokument fra 1770-tallet fortelles at Yuzasaf sin grav fortsatt finnes i Srinagar i Kashmir. Ahmad lander på at dette egentlig er Jesus, også inspirert av et angivelige funn av et evangelieskrift i Tibet på slutten av 1800-tallet, men som ingen andre har sett .

Når man skal gå gjennom motforestillingene er det som nevnt dessverre ikke bare vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal slutte.

Men siden fjærpennen er tom for blekk, avslutter vi korrespondentkurset her. Vi får heller svare på elevspørsmålene etterhvert som de kommer.

Harald Hårfagre tvangskristnet

2011-12-24T10:38:00.005+01:00

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

Historisk

2011-12-21T13:00:00.003+01:00

Da har det historiske skjedd at jeg er blitt refusert av Aftenposten to ganger på tre dager.

Denne gangen med følgende kortinnlegg på 816 tegn, inkl. de velkjente mellomrom.

Assad Nasir og Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen er ikke enige om mye, bortsett fra at europeisk middelalder var en mørketid der antikkens kunnskap og verdier var kneblet.

For å få regnestykket til å gå opp må de imidlertid underslå fakta som at det var i denne perioden Europas rike kunnskapstradisjon knyttet til blant annet universitetene vokste fram. De må også hoppe over at det kristne Østromerriket, Bysants, eksisterte til 1453, med andre ord til renessansen. Vi har bevart såpass mye greske skrifter fra antikken fordi Bysants var opptatt av dem, mens latinske ble tatt vare på i klostrenes biblioteker.

Myten om 1000 år med en kunnskapsfiendtlig middelalder er forlengst avvist av historikerne. Når Nasir og Amundsen likevel holder fast på den, er det heller dagens debatt som synes kunnskapsfiendtlig.

Og muligens en og annen debattspalte.

Historiefullt

2011-12-21T11:30:00.012+01:00

I en tid der samfunnsdebatter og kronikkspalter ikke akkurat flyter over av historisk innsikt er det godt å ha noe mer seriøst å lene seg til.

Da snakker vi selvsagt om forlaget Egmont som nettopp har gitt ut første bind i en bredt andlagt, for ikke å si musal, serie på seks.

Nærmere bestemt Donalds Verdenshistorie.

Første bind tar oss med fra verdens skapelse til oldtidens Egypt, med en avstikker til Kleopatra og Cæsar. Takket være Andebys rikholdige arsenal av tidsmaskiner og Langbeins enda rikere loftsarkiver får vi både opplevelsesreiser til Atlantis og faraos hoff, samt familiehistorier av det mer fargerike slaget.

Blant det vi får vite er at langbeinmolekylet har påvirket evolusjonen mer enn man skulle ane. Videre lærer vi at dinosaurer og mammuter levde side om side for få tusen år siden, inntil Atlantis gikk under p.g.a. en jordakseforskyving som flyttet det til Sydpolen.

Innslaget av kultarkeologi er med andre ord fullt på høyde med aktuelle politiske debatter. Bare enda morsommere.

Men man knekker også noen myter.

Når Mikke og Langbein besøker det sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria for å redde papyruser og professorer fra undergangen, er dette ikke lagt til 391 e.Kr. som vandrehistorien vil ha det til.

I stedet tar tidsmaskinen oss med til det mer saksvarende 47 f.Kr. - rett før Cæsar ødela atskillige tusen bind.

Vi får også en god innføring i mer eller mindre smarte måter å bygge pyramider, ikke minst når det vises hvor enkelt det er å løfte noen tonn stein opp en bratt pyramideside. Uten tvil noe for Statsbygg.

For innvidde bør det kanskje løst bekreftes at verket ikke er laget av klassiske tegnere og manusforfattere som Carl Barks eller Don Rosa. Dette handler om den europeiske pocketstilen på sitt beste, altså en god blanding av hektisk action, blødmer og tongue in cheek.

Det er med andre ord bare å sende nytt brev til julenissen.

Araberne reddet ikke Aristoteles

2011-12-20T16:30:00.001+01:00

Så begynner motinnleggene å komme i Aftenposten.

Og forutsigbart nok forsøkes å stoppe Historieløshet om islam med historieløshet om kristendom.

I stedet for et oppklarende bidrag får vi et som ikke bare forvirrer, men forsterker alle disse fordommene om Europa og kirken og tusenårsnatten

Mens Europa lå under middelalderes mørke skygge så var det de muslimske folk som tok vare på og videreutviklet antikkens kunnskaper slik at den kunnskapen kunne vende tilbake til Europa, med renter.

Ja, muslimene verdiøket deler av den antikke arven og formidlet dette til Europa, men det er ikke det samme som at Europa lå i ytterste mørke. To tanker i hodet på en gang og alt det der...

Likevel er det en grov fortegnelse å hevde at dette handlet om det generelle uttrykket "antikkens kunnskaper". I stedet er det svært lite av antikkens kunnskaper som ikke hadde overlevd uten araberne.

Det kan dermed være greit å hente fram hva Gjert Vestrheim, førsteamenuensis i gresk ved Universitetet i Bergen, skriver i et litt oppgitt leserbrev til Levende Historie 7/2011.

I Levende Historie 6-2011 forteller en overskrift at "Araberne reddet Aristoteles. Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen". Dette er en påstand som lever sitt eget liv i media, men som er uten ethvert forskningsmessig grunnlag.

Vestrheim avliver kort sagt hele den populære fortellingen om arabernes bergingsinnsats.

Ingen gresk eller latinsk originaltekst er bevart for ettertiden gjennom araberne. Den latinske litteraturen ble bevart gjennom middelalderen i Vest-Europa, den greske i Det bysantinske rike.

Nå finnes det likevel noen fragmenter som vi kun har i arabisk oversettelse. Dette dreier seg i første rekke om "deler av matematikeren Apollonios' verk om kjeglesnittet."

Altså kanskje ikke den mest sentrale delen av antikkens kunnskap.

Prosessen som skjedde handlet for det første om at araberne fikk oversatt fra rundt år 800, men de hadde ingen tradisjon for å

lære seg gresk eller latin, og arbeidet ble derfor utført av kristne, jøder og konvertitter.

Tilsvarende skjedde oversettelsesarbeidet (som altså i starten var av de arabiske utgavene, før man mer systematisk lette etter greske utgaver i Bysants) andre veien av arabiskkyndige kristne og jøder.

Dette skjedde stort sett i Spania men ikke slik Levende Historie forteller "under det muslimske (mauriske) herredømmet". I stedet foregikk dette i Toledo etter den kristne gjenerobringen i 1085, knyttet til byens domkirke.

Men dette betydde ikke at arabisk vitenskap var dårlig. Tvert i mot ble

de arabisk-baserte utgavene ofte foretrukket på grunn av sine oppdaterte kommentarer og på grunn av den arabiske vitenskapens store prestisje.

Dette førte også til at formidlingen av Aristoteles og andre skjedde via svært gode arabiske kommentarer.

Med renessansen noen hundre år senere kom mottoet ad fontes (til kildene ) og man vendte dermed blikket til den greske og latinske litteraturen der mye ikke var oversatt til arabisk, fordi araberne ikke brydde seg om antikkens arv utover rent naturfilosofisk kunskapsstoff.

Dermed var det ikke før på 1400-tallet at gresk (og en del latinsk) skjønnlitteratur, historieskrivning og retorikk ble gjenoppdaget i Vesten.

De latinske tekstene fant man i Vestens klosterbiblioteker, mens de greske ble hentet fra Det bysantinske riket. Det var derfor ikke araberne som reddet gresk kultur og vitenskap for ettertiden, men grekerne selv.

Etter å ha blitt lest teksten på denne måten av førsteamenuensisen svarer redaksjonen i Levende historie hyggelig nok at

Vi takker for utfyllende faktaopplysinger og nye perspektiver på dette interessante emnet.

Vi får bare håpe at de husker det neste gang, siden det er blitt nevnt en del de seneste årene, f.eks. her.

Håpløs historieløs

2011-12-19T20:45:00.015+01:00

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen forsvarer partiets kritiske holdning til islam med perspektiver og verdier som han vet er populære - og tror er forankret i forskning og fakta.

Muligens har han mye rett i det første, men det er sikkert at han foregner seg i det siste.

Dermed fremstår han med en helt grunnleggende historieløshet, slik vi omtalte kort i går. Han bruker i full offentlighet feil, fordommer og fiendebilder til å begrunne holdninger og politikk.

Med andre ord flere grunner til å ta en noe ... lenger runde i dag.

Nå skal ingen beskylde Amundsen for å favorisere noen religion. Han er like opptatt av å svartmale kristendommens fortid som han er av å svartmale dagens islam. Den eneste forskjellen mellom disse religionene, som i sine råversjoner maner til hat og ondskap, er at kristendommen har vært tvunget til å tilpasse seg.

Nå er det islams tur.

Amundsens fortelling er like enkel som den er vakker.

Det var en gang lyst og storslagent før trollene fikk overtaket. Folk og filosofi og fornuft og annet flott ble fanget av slemme og dumme krefter. Men takket være en iherdig kamp fikk heltene overtaket etter tusen års undertrykkelse og uvitenhet. Og snipp snapp snute er himmelriket i rute. Bare vi går varlig.

På ene siden har vi skurkene med turban og tiara: kristendommen, islam og middelalderen.

På den andre siden heltene med lys og lærdom: antikken, renessansen, reformasjon og opplysningstiden.

Nå er ikke Amundsen alene om dette eventyret. Vi finner det også i andre deler av det politiske spekteret.

Daværende stortingspresident, Torbjørn Jagland, skrev i en kronikk i Aftenposten 17.02.06

Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.

Generalsekretæren for Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, følger opp i Aftenposten i desember 2010.

Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.

Journalisten Kjetil B. Alstadheim fortsetter stafetten i Dagens Næringsliv februar 2011.

Han stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål.

Forståelsen er enkel. Religion er noe skadelig som ikke har bidratt med noe positivt. Tvert i mot er det fordi kirken har tilpasset seg utviklingen at vi i dag har rom for kunnskap og kjærlighet, vitenskap og gode verdier.

Det er på tide at islam tar hintet og følger i samme spor.

Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk? Enten man tilhører Arbeiderpartiet eller Frp.

Handler det om noe mer enn behovet for å legitimere politiske fiendebilder?

Det er dessverre svært enkelt. For vi snakker rett og slett om en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Den gjenfortelles i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.

Som jeg skrev i Humanist i fjor, i artikkelen Mørkets makt - hvorfor faller vi så lett for mytene? er ikke problemet faren for å få en toer i historie, men at dette er "kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier."

Samtidig skyldes de ikke

dumhet eller ond vilje. Vandrehistoriene er heller ikke uttrykk for en kløktig uttenkt sekulær konspirasjon, selv om enkelte kan fristes til å tro det. Heller ikke på dette området er det lett å finne enkle forklaringer. Skulle vi likevel si noe i én setning, handler dette et stykke på vei om et bevisst opprør mot fortidens autoriteter og en ubevisst tro på dagens. Vi har fått innpodet i generasjoner i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Det i Vesten som er bedre enn andre kulturer skyldes ene og alene opplysningstiden. Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til dem vi finner i Bibelen, synes det forventet at vi skal den bokstavelig som rammefortelling med tilhørende oppbyggelige historier.

Disse historiene handler om alt fra at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat og brant det store biblioteket i Aleksandria slik at kunnskapsarven fra antikken gikk tapt, forbød disseksjoner og forbød tallet null, for ikke å si at paven bannlyste Halleys komet.

Og at Galiei-saken er et talende og typisk eksempel på kirkens innbitte kamp mot fornuften. Selv om kildene sier noe annet.

Med denne type (og det er mange av dem) bastante myter i bakhodet er det ikke underlig om man oppfatter at vestlige verdier er i rake motsetning til alt som kirken har stått for gjennom historien.

Så også Amundsen.

Han setter dermed scenen nettopp med verdiene.

Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.

Siden disse er så opplagte trenger ikke Amundsen bruke plass på hvor ideene er hentet fra, eller hvilke premisser han mener best støtter dem. At ingen ideer kommer rekende på en fjøl affiserer ham ikke synlig.

I stedet fortsetter han med honnørordene. Han støtter "vitenskapens vei", "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", "demokratiet og rettsstaten" og hele det "byggverket vi kaller 'Den vestlige sivilisasjon'".

Og understreker at dette er verdier som kostet kamp.

Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier - og gjorde de enda bedre.

Her er så mye sagt og usagt at det ikke er enkelt å vite hvor vi skal begynne. Men siden grunnlaget "kan spores tilbake til antikken" kan vi starte med det som han tydeligvis mener er stedet for våre "gamle verdier".

Og da er jo spørsmålet straks hvor han finner dem. De verdiene han har nevnt over er ikke uttrykk for noe generelt eller allment ved antikken. Selv om noen av dem kan gjenkjennes i enkelte tradisjoner, er det noe helt annet enn at de utgjorde noen form for felles eller bærende og begrunnet visjon.

Amundsen må kort sagt lete en stund i antikken etter verdiene han selv nevner, som at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.

Det er ingen grunn til å holde pusten mens han leter.

Han må også streve noen sekunder med å finne mange steder eller perioder i antikken der "vitenskapens vei" var det saliggjørende og der man vektla "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", for ikke å si "demokratiet og rettsstaten".

Selv om man kan finne kimer i greske forhold på 3-400-tallet f.Kr. (sokratisk metode, atensk demokrati og aristotelisk tenkning) var dette kort sagt ikke spesielt levende og logiske forestillinger som kirken og/eller middelalderen kom og ødela på 300-tallet e.Kr. eller i århundrene etter.

I stedet vokste kirken fram i en totalitær og brutal stat som forlystet seg med gladiatorkamper og massehenrettelser av krigsfanger. Keisere ble myrdet over en lav sko og offentlige beslutninger kunne tas på grunnlag av tolkninger av høners innvoller, altså et kaossamfunn som i perioder kun ble holdt oppe av byråkrati og krigsøkonomi.

Hverdagen for folk flest handlet om mat og magiske formularer. Man fryktet sulten og at man skulle miste gunst hos guder, ledere, naboer og kjærester, hva som nå skapte mest angst. Dermed gjaldt det å sikre seg de rette trylleformler og ofringer.

Likevel er det altså vanlig i dag å forestille seg at antikken var nesten litt vel ensidig rasjonell. Og at det var en tragedie at det var den irrasjonelle kirken som skulle forvalte arven. Siden man ikke ville ta vare på alt, og ødela mye, har vi altså gått glipp av store mengder viten og vitenskap.

Nå henger selvsagt hva vi har bevart av skrifter langt på vei sammen med hva man fant det interessant å bevare. Noe annet ville vært merkelig. Og siden det var snakk om en kristen orientert ettertid, har vi fått se mye av vårt inntrykk av antikken, og spesielt grekerne, gjennom dette filteret.

Men her er det kanskje at noen kan bli overrasket.

For grunnen til at vi har hatt denne rasjonalistiske oppfatningen av antikken og grekerne, var at ettertiden – kristne og muslimer – var mest interessert i den delen. Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på viten og vitenskap, ble inntrykket at antikkens kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.

Det er kort sagt et stykke på vei på grunn av kirkens fokus på kunnskap, innsikt og rasjonalitet (selv om det selvsagt langt i fra var det eneste som var i fokus) at vi har fått myten om at kirken bekjempet kunnskap, innsikt og rasjonalitet.

En myte som altså Amundsens retorikk lever godt på. Og siden antikkens lys og middelalderens mørke er så opplagt er Amundsen ikke i tvil om redningen.

Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og markedsøkonomien er avgjørende stikkord.

Det hele handler om den gode gamle forestillingen om middelalderen som 1000 års stillstand mellom antikken og moderne tid. Heldigvis hentet ettertiden fram og forbedret de gode ideene fra antikken.

Selv om den reelle fortellingen ikke er direkte motsatt, og middelalderen ikke manglet kriger og konflikter, overtro og opprør, er hovedperspektivet så skjevt at det ikke kan brukes politisk hvis man skal holde seg til dagens kunnskap om fortiden.

For historien handler ikke om veien fra middelalderens fundamentalisme til moderne fornuftstro. Tvert i mot er det takket være middelaldernes nærmest forelskelse i rasjonalitet at vi fikk et fundament som moderne naturvitenskap kunne bygge på.

I tillegg drev ikke toneangivende tenkere med det vi oppfatter som fundamentalisme. Bibelen ble først og fremst lest metaforisk og moralsk. Og var noen lesninger av Bibelen i strid med noe som var demonstrert naturvitenskapelig (eller naturfilosofisk som det het) var det rasjonelt å lese dem på andre måter.

I en monumental analyse av rasjonell tenkning i middelalderen (God and reason in the Middle Ages) lander da også Edward Grant på at opplysningstiden

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

Som Grant peker på, stod dette sterkt allerede hos Abelard på 1100-tallet og vi finner lange og dype røtter i århundrene før.

I diskusjonen om vitenskapens fremvekst er ikke lenger spørsmålet hvorvidt Europa hadde et fundamentalt bedre grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men årsaken.

Som jeg omtaler her sier en ateistisk filosof som Jürgen Habermas det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).

Dermed snakker vi ikke om noe som er kjempet fram på tross av religioner, kirken eller kristen tro, men også om verdier og visjoner som ble forankret og universalisert gjennom den over tid.

Nå betyr ikke det at vi trenger å male et rosenrødt bilde av historien. Det er ingen grunn til å lukke øynene for kirkehistoriens kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk. Men det er heller ingen grunn til å holde kun dette i sikte eller tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder.

Eller bygge politiske linjer på myter.

Men Amundsen gjør altså det. Moderne verdier er en arv fra antikken, på tross av middelalderen.

Og dette perspektivet er ikke tilfeldige tanker. Det er selve beveggrunnen for Amundsens og (får vi formode) Frp's kritiske islampolitikk.

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg skriver alt dette, ekstremkortversjonen av vår historie, i en kronikk som handler om islam? Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til islam.

Jeg er ikke sikker på at han vil endre sin holdning om han skulle komme til å se at denne ekstremkortversjonen er ekstremt feil. For sannheten er nok vel så mye at historieversjonen er påvirket av hans kritiske holdning til islam.

Det er ikke direkte nytt at ideologi, politikk og samtidige trusseltolkninger farger våre bilder av fortiden.

Eller at de fjerner gangsynet. Når man leser følgende passus er det umulig å forstå hvordan Frp kan forvente samarbeid med Krf eller stemmer fra kristne. Amundsen går nye ateister en høy gang.

Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.

Som nevnt er det ingen normal forskning som underslår at islam og kristendom har en blodig historie - knyttet til erobringer og ulike typer kamper mot og oppgjør med det man oppfattet som indre og ytre fiender. Men å si at dette handler om religionenes "fundamentalistiske råversjoner" forteller mer om Amundsens ideologi enn innsikt.

For det første definerer han ikke hva denne fundamentalistiske råversjonen faktisk er. Men i normal ordbruk betyr uttrykket den opprinnelige, nakne og ubearbeidete versjonen.

Amundsen legger med andre ord opp til at det er kristendommen, slik vi finner den i Det nye testamentet (NT), som gjennom historien har ført til "krig, vold og hat".

Det er kun når den er blitt temmet av ytre krefter at dens fundamentalistiske råversjon kan holdes i sjakk.

Amundsen snakker altså ikke om hvordan noen teologer eller fyrster i ettertid tolket NT (og enda mer GT) i deler av senantikken og middelalderen (for ikke å si under reformasjonen og motreformasjonen), men om råversjonen. Som altså tydeligvis ikke handler om en Jesus med kjernelignelser som Den barmhjertige samaritaner og Den bortkomne sønnen, samt vers om å elske sin neste, sine fiender osv. Eller Paulus med kjærlighetshyllesten i 1. Korinterbrev 13.

Eller at det er en fundamental og opprinnelig kristen tanke å skille mellom stat og kirke - slik vi finner det hos Jesus når han snakker om å gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er. Noe som kommer til uttrykk på ulike måter i middelalderen skille mellom Gudsstaten og menneskestaten, og i Luthers toregimentslære.

Nei, råversjonen er noe annet enn hva de fleste bibellesere har ment i historien.

Nå er jeg ikke kompetent til å gå inn på "råversjonen" av islam, Koranen og Muhammed her. Det har likevel ikke vært vanskelig å få med seg at de fleste vers handler om langt annet enn "krig, vold og hat".

Men for Amundsen er råversjonen opplagt - og den må tilpasse seg.

Men i motsetning til Vestens moderne utgave av kristendommen, som i overveiende grad har tilpasset seg et sekulært samfunn, har islam i hovedsak ikke gjennomgått en tilsvarende utvikling. I så måte befinner store deler av den muslimske verden seg fremdeles på et nivå som best kan sammenlignes med vår middelalder. Vi vet det godt, for det er vel derfor vi har, eller i alle fall hadde, så store forhåpninger til Den arabiske våren?

Nå er det ingen tvil om at mange musliske orienterte regimer mangler demokrati og fundamentale menneskerettigher som trosfrihet og ytringsfrihet, eller et fundamentalt skille mellom stat og religion. Jeg har heller ingen problemer med å se at noe av dette og ikke minst bruddet med en rasjonell, teistisk tenkning kan skyldes teologiske tradisjoner i noen islamske retninger, som berørt i denne bokomtalen.

Men dette er altså senere trekk. Vi snakker om tolkninger som først fikk gjennomslag etter år 1000, ikke om hvordan mange muslimske ledere tolket og etterlevde sin tro før dette.

Men for Amundsen er all fundamentalisme en opprinnelig versjon av islam og kristen tro. Og dessverre henger flere av de førstnevnte enn sistnevnte igjen i dette.

For mens en forsvinnende liten minoritet i Vesten kan defineres som fundamentalistiske kristne, er det langt flere muslimer som fremdeles lever i en fundamentalistisk forståelse av islam. Ikke minst er undersøkelser fra Storbritannia, som viser en utbredt fundamentalisme blant unge muslimer, svært urovekkende. Mange innfødte unge muslimer er langt mer fundamentalistiske enn foreldrene som vandret inn. Tilsvarende urovekkende er eksempelvis islamismen vi har sett komme til uttrykk ved Høyskolen i Oslo.

Ja, her er det trekk vi bør si fra om. Noe mange av oss har gjort i noen år.

Men det er ikke gitt at den beste eller enkleste løsningen er å true alle islamske retninger inn i moderniteten eller skape voldsomme skremmebilder, hvis vi ser bort fra ønsker om å skape stemninger og sanke stemmer.

Kanskje kan man oppnå mer med å støtte opp under alle som står for gode gamle tradisjoner i islamske stater? Eller ved å la være å skrive som om islamister (eller oftere salafijihadister) representerer spesielt store eller sentrale tradisjoner.

Eller som om muslimer ikke har egne verdier og visjoner de kan bygge demokrati og menneskerettigheter på.

I hvert fall hvis målet er å påvirke muslimer til å opptre på måter man finner mer i samsvar med demokrati.

I stedet slår Amundsen mer mynt på fordommer, både om historien og samtiden.

Det er ikke nødvendigvis slik at utviklingen alltid går fremover. Historien om antikkens fall for pavekirken burde lært oss at tilbakeslag i vår tid også er sannsynlig. Frihet og demokrati må kjempes for hver eneste dag. Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villige til å innrømme? Et poeng er folks henfall til (over)tro og ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller. Langt mer alvorlig er det når ledende politikere finner det opportunt å relativisere sekulære verdier for å tilfredsstille krav fra islams interesser - også omtalt som (snik)islamisering.

Amundsens historieløshet handler altså ikke bare om middelalderen eller om hans manglende perspektiv for at de verste tilbakeslagene for utviklingen kom med 18- og 1900-tallets sekulære og fornuftsbaserte ideologier som marxisme og imperialisme, sosialdarwinisme og rasehygiene, men om de seneste årene.

Og for at en av de som kjempet sterkest mot rasehygiene i mellomkrigstiden nettopp var den heller konservative katolikken G.K. Chesterton, som kunne være en rødere klut overfor samtidens fanebærere for ”fornuften” enn nylig avdøde Christopher Hitchens var overfor katolikker.

Nå er det dessverre ikke plass til å belyse alt Amundsen sier. Men skulle noen være i tvil er det ikke umulig å støtte hans motstand mot

den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet.

Selv om han interessant nok ikke definerer den delen, eller sier noe om hvor stor den er eller hvor gjennomgripende.

I stedet bruker han den til å si noe om islam som helhet. Og (her er det bare å holde seg fast) dermed står fram som ... islamkritisk.

Derfor føler jeg et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: ja, jeg er kritisk til islam.

Altså ikke bare til de delene som er i mot "samfunnets sekulære verdier".

Her begynner Amundsen virkelig å ta av.

Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.

For Amundsen handler dette altså ikke primært om motstand mot terror eller totalitære trekk i mange muslimske retninger. Det handler ikke om frykten for et lite antall selvmordsbombere, noe de fleste muslimer ville være enig i.

I stedet handler det om islam, noe nesten ingen muslimer vil støtte - ellers hadde de ikke vært muslimer.

Det kan med andre ord vanskelig sies mindre følsomt eller fornuftig. Det er ikke lett å se hvordan det kan stimulere til annet enn spenninger og uvilje hos muslimer. Selv om man skulle lykkes med et enda strengere lovverk, f.eks. knyttet til likestilling, enn vi ser i Norge i dag.

Forøvrig et lovverk hvor vel ikke Frp har stilt opp som de ivrigste fanebærere under innføringen og stadig nye varianter siden 1970-tallet.

Når jeg bruker såpass plass på dette er det ikke fordi jeg selv støtter islam. Tvert i mot er selvsagt grunnen til at jeg selv ikke er muslim at jeg ikke tror islam som helhet er sannheten. Dermed tror jeg heller ikke at alle verdier vi finner i ulike retninger av islam er de beste, selv om mange er bra.

Skal vi skape velfungerende samfunn på tvers av trosretninger og livssyn, for ikke å si pussige politikere, hjelper det å lære oss å forstå og snakke rett om hverandre (selv om det ikke er like lett om alle retninger og politikker).

Muligens kan det også påvirke bevegelser eller mennesker i retninger vi skulle ønske.

Det er kort sagt nyttig å basere innspill mer på kunnskap og innsikt enn kjepphester og tunnelsyn.

[Oppdatert 10. januar 2012: Blogginnlegget er blitt ... omtalt også i Minerva, noe førte til interessante diskusjoner i kommentarfeltet det.].

Sensasjon: Fordommer og fiendebilder i Frp

2011-12-18T22:07:00.002+01:00

Siden Aftenposten i sin visdom refuserte følgende innlegg om denne koselige kronikken, trer Dekodet som så ofte til der andre tier. Nærmere bestemt med 3000 tegn (med mellomrom).

Altså bare en lett oppvarming.

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reduserer ikke partiets ry for å spille på kunnskapsløshet og fordommer 16.12. i kronikken ”Hvorfor jeg er kritisk til islam”. Når han hevder at dette handler om hans tro på forskning og fornuft, på ”kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte”, er det talende at han selv mangler kunnskap.

Amundsen bygger på lite annet enn fordommer og fiendebilder når han hevder at middelalderen var ”1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme” og at vår kultur heldigvis klarte å beseire dette basert på antikkens idealer – og da i rake motsetning til islam.

Dette er så langt unna middelalderforskningen at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Tror Amundsen virkelig at en kirke som etablerte tradisjonen med universiteter og offentlige disputaser gjorde dette for å bekjempe innsikt? Vet ikke Amundsen at antikkens kunnskapstradisjon ble holdt høyt i hevd i den muslimske verden for tusen år siden og at senere endringer også skyldes politiske og økonomiske forhold, inkludert kolonialismen?

Skal man diskutere vilkårene for demokrati og menneskerettigheter i dagens ulike muslimske retninger, er minstekravet genuin innsikt i historien.

Når Amundsen snakker om ”antikkens fall for pavekirken” er han altså på villspor. Han bygger på 1800-tallsmyter som historikere i dag avviser. Tvert i mot tok kirker og klostre vare på verdifulle elementer i antikkens kultur under folkevandringenes nedgangstider til vikingtiden var over og universitetene kom fra 1100-tallet.

Hvis Amundsen mener at middelalderen ikke skilte mellom ”verdslige lover og befalinger hentet fra hellige tekster” kan vi tipse om Magnus Lagabøtes Landsloven fra 1274, for ikke å si Sættargjerden fra 1277.

Tilsvarende var det blant annet fordi ”pave- og kirkemakt” var en motvekt mot konger og keisere i middelalderen, sammen med håndverkernes laugsvesen, bysamfunn og universiteter, at vesten unngikk den type totalitære styrer som vi ser i andre kulturkretser. Vår tro på fornuften skyldes i stor grad også middelalderens universiteter.

Heller ikke Galilei-saken handlet om fornuft mot fundamentalisme, men om revirmarkering i kjølvannet av reformasjonen. At han ble idømt husarrest bidro imidlertid på sikt til å svekke kirkens autoritet.

Når paven etter hvert mistet makt handlet det imidlertid først og fremst om at nasjonalstatene ble sterkere. Etter hvert måtte 16-1700-tallets ”opplyste enevelde” gi tapt for en demokratiseringsbølge der også de med angivelig mindre opplysning kunne få bestemme. Midt i dette forsøkte embetsstanden i tillegg å motvirke dissentere og vekkelseskristne som Hans Nilsen Hauge.

I samme periode fikk også andre strømninger politisk kraft, som sjåvinistisk nasjonalisme, og "fornuftsbasert" rasisme og rasehygiene. Det er vanskelig å se alt dette som fremskritt.

Hvis Amundsens er opptatt av kunnskap bør han kort sagt ikke spre en historieløshet som legitimerer fordommer og fiendebilder.

Men dette var som noen kan ha fått med seg altså bare en lett oppvarming. Den virkelige slakten legges ut i morgen.

Sensasjon: Norsk skole er ikke nøytral

2011-12-16T12:30:00.011+01:00

Tore Kvæven har litt av hvert på hjertet i Utdanningsnytt under den ikke helt nøytrale tittelen Sensur og propaganda i norsk skule.

Tonen settes fra starten.

Cirka 1 million europeiske slavar døydde eller vart drepne i muslimsk slaveri i Nord-Afrika. Deriblandt 3- 4000 nordmenn. Er det tilfeldig at dette er eit ikkje-tema i norsk skule?

Nå er det kanskje et tegn på at han selv ikke er helt tilfeldig når han skriver at det bare ble skipet én million slaver fra Afrika til USA (antallet sendt til Amerika var minst ti ganger så stort, og det blir litt søkt å fokusere bare på USA, altså en nasjon som ikke ble opprettet før i 1776 og dermed hadde under 90 år med slaveri).

Min påstand at muslimane i mellomalderen dreiv med kvitt slaveri og at dei faktisk henta fleire kvite slavar frå Europa (i overkant av 1 million) enn antalet afrikanske slavar frakta til USA (i underkant av ein million) vart møtt med vantru.

Til gjengjeld er han mer presis i sitt oppgjør med den heller gloriøse fremstillingen av det muslimske Spania i norske lærebøker.

Eit anna døme: Som lærar for 6.- 7. klasse i samfunnsfag underviste eg sist skuleår om middelalderen i Europa. Eit av kapitla i nevnte lærebok omhandlar muslimane si kolonisering av Spania og Portugal, år 711 til 1492. I boka blir perioden framstilt som eit stort framsteg for områda og som ei svært god hending. Alt som blir skildra har positiv undertone. Enkelte korte sitat frå læreboka:

”effektive vatningssystem”, ”nye fruktar og grønnsaker”, ”kunnskapen om korleis dei praktfulle silkestoffa kunne lagast”, ”den flotte arabarhesten”, ”både dei kristne og jødane…. fekk dyrka religionen sin i fred”, ”god kontakt mellom dei kristne, jødane og muslimane”, ”mange som gjekk over til islam”, ”i byen (Cordoba) var det strålande palass med hagar og fontenar, moskear og offentlege bad”, ”om natta var byen opplyst av lykter”, ”lærelystne frå både Europa og det arabiske riket”, ”i Andalucia var det vanleg at innbyggjarane kunne lese og skrive. I resten av Europa var det få som mestra desse ferdigheitene.” ”bøndene fekk to til tre store avlingar i året”, ”store hagar med frukt og grønnsaker låg rundt byane”.

Tendensen i norsk skole, for ikke å si populærkultur og media og politikk og krig og fred og sånn har vært å svartmale europeisk (altså kristen orientert) middelalder og skjønnmale islam i samme perioden. Men vektlegger man (eller til og med noen ganger overdriver, for ikke å si dikter opp) kun det positive på det ene holdet og kun det negative på den andre, blir resultatet at man former eller forsterker fiendebilder.

Det er, sagt på en annen måte, ikke rart om svært mange fortsetter å snakke om den mørke (kristne) middelalderen, at man trodde jorden var flat og resten av fasiten.

Og skulle det noen ane noe positivt fra middelalderen likevel, har vi araberne å takke.

Det heiter vidare at muslimane dekorerte ”bygningar og rom med dei mest fantastiske mønster og dikt eller sitat frå Koranen.” Og til slutt, etter at dei Kristne på 1400-talet ”erobra” (legg merke til ordbruken) Granada, står det følgande: ”Men alt araberane hadde ført med seg til Europa, lever vidare i den europeiske kulturen.”

Dermed nevnes ikke - antagelig fordi lærere og lærebokforfattere ikke kjenner til det - noe negativt om dette, slik vi også har berørt på Dekodet tidligere.

Vi får skynde oss å understreke at poenget her ikke er å si at muslimer var mye verre enn andre erobrere i historien (det var de langt i fra, det er ingen grunn til å konstruere overstadige fiendebilder andre veien), men at det er besynderlig at man fremstiller det hele så romantisk og rosenrødt.

Nå var neppe den muslimske erobringa og koloniseringa av Spania og Portugal verre enn gjennomsnittet av koloniseringar gjennom historia. Men det er heller ikkje sikkert ho var betre. Enkelte av overgrepa muslimane her stod bak var følgande:

Sultan abd Allah av Granada beskriv i sine krønikar korleis muslimane i år 1066 drap kvar jøde i Granada. 3 - 4000 jødar vart massakrerte.
I Cordoba frå 1010 til 1013 vart eit stort antal jødar drepne av muslimane under leiaren Suleiman. Dei overlevande vart jaga frå byen. Det er mogeleg at dei endelege drapstala var fleire tusen.
I åra 1130 – 1232 utførte dei muslimske Almohadane folkemordliknande overgrep mot både jødisk og kristen befolking i Spania og nord-Afrika. I byen Tlemcen vart alle jødar som ikkje omvendte seg til islam drepne. I Fez og Marrakesh vart muligens så mange som totalt 220 000 jødar og kristne drepne i denne perioden. I Sevilla, Cordoba, Jaen og Almeria, alle i Spania, fall alle jødiske samfunn offer for folkemord. Familiar som omvendte seg til islam for å unngå å drepast, fekk barna tekne frå seg for omplassering.

For bare å sitere noe.

Og dermed stiller han det betimelige spørsmålet. Ville noen ha akseptert en tilsvarende fremstilling av europeiske erobrere og koloniherrer?

Kunne den europeiske koloniseringa av t.d. Sør-Afrika, USA eller New Zealand blitt skildra på denne måten? Lange lister med positive ord og vendingar om alt det gode europearane tok med seg? Om utvikling og sivilisasjon, om medisin og jernbanar, om sjukehus, bøker, skular osv. osv. mens urbefolkingane sine lidelsar ikkje vart nevnt med eit ord? Neppe. Den slag ville blitt rekna som propaganda og som ei hån mot alle drepne indianerar, maoriar, svarte afrikanerar osv. Norske lærebøker er her svært tydelege: europearanes overgrep og urbefolkinganes lidelsar er noko elevane skal få vita om. Noko anna ville vel vore både respektlaust og ei forteiing av historiske fakta?

Men altså ikkje når det var muslimar som var koloniherrar og europearar som vart koloniserte?

Hva er så grunnen til dette? Hvilken pedagogisk plan står bak?

Kvæven ligger på linja at dette er en slags bevisst propaganda og sensur som skyldes ønske om å påvirke norske barn til et positivt syn på andre kulturer og spesielt islam.

Nå kan eg sjølvsagt ta feil, men eg vil anta at mange som les dette, og som deler det norske skulesystemet sitt verdisyn og som har det same politiske grunnsynet som har forma den norske skulen, stilltiande er innforstått med at den propanganda og sensur eg her har peika på ligg som eit usynleg slør over delar av det stoff elevane får seg presenterte innan faga som her er nevnte. Likevel er det svært få som er kritiske. Tvert imot. Dei meiner stilltiande at denne sensur og propaganda er i ”det godes tjeneste” og difor bør fortsetja. Er det ikkje nettopp det alle propaganda-apparat i verdshistoria har meint?

Jeg er ærlig talt ikke så sikker på at dette er grunnen. Jeg har som enkelte kan ha fått med seg liten sans for smak av konspirasjonsteorier. Jeg synes sjelden de er morsomme og de fører aldri til noe godt.

Da synes jeg nok det er mer nærliggende å se for seg dette som et uttrykk for en blanding av grov kunnskapsmangel, litt vel ofte knyttet til alle fordommer som festet seg i vårt kulturelle bakhode på 1800-tallet (slik noen skriver bøker om i blant), og det man ser som behovet for minneverdige og velmente vinklinger mot europeisk selvgodhet.

Ikke minst oppfatter man det som en del av skolens ansvar å motvirke fordommer.

Man ser det som et godt pedagogisk grep å peke på helter og skurker. Det tolerante muslimske Spania mot det forøvrig intolerante Europa. Den opplyste antikken mot den mørke middelalderen. Dogmer mot vitenskap. Kirken mot Galilei.

Det handler kort sagt mer om blindhet enn bevissthet. Og alt i Den Gode Saks (TM) tjeneste.

For resultatet er altså at man i iveren etter å unngå fordommer mot andre kulturer ender med å forsterke gamle og/eller skape nye om vår egen kulturhistorie.

Norsk skole er ikke og vil aldri være nøytral. Men den bør bli flinkere til å formidle at den ikke er det, også fordi det alltid er mer spennende med lærere og lærebøker som ikke legger skjul på at de tar stilling.

Men det hadde vært hyggelig om skolen dempet spredningen av nonsens og nidviser.

Sensasjon: Bibelen påvirker

2011-12-13T12:00:00.005+01:00

Problemet med kristne er at de leser for mye i Bibelen, ikke sant?

Selv om dette er en opplagt, opplest og vedtatt sannhet er det likevel noen som har forsket på saken.

Vi sakser fra Christianity Today:

A recent poll from LifeWay Research found that 89 percent of
American households still own a Bible, with the average home having 4.1 Bibles. But owning a Bible is different from reading it—and pollsters might be surprised by what happens when many Americans do.

Most polls, surveys, and studies that have examined the Bible's influence have looked at views of its inspiration and methods of interpretation. Gallup, for example, has for four decades asked Americans how literally the Bible should be taken. Comparatively very little research has looked into what happens when one actually reads the Bible, especially when one reads it independently outside the church.

Og hva er så effekten?

Perhaps we've assumed that such questions would be redundant, merely one more measure of religiosity, along with how often one attends church, how literally one views the Bible, and how much one prays. When researchers look at these indicators, they usually find a correlation with both political and moral conservativism. It's not always the case, but it is a trend. Reading the Bible on one's own makes a difference, too. The interesting part, however, is the unexpected difference it makes.

Kort sagt er hyppig bibelesning korrelert med

Mindre støtte til aggressive antiterrorlover ("For each increased level of Bible-reading frequency, support for the Patriot Act decreased by about 13 percent")

Økt støtte til et mer humant rettsvesen ("Support for abolishing the death penalty increased by about 45 percent for each increase on the five-point scale measuring Bible-reading frequency")

Økt tillit til at tro og vitenskap kan forenes ("For each increase on the five-point scale, the odds that they see religion and science as incompatible decrease by 22 percent")

Økt støtte til sosial og økonomisk rettferdighet ("contrary to liberal media stereotypes, those who are most engaged in their faith (by directly and frequently reading its source material) are those who are most supportive of social and economic justice.")

Mindre opptatthet av forbruk ("Likewise, the survey asked whether one must consume or use fewer goods in order to be a good person. Political liberals and frequent Bible readers are more likely to say yes.")

Selv om noen vil få en og annen fordom bekreftet siden økt bibellesning også henger sammen med større skepsis til fri abort og homofili, er det tydelig at en skepsis til dette ikke kan tas til inntekt for at man samtidig må være tilhenger av strengere lover og straffer, for ikke å si omfavne en republikansk politikk.

Skal vi tro disse undersøkelsene (som sikkert har noen svakheter, det har alle undersøkelser) er det slik at dess mer man som kristen leser Bibelen, dess åpnere sinn og et mer humant syn har man enn en som kaller seg kristen, men leser mindre i Bibelen.

Noe av dette kan muligens skyldes at de som leser mye i Bibelen generelt sett leser mye, altså at dette i noen grad også henger sammen med utdannelse og/eller sosial posisjon.

Men det er uansett vanskelig å komme fra at økt bibellesning har en effekt som mange vil oppfatte som ganske så positiv.

Muligens er det også slik at de som leser lite eller ingenting i Bibelen mest er kristne i navnet - og mange av disse stemmer muligens republikansk (her gjetter vi). Sagt på en annen måte er det ikke mye som tyder på at engasjement i Tea Party-bevegelsen er sterkt korrelert med teologisk utdannelse.

I tillegg har naturlig nok lokale tradisjoner og miljøer større betydning dess mindre man lar seg påvirke av eksterne tekster.

Samtidig er det slik at de som leser Bibelen mye i USA ofte har hatt et ganske så konservativt utgangspunkt.

The discussion becomes even more interesting when we consider who is most likely to read the Bible frequently. It's evangelicals and biblical literalists, those who tend to be more conservative on these topics. In other words, those who read the Bible most often are more conservative, but the more they read the Bible, the more likely it is that their views will change, at least on these topics.

Mye handler samtidig om forventninger. Man tror at teksten sier noe, men oppdager at den sier noe annet. Dette kan være såpass overraskende at det utfordrer, og det dess mer man tar Bibelen på alvor.

Så er spørsmålet om man tar konsekvensen av det.

Why does this happen? One possible explanation is that readers tend to have expectations of a text prior to reading it. Given the Bible's prominence in our society, it's little wonder that many people think they know what's in it before they open it up. But once they start reading it on their own, they are bound to be surprised by something, and this surprising new content is then integrated and grafted on to the familiar. Beliefs do change with the addition of new information.

Problemet med kristne er kanskje heller at vi leser for lite i Bibelen.

Epilepsi, hekser og religion

2011-12-12T19:52:00.006+01:00

Siden ikke alle delte mine hjertesukk om den ganske så overflatiske artikkelen om Epilepsi og religion i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 13-14/2011, sendte jeg nylig inn en kortere kommentar om både den opprinnelige artikkelen og et påfølgende enda dårligere belagt leserinnlegg.

Og med den målgruppen passet det ikke med den letteste og luneste bloggstilen.

Skulle noen tolke dette i retning av at legene og psykiaterne her ikke får beste karakter, skal jeg ikke si i mot.

For ordens skyld kan vi sitere konklusjonen.

Larsen deler ikke artikkelforfatternes tilbakeholdne innstilling i sitt brev til redaktøren i nr. 20/2011 (4), men synes snarere å etterlyse en djervere konklusjon om en sammenheng mellom epilepsi og religiøse opplevelser: «Den vitenskapelige tenkeren bør våge å ta den kritiske diskusjonen og konsekvensene av sine funn helt ut, også dersom man tenker at resultatene kan virke støtende på noen.»

Men den vitenskapelige tenkeren vil vite bedre enn å konkludere fra en håndfull - til dels svakt dokumenterte - kasuistikker med at epilepsi nærmest er en årsak til både verdensreligioner og hekseprosesser.

Så kan man alltids spekulere i hva som er årsaken til denne type feildiagnoser.

Men de er nok et symptom.

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

2011-12-11T19:30:00.025+01:00

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland. Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.

En dag er skapt i myteland

2011-12-08T12:00:00.004+01:00

Nå er det ikke bare på andre planeter det er mulighet for liv, det samme gjelder på selveste internett.

Og i den søte adventstid handler livet for noen fort om jul. I slike stunder er det jo klart at tanken om at dette egentlig har noe med kristen tro å gjøre, vitner om både intoleranse og inkompetanse.

For alt er jo hentet fra hedenske fester og fyrer, slik denne noe omtegnede Knøttene-serien viser.

Men som vi har vært inne på noen ganger er nok dette i overkant mytisk.

La oss dermed pakke sakene ut igjen, slik tradisjonen er på denne tiden.

Det første som bør slå de som forkynner som over er hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember.

Hvis dette hadde vært riktig burde det kunne finnes et utall slike skikkelser, ikke minst dem som faktisk er nevnt i teksten.

Den eneste som matcher er den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Men det hører med å nevne at vi da snakker om en feiring som ikke ble lagt til datoen 25. desember før et par hundre år etter Jesus, mer presist under den noe ukjente keiser Elagabalus (203-222).

Og at dette ikke var en populær fest. Den noe enøyde Elagabalus var nødt til å tvinge ledende romere til å delta i feiringene og selv gå i spissen slik at det var farlig ikke å bli med. Etter at keiseren behørig var blitt tatt av dage grep ikke akkurat dette om seg som ild i tørt julepapir. Det holdt imidlertid til at keiser Aurelian (215-275) innførte den for alvor et par generasjoner senere.

Det er dermed ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et er så opplagt tidspunkt ikke har satt spor etter seg lenger bakover i tid. En grunn kan være at vintersolverv ikke er så skjellsettende såpass langt sør på kloden.

Dermed er situasjonen den at vi i motsetning til hva Jablonski og Hardouin (som alstå ga støtet til å tenke at kirken bare tok over en gammel fest) hevdet på slutten av 1700-tallet, faktisk finner at feiringen av Jesu fødselsdag ble lagt til 25. desember ganske lenge før noen stor romersk festivas på den dagen.

Den eksisterende Saturnaliafesten ble opprinnelig feiret 17. desember, men selv om dette med tiden ble utvidet med én uke var det ikke før i 274 at Aurelian la på én dag.

Det bør rett og slett lages et julevers om at det i beste fall er en velment misforståelse å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid.

Vi starter gjerne den glade tradisjonen.

En dag er skapt i myteland

En dag er skapt i myteland, i myteland,
slik gleder seg mang hedensk mann!
Hele jula, hele jula!

En artig skrue fant behag, han fant behag,
i spøk om alle guders dag!
Må bli jula, må bli jula!

Den lagdes til en dato som, en dato som,
De kristne sang med fryd derom.
Til Juledag, til Juledag!

Men kilder dertil manglet jo, de manglet jo,
uten at noen det forstod!
Og ei sa fra, og ei sa fra!

Men gjort er gjort og spist er spist, og spist er spist,
Nå takler vi det ganske vist,
Hele jula, hele jula!

For all vår nød og sorg er bøtt, vår sorg er bøtt,
hvis samme dag vi feirer søtt.
Hallejula, hallejula!

CODA

Dekodet vil ei lenger kny, ei lenger kny,
om andre slutter ham å bry,
med mytemas, med mytemas.

Tro og liv

2011-12-07T17:00:00.018+01:00

Siden spørsmålet om tro og liv på andre planeter dukker opp annet hvert budsjettår, er tiden inne til det like regelmessige svaret.

Altså, betyr det et mulig farvel for gudstroen at NASA har oppdaget en planet i en beboelig sone, med andre ord i en slik avstand fra den lokale solen at det kan eksistere flytende vann på overflaten?

Eller for å si det med første kommentar til oppslaget om saken på Dagbladet.no 5. desember:

Hva vil kristendommen si nå?

Help! Vi er ikke de eneste og dermed ikke guds utvalgte?

Svaret er som alltid kort og greit - nei.

Dette noen ganger litt vel overraskende ukjente vesnet kristendommen sier med andre ord ikke "hjelp!".

For det vi snakker om er verken noe nytt spørsmål eller en ny mulighet. Tvert i mot har som jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø tanken om liv på andre planeter vært bredt akseptert i Europa mange hundre år.

Dermed er det noe misvisende når det i Nettavisen fortelles at

- Oppdagelsen støtter den voksende troen på at vi lever i et univers som myldrer av liv. Kepler er på randen av fastslå den faktiske overfloden av jordlignende planeter i vår galakse, sier en av forskerne bak oppdagelsen av Kepler-22b, Alan Boss ved Carnegie Institution for Science i Washington.

I stedet er det nok nærmere sannheten at man kan ha mistet noe av troen på at universet myldrer av liv, siden forskningen ennå ikke har funnet noe, tross alle medieoppslag om nesten, muligens og (la oss legge til) kanskje.

Likevel er det ingen uvanlig oppfatning at Guds eksistens vil motbevises av liv på andre planeter. Når det til og med finnes kristne som hevder at det ikke kan bli gjort slike funn fordi Gud angivelig kun skapte liv på jorden, er det ikke annet å vente enn at også andre presenterer dette som en trussel mot kristen tro.

VG kunne dermed for noen år siden spørre astronomer om de var “religionenes verste fiende” og fikk til svar at det ikke var hensikten, men at funn av liv på andre planeter nok var i strid med hva religionene mente.

Holdningen er tydelig i blogger og diskusjonsfora. Vi finner fort utsagn som at

”Tror det nesten bare er religiøse fanatikere som sitter der som noen sutreunger [og] tviholder på gudslæren sin fordi [de] ikke har godtatt faktum at liv andre steder er så godt som sikkert.”

I en diskusjon om et prosjekt for å utforske Mars sies det rett ut at

Et så stort prosjekt vil også gi oss en mengde kunnskap. De eneste tapere vil i tilfelle liv på Mars, bli de etablerte religioner. Uten at det nødvendigvis vil få noen større konsekvenser. Kristendommen og vitenskap kan ikke kombineres, uansett hvor ’kreativ man måtte være’. (Kommentar av Skule, 05.12.2006 kl. 19:56, i romforsker Pål Brekkes weblogg).

Vi ser samme selvfølgelige mønster hos astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard i VG 3. mars 2004.

Hvis vi finner spor av liv eller virkelig liv på Mars, så setter dette funnet oss mennesker i et helt nytt lys. Dette åpner for at intellektuelt liv kan ha oppstått og fortsatt eksisterer på andre planeter i verdensrommet. Ja, det er utrolig mange kloder der dette kunne være mulig.

Han legger til at ”Vi har i uminnelige tider gått ut fra at vi er den eneste kloden i universet med liv” .

Det konkurrerer i liten grad til researchprisen når NTB hevder (som gjengitt i Teknisk Ukeblad) at

Det første sikre funnet av liv utenfor Jorden vil være tidenes vitenskapelige oppdagelse. Prestisjen vil være enorm for vitenskapsfolkene som kan fortelle resten av verden at «Vi er ikke alene». Et eventuelt funn, selv av enkle mikrober, vil ha store implikasjoner for filosofi, religion, og selvfølgelig for astronomien.

Selv om dette garantert vil være en av tidenes største oppdagelser, er slike oppslag mer misvisende enn meningsfulle. Uansett årsak står tanken om at utenomjordiske er noe nytt for kirken og vestlig kultur sterkt i manges bevissthet. Noe så avansert som aliens kan da ikke ha vært diskutert før moderne tid.

Temaet har imidlertid vært tatt opp med jevne mellomrom siden middelalderen. Vi finner tanken om liv på andre planeter hos teologer og naturvitere allerede på 1200-tallet.

Bakgrunnen for mye av dette var en diskusjon om det var filosofien som bestemte over Gud, eller om Gud var fri til å gjøre også ting som filosofer mente var umulig.

Denne type filosofiske begrensninger av Gud førte til at biskop Etienne Tempier i Paris, der den store filosofiske debatten foregikk, i 1277 fordømte med pavens velsignelse en rekke påstander om slik, blant annet at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Vi ser med andre ord at det ikke var slik at kirken var bekymret for tanken om liv på andre planeter. Det ble tvert imot regnet som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang teologisk diskusjon om livet på andre planeter. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter, men mente at det ikke var nødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. I 1610 mente Kepler at det var liv på månen, Saturn og Jupiter. Slike syn kom inn i lærebøker på 1700-tallet.

Den skotske presten Thomas Chalmers hadde en serie foredrag om dette i 1815. Han var en talebegavelse, og tusener møtte opp. Boken med foredragene var en bestselger i mange tiår, første året ble det solgt 20 000. Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland.

Chalmers åpnet foredraget med å si at det kun er vantro som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Det er å fordreie kristen tro. Og han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være i et nesten grenseløst univers.

Nå appellerte ikke løsningen til alle. I 1853 publiserte den kristne naturviteren William Whewell en skarp kritikk. Han viste at Gud arbeidet i ”store mønstre”, enten vi ser på jordas forhistorie eller universet som helhet. Det stred ikke mot Guds vesen å la universet være tomt. Mennesket hadde så mye større verdi enn mineraler at det uansett universets størrelse holdt med liv kun på jorda.

Fordi Gud handler i alle deler av universet etter sine lover er selv ikke ”den fjerneste planet uten liv, for Gud bor der”.

I 1820 foreslo matematikeren Gauss at man skulle plante bartrær og forme Pythagoras formel i Sibir, slik at dette kunne observeres i kikkert av innbyggerne på månen, Venus og Mars. Astronomen Schiaparelli mente å se utgravde kanaler på Mars i sitt teleskop i 1877.

Percival Lowell kunne tilsynelatende bekrefte dette et par tiår senere og skapte en mediestorm. Selv om den ikke kunne sammenlignes med panikken i 1938, da tusener av amerikanere trodde radiohørespillet War of the Worlds var ekte nyheter om angrep fra Mars.

Skal vi se på hvordan kristne har tenkt om dette kommer vi ikke utenom en

viss C.S. Lewis. Ved siden av bøker om tro og tanke, og barnebokserien om Narnia, skrev han en serie romaner som koblet fantasysjangeren til science fiction. Reisen til Malacandra (1938) og Perelandra (1943) er en syntese av middelalderens og Chalmers perspektiver.

Lewis fulgte opp med artikkelen Shall we lose God in Outer Space (1958).

Lewis forteller at da han var ung, ble det sagt

at universet ikke bare var uvennlig overfor liv, men direkte fiendtlig. Liv hadde bare oppstått på vår planet ved en ren tilfeldighet...og det ville være drøyt å tro at det kunne skje mer enn en gang. Livet var antagelig bare et rent jordisk avvik. Vi var alene i en uendelig ørken. Hvilket bare viste det meningsløse i den kristne troen på en skaper som interesserte seg for levende vesener.

Men dette endret seg. “Alle jeg møtte hadde bestemt seg for at universet antagelig var vel besørget med beboelige planeter og liv. Hvilket igjen bare viste det meningsløse i den foreldete kristne troen på at Gud kunne interessere seg for mennesker”.

Lewis trekker fram at det er fem spørsmål som må besvares før liv på andre planeter kan bli en utfordring for troen. Det første er om det finnes noe liv andre steder. Dette er imidlertid kun en hypotese, den vitenskapelige debatten pågår fortsatt, over 50 år etter Lewis' artikkel.

Neste spørsmål er om vesenene har et ”rasjonelt sjelsliv”, med høyere verdier enn ren overlevelse.

Tredje spørsmål er om de har hatt et syndefall. Når Gud sendte Jesus for å ta et oppgjør med synden og gjøre tilgivelse mulig, er det ikke fordi vi har noen høyere verdi enn vesener på andre planeter. Tvert imot er det de som minst fortjener frelse, som mest trenger det.

Det fjerde spørsmålet er om disse falne vesenene ikke kan tilgis for Jesu skyld.

Og det femte er om Guds løsning på jorden er den eneste muligheten andre steder. Først hvis alle disse spørsmålene er besvart med ja, blir dette en utfordring for troen.

Lewis bekymrer seg derfor mer for vår moralske holdning enn for metafysikken.

”Jeg frykter dermed heller de praktiske enn de teoretiske problemene hvis vi noensinne møter rasjonelle skapninger som ikke er mennesker. Overfor dem vil vi, hvis vi klarer, begå alle de forbrytelser som vi allerede har begått mot mennesker som skiller seg ut fra oss av utseende og farge. Den stjerneklare himmelen vil da bli noe gode mennesker kommer til å se opp mot med en uutholdelig skyldfølelse, smertelig medfølelse, og brennende skam”.

For mange kristne tenkere og teologer, handler dette også om en tro på at Gud fryder seg over liv. Hvorfor skulle Gud bare skape liv på jorden, en bortgjemt liten planet i utkanten av en galakse?

Kanskje er det en større trussel for troen om det ikke er liv andre steder i universet?

Ungdommen i dag

2011-12-06T12:00:00.002+01:00

Hva sier dette oss om dagens ungdom, bortsett fra hva ung.no har av artikkelstoff i dag?

Når det ikke vanker bokpremie, er det fordi jeg ikke kjenner svaret.

Til kamp mot unnskyldningene

2011-12-06T08:00:00.005+01:00

Siden det er adventstid og dermed tid for å vente (selv om man hvert år må forklare at det altså ikke er hva ordet advent betyr), kan vi jo nevne den gode gamle ventingen på disputten mellom (i høyre hjørne) den lettere tunge teistiske filosofen William Lane Craig og den mer enn lettere ateistiske biologen Richard Dawkins (i venstre hjørne).

Om ikke annet får Craig/Dawkins-stoff ofte opp temperaturen, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig denne vinteren.

Saken er kort sagt at Dawkins tross utallige forespørsler fra helt tilbake til 2007 har nektet å debattere Craig. Og da snakker vi ikke om en vilkårlig kristen, men om en fagfilosof som siden 1980-tallet har levert en serie teistiske argumenter som Dawkins verken kjente eller kommenterte da han skrev The God Delusion.

Det hører også med at Craig i ettertid er av flere som klart og direkte har avslørt og imøtegått Dawkins amatørmessige forsøk på å presentere og besvare gudsargumenter.

Og at sistnevnte har kommet med stadig skiftende unnskyldninger for hvorfor han ikke vil møte Craig i debatt, uten at vi skal dra hele historien eller linke til mer eller mindre vittige youtube-videoer om dette.

Men foreløpig seneste innspill er altså at Dawkins - etter at det i Catholic Answers Live i forrige uke ble hevdet at han vegret seg mot en slik debatt - har irettesatt programlederen Patrick Coffin med at han faktisk har debattert Craig...

Dear Mr Coffin

Contrary to what was repeatedly said on your show, I HAVE debated William Lane Craig, in a nationally televised debate in Mexico in 2010, and he was DEEPLY unimpressive. I hope you will correct the record in your next show.

Richard Dawkins

Hva snakker Dawkins om her? En utveksling mellom ham og Craig om Guds eksistens? En moderert debatt om evolusjon? Om Bibelsyn? Om konsekvensetikk? Om Dawkins' 10 bud kontra andre med samme antall?

Nei, han refererer til en ... panelsamtale om hvorvidt det var en hensikt med universet, med seks deltakere uten noen direkte utveksling mellom de to. Det hele finnes på selveste youtube og er enkelt å sjekke.

Det hører med at Dawkins naturlig nok fortalte Craig den gang at han ikke anså dette som en debatt mellom de to.

Vi skal ikke begi oss inn på den gode gamle utfordringen å tolke i hvilken retning Dawkins forsøker å styre robåten med sin seneste mail, kun påpeke at dette naturlig nok har ført til en ny utfordring.

Dawkins er nå oppfordret til å debattere Guds eksistens med den lettere tunge thomisten Edward Feser, som altså hverken er kreasjonist, ID'er eller snuser på noe i nærheten av fundamentalisme eller forsvar av Det gamle testamentet på historisk eller filosofisk grunnlag.

Dermed inviteres til konkurranse. Hvilken unnskyldning for å avstå vil Dawkins bruke denne gangen?

Vi foreslår i første omgang følgende alternativer:

Fesers politiske syn
Feser kirketilhørighet
Feser syn på seksualitet
Fesers behov for en bedre CV
Fesers positive syn på Thomas Aquinas
Feser polemiske stil i The Last Superstition
At Dawkins selv mistrives med debattformatet?
At Dawkins forklarer at han ikke er filosof og dermed uegnet for en slik debatt?
At Dawkins innrømmer at han dummet seg ut om gudsargumenter i The God Delusion?

Eller noe helt annet?

Det vanker bokpremie til den første med rett svar.

Til kamp mot byråkratene

2011-12-05T12:00:00.009+01:00

Siden vi er kommet inn i rytmen kan vi fortsette å trekke fram andres tekster.

Denne gang Gunnar Kagge som skriver i Aftenposten om forfatteren av teksten i forrige blogginnlegg, under fanen Til kamp mot byråkratene.

Ufine som vi er, frister vi med innledningen.

"Den menneskelige rase, som så mange av mine lesere tilhører," begynner G.K. Chesterton sin bok om 1984. Den heter The Napoleon of Notting Hill og kom ut i 1904.

Det finnes i alle fall to bøker som forsøkte å forutse hvordan verden kom til å se ut i året 1984. Den mest kjente er selvsagt 1984 av George Orwell. Den kom ut i 1948.

"Storebror" er blitt synonymt med overvåkingsstaten og totalitære regimer. Orwells stalinistiske skrekkvisjon tolkes gang på gang. I vår tid er det ikke vanskelig å finne eksempler på at Storebror Stat samler inn opplysninger om oss. Og vi har grunn til å frykte at de kan misbrukes. Enda mer slående er det hvordan vi selv ønsker overvåkingssamfunnet hjertelig velkommen, så lenge det er utkledd som Google, Facebook eller Apple.

Chestertons 1984 er mindre dramatisk, kanskje er det derfor han treffer godt. Han beskriver hvordan ekspertvelde, byråkrater og mangel på politiske visjoner undergraver demokratiet. Der Orwell konstruerer et mareritt, bruker Chesterton humor.

Ikke uventet utmerket når GK skriver om GKC.

Gærninger og ansvar og konspirasjonsteorier og slik

2011-12-05T08:00:00.004+01:00

Jeg lover ikke å gjøre det til en vane å bringe lange utdrag av andres tekster, men for enkelte er det ikke bare mulig å gjøre unntak, men noen ganger litt umulig å la være.

Særlig for en såpass aktuell kommentar som Chestertons Orthodoxy fra 1908 om forholdet mellom galskap og rasjonalitet, enten man er en stor tenker eller en stor gærning.

I den grad det alltid er like enkelt å se forskjell .

"... if great reasoners are often maniacal, it is equally true that maniacs are commonly great reasoners. When I was engaged in a controversy with the CLARION on the matter of free will that able writer Mr. R. B. Suthers said that free will was lunacy because it meant causeless actions, and the actions of a lunatic would be causeless. I do not dwell here upon the disastrous lapse in determinist logic. Obviously if any actions, even a lunatic's can be causeless, determinism is done for. If the chain of causation can be broken for a madman, it can be broken for a man. But my purpose is to point out something more practical. It was natural, perhaps, that a modern Marxian Socialist should not know anything about free will. But it was certainly remarkable that a modern Marxian Socialist should not know anything about lunatics. Mr. Suthers evidently did not know anything about lunatics.

The last thing that can be said of a lunatic is that his actions are causeless. If any human acts may loosely be called causeless they are the minor acts of a healthy man; whistling as he walks; slashing the grass with a stick; kicking his heels or rubbing his hands. It is the happy man who does the useless things; the sick man is not strong enough to be idle. It is exactly such careless and causeless actions that the madman could never understand; for the madman (like the determinist) generally sees too much cause in everything. The madman would read a conspiratorial significance into those empty activities. He would think that the lopping of the grass was an attack on private property.

He would think that the kicking of the heels was a signal to an accomplice. If the madman could for an instant become careless, he would become sane. Every one who has had the misfortune to talk with people in the heart or on the edge of mental disorder knows that their most sinister quality is a horrible clarity of detail; a connecting of one thing with another in a map more elaborate than a maze. If you argue with a madman, it is extremely probable that you will get the worst of it; for in many ways his mind moves all the quicker for not being delayed by the things that go with good judgment. He is not hampered by a sense of humour or by charity, or by the dumb certainties of experience. He is the more logical for losing certain sane affections.

Indeed, the common phrase for insanity is in this respect a misleading one. The madman is not the man who has lost his reason. The madman is the man who has lost everything except his reason. The madman's explanation of a thing is always complete and often in a purely rational sense satisfactory.

Or, to speak more strictly, the insane explanation, if not conclusive is at least unanswerable; this may be observed specially in the two or three commonest kinds of madness. If a man says (for instance) that men have a conspiracy against him, you cannot dispute it except by saying that all the men deny that they are conspirators; which is exactly what conspirators would do. His explanation covers the facts as much as yours. Or if a man says that he is the rightful King of England, it is no complete answer to say that the existing authorities call him mad; for if he were King of England that might be the wisest thing for the existing authorities to do. Or if a man says that he is Jesus Christ it is no answer to tell him that the world denies his divinity; for the world denied Christ's.

Nevertheless he is wrong. But if we attempt to trace his error in exact terms, we shall not find it quite so easy as we had supposed.

Perhaps the nearest we can get to expressing it is to say this: that his mind moves in a perfect but narrow circle. A small circle is quite as infinite as a large circle; but, though it is quite as infinite, it is not so large. In the same way the insane explanation is quite as complete as the sane one, but it is not so large. A bullet is quite as round as the world but it is not the world. There is such a thing as a narrow universality; there is such a thing as a small and cramped eternity; you may see it in many modern religions. Now, speaking quite externally and empirically, we may say that the strongest and most unmistakable mark of madness is this combination between a logical completeness and a spiritual contraction. The lunatic's theory explains a large number of things, but it does not explain them in a large way. I mean that if you or I were dealing with a mind that was growing morbid, we should be chiefly concerned not so much to give it arguments as to give it air to convince it that there was something cleaner and cooler outside the suffocation of a single argument. Suppose, for instance it were the first case that I took as typical; suppose it were the case of a man who accused everybody of conspiring against him.

If we could express our deepest feelings of protest and appeal against this obsession, I suppose we should say something like this: "Oh, I admit that you have your case and have it by heart and that many things do fit into other things as you say. I admit that your explanation explains a great deal; but what a great deal it leaves out! Are there no other stories in the world except yours; and are all men busy with your business?

Suppose we grant the details; perhaps when the man in the street did not seem to see you it was only his cunning; perhaps when the policeman asked you your name it was only because he knew it already.

But how much happier you would be if you only knew that these people cared nothing about you! How much larger your life would be if your self could become smaller in it; if you could really look at other men with common curiosity and pleasure; if you could see them walking as they are in their sunny selfishness and their virile indifference! You would begin to be interested in them, because they were not interested in you. You would break out of this tiny and tawdry theatre in which your own little plot is always being played, and you would find yourself under a freer sky, in a street full of splendid strangers." Or suppose it were the second case of madness, that of a man who claims the crown, your impulse would be to answer," All right!

Perhaps you know that you are the King of England; but why do you care? Make one magnificent effort and you will be a human being and look down on all the kings of the earth." Or it might be the third case, of the madman who called himself Christ. If we said what we felt, we should say, "So you are the Creator and Redeemer of the world: but what a small world it must be! What a little heaven you must inhabit, with angels no bigger than butterflies! How sad it must be to be God; and an inadequate God! Is there really no life fuller and no love more marvellous than yours; and is it really in your small and painful pity that all flesh must put its faith? How much happier you would be, how much more of you there would be, if the hammer of a higher God could smash your small cosmos, scattering the stars like spangles, and leave you in the open, free like other men to look up as well as down!"

And it must be remembered that the most purely practical science does take this view of mental evil; it does not seek to argue with it like a heresy but simply to snap it like a spell.

Neither modern science nor ancient religion believes in complete free thought. Theology rebukes certain thoughts by calling them blasphemous. Science rebukes certain thoughts by calling them morbid. For example, some religious societies discouraged men more or less from thinking about sex. The new scientific society definitely discourages men from thinking about death; it is a fact, but it is considered a morbid fact. And in dealing with those whose morbidity has a touch of mania, modern science cares far less for pure logic than a dancing Dervish.

In these cases it is not enough that the unhappy man should desire truth; he must desire health. Nothing can save him but a blind hunger for normality, like that of a beast. A man cannot think himself out of mental evil; for it is actually the organ of thought that has become diseased, ungovernable, and, as it were independent. He can only be saved by will or faith. The moment his mere reason moves, it moves in the old circular rut; he will go round and round his logical circle, just as a man in a third- class carriage on the Inner Circle will go round and round the Inner Circle unless he performs the voluntary, vigorous and mystical act of getting out at Gower Street. Decision is the whole business here; a door must be shut for ever.

Every remedy is a desperate remedy. Every cure is a miraculous cure. Curing a madman is not arguing with a philosopher; it is casting out a devil."

Media og harnisk og slik

2011-12-04T17:35:00.000+01:00

Selvfølgelig måtte jeg bli lettere modalinfluensisk eller noe slik (har ennå ikke bedt om to uavhengige eksperters diagnose) i en uke med mye mediestyr om Breivik, universitetsforeninger, musikk, tegneserier, historie og annet.

Trøsten får være at det vel ikke er ... helt uvanlig at media skriver om slik og at det ligger litt påbegynt stoff på lageret.

Men vi kan jo begynne med å henvise til Øyvind Strømmens gjennomgang i dag av deler av den litt harniske mediakritikken etter psykiatrirapporten om Breivik.

Ikke minst fordi han til og med har lest rapporten.

Det skader ikke at han også henviser til Dekodet.

Sex og harnisk og slik

2011-11-28T12:00:00.012+01:00

Aftenpostens ofte utmerkede debattredaktør Erik Tornes utfordrer blant andre tankesmien Skaperkraft til å fokusere på noe annet enn sex, som han mener er hva kristne er opptatt av i samfunnsdebatten.

Sex og kristenliv.

Kristen-Norge er i harnisk. Igjen.

Det gikk ikke lange tiden fra TV-serien Trekant var i gang med ny sesong til kritikken kom fra kristne organisasjoner.

Misforstå meg rett: Det er gode grunner til å reagere på TV-bilder av tafsing, klåing og nærbilder av masturbering. Og denne gang er de kristne langt fra alene om å kritisere Trekant.

Men hvor er det samme Kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids største utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?

Nå er det vel etterhvert kommet en erkjennelse hos meg at Dekodet ikke = Kristen-Norge, og ikke bare fordi jeg tross 1 237 innlegg eller noe slik ikke har skrevet mer enn en håndfull eller to innlegg der ordet sex er omtalt i en eller (oftere) annen sammenheng.

Men etter å ha lest atskillige kristne aviser, medlemsblader, tidsskrifter og bøker er vel min konklusjon at heller ikke Kristen-Norge = Kristen-Norge.

I hvert fall hvis det skal kjennetegnes på sexfokus.

Det er ingen tvil om at vi lever i et sexifisert samfunn. Og mediene får velfortjent kritikk når spekulative sexoppslag avløser hverandre på avisenes forsider. Men de kristne miljøene må også ta sin del av ansvaret for hvilke debatter de velger å prioritere.

Kanskje kan den forholdsvis nystartede tankesmien Skaperkraft bidra til å endre dette bildet noe. Tankesmienes fem satsingsområder er i alle fall på papiret befriende fritt for ordet sex. En annen tankesmie, Civita, har valgt å trekke frem det som fungerer med integrering istedenfor å terpe på det som ikke er så bra. Dette er, ifølge Civita, mer konstruktivt. Kan Skaperkraft og andre kristne miljøer få til noe av det samme på sine områder?

Det kan jo være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen.

Og der er vi vel enige. Det har jo som nevnt også hendt vi har gjort det på denne bloggen.

Nå er ikke poenget å polemisere mot Tornes eller å hevde at Kristen-Norge (hva nå det er) ikke tar opp sex eller ikke litt vel ofte gjør det på klønete måter.

Men slik jeg oppfatter dette bygger utfordringen han gir enda mer på persepsjon enn på praksis.

Dermed er det et et vel så viktig spørsmål hvordan Skaperkraft (og andre kristne sammenhenger) kan bidra i samfunnsdebatten på måter som etterlater et riktigere inntrykk av bredden i temaer man er opptatt av?

Som et eksempel på denne bredden kan nevnes et ikke helt ubetydelige organ som Den norske kirkes Bispemøte som de seneste tiårene har levert ganske sterke og klare uttalelser om forbrukersamfunnet, rettferdighet og miljø, slik denne listen fra http://www.gronnkirke.no/ viser:

• Bispemøtets uttalelse fra 1992: Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

• Kirkemøtets vedtak fra 1996: Forbruk og rettferd

• Kirkemøtets vedtak fra 2001: Videreføring av Forbruk og rettferd

• Bispemøtets uttalelse fra 2002: En bedre fremtid for alle

• Kirkemøtet 2003: Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

• Bispemøtet 2007: Det haster - det koster - det nytter

• Kirkemøtet 2007: Truet liv - troens svar

• Kirkemøtet 2008: Bærekraft og skaperverk

Tilsvarende leverte Norges Kristne Råd i 2007 uttalelsen Skaperverket - vårt livsgrunnlag, vår glede og vårt ansvar og har ved en rekke andre anledninger både før og etter vist svært stort engasjement for viktige samfunnspørsmål.

Og så finnes det en rekke bøker og initiativer fra mange andre land som har vært til inspirasjon i Norge. Inkludert lagsbevegelsens blad Credo som tidlig på 90-tallet slapp meg løs uten protester med flere siders oppslag om prinsipper og praksis for miljøvern.

Som redaktør av det daværende nystartede menighetsbladet i Langhus kirke i 2004 var det heller ikke vanskelig å få miljø inn som tema i første nummer, inkludert intervju med Steinar Lem som vi slapp til med ganske sterke utfordringer.

Noe av det seneste som Mellomkirkelig Råd leverte var forøvrig nettopp en uttalelse om at Klimautfordringene krever bredt samarbeid, basert på deltakelsen på klimatoppmøtet som starter i dag.

På møtet i Mellomkirkelig råd 23. - 24. november blir det orientert om norsk kirkelig deltakelse på klimatoppmøtet (COP 17) i Durban.

Mellomkirkelig råd skal dessuten gjennomgå kirkemøtesaken Skaperverk og bærekraft som tas opp på Kirkemøtet 12.-17. april 2012.

Eksemplene blir ikke færre av en liste over noen norske bøker om temaet.

Og så kan man selvsagt diskutere i hvilken grad Kjell Magne Bondevik representerer Kristen-Norge, men det bør vel ikke diskvalifisere ham at han har stilt seg i spissen for et fredssenter.

Så kan man avgjort vurdere om dette (og mye annet som ikke er nevnt her) holder mål, om analysene går for langt i en eller annen politisk retning og/eller blir for banale eller bastante eller om det er viktige temaer som er uteglemt - og da ikke bare fordi en eller annen pressgruppe synes det.

At en debattredaktør ikke har fått med seg denne bredden sier nok dessverre mindre om ham enn om gjennomslaget og fokuset Den norske kirke og Kristen-Norge får i media generelt.

Ser vi utover lokalpressen er det ofte kontroversielle og negative saker som gir overskrifter og former og forsterker inntrykk. Det er ikke til å komme fra at områdene som skaper støy og fester seg i hodet nettopp er dem hvor man opplever at Kristen-Norge er i utakt med folkemeningen eller fremskrittet eller hva man nå holder seg til.

Og at det nettopp er på disse områdene at dette som ofte kalles Kristen-Norge føler trang til uttale seg, utfordres til å avgi standpunkt og/eller inviteres til debatt - og ikke alltid med de mildeste eller mykeste representantene.

Dermed er kanskje egentlig utfordringen vel så sterk andre veien. Kanskje Skaperkraft kan bidra til at media faktisk gir overskrifter og armslag for også andre saker fra omtalte del av Norge?

Og husker dem.

Portus Theodosiacus

2011-11-28T08:00:00.000+01:00

Denne kjente og kjære havnen (med et navn selvsagt alle har på tungen) er nå foreviget av tidsmaskinen.

Bare å bestille tur.

Voksenopplæring

2011-11-25T10:31:00.000+01:00

Siden jeg gjorde den ikke aldeles revolusjonerende erfaring at snev av ironi og ambivalens ikke går helt hjem hos alle da jeg la onsdagens blogginnlegg ut på Verdidebatt, snekret jeg i heidundrende hui og hast sammen et nytt.

Denne gang om Voksenopplæring, et godt stykke på vei basert på en Vårt Land-artikkel fra i sommer.

Ettersom dette så langt har fått null kommentarer, tyder mye på at jeg må legge ut et nytt oppklarende i morgen.

Eller skrive om Israel.

Barnelærdom

2011-11-23T21:31:00.002+01:00

Historien er enkel og grei. Jeg møter den drøyt ni av ti ganger når jeg snakker med noen som ikke er kristne.

Kristen tro ble tvunget på oss med sverd. Forsøkte noen seg på vitenskap i middelalderen ble de brent på bålet. Kirken presset folk til en hjernedød tro på dogmer uten argumenter. Det hele hvilte kun på autoritet og makt. Og når man lot som man hadde argumenter, som med de såkalte gudsbevisene, var de så opplagte logiske feilslutninger at hvis noen virkelig falt for dem og altså ikke bare lot som, kan det kun forklares med kirkens kvelning av tenkning og kunnskap.

Dette varte helt fram til Kolumbus, Leonardo, Kopernikus og Galileo turde å stille spørsmål ved kirkens autoritet. Når det først hadde skjedd dalte dogmene til jorden. Og ikke i skjul.

I dag er det ikke mulig å tro på Gud for stort flere enn dem som er blitt indoktrinert som barn og som lever med et farlig skille mellom tro og viten.

Gudstro skyldes kort sagt manglende kunnskap og er tvunget til å dø ut fordi verden går fremover.

Holdningen er klar hos politikere og journalister. I en lengre artikkel i Dagsavisen 29.12.10. blir det fortalt at ”Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat”. Den som sier dette er generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, altså en premissgiver ikke helt uten talerstol.

Journalisten Kjetil B. Alstadheim fulgte opp i en kommentar 17.02.2011 i Dagens Næringsliv da han skrev at Dagfinn Høybråten ”stod plantet i lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål”.

I en TV-serie om kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 4, får vi vite at ”Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden.”

Terje Nordby opplyser i Mytekalenderen på NRK P1 at Bibelen gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser det samme i skolens lærebøker.

Globus 5 Naturfag for barneskolen forteller i lærerveiledningen at jordens form ”gjennom tidene har vært gjenstand for diskusjon og uenighet mellom naturforskere og kirkens menn”. Dette følges opp av en prøve der en av oppgavene er å beskrive hvordan menneskene trodde at jorden så ut tidligere. Svaret er at ”De trodde at den var flat, og at du falt utfor kanten når du kom til verdens ende”.

Tellus 8 for ungdomsskolen opplyser at ”Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud”.

Gudstro er ikke bare lite relevant og uten argumenter, men bygger på uvitenhet og frykt for kunnskap. Den tar gleden fra oss siden så mange gudstroende snakker om tidligere stengetider, strammere ekteskapslover og nei til abort.

Den norske kirke bør forstå at det er et skille mellom det verdslige og det åndelige. Vi lever tross alt snart i 2012.

Fortidens mørke bekreftes av at dagens gudstroende ødelegger for vitenskapen med kreasjonisme og avvisning av stamcelleforskning.

Oppegående mennesker bør kort sagt ta avstand fra gudstro. Den type forestillinger tilhører en mørk fortid.

Dermed er det ikke merkelig at fem av seks politiske ungdomsledere ikke tror på Gud, i følge en serie innlegg i Vårt Land.

De følger bare media og moderne lærebøker.

SFX-press

2011-11-23T08:00:00.005+01:00

Et av bladene som oftest finner veien til min sekk, for ikke å si til kledelige bæreposer merket Narvesen, er det britiske science fiction-magasinet SFX.

Som altså er en rimelig oppegående og mangfoldig publikasjon om nye og gamle klassikere og kalkuner innen TV og film, tegneserier og romaner.

Ikke minst løfter det hverdagen når spaltister ikke akkurat skjuler sin forkjærlighet for G.K. Chesterton, som SF-forfatteren David Langford.

Imidlertid er det én side ved bladet som av og til gir meg litt kognitiv dissonans. Vi snakker da selvsagt om forsiden.

Og det verste er at de kommersielle krekene i redaksjonen avgjort utnytter dette til det fulle. Dette har resultert i noen ... interessante episoder.

En gang stakk jeg innom McDonalds med et blad i hånden for å spise og lese i lettere full fart. Jeg bestilte og la bladet på disken mens jeg betalte og ventet på kaloriene.

Forsiden så omtrent slik ut.

Eller kanskje mer som til høyre.

Muligens tenkte noen av foreldrene eller femtenåringene bak meg på jobb eller oppussing.

Men de fleste tenkte nok sitt. Et under at ikke noen ringte politiet.

Eller kanskje jeg skal være glad for at etaten hadde andre prioriteringer.

Middelaldersk

2011-11-21T08:00:00.003+01:00

Mye av det verste vi hører om middelalderen - og som følgelig ofte omtales med det verste av alle skrekkuttrykk, altså middelaldersk - er rett og slett ikke annet enn videreføringer fra antikken.

Noe som gjør at jeg lenge har gått inn for uttrykket helt antikt som mer sakssvarende for noe groteskt og gruvekkende.

I disse Pinker-tider kan det dermed være interessant å nevne at forskning på middelalderen gir noe annet inntrykk enn klisjeer, vanetenkning og selektiv bruk av usikker statistikk.

Vi sakser fra dagens forskning.no der det fremheves at "Middelalderens rustningbærende militærelite var ikke de brutale og nådeløse drapsmaskinene som ofte portretteres på film".

Og selv om voldstallene kunne være høyere, var årsaken ikke et grunnleggende mer positivt syn på vold enn i dagens vestlige verden.

I dag finnes det psykologer som mener at vold ligger latent i genene våre, mens andre mener at det er noe vi må lære. Thomas Heebøll-Holms forskning plasserer middelalderens voldsbilde midt imellom.

– I kriminalstatistikker og benådningsbrev fra middelalderen kan historikere se at folk ikke per definisjon var mer voldelige enn i dag. Derimot hadde man et annet syn på bruken av vold, også dødelig vold.

– Hvis noen hadde handlet ærekrenkende overfor et av dine familiemedlemmer, var det forventet at du stilte personen til ansvar, og drepte ham om nødvendig. Folk hadde generelt samme begrensninger rundt bruken av vold som i dag. Man kan si at folk var motstandere av vold, men at de i kulturelle situasjoner var tvunget til å utøve den, selv om det innebar mord. Det var de så også i stand til, forklarer Heebøll-Holm.

I kulturer der mange slakter sine egne dyr, eller daglig ser andre gjøre det, er antagelig terskelen for å ta liv lavere enn i kulturer som har fremmedgjort seg fra dette. Dermed kan det være et vel så viktig spørsmål hva som begrenser som hva som begrunner voldsbruk i slike kulturer.

Ser vi likevel på det seneste spørsmålet er det tydelig at noe av forklaringen for middelalderen ligger i mangelen på en tilstrekkelig og tilstedværende ordensmakt.

Eksempelet viser at folk i middelalderen ikke av natur var mer voldelige enn i dag. Brødrene var heller ikke voldelige i en kulturell forstand, men likevel levde de på en tid hvor drap kunne være en nødvendighet, selv for helt vanlige mennesker.

– Man må forstå at ordensmakten i middelalderen var for svak til å sikre rettssikkerheten. Derfor var det i ytterste konsekvens opp til den enkelte å sørge for at de ikke ble ærekrenket eller utnyttet av alle andre. Det innebar at vanlige mennesker måtte kunne drepe for å vise omverden at de var villige til å sikre sin rett, forklarer Heebøll-Holm.

Det er nesten så man skulle tro at menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

En by å drepe for?

2011-11-18T12:57:00.001+01:00

Ett av spillene jeg skulle spilt om jeg spilte spill.

Selv om det ikke akkurat gjør Pinkers teser mindre troverdige.

Når kommer forresten turistversjonen?

Engelen Pinker?

2011-11-16T12:00:00.030+01:00

Psykologen Steven Pinker har ofte interessante ting å melde, for ikke å si interessante måter å melde dem på.

Dermed er det ikke overraskende at også hans The Better Angels of Our Nature - Why Violence has Declined danser på noen knappenålshoder i redaksjonene.

Poenget er enkelt sagt at verden er blitt stadig bedre å leve i de seneste par tusen år, langt på vei takket være utbredelsen av moderne, vestlige verdier i kjølvannet av Opplysningstiden.

Boken får ikke uventet varm omfavnelse i Minerva.

Steven Pinker har gode nyheter: Vold av alle typer er på vikende front og har vært det lenge. Dette gjør seg gjeldende over hele verden og i hele det menneskelige adferdsregister, fra stormaktskriger til barnemishandling. Sjansen for å dø en voldelig død, det være seg på grunn av krig, folkemord eller kriminalitet, er minimal sammenlignet med tidligere tider. Vi lever i den fredeligste epoken noensinne.

Denne påstanden kan virke oppsiktsvekkende, endog grotesk, i en tid med terrorisme og stadige militære intervensjoner, og etter et århundre som ga oss nye begreper som total krig, gulag, folkemord og holocaust. Men Pinker er kjent for å gå mot strømmen. Den canadisk-amerikanske psykologen er mest kjent for å ha relansert og rehabilitert ideen om en evolusjonært utviklet, universell og varig menneskenatur i boken The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. Den norske offentligheten ble gjort oppmerksom på hans arbeider gjennom TV-serien Hjernevask, som var sterkt inspirert av The Blank Slate. Pinker har status som en av vår tids dyktigste vitenskapsformidlere, og som en skarp (noen vil si litt for skarp) debattant og polemiker.

Men selv om dette kan lyde som musikk i manges ører - eller muligens nettopp på grunn av det - er det grunn til å gå englemusikken nøye etter i notene. Og dess mer man (eller i hvert fall jeg) kikker bak pangende overskrifter og panegyriske anmeldelser, dess flere deler av datagrunnlaget viser seg å ha stor usikkerhet eller være tolket i den meningen som passer Pinker best.

Det er kort sagt ikke gitt at hovedpoenget med fallende voldelighet er så dramatisk eller opplagt. Og dess mindre helningsvinkel på eventuelle kurver, dess mindre mening gir det i å lete etter årsaker til en (skarpt) fallende kurve.

Og selv om tallene nok et stykke på vei er riktige, er det også mulig at noe av grunnen rett og slett ligger i større velstand for flere, koblet med sterkere stater, mer politi og ett og annet overvåkningskamera.

For ikke å si bedre leger og medisiner.

Når antall døde har gått ned etter overfall, vold og krig kan det også skyldes at vi er blitt bedre til å ta vare på skadete. Pencillin og håndvask har avgjort betydd mer for å redusere antall døde enn at vi er blitt så engleaktige.

De som er interessert kan finne dårligere steder å etterprøve Pinker enn en serie gjennomganger av Humphrey på Quodlibeta:

Som det fremgår av disse analysene (og det kommer flere) synes Pinker, som altså ikke er historiker, å ha lent seg litt vel tungt og tendensiøst mot mangelfull og mangetydig statistikk.

Når han f.eks. utroper An Lushan-opprøret i Kina mellom år 755 og 763 til tidenes blodigste kamphandlinger (36 millioner døde, 66 % av befolkningen) bygger dette på demografiske anslag ut fra samtidige folketellinger.

Noe som jo høres tilforlatelig ut. Men saken er rett og slett at det nettopp i krigs- og krisetider er svært vanskelig å gjøre folketellinger fordi statsapparatet er svekket, offisielle representanter våger ikke bevege seg like mye ut som før og mange i slike situasjoner sniker seg unna forsøk på sentrale kontrollordninger.

Humphrey konkluderer med at

Despite the restoration of peace the empire remained in a state of chaos. China broke into many regions who collected their own taxes and remitted only a small portion to the central government. The Tang could no longer update it’s registers and chart landowning; local tax records were destroyed, scattered and rendered obselete. As Graff writes:

After the An Lushan rebellion, the Tang court lost the ability to enroll, enumerate, and impose taxes directly upon the majority of China’s peasant households. This development is dramatically illustrated by the decline of the registered population from approximately nine million households in 755 to less than two million in 760. (P240 – Medieval Chinese Warfare)

The post rebellion census figures cannot then be relied upon when estimating the impact on the empires population in the 8th century and there are no signs of a catastrophic two thirds population loss. Instead the indications are that China continued to have a large population base into the 9th century with which the dynasty was able to raise professional and conscripted armies to compete with the nomadic powers in dominating inner Asia.

I tillegg er ikke Pinker alltid like balansert. Det ligger noen kilder til skjevheter om man sammenligner fortidens veiter og vertshus med dagens dannede selskapslokaler, og ikke med julebord eller fylleturer til Syden.

Vi sier ikke her at bakgatene på 1300-tallet var tryggere enn på 2000-tallet, men til gjengjeld var drosjekøene kortere.

Sammenligningene blir ikke bedre om man ikke vet hva fortidens dødstall skyldes eller hvor mange mennesker som faktisk bodde i et område. I noen områder er det til og med vanskelig å si om de rapporterte døde var omkomne i ulykker eller drap.

Pinker has some figures from Gurr which show the murder rate in Medieval London as having homicide rates from of around 50 per 100,000 during the 14th and 15th centuries (the present figure is more like 1.8 per 100,000). He quotes a figure from Carl Hammer showing that the murder rate in 14th century Oxford was 110 per 100,000 which is astonishingly high given how sleepy and civilised the place is today (this murder rate - calculated based on 36 cases of homicide between 1342 and 1348 - is akin to that of cartel ridden Ciudad Juarez in Mexico).

Are the figures accurate? Here we run into a number of problems. You might have noticed that the homicide rates are highly dependent on the population statistics. Michael Prestwich discusses this in Plantagenet England 1225-1360 (p507-508). One estimate he quotes is that London in the first half of the fourteenth century had a homicide rate of between 5.2 and 3,6 cases per 10,000 (equivalent to 52 per 100,000 and 36 per 100,000 meaning London was as violent as present day New Orleans).

Men dette kan altså bygge på feil befolkningsanslag.

However this estimate was based on the population of London being 35,000 to 50,000. It’s become increasingly clear that these estimates are wrong. For example it’s clear that building densities around Cheapside were extensive by the end of the 14th century – at levels not reached again until 1600 when the population was 100,000-200,000 including suburbs. According to Prestwich estimates of the city's population now reach as high as 107,900 to 176,000. At a population of 100,000 the murder rate would be 1.8 per 10,000 (18 per 100,000). This would make London’s murder rate equivalent to present day Atlanta or Pittsburgh. A slightly higher population estimate would make the murder rate equivalent to present day Boston across the Charles river from Stephen Pinker’s office – which seems unlikely. If that were correct then the question we would have to ask is why our present day cities are more dangerous than their equivalents in an age of comparative lawlessness?

What of the Mexican murder rate for Oxford? Prestwich says that the high figure may be explained by the fact Hammer used coroners records to come up with his statistics. Unlike the present day these report the circumstances of a mortality and do not distinguish between murder, manslaughter or accidental death – hence you end up with an extremely wide range of possible rates. Given the paucity of data – Pinker seems to have gone for the highest one in order to massage his thesis. Furthermore such records only cover a period of a few years and might reflect a one off crime wave.

En del tyder nok på at Pinker ikke har gått til kildene med et helt åpent sinn, for ikke å si ren tavle.

Vi tar bølgen

2011-11-13T21:56:00.000+01:00

Siden snøen ikke er kommet, tar vi en ny bølge for selveste sjøormen.

Som malt på stein

2011-11-09T08:00:00.001+01:00

Da var vi nesten tilbake til det etter hvert mye omtalte ordinære programmet.

Siden vi sommeren 2008 skrev om noen Steintavler til besvar, gjør vi det krevende journalistiske grepet å oppdatere saken med en utvidet versjon av en artikkel som Torleif Elgvin hadde i Vårt Land i forrige måned.

Saken handler altså om et NTB-oppslag om en steintavle som den israelske forskeren Israel Knohl i 2008 hevdet viste at ideen om Jesu oppstandelse skyldtes eksisterende jødiske forestillinger fordi en sentral setning angivelig skulle si om Messias at "På den tredje dag, bli levende".

At det allerede den gang kom kvalifiserte protester og i dag er enda større grunn til å avvise dette, er nok likevel ikke øverst på dagsorden hos NTB.

Vi gir uansett ordet til Torleif Elgvin.

Den israelske forskeren Israel Knohl har publisert flere spekulative tolkninger av Gabrielteksten: Den skulle handle om en lidende ’Messias sønn av Efraim’ som skal dø og få nytt liv på den tredje dag – altså en ’kristologisk tekst’ fra århundret før Kristi fødsel. Og evangelistene skulle ha brukt Gabriels åpenbaring som modell når de i ettertid skulle finne mening med Jesu død og tolke disiplenes visjoner av ham. En av linjene leste Knohl slik: ”På den tredje dag, bli levende!” Etter mye motbør fra skrifteksperter har Knohl justert sin lesning på dette punktet, men han fastholder at denne før-kristne teksten taler om en lidende Messias, Efraims sønn, og ble formativ for tidlig kristen tenkning. Men ordet som Knohl og andre leser som ’Efraim,’ tydes helt annerledes av skrifteksperten Elisha Qimron, og i så fall faller en viktig bærebjelke i Knohls argumentasjon.

Tvert i mot mener Elgvin at funnet understreker at sentrale tekster i Det nye testamentet står i en tydelig jødisk tradisjon og altså ikke er funnet på av kirken i ettertid, slik det har vært vanlig å hevde i den mest kritiske NT-forskningen.

Steinen kan kort sagt bidra til å styrke evangelienes troverdighet.

Jeg vil fastholde at Gabriel-teksten ikke rokker ved evangelienes troverdighet. Derimot planter den Jesus, evangelistene og Johannes på Patmos enda tydeligere i jødisk jord. Den gjør det sannsynlig at Jesus selv kunne regne med et messiansk gjennombrudd ’på den tredje dag’ - disse Jesus-ordene trenger ikke være konstruert av evangelistene i ettertid, slik mange NT-forskere mener. Jesus står i en levende jødisk samtidstradisjon når han taler om Messias-tegnet på den tredje dag og grunnlegger den nye pakts måltid.

Men når det synes hogget i stein at nye funn ikke kan styrke evangelienes troverdighet, sitter det nok litt langt inne for andre media enn Vårt Land å følge opp saken.

Siden Elgvin selv står i en forskertradisjon som Dekodet har sans og sympati for, og er den nordmannen som har arbeidet mest med Dødehavsrullene, anbefales generelt å rusle innom torleifelgvin.no.

Keith congratulated

2011-11-02T23:21:00.001+01:00

Siden det er 2. november er det bare å istemme en aldri så liten fanfare for en aldri så stor helt som stadig er aldri så lite aktiv.

Ellers fortsetter vi med det ordinære programmet om en dag eller tre. Må bare først få ferdig et bokmanus til forlagsgjennomsyn, et par foredrag, satt i gang et prosjekt og komme langt nok i forarbeidene til en bursdag.

Og lest noen bøker.

Kjettersk kjeller ut av mørket

2011-10-30T23:06:00.001+01:00

Men Kjettersk kjeller var ikke død.

Ved en eller (la oss legge til) annen skjebnens tilskyndelse er det slik at enkelte av oss i stedet for å lage blogg og slik forlyster oss noen kvelder og dager fremover med både jobb og om mulig enda mer skumle sysler.

Først ute er altså en frisk og gjenoppstanden Kjettersk kjeller som presenter neste arrangement - mandag 31. oktober (NB! NB! siden det er kjettersk vranglære på websidene deres) - på følgende freidige måte:

Kjettersk Kjeller la for et par år siden ned sin vandringsstav. Våre laurbær var behagelige å hvile på, men vi savnet rampelyset, autografskrivingen, skrikende fans og elvene av dyrt fransk brennevin. Så derfor, kjære venner, kan dere slutte å hulke og tørke tårene: Kjettersk kjeller vender tilbake, mer kjettersk enn noen gang - til og med i en kjeller!

Førstemann ut er, som seg hør og bør, ingen ringere enn selveste Mr Kjetter himself:

Mandag 31. [oktober] 2011 - Didrik Søderlind:

Anti-islamister, esoteriske Hitlerister og nasjonale anarkister: Moderne høyreekstremisme

Homlia-drapet på Benjamin i 2001 la daværende norske høyreekstreme bevegelser i dvale og fikk oss til å tro at trusselen var borte. Etter 22/7 har vi imidlertid erfart at det kan være viktig å følge med på trender innen dagens høyreekstremisme,

et landskap like kronglete som tittelen på foredraget. Og siden Kjettersk Kjeller er en salong tilegnet det bisarre og obskure, skal han særlig legge vekt på dem som forsøker å bruke forskjellige ungdoms- og subkulturer, som undergrunnsmusikk og nyreligiøse bevegelser, for å frelse sjeler.

Dermed er det bare å stige ned i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 med 70 kroner parat.

Det hele plinges av med antagelig den tradisjonelle Iron Maiden-fanfaren kl. 19, men Den Gode Cafés kjøkken vil i følge sterke rykter på Kjettersk kjeller websider være åpent fra kl. 17 for dem som trenger noe å styrke seg på før man trenger ned i dypet.

Smi mens tankekraften er varm

2011-10-27T08:00:00.005+02:00

Travle tider på hjemme- og bortefronten, så noe rolig på bloggen i det seneste og i det nærmeste, for å si det lettere tåkete i takt med tidsånden og tempoet.

Men når jeg først er innom, benyttes anledningen til å markedsføre facebooksiden til tankesmien Skaperkraft.

Grunnen bør være opplagt utfra hva den sier om seg selv.

Tankesmien Skaperkraft har som formål å stimulere til refleksjon, bidra til debatt og engasjere til aktiv samfunnsbygging. Skaperkraft baserer seg på individets egenverdi og vårt felles ansvar for utvikling av et bærekraftig og inkluderende fellesskap. Skaperkraft er inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tenkning slik det blant annet kommer til uttrykk i The Cape Town Commitment, Lausanne III.

Tankesmien har fem fokusområder som springer ut av verdigrunnlaget:

Tro og samfunn – troens rolle og relevans i en moderne og multikulturell velferdsstat
Relasjonisme – styrking av samfunnets fellesskapsverdier og sosiale kapital
Nyskaping og lederutvikling – frigjøre skaperkraft for å bygge fremtiden
Solidaritet – nasjonalt og internasjonalt
Helse og livskvalitet – om verdighet, etikk og ressursallokering i behandling og omsorg

Vi minner diskret om at det fortsatt er mulig å støtte arbeidet ved å bli partner.

Titten Tei i jungelen

2011-10-25T08:00:00.001+02:00

En rekke media rapporterer for tiden at en alien er fanget i Manaus-området i Brasil, selv om det så langt dessverre kun er på film og de feilstaver det Mamaus.

Men det er uansett alltid flott med bildebevis. Slikt understreker ofte mye tydeligere hva vi har med å gjøre.

Og det er altså … film i mer enn én forstand.

Les mer på om Titten Tei i jungelen på Skepsis.

Historisk fest

2011-10-22T16:59:00.008+02:00

Hvis det først er noen norske kirkehistorikere som fortjener et eget festskrift (og det er det nok), må det i hvert fall være Oskar Skarsaune.

Temaet for festskriftet til hans 65 årsdag er ikke helt overaskende jøder, hedninger og kristne i antikken og middelalderen. Og selv om emeritusen ikke selv har bidratt, holder innholdet mer enn mål, i hvert fall om man skal dømme av innholdsfortegnelsen gitt under.

Med bidragsytere som Reidar Hvalvik, Richard Bauckham, Craig A. Evans, Everett Ferguson og John Kaufman, Karl Olav Sandnes og Jan Schumacher, for å nevne noen, er det bare å springe på nærmeste bibliotek i påvente av Kindle-utgaven som kan hende blir klar innen historisk tid.

Det blir ikke mindre grunn til å ta på joggeskoene når man ser temaene i innholdsfortegnelsen.

Side 3-20 finnes på pdf her.

Rapsodisk

2011-10-20T17:30:00.009+02:00

Hvis du savner litt kognitiv dissonans i hverdagen.

Toleranse for tidsreiser

2011-10-17T19:07:00.003+02:00

Siden det altså leses mer enn tyske tegneserier i huset, kan røpes at det også foretas rituell lesning hver fullmåne av bøker om Bysants.

Og litt på toget.

Senest ute er Teen Time Travelers: Get Back To Constantinople, så vidt jeg kan forstå Lori Maynard første bok og kun gitt ut i Kindle-utgave.

Opplegget er enkelt - fire elever i 7. klasse (junior high school), Max, Henry, Mia og Ann, havner på mysteriøs vis i Konstantinopel i år 532. Ikke ved et magisk klesskap eller teppe, men med fly.

Ikke spør, vi lever da tross alt i 2011.

Heldigvis er dette akkurat hva de trenger for å løse noen heller ugreie lekseoppgaver.

På veien treffer de obligatorisk nok generalen Belisarius og keiser Justinian (alle reisende som befinner seg i Konstantinopel på denne tiden treffer dem, skal vi dømme etter romaner), samt den langt viktigere katten Procopius. Og en noe nesevis ape.

Nå er jeg muligens ikke helt i målgruppen, men Maynard har hjulpet meg å glemme NSB i opptil flere minutter av gangen.

Toleranse for tysk

2011-10-14T19:00:00.003+02:00

Den egentlige grunnen til at jeg leser Luc Orient og ser tyske programmer og den slags for tiden er selvsagt ønsket om å komme med i den hemmelige konspirasjonen som kan desifferere slike etteretningsrapporter.

Bokomtalen av Toleranz und Gewalt: Das Christentum zwischen Bibel und Schwert ("Toleranse og Vold - Kristenheten mellom Bibel og Sverd") sier det meste om hvorfor:

Der international renommierte Kirchenhistoriker Arnold Angenendt behandelt in seinem neuen Buch die heute gängigen Anklagen gegen das Christentum. Die Liste der aufgerechneten "Todsünden" ist lang: Leib- und Geschlechterfeindlichkeit, Erzeugung falscher Schuldgefühle, Anspruch auf alleinseligmachende Wahrheit und damit Intoleranz, Absegnung der Kreuzritter als Beihilfe am Tod unschuldiger Moslems, die Inquisition mit Folterung und Verbrennung der Ketzer wie der Hexen, die Mission als Kolonialkrieg bei Ausrottung ganzer Volksstämme, Antijudaismus als Wegbereiter des Holocaust. Eine "Blutspur" von neun Millionen Opfern habe das Christentum in der Geschichte hinterlassen. In Summe sei es eine altgewordene Weltreligion, die am besten abdanke.

Auf breiter Faktenlage fußend legt Angenendt souverän dar, was die religions-, kultur- und allgemeingeschichtlichen Forschungen zu diesen Anklagen in den letzten zwanzig Jahren erbracht haben. Die Ergebnisse sind frappierend

Det er i det hele tatt mangt som tas opp, fra anklager om en grunnleggende kropps- og kjønnsfiendtlighet og generering av falsk skyldfølelse til kolonikrig for å utrydde hele folkeslag og antijødedommen som en forløper for Holocaust. Vi snakker i følge kritikerne om et svært blodig spor gjennom historien, nærmere bestemt ni millioner ofre for en avlegs religion som det er best at abdiserer.

Agengendt har imidlertid gått gjennom alt dette ganske så grundig basert på et bredt faktagrunnlag fra seneste tyve års forskning. Når han så kan konkludere tildels motsatt eller i hvert fall annerledes enn mange har vært vant til å tenke, er det ikke underlig at noen kan oppleve at "Resultatene er slående".

Min erfaring når man hevder noe i retning av sitatet over er imidlertid at man fort havner i en bås som apologet og/eller en kirkehistorisk utgave av holocaust-fornektere. Det mangler ikke akkurat akademikere som har bygget mye motivasjon nettopp på dette negativet bakteppet, enten vi snakker om dem som i blant gir politiske begrunnelser for nytestamentlig forskning, tidlig kirkehistrorie eller har mer generelle oppgjør med alt som smaker av gudstro eller et konservativt kristent perspektiv.

Men nå er det vel engang slik i forskningens verden at ting endrer seg over tid, både fordi man finner nye kilder og fordi man leser mer av eldre kilder eller med større innsikt.

Det vi snakker om er altså en tysk historiker som går 60- og 70-tallets antikirkelige og ofte marxistorienterte historikere etter i sømmene. Ikke minst har han i kikkerten Karlheinz Deschners sterkt polemiske og etterhvert ganske lange serie om kristenhetens forbrytelser, Kriminalgeschichte des Christentums, som vi fikk en forsmak fra på norsk med Og hanen galte annen gang i 1972.

Imidlertid er det ikke opplest og vedtatt at senere generasjoners forskere bare må bøye seg for 60- og 70-tallets mest polemiske tekster. Det mangler forøvrig ikke kritikk av dem i samtiden heller, selv om man ikke alltid klarte å matche tonen og temperamentet, eller fikk for mye tone og temperament i svaret.

Nå betyr ikke dette at Angenendt - så langt jeg har klart å lese ham - underslår fakta. Det er ikke noe forsøk på å si at det ikke har vært korstog, hekseforølgelser eller oppgjør med kjettere, for ikke å si religiøst begrunnede kriger.

Det han gjør i stedet er ved en heller grundig analyse i fem hoveddeler å vise dels at en rekke av de klassiske anklagene er dårlig belagt og i tillegg usannsynlige og dels at kirkehistorien også har hatt viktige og verdifulle sider som har bidratt til å legge grunnlaget for toleranse og menneskerettigheter.

Noe av dette er behandlet i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998, og enda mer i fjor i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Men Angenendt er altså noe mer fagmann på feltet enn undertegnede, ikke minst på middelalderhistorie. Dermed får vi både brede analyser over temaer som toleranse og naturrett, samt diskusjoner av en del andre episoder i historien enn i mine bøker.

Nå er nok ikke alle emnene han behandler like avgjørende for alle, som f.eks. vurderingen av om det virkelig var slik at Karl den store lot halshugge 4 500 hedenske saksere. Denne såkalte massakren i Verden (Blutbad von Verden) har vært et viktig symbol for tyske nasjonalister, ikke minst fordi sakserne ble sett som den siste bastion av de egentlige germanere. Noen ser da også fortsatt dette som et eksempel på hvordan Karl den store brukte Det gamle testamentet som modell for sin kristningsvirksomhet.

Naziregimets bruk av episoden for sine formål har ikke akkurat dempet debatten.

Mye tyder imidlertid på at det kan ha vært omtrent tiendeparten som ble henrettet og resten deportert, uten at Dekodet egentlig føler seg i stand til å ta stilling til dette.

Basert på det jeg har klart å stave meg gjennom så langt er det bare å slutte seg til en av amazon-anmelderne som sier at

An diesem monumentalen Werk wird in den nächsten Jahrzehnten niemand vorbeigehen können, der sich ernsthaft mit der Geschichte des Christentums befasst. (Dette monumentale verket kan ingen som vil ta kristenhetens historie på alvor gå forbi i de kommende tiårene).

Skal vi se, hvor var Luc Orient-bøkene igjen?

Sensasjon: Hitler - ingen praktiserende katolikk

2011-10-12T15:00:00.001+02:00

Siden det fortsatt er enkelte som hevder at Hitler var praktiserende katolikk, har jeg skrevet om temaet på Verdidebatt uten at jeg mistenker mange for å bli veldig overrasket over konklusjonen.

Men det kan jo bli interessant å se hvilke bokser det kan åpne, basert på tidligere erfaringer i forumet.

Sekterisk aften

2011-10-11T14:00:00.002+02:00

Religion og ikke minst sekter er farlige, ikke sant?

Særlig disse satanistene eller var det Smiths venner eller hva de kaller seg for tiden.

Skulle noen bli med i en religiøs minoritet er det altså det samme som å melde seg ut av samfunnet til fordel for en voldelig overgrepsverden, der hjernevask og jungelens lov, for ikke å si patriarkatets, er øverst på dagsorden.

Ikke helt. Eller ikke bare. I hvert fall ikke alltid eller ikke stor sett. Ganske sjelden egentlig.

Heldigvis er det noen som tar på seg den modige jobben med å debugge myten om religiøse minoriteter. Vi snakker da ikke om Vakttårnets venner, men om forlaget Humanist.

Som inviterer til lansering av Audhild Skoglunds nye bok Sekter på Litteraturhuset i Oslo i kveld .

Vi stiller spørsmålet: Er religiøse sekter per definisjon farlige?

I sommer ble vi klar over faren ved å demonisere muslimer, men setter vi ikke også et farlig stempel på religiøse minoriteter når vi omtaler dem som sekter?

Audhild Skoglund er en av Norges fremste eksperter på området og hun har etter mange års forskning på religiøse sekter i Norge og resten av verden skrevet en innsiktsfull, avslørende og balansert bok.

Noen av temaene for kvelden vil være:

• Religion og vold
• Hjernevask
• Satanismeofrene
• Medienes behandling av religiøse minoriteter
• Avhopperfortellingene
• Sektavvenning og deprogrammering
• Politiske inngrep i religionsfriheten

Møt Audhild Skoglund i samtale med Arnfinn Pettersen og Tonje M. Viken, tidligere medlem av Trosbevegelsen, på Litteraturhuset tirsdag 11. oktober kl. 19.00.

Skulle du ikke møte opp frivillig, vil du bli kapret på gaten.

Null logikk

2011-10-11T11:00:00.001+02:00

Så var vi i gang igjen.

Nettavisen kan fortelle at

Dommedags-predikanten hevder verden går under 21. oktober.

I skrivende stund er det bare 10 dager igjen til verden går under, om vi skal tro dommedagspredikanten Harold Camping (89).

Ikke minst merker man seg hvordan enkelte av Campings fans uttaler seg.

- Jeg hadde mine tvil, men jeg forsøkte å skyve tvilen til side fordi jeg tror på Gud, sier Keith Bauer til nyhetsbyrået AP.

Logikken er grei: Fordi man tror på Gud må man tro på hva hvilken som helst gærning forteller deg at Gud har ment. Det er ikke helt enkelt å se hvordan en tro på Gud krever at jeg ikke må tro bare på numerologi, men på bestemte personers høyst spesielle fortolkninger av numerologi, samt årstall og tallrekker.

Hvordan er det så Camping ... regner på disse nummerne?

Camping legger bibelsk tidsregning til grunn for sine utregninger, og resonnerer som følger:

I bibelen sier Gud til Noah at jorden vil gå under om syv dager.

For om sju dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter og utrydde fra jorden alt liv som jeg har skapt» (Første Mosebok 7,4)

Bibelen setter samtidig likhetstegn mellom én dag og 1000 år.

Datoen for syndefloden er satt til 4990 før Kristus, og legger du til 7000 år, pluss ett for det manglende år 0, kommer du til 2011. Datoen 21. mai kommer Camping fram til gjennom en oversettelse fra den hebraiske kalenderen til den gregorianske med utgangspunkt i den jødiske fasteperioden.

Ifølge Campings utregninger varer dommedag i fem måneder, og jorden skal altså gå under 21. oktober.

Vi skal ikke ta noen runde om Noas ark igjen (f.eks. om hvorvidt fortellingen er ment lokalt eller globalt, om den er ment som en riktig tolkning av kjente lokale legender, om dette med Guds dom, om Arken kan finnes i dag osv.).

Men hvis Camping tenker som han gjør er det litt uklart hvorfor ikke Dommedag skal ta form av 40 000 år med regnvær, men det høres i og for seg greit ut etter denne sommeren.

At Storflommen var i 4 990 f.Kr. er det vel ikke akkurat ... bred enighet om, selv om det i det minste er konsistent med Campings egne vurderinger i en bok fra 1970. Da er det verre med dette akrobatiske krumspringet om at man må legge til ett år for "det manglende år null".

Sagt kort finnes ikke noe år null, eller noen tallrekke der første intervall er null. Det finnes en punkt 0, som er tidspunktet der intervallet fra -1 til 0 slutter og der intervallet fra 0 til +1 begynner. Mellom -1 og 1 er avstanden 2. Enten vi snakker år eller tall.

Det er dermed ingen grunn til å tro Camping. Dommedag var 21. oktober i fjor.

Det er bare å sjekke været.

München-kupp

2011-10-08T10:46:00.000+02:00

Mens vi er i gang med tysken.

Det kan gi noe ulike asssoiasjoner å fortelle om gamle helter i München, men dette er avgjort av nyhetene som fortjener stående applaus.

Selv om dirigenten er norsk og musikk et enda mer universelt språk enn tegneserier, hjelper det også her å huske noen tyske gloser - og grammatikk.

Litt Luc Orientalisme

2011-10-06T13:54:00.002+02:00

Siden enkelte av oss fikk livsvarige skader av å vokse opp med tegneseriebladet Tempo, er det ikke underlig at vi av og til skjelver i abstinens.

Utfordringen er dessverre at mange av seriene, både de opprinnelige og senere album, er skrevet på fransk for de belgiske bladene Tintin og Pilote. Og ikke oversatt til verken norsk eller dansk eller engelsk.

En av disse er den som i Tempo lød det anglofile navnet Kim West, på grunnteksten altså Luc Orient, laget av belgierene Eddy Paape og Greg, ikke helt ukjente fra enkelte andre kvalitetsserier.

Nå er det vel bare å tilstå at akkurat dette er en ujevn serie, men det er liten tvil om at ikke minst de første par albumene er lettere knallgode til mystiske spenningsserier uten høyere ambisjoner å være.

Vi snakker om intet mindre enn en europeisk variant av Lyn Gordon, med fysikeren Luc Orient i spissen, godt hjulpet av den geniale Doktor Kala og den billedskjønne og (som man sa om enkelte damer på 60-tallet) snarrådige Laura.

Til tross for en imponerende ansamling skurker, aliens, monstre, maskiner, fosser, sumper, de mest ymseste skarpe/giftige/varme/utslettende gjenstander, våpen og dikatorer, klarer våre tre helter den ene strabasen etter den andre, enten vi befinner oss på jorden eller på ... litt andre steder som stadige turer til paneten Terango.

Nå kan jeg til nød stavre meg gjennom franske overskrifter og slik, men heldigvis ble enkelte av oss også varig

rammet av tyskundervisning. Dermed er det en glede å oppdage at en serie album nå foreligger i samleutgaver på det språket.

Nærmere bestemt samles for tiden fire og fire album til den nette sum av 29,99 Euro via Amazon.de.

De første to er allerede ute og resten kommer nok med enkelte tider og stunder.

På fransk foreligger følgende album, for de mer frie og frankofile i blant oss.

Les dragons de feu Lombard 01/1969
Les soleils de glace Lombard 01/1970
Le maître de Terango Lombard 01/1971
La planète de l'angoisse Dargaud 09/1972
La forêt d'acier Lombard 01/1973
Le secret des 7 lumières Dargaud 02/1974
Le cratère aux sortilèges Dargaud 10/1974
La légion des anges maudits Lombard 01/1975
24 heures pour la planète terre Lombard 01/1975
Le 6ème continent Lombard 01/1976
La vallée des eaux troubles Lombard 01/1976
La porte de cristal Dargaud 01/1977
L'enclume de la foudre Dargaud 10/1978
Le rivage de la fureur Lombard 01/1981
Roubak - Ultime espoir Lombard 05/1984
Caragal Lombard 06/1985
Les spores de nulle part Lombard 02/1990
Rendez-vous à 20h en enfer... Le Lombard 10/1994

Er du lei av Lyn Gordon har du mulighet for en interessant europeisk avveksling. Og brushe opp et språk eller to.

Vi kommer tilbake med flere rapporter om tyske samleutgaver av andre serier i løpet av høsten. Stay tuned, eller hva det heter på tysk.

Upop i Spania

2011-10-05T08:00:00.004+02:00

Vi prøver igjen tappert å vende tilbake til det ordinære programmet, hva nå det handler om.

Men siden vi snakker om programmer og har vært innom den kanten noen ganger i det seneste, kan vi jo skotte over mot NRK igjen.

Der vi altså kan lese overskriften Norsk vikingprinsesse pop i Spania.

Så er spørsmålet hvem dette handler om. Harald Hårfagres datter på 800-tallet? En driftig dame innom på vei til Miklagard århundret etter? Til nød en som tok en avstikker fra Harald Hardrådes styrker på 1000-tallet?

Nei, det hele handler om en litt ... annen.

I 1258 ble Håkon Håkonssons datter Kristina giftet bort til en spansk prins. I år er det gitt ut fire spanske bøker om den norske vikingprinsessen.

Vi har altså altså å gjøre med det interessante fenomenet som oppleves stadig oftere, rett og slett at mange nordmenn ikke vet forskjell på vikingtid, norsk middelalder eller renessanse (alt før 1814 eller noe sånt ligger under et slags teppe) - og, om mulig verre, tror at europeere flest opplever vikinger som noe positivt.

Dermed blir det ekstra flott og romantisk å kalle noen for viking, eller som her, vikingprinsesse. Selv om navnet Kristina nok ikke er det mest ... norrøne jeg har hørt. Og hun altså levde 200 år etter at vikingtiden var over.

Saken blir ikke bedre av at vikinger ikke akkurat er pop i Spania. Det er kort sagt en klassisk norsk tabbe å tro at det er viktig og vakkert å identifisere noen med en gruppe som for alle praktiske formål ble oppfattet som lite annet enn pirater, draps og voldtektsmenn.

Det hele antar et enda mer absurd skjær når det viser seg at bakgrunnen for oppslaget er å få henne fram i lyset, som den hun var.

- Kristina snakker så lite, jeg ville gi henne en stemme, sier Freire, som studerte norsk middelalderhistorie og leste sagaen om Håkon Håkonsson av islandske Sturla Tordsson, utgitt i 1264, under forarbeidet med boken.

Forfatteren forteller at Kristina «snakker» bare to ganger i Tordssons saga: første gang etter ankomst til Valladolid, der hun kan velge ektefelle blant de fire kongsbrødrene og sier «Jeg velger don Felipe», som var den vakreste og yngste, og andre gang når hun fremsier sitt bryllupsønske til brudgommen: «Jeg ønsker et kapell til Hellig Olavs ære»,.

Som altså ikke er helt samme ønske som å plyndre kapeller og klostre.

Gud eller gudene?

2011-10-04T19:10:00.004+02:00

Siden den stormfulle debatten fortsetter (eller står i fare for å bli avblåst/bortblåst, alt etter som) i forrige bloggpost, styrer vi seilskuta mot en ny.

Ett av spørsmålene som blåste inn fra kommentarfeltet i sør var at

[S]iden troen på at en gud skapte universet og naturkreftene (nå velger jeg å holde kreasjonisme utenfor), ikke begrenser seg til én gud, den kristne guden, men man kan argumentere for at bakmannen er hvilkensomhelst gud.

Så hva er det som får deg til å da tro at din overtro er rett og at f.eks. ikke Zevs fra gresk mytologi er det sanne svaret?

Siden dette er et godt spørsmål, skal jeg forsøke å svare, selv om det kanskje ikke blir like folkelig eller tydelig hele veien. Men dette er om ikke annet så i hvert fall en type svar som unngår flere av grøftene som har å gjøre med kun å slutte seg til en lokal tradisjon, eller til det som er mest in for tiden eller som jeg får mest godfølelse ved.

Så er det godt mulig jeg går i noen andre grøfter, ikke minst siden det er umulig selv i en bloggpost av denne lengden å argumentere spesielt utførlig eller ta alle forbehold. Og så er det sikkert noen ord og uttrykk jeg i ettertankens grelle lys vil se at burde vært annerledes.

Men la meg først si at jeg ser at det er et premiss eller en påstand i spørsmålsstillingen som jeg oppfatter som feil. Og jeg tenker ikke da bare på lettere tendensiøse og ikke-faglige uttrykk som "overtro", men at det er etter mitt skjønn ikke er slik at det er mulig å argumentere for at "bakmannen er hvilkensomhelst gud".

Jeg har i hvert fall ikke sett noe slik argument og er ganske spent på hvordan det skulle være.

Nå er det ikke akkurat første gang jeg hører denne type spørsmål. Av en eller annen årsak har det dukket opp stadig oftere, senest under spørsmålsrunden fra salen i forbindelse med debatten i Bergen i forrige uke om Gud og/eller evolusjon.

Slik jeg har oppfattet en del av disse spørsmålene har det ligget bak en slags formening om at "det religiøse" (eller ikke-vitenskapelige) er helt subjektivt uten noen former for kriterier eller mulighet til å skille kamel fra kanel. Slik at hvis man først sier ja til det ene (f.eks. Jesus) har man ingen mulighet til å si nei til det andre (f.eks. Odin) uten å kreve særbehandling eller special pleading, omtrent som EU-forhandlinger.

Selv tenker jeg at dette blir en umulig subjektiv posisjon. Skal man da være konsistent er det vanskelig å unngå også å mene at det ikke kan eksistere gode grunner til å velge det ene fremfor det andre generelt sett når vi beveger oss utenfor naturvitenskapen og over på ting som har å gjøre med verdier og virkelighetsforståelser.

Hvordan går vi så fram?

Nå kan vi selvsagt gjøre dette veldig folkelig og enkelt (som i "jeg har møtt Jesus!"), men siden jeg selv ikke har gått den veien, og oppfatter at det ikke er den type svar som etterspørres, skal vi ta en lenger runde.

Litt kort sagt kan vi dele gudsbegrepene i noen kategorier.

Noen guder er skapte (slik som de greske gudene, som stammer fra titanene), andre er uskapte (som i den jødisk-kristne tradisjonen). Noen guder er mange (polyteisme), noen er én (monoteisme), noen er alt (panteisme). Noen er opplagte og polemiske konstruksjoner i nyere tid (spagettimonsteret), andre hevdes det at har vist seg i historien og det på litt ulike måter og med til dels ganske forskjellige meldinger (f.eks. i Bibelen, Koranen og Mormons bok).

Nettopp fordi det er grunnleggende og prinsipielle vesensforskjeller mellom disse er det mulig å gjøre ulike typer vurderinger.

Og da er det i hvert fall for meg nærliggende å spørre etter metode. Hvordan går man fram for å gjøre slike vurderinger? Naturvitenskap? Religionssosiologi? Fingeren i været? Utpressing? Mavefølelsen? Spørre foreldre? Mynt og kron?

En måte som har vist seg god når man skal vurdere mellom ulike alternativer (slik at vi unngår for mye special pleading) er den som kalles for koherensmetoden, slik Atle Søvik argumenterer for på forskning.no.

Han tar utgangspunkt i at

Religiøse mennesker kommer med alle slags påstander om Gud og verden, men kan slike påstander diskuteres og kritiseres rasjonelt, og i så fall hvordan?

For å svare på dette trekker Søvik inn koherenskriteriet.

Koherenskriteriet benyttes i mange vitenskaper. Det er mange ting man ønsker å teste som man ikke har direkte tilgang til, men som man tester utfra de implikasjoner man trekker av sin teori.

Når slike ideer testes må man både spørre om ideen i seg selv er konsistent, men også prøve å utlede konsekvenser og undersøke om disse konsekvensene henger sammen og hvordan de henger sammen med andre data man regner for sanne. Men mange empiriske tester i naturvitenskapen er indirekte tester der resultatene kan tolkes på flere måter og er forenlige med flere teorier.

På lignende måte som naturvitere spør om deres teorier er konsistente og gir koherente utledninger, kan man spørre om ideen om Gud er konsistent, og om det som kan utledes av gudstroen er koherent og hvor koherent det er med andre data vi regner for sanne.

Dermed er det ett spørsmål om det kan finnes noen som har "skapt universet og naturkreftene" (og det tar vi ikke i denne omgang), og ett annet (som er hva vi belyser her) hvilken "noen" vi snakker om.

Vi må likevel ta en runde innom første spørsmål siden en argumentasjon for eksistensen av noen som helst form for Gud/guder er noe av utgangspunktet for en diskusjon om nettopp hvilken Gud/guder.

Og der finnes ulike typer argumenter som - så langt de når (og det varierer) - kan hjelpe oss til å se noen rammer en eventuell Gud/guder må holde seg innenfor.

Vi har

Kosmologiske argumenter som peker i retning av at hvis det finnes en Gud/guder må dette være en kontingent (ikke-avhengig) og ikke-fysisk størrelse
Designargumenter som peker mot at hvis det finnes en eller flere designere, må denne/disse ha høy intelligens og gode evner til å planlegge og utføre
Moralske argumenter som forteller oss at hvis det finnes noe som vi kan forankre etikk, verdier og forpliktelser i, må denne ha en natur som er maksimalt god
Ontologiske argumenter som forteller oss at hvis det finnes en Gud, må dette være et vesen med maksimalt mulige (kvalitative) egenskaper inkludert nødvendig eksistens ("det vesen om hvilket ikke noe større kan tenkes")
Efaringsargumenter - altså at egne og andres eventuelle opplevelser av f.eks. bønnesvar kan peke mot at hvis det finnes en Gud/guder er dette noen som bryr seg
Historiske argumenter som handler om hendelser i historien som (mener man) vanskelig kan forklares eller forstås uten at det finnes en Gud/guder. De mest kjente her (og etter min oppfatning beste) er nok argumentene for Jesu oppstandelse (som ikke baserer seg på at teksten er ufeilbarlig). Sistnevnte vil kunne inngå i et mer spesifikt argument for en kristen Gud.
Occams barberkniv som er en tommelfingerregel som forteller oss at selv om det kan være bedre med to reparatører enn ingen reparatører, er det enkleste å se for seg én størrelse som både kan være ikke-kontingent og designer og maksimalt god og i stand til å svare på bønner og har reist opp Jesus fra de døde osv.

Generelt sett er det slik at denne type argumenter har vært benyttet overfor kun noen av gudsbegrepene vi har omtalt. De finnes primært innenfor en jødisk-kristen-islamsk tradisjon og i noen grad innenfor en hinduistisk. Når det er vanskelig å finne denne type argumenter i polyteistiske retninger, henger det antagelig sammen med at det er vanskelig å bruke dem til polyteistiske konklusjoner.

Så kan vi bruke et koherensperspektiv dels med utgangspunkt i disse argumentene for å komme enda videre i spørsmålet om hvilken "noen" vi snakker.

For det første må en slik noen være stor nok. Altså noen som er mektig nok til å skape alt det fysiske og alle naturlover. Ser vi nærmere på kandidatene kan vi argumentere for at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater, blant annet fordi de i følge egen mytologi selv er skapt - og det etter at resten av universet er skapt (hvis det da er mulig å si innenfor denne tenkningen at det er skapt). Og fordi noe slik som naturlover da ikke finnes, alt som skjer i naturen er uttrykk for gudenes luner.

For det andre må en slik noen ikke være betinget av noe annet, altså ikke trenge noe annet for å forklare seg selv. For trenger en gud noe annet, er det altså dette "noe annet" som er bak eller større enn denne guden. Her ser vi igjen at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater siden det er vanskelig å argumentere for at de har eksistert fra evighet eller ikke kunne vært annerledes (hvorfor ikke enda en havgud eller en havgud med kortere hår eller flere tenger i gaffelen?). På samme måte vil spagettimonsteret sakke akterut i kappløpet fordi det er satt sammen av ting som nettopp er betinget av noe annet (korn, kjøttboller, saus...)

For det tredje kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er bevisste nok til både å ha skapt et univers på et tidspunkt (altså som mer enn uttrykk for en lovmessig nødvendighet) og til å ha frembrakt moralske forpliktelser og lignende. Vi kan da argumentere for at et upersonlig, panteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut enn greske guder som på sin side kommer dårligere ut enn den jødisk-kristne tradisjonen.

For det fjerde kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er gode nok til å kunne gi oss et grunnlag for forpliktende moral og da kan vi igjen argumentere for at et panteistisk eller polyteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut.

Tar vi for det femte hensyn til mer historiske argumenter som de som er knyttet til Jesu oppstandelse, får vi enda flere forhold som henger best sammen med og peker mot en spesifikk kristen Gud.

For det sjette kan vi argumentere for at det er mer rasjonelt og henger bedre sammen om vi ser etter noen som også kan begrunne naturvitenskapens mulighet og verdi. Der vil mer eller mindre vilkårlige naturguder (som Tor og Hermes og Poseidon som altså ikke opptrer konsistent fra dag til dag) komme dårligere ut enn en evig lovgiver bak naturen, på samme måte som et organisk gudsbegrep (som i panteismen) vil være et mindre sannsynlig opphav til rimelig faste naturlover.

Det finnes flere forhold vi kan trekke inn (som noe som heter motforestillinger), men jeg avrunder der av tidsmessige grunner. Forhåpentligvis er det likevel mulig å ane at et slik tenkesett fort vil føre vekk fra gudene og i retning av Gud.

Skal vi vurdere en mer spesifikk Gud, må vi også se hvilken (om noen) åpenbart Gud som stemmer best med "filosofenes Gud". Det vil føre for langt å komme inn også på det her, men skal koherenstenkning brukes vil dette også handle om å vurdere hvorvidt elementer i en åpenbaring som stemmer dårlig med et helhetlig gudsbegrep kan omtolkes eller oppfattes som kulturelle forestillinger uten overføringsverdi. Og hvilke eksisterende tolkningstradisjoner som er mest åpne for den type vurderinger.

Selv har jeg landet på en rimelig klassisk kristen forståelse i voksen alder og vurderer den løpende i møte med egne og andres innvendinger.

For ordens skyld: Denne litt prinsipielle oppstillingen eller argumentasjonsstrukturen er ikke noe "bevis" for kristen tro. Men den bør kunne antyde at det er mulig å argumentere meningsfullt for mer enn hvilkensomhelst bakmann.

"Uredelige og fulle av logiske feilslutninger"

2011-10-03T15:29:00.001+02:00

Som noen kan ha fått mistanke om, ikke minst siden jeg har nevnt det noen ganger, er det en og annen skeptiker som ikke synes jeg alltid opptrer like ryddig og redelig.

Dermed henter jeg fram en bloggpost som lå ute noen timer i forrige uke. Siden det er kommet svar på utfordringen, legger jeg den ut igjen - inkludert tekstdeler som ble innbakt i en annen bloggpost om et tilknyttet tema.

Here it goes:

Det er ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker. Når jeg har holdt meg unna en del skeptikerfora de seneste årene er det fordi jeg i kjølvannet av nye ateister har erfart at mange forventer at jeg bruker mer tid på å forsvare at en kristen kan være skeptiker, enn på å lage godt skeptisk stoff.

Men noen ganger blir det nok noen smuler for drøye påstander, slik at det ikke er mulig å la dem ligge.

Som følgende melding på Skeptikergruppen på facebook 29. september.

Mitt inntrykk, og det er ikke bare mitt, av Davidsens argumenter, er at de er uredelige og fulle av logiske feilslutninger. At dette er en mann som mener seg å kunne mer om evolusjonsbiologi enn Dawkins, gjør ikke saken bedre.

Kommentarfeltet er herved åpnet, Yngve. For at dette skal ha statistisk signifikans antar jeg det kan forventes at du viser at minst halvparten av mine argumenter er slik.

Venter spesielt på sitatene som belegger at jeg mener jeg kan mer om evolusjonsbiologi enn Dawkins.

Ikke dumme ting

2011-10-01T17:45:00.014+02:00

Tilbake til vårt ordinære program.

Hva er det jeg leser for tiden når jeg ikke klager over alle som har den frekkhet å være uenig med meg?

Så mangt. Vi snakker litt her og litt der, spredt over ymse media, bunker og ett og annet nattbord. Det er rett og slett slik at jeg noen ganger er for rastløs til å lese for lenge i én bok om gangen, og heller hopper fra den ene til den andre, mens jeg tenker over stoffet, eller prøver som best å fortrenge det.

Med ett unntak legger vi denne gang det mer lødige og lettlivede til side.

Vi starter med de vanlige mistenkte.

Gunning for God - Why the New Atheists are Missing the Target av John Lennox er enda en av disse korte og klare bøkene som viser hvor grundig nyateister misforstår og/eller bevisst karikerer kristen tro og tanke, siden det ikke alltid er lett å vite hva det er de egentlig driver med.

Som Oxfordprofessor (i matematikk) har forøvrig Lennox debattert Dawkins og Hitchens ved en rekke anledninger om temaer som Guds eksistens, tro og vitenskap og om det finnes gode grunner til å være kristen.

Med Lennox nasjonale og faglige bakgrunn bør det ikke forbause at boken er logisk og lettlest, for ikke å si litt fornøyelig her og der - tross seriøse og til dels alvorlige temaer som om religion (eller ateisme) forgifter alt, om det er mulig å argumentere rasjonelt for Jesu oppstandelse eller om forsoningsløren er uetisk.

Siden miraklenes tid ikke er forbi hender det imidlertid at jeg leser om noe annet enn nyateisme.

Rip Kirby, Volume One: 1946-1948 av selveste Alex Raymond (mannen bak den opprinnelige Lyn

Gordon-serien) er en flott skrevet og enda flottere tegnet serie om en amerikansk privatdetektiv som foretrekker å bruke det som er bak hans briller fremfor det som måtte befinne seg under eller hengende i beltet, for ikke å si i skulderhylsteret.

Det hele foregår i et heller overklasseorientert amerikansk etterkrigssamfunn mens obligatoriske motsetninger og spenninger lurer bak en til tider rosenrød eller for så vidt rå overflate, enten vi snakker sosietets- eller universitetsmiljøer, gangstere eller gærninger, for ikke å si damer og dørvoktere.

Hitchhiker's Guide to Jesus, A Reading the Gospels on the Ground av Bruce N. Fisk er en lettere genial populærfaglig reiseguide til den historiske Jesus.

Jeg har til gode å se noen som har klart å formidle såpass mye kunnskap og kildevurderinger i en mer morsom og meningsfylt form. Det vil ikke forundre meg om denne boken kan bli en aldri så liten klassiker på innføringsstudier ved opptil flere universiteter og høyskoler. Eller oppslagsbok for de av oss som beveger oss i noe som ofte kalles hverdagen.

Den vil i hvert fall få en aldri så liten hedersplass i en bokhylle ikke langt fra meg.

The Beast of Revelation av Kenneth L., Jr. Gentry er en populærversjon av hans doktorgradsavhandling Before Jerusalem Fell: Dating the Book of Revelation. Gentry argumenterer svært godt for at Åpenbaringsboken er skrevet for og om en samtid og ikke som en dagsaktuell profeti. Han røper raskt at Nero er det mye omtalte dyret og viser ved til dels svært detaljerte indisier at boken nok er skrevet på 60-tallet, altså omtrent en generasjon tidligere enn det har vært vanlig å tenke.

Som N.T. Wright oppfatter han også at svært mange apokalyptiske trekk i Det nye testamentet handler om ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.

I det hele tatt ingen god bok for tilhengere av Left behind og alt dets vesen. Eller de dessverre litt vel mange kristne konspirasjonsformidlerne som ser Antikrist bak hver busk. Eller i hvert fall annen hver.

The Nature of Nature: Examining the Role of Naturalism in Science, redigert av Bruce L. Gordon og William A. Dembski, er til tross for hva man kan mistenke ut fra navnet på redaktørene ingen propagandabok om intelligent design, men en interessant samling fra mange vinkler.

Det er selvsagt aldri stor tvil om hva redaktørene mener, men det gir en artig og ambisiøs spennvidde med bidragsytere som Ronald L. Numbers, Robert C. Koons, David Berlinski, Michael Shermer, Alan Guth, Michael Ruse, Francis Crick, Roger Penrose, William Lane Craig, Howard J. Van Till og Steven Weinberg.

For ordens skyld understrekes at dette ikke er en bok man uten videre tar med på bussen. Det handler ikke bare om at stoffet til tider er ... kompakt, men at den er på 963 sider, fordelt på 41 kapitler og 36 bidragsytere, hvorav 3 nobelprisvinnere.

Hovedspørsmålet som tas opp er hva i all verden dette dyret "natur" er for noe, og om det er mulig å nærme seg dette forskningsmessig på andre måter enn ved å forutsette at alt som skjer i naturen er ... naturlig og/eller om dette i såfall sier noe om hvorvidt alt som eksisterer er denne omtalte natur (hva nå det er).

Altså er det beste og mest grunnleggende forklaringsprinsippet i virkeligheten å finne i noe rent materielt, eller må vi lete i noe ikke-materielt?

Det er vel å overdrive å si at man ser ut til å bli enige (uten at jeg altså har lest alt ennå), men det er godt å se at et såpass viktig spørsmål behandles i en noenlunde offentlig og i det minste bred samtale, tross noe mindre interaksjon enn ønskelig.

Boken anbefales ikke minst for dem som måtte tenke at det å trekke inn noe ikke-materielt som forklaringsmulighet nærmest per definisjon er å forlate virkeligheten, eller i det minste lefle med det irrasjonelle. Men det er altså noe som vi ikke bare kan definere, vi må også argumentere for at det er slik, noe som det altså gjøres ganske så omfattende fra ulike hold og med noe ulike konklusjoner over nesten tusen sider.

Nettopp spenningen mellom ulike typer filosofier og forklaringer er også et tema i neste bok på nattbordet, til venstre for spøkelsesdetektoren.

Paranormal America: Ghost Encounters, UFO Sightings, Bigfoot Hunts, and Other Curiosities in Religion and Culture av Christopher Bader, F. Mencken og Joseph Baker er en interessant, seriøs og lettlest gjennomgang av ulike sider ved amerikansk kryptozoologi og alternativtenkning.

Boken gir en nyttig blanding av statistikk om hvor mange som faktisk mener hva om slike fenomener og ikke minst stort sett gode, religionsfaglige vurderinger av koblingen mellom oppfatninger av UFO'er, Big foot og spøkelser og ulike former for religiøsøitet.

Den er forøvrig utmerket anmeldt av Asbjørn Dyrendal.

Jesus, Paul and the People of God: A Theological Dialogue with N. T. Wright, redigert av Nicholas Perrin og Richard B. Hays, er som noen muligens vil gjette av tittelen, en teologisk samtale fra en konferanse på Wheaten i 2010, mellom venner og kritikere om og med den etter mitt skjønn heller fabelaktige engelske nytestamentlige historikeren N. T. Wright.

Er du interessert i å se mer på den historiske Jesus og Paulus, inkludert hva i all verden disse to faktisk ser ut til å ha kunne ment (og her har Wright en rekke spennende korreksjoner på tidligere tanker), kommer du ikke lett utenom denne samlingen.

God's Own Party: The Making of the Christian Right av Daniel Williams er av de mindre sensasjonalistiske vurderingene av hvordan den kristenorienterte amerikanske høyresiden vant fram, eller i det minste vokste seg sterk nok til å få grader av politisk innflytelse.

For en gangs skyld i slike bøker er det lite å arrestere når det gjelder omtalen av f.eks. Francis Schaeffers betydning. Han forstås langt mindre ekstrem og dominionistisk enn myten vil ha det til, selv om sønnen Franky i en periode dyttet ham vel langt til høyre.

Og mens vi er i gang med å lenke til Dyrendals anmeldelser kan vi lenke til Dyrendals anmeldelse.

Det ligger flere bøker strødd rundt her og (la meg legge til) der, men dem får vi ta en annen gang.

Nok nå.

Stop saying stupid things like that

2011-09-30T12:00:00.004+02:00

Som jeg har vært inne på noen ganger (direkte eller indirekte, som f.eks. her og her og her og her) er det ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker.

For enkelte høres nok dette ut som om jeg skulle si jeg har plantet blomster i firkantede sirkler i hagen. Eller er en beskjeden bergenser.

Når jeg har holdt meg unna en del skeptikerfora er det fordi jeg litt vel ofte har endt med å bruke mer tid på å forsvare at en kristen kan være skeptiker, enn på å lage godt skeptisk stoff.

Og fordi det virvler opp en storm av nyateiske myter om at troende enten er mindre begavede eller lever i en splittet virkelighet, at kirken nådeløst forfulgte vitenskapsmenn i frykt for at de skulle oppdage noe i strid med kirkens lære, at man av religiøse grunner mente jorden var flat eller i hvert fall var sentrum av universet og i det hele tatt at tro er det motsatte av viten.

Og at kun en ateistisk skeptiker er en ekte skeptiker.

Dette er dessverre ikke noe jeg finner på. Og det er - like beklagelig for skeptikerbevegelsen - et internasjonalt fenomen. I stedet for å involvere mennesker av mange slags livssyn og bakgrunner i kampen for rasjonalitet og vitenskap, støter man fra seg mange på feil premisser.

Dess mer jeg tror jeg selv står for Rasjonaliteten, dess vanskeligere er det å tenke at de som er uenige med meg kan være rasjonelle.

Fremfor å lykkes med en bredere bevegelse, er faren at man ender som en ateistisk arena, og selv da bare for ateister av en viss type. I stedet for en samlende interessegruppe kan man få et splittende fokus på hva man oppfatter som Korrekte Konklusjoner (TM). Noen ganger også når det gjelder hvordan de skal målbæres.

Nå betyr heldigvis ikke dette at det ikke finnes oppegående og romslige ateister med mer enn én tanke i hodet om gangen. Selv om vi ikke har samme livssyn er det ikke vanskelig for mange ateister å takke meg for det jeg bidrar med i skeptikersammenheng, i artikler og bøker, blogger og riksdekkende media.

Men for andre holder det altså ikke å holde foredrag eller skrive skeptisk om alt fra troen på at pyramidene er bygget av utenomjordiske eller er basert på blueprint fra Atlantis, via konspirasjonsteorier som Zeitgeist og helbredelsespredikanter til skattejakt på Oak Island og HAARP-teknologi. For ikke å si en bloggpost eller to om kultarkologi, kryptozoologi og resten av feltet.

Nei, tror man på Gud, eller til og med er kristen, er man avslørt. Tilliten til ens skeptiske evner blir ikke bedre om man i tillegg kommer med synspunkter som ikke stemmer med skolens lærebøker, som hardnakket å hevde at man i middelalderen ikke mente at jorden var flat - og uten alltid å oppgi kilder.

Og noen ganger si ting i oppsummerende setninger uten fotnoter og forbehold.

Nå betyr ikke det at jeg hevder jeg har rett i alt jeg sier. Eller at jeg alltid uttrykker meg med samme tyngde som en doktorgradsavhandling. Men jeg må tilstå en viss oppgitthet over ivrige skeptikere som slår om seg med uttalelser om meg, eller sår mistanker, uten å se synnerlig mye etter om det er grunnlag for det.

Men dette handler altså ikke bare om meg. Det handler om en skeptikerbevegelse som utviser svært mye av de samme trekkene som andre bevegelser der ideologi og korrekthet tar overhånd.

Det er kort sagt ikke bare ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker, det er ikke bare ikke alltid like enkelt å være skeptiker.

Som i behandlingen av "skeptikerrypa" Rebecca Watson, som omtalt på Pharyngula.

Rebecca Watson takes a moment to vent about the internet bile aimed at her, and it’s a depressing read. Who would have imagined a mild admonition to “guys, don’t do that” would turn into months of seething hatred and demonization? As she documents, there are whole sites and ongoing threads dedicated to trashing her and anyone associated with her.

Lite hyggelig lesning.

The saddest part of this whole contemptible witch-hunt, though, is that several of the people who are still spittle-spewing ranters against the Skepchicks were also appreciated members of the skeptical community, who have unfortunately done a fine job of isolating themselves with their obsessive hate-mongering and slander.

Sånt styrker dessverre ikke tillit til noe som bør være en rasjonell, redelig og raus bevegelse.

Det blir ikke bedre av at Rebecca selv lar iveren ta overhånd når hun ønsker å få folk fra å stemme på den republikanske kandidaten Rick Perry, som i videoen under.

Selv om mange kan være enige i hjertesukkene om dødsstraff og antivitenskapelighet, er det dessverre typisk at Rebecca går i en annen antivitenskapelig felle når Perry til forsvar for hans midretallsstandpunkt i klimadebatten trekker Galilei-kortet (han var jo også "outvoted"...) .

Christians, can you please stop doing that, stop saying stupid things like that, because Galilei was outvoted by The Church. Other scientists knew he was most likely correct about the earth going round the sun. It's The Church that had a problem with what he is saying and executed him for it. Yey - execution...! (ca. 2.49-3:19)

Selv om Rebecca straks hun ble gjort rede på feilen dementerte at Galilei ble henrettet, er inntrykket uendret. Galilei ble forfulgt fordi kirken fryktet hans vitenskapelige avsløringer. Andre vitenskapsmenn i samtiden visste at han sannsynligvis hadde rett, men våget ikke si noe.

Disse mytene og imaget de skaper er vanskelige å bli kvitt fordi de er så hendige som baktepper, soundbites og slagord. De ligger lett på tunga i oppgjør med alle man er uenig med politisk eller etisk - eller opptrer dustete i vitenskapelige spørsmål.

Og hun er ikke akkurat alene som skeptiker i å spre slike myter, slik jeg har tatt opp f.eks. her og her og i en og annen bok.

Dette gjør det ikke umulig å være kristen skeptiker generelt, men det gjør det vanskelig å få ørenslyd til å formidle noe skeptisk i skeptikermiljøer...

I stedet for å lytte til skeptiske synspunkter synes det som om litt vel mange ser det hele i en sammenheng der det er opplest og vedtatt at kristne (se bare på Kirken og Galilei!) egentlig må være i mot ny vitenskap og kunnskap. For ikke å si alminnelig sunn fornuft.

Tilløp til å spille skeptiker er dermed så mistenkelig at man stadig må påpeke at denne skeptikeren er ... kristen (hva er egentlig motivet hans?!), så tvil om hans redelighet eller hevde han ikke kan argumentere uten åpenbare logiske feilslutninger.

Og muligens litt mer for seg selv tenke at han minimum må ha tungt for det når han ikke ser den helt opplagte motsetningen mellom kristen gudstro og en vitenskapelig holdning.

Nå skriver jeg noen sider eller sytten om dette i boken Svar skyldig - om nye ateister og New Age, men den er dessverre for mitt julebudsjett utsolgt (ny utgave kommer ikke før neste år). Dermed kan det nok være behov for å gjenta noe i bloggposter fremover.

Og i kommentarfeltet under, etterhvert som rødblyantene kvesses.

Tyrkerfaren - eller moren?

2011-09-29T16:00:00.025+02:00

Når det kommer oppslag som dette i Dagbladet om at noen Rokker ved grunnlaget for den tidligste nordiske historien, er det ikke alltid enkelt å vite hva som er journalistens ord og hva som er ekspertens.

Ingressen stiller det friske spørsmålet "Var Olav den hellige en huner?"

Saken er basert på en ny bok av arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

I SIN STERKT kontroversielle nye bok, «Iron Age Myth and Materiality - An Archeology of Scandinavia AD 400-1000», utgitt på det britisk/amerikanske vitenskapsforlaget Routledge i disse dager, mener Lotte Hedeager at den gammelnorske migrasjonshistorien om Odin og æsene - Snorres beretning i prologen til Edda - er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.

Og siden hunerne og andre nomadefolk kan ha okkupert hele eller deler av eller bosatt seg i Norden i folkevandringstiden, kan det være at "norske heltekonger som Olav den hellige og Olav Tryggvason var av hunisk avstamning".

Nå er det ikke til å komme fra at dette etter hvert altså blir noe ... vagere enn i ingressen.

Det hadde jo gått mange århundrer siden hunerne var der. Men forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt, skulle det ikke undre meg om det faktisk var en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten. red.), sier arkeologiprofessor Lotte Hedeager.

Men at Olav den hellige kan ha vært 128-dels huner, eller til og med 64-dels, hadde nok ikke slått like mye journalistisk.

Også andre gamle helter ropes inn i kampen.

Nesten det samme mente Snorre Sturlason. Ned gjennom århundrene ble han avfeid og latterliggjort av kirken og kongemakten - og i de seinere år av store deler av akademia - for sine beretninger om den tyrkiske hærføreren Odin og hans ferd med folk og språk til nordområdene?

Mens andre kanskje har fått inntrykk av at Snorre faktisk er blitt hyllet i noen generasjoner, bortsett fra ved historiske institutter?

Såpass mye at Thor Heyerdahl ga ut flere bøker basert på omtalte Odins angivelige innvandring til Norden uten at historikere lot seg ... imponere (se også denne).

En innvandring som altså skildres i Dagbladet som å handle om den tyrkiske hærføreren Odin. Altså et folkeslag som ikke bosatte seg i Lilleasia eller Kaukasus før lenge etter en eventuell historisk Odins tid. Riktignok kan hunerne (muligens) regnes som et tyrkisk folkeslag, men det åpner for atskillige grader historisk misvisning å kalle dem for tyrkere.

Men dette handler om langt mer enn navn på folkegrupper. Gro Steinsland skriver rett ut om Heyerdahls konstruksjoner at

Alt dette er morsomme og tidstypiske fortellinger fra 1200-tallet. I kjent stil henter Snorre fortellingsmodeller og teorier fra sin samtids lærde tradisjoner. Jordanes' historie om goterne fra 500-tallet var et slikt verk som ble tradert og som inneholdt mye stoff om germanske folkegrupper og deres historie. Mange av dem regnet avstamning tilbake til Odin. Med sin versjon av forhistorien mente Snorre å gi nordboene en fortid som var på høyde med den de øvrige folkeslagene i Europa smykket seg med.

Noe som gir et litt annet inntrykk enn når Dagbladet legger opp til at dette var rystende i samtiden:

IFØLGE SNORRE ble Odin og hans tyrkere forfedre for de nordiske kongeættene, Ynglingeætten i Norge/Sverige og Skjoldungene i Danmark. Det var jo rystende nok for både konge- og kirkemakt på Snorres tid.

Mye taler altså for at journalisten har skrevet mer enn ingressen.

Skeptikerradaren blinker ikke svakere av stoff som at

Hedeager påviser - nær sagt ned til minste detalj - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - kan ha vært huniske!

Å påvise ned til (nær sagt) minste detalj høres ut som å gå noe lenger enn det er grunnlag for ut fra middelalderkrøniker og mer mytologisk materiale. Det minner kort sagt mer om kultarkeologi enn Institutt for arkeologi. Men hvis man først påviser noe, forventes vel et svar med noen streker under. Som at de nordiske kongeættene var huniske.

I stedet ser vi altså ikke annet enn at de kan ha vært det. Men da har man altså egentlig ikke påvist så mye.

Tilliten til boken, eller til gjengivelsen av den, blir ikke større når vi ser at

Lotte Hedeager støtter seg bl.a. til den forlengst glemte danske forskeren Niels Lukman som i en forelesning for sin doktorgrad på tysk i Leipzig under krigen hevdet at hunerne var i Skandinavia, ikke bare på et kort besøk, men at de hadde makten i området over lengre tid. Lukmans forelesning har vært lite kjent utenfor Tyskland, er aldri blitt oversatt til noe nordisk språk og har vært akademisk ignorert.

Det var midt under den tyske okkupasjonen og danskene var i sterkt behov av noen helter som de kunne støtte seg til. Og der kom Niels med helter som viste seg, de største av dem, å være hunere, gotere og heruler, skrev en kollega som var til stede i ettertid.

Med andre ord snakker vi om en form for politisk eller nasjonalistisk motivert forskning, altså ikke det som normalt styrker tilliten til kildetolkninger. Uten at det er tatt forbehold om noe slik i artikkelen eller stilt et aldr så lite oppfølgingsspørsmål.

Heldigvis får eksperten selv ordet til sist.

Det er min hypotese at hunerne var den viktigste omformende komponent i Europa etter romernes tid. Historiske kilder, poetiske beretninger, ikonografi og dyrekunst, såvel som mengden av romersk gull, peker alt sammen mot hunerne, skriver Lotte Hedeager i sin nye bok.

At Hedeager har levert en interessant hypotese er det liten tvil om. Men den trenger nok bedre talsmenn enn tabloider.

Gud og/eller evolusjon?

2011-09-27T11:30:00.001+02:00

Da står jeg om ikke lenge på farten til Bergen for å lede en paneldebatt i regi av Bergen Kristelige Studentlag på Studentsenteret kl. 18 om Gud og/eller evolusjon mellom de to herrer

- Professor Jarl Giske, ved UiB (med tanker som f.eks. dette)
- Professor Peder Tyvand, ved UMB (med tanker som f.eks. dette)

Ingen av disse er kjente for å være spesielt skuddredde, så mye borger for en frisk forestilling der panellederen mer må stogge enn stimulere debatten.

Ellers er det i hvert fall seks svar på spørsmålet.

Ja takk, begge deler
Ja takk begge deler, men det er ikke så farlig med evolusjon (ID)
Gud, (makro)evolusjon finnes ikke (kreasjonisme)
Ja takk begge deler, men så er nå alt likevel Gud (panteisme)
Evolusjonen, Gud finnes ikke (ateisme)
Evolusjonen viser at Gud ikke finnes (neoateisme)

Tolker jeg herrene rett vil diskusjonen stå mellom punkt 1 og 2, muligens med spredte byger av 3.

Ett millenium eller hundre.

2011-09-26T22:57:00.003+02:00

Og der nådde Dekodet 100 000 treff.

Spas.

For ikke å si lettere overveldende. Samt noen smuler forpliktende.

Hva skal vi skrive om nå da?

*Google "flat jord"*

NRK's usanne «sannheter»

2011-09-26T12:30:00.005+02:00

Man skal ikke ha snakket mange sekundene med folk eller forskere flest før man oppdager at de har for alle praktiske formål samme fortelling i bakhodet om tro og vitenskap.

Den går kort og greit ut på at Kirken hadde så mange og sterke begrensninger i hva det var tillatt å mene i den mørke middelalderen, at vitenskapen ble holdt tilbake i tusen år. Noe som farger alt fra leksika og lærebøker til foredrag og vorspiel.

At det i stor grad var motsatt, er de færreste i stand til å tenke. Vi hører kort sagt aldri i nyhetene eller på nachspiel at moderne vitenskap vokste fram et godt stykke på vei takket være Kirkens støtte til universiteter og forskning siden i hvert fall 1100-tallet.

Godt hjulpet av en tro på Gud som en rasjonell skaper og lovgiver, også av prosesser i naturen.

Etter runden om paven og titallssystemet for et par uker siden hadde jeg vel tenkt at i hvert fall NRK kunne besinne seg noe. Men siden forestillingene er så inngrodde var det vel bare å vente å observere i teleskopet at man fortsetter i et mer mytologisk enn historisk farvann.

Dermed gjengis her litt bearbeidet innholdet i en mail jeg sendte til de ansvarlige.

Selvsagt handler dette om popularisering, og at det da fort kan bli sagt upresise ting i beste mening. Men det tilhører unntakene at dette gjøres på måter som blir opplysende og ikke bare forvirrende og fordomsfremmende.

Denne gangen gjelder dette nærmere bestemt Vitenskapens usanne «sannheter». I et ellers interessant oppslag om effekten på gamle sannheter hvis det viser seg at det er hold i at noe kan bevege seg raskere enn lyset, hevdes at det blant "vitenskapelige teorier som i ettertid har vist seg å være feilaktige" er

«Jorda er flat og befinner seg i universets sentrum»
- I tusener av år trodde menneskene at jorden var flat og befant seg i universets sentrum."

Med andre ord at det var en etablert vitenskapelig teori at jorden er flat, noe som det ikke er ... enkelt å finne belegg for i kilder.

Videre kalles forestillingen om at jorden er i sentrum som "Det navlebeskuende verdenssynet". Det legges med andre ord opp til at dette handler om vårt ego og ikke om rimelig opplagte, naturlige og "Occams razor"-baserte konklusjoner - gitt observasjonsmulighetene før vi fikk gode nok teleskoper på 1600-tallet.

En slik verdiladet omtale av en matematisk og empirisk legitim modell blir uansett veldig pussig - det virker som om det man sier er at fortidens mennesker på dette punktet var selvopptatte, mindre begavede og opphengt i religiøse modeller.

Jeg tror ikke bare Ptolemaios ville reagert på det.

Når Jo Røislien bringes inn for å kommentere det hele på slutten av oppslaget, har han altså så god medvind fra en serie misforståelser og lettere tendensiøse tolkninger at det er vanskelig å styre unna skjærene:

Matematiker Jo Røislien mener det ligger i vitenskapens natur å kontinuerlig justere og modifisere teorier.

– Det er det som skiller vitenskap fra religion. Vi forholder oss ikke til sannheter, men lager hele tiden bedre og bedre forklaringer hele tiden, sier han.

Røislien minner om at vitenskap i «gamle dager» ikke hadde det samme kunnskapsgrunnlaget eller forskningsmetodene vi har i dag og dermed heller ikke de samme forutsetningene til å teste teorier.

– Ideen om at jorda er i sentrum, var ikke basert på vitenskapelig observasjon men på religiøse tanker. Hvis noen hadde sagt i dag at jorda er flat, ville vi ha satt oss i en båt i morgen og ro ut for å finne ut av det selv. Vi vet nøyaktig hva vi skal gjøre for å teste om det holder mål, sier Røislien.

Det interessante er at denne vitenskap mot religion-tanken synes å være begrunnet i at man før mente at jorden er flat og i sentrum av universet. Dette er imidlertid beviselige nettopp usanne "sannheter".

For det første viser samtidige kilder at man både før og etter universitetenes fremvekst i middelalderen så på jorden som en kule.

For det andre viser samme kilder at det i i svært liten grad ble argumentert religiøst for vitenskapelige standpunkter. Det var tvert i mot et hovedpoeng for teologer og tenkere som Aquinas på 1200-tallet at man måtte skille mellom konklusjoner som bygget på naturvitenskap (eller naturfilosofi som det het) og på åpenbaring (altså teologiske studier av Bibelen). Ikke fordi disse var i motsetning til hverandre, men fordi de handlet om ulike forhold.

Skulle man vurdere om jorden var rund, gikk man ikke til Bibelen, men til fysikken og astronomien.

I antikken, senantikken, middelalderen og renessansen var ideen om at jorda er i sentrum basert på vitenskapelige observasjoner og modeller - og ikke på religiøse tanker.

I beste/verste fall var religiøse tanker "etterpåklokskap", eller - som hos Pythagoras - en integrert del av naturfilosofien. Når man så at noe stemte med gjeldende bibeltolkninger, ble dette selvsagt trukket tettere inn til brystet enn andre tolkninger.

Dermed kunne man i perioder omfavne vitenskapelige teorier i overkant sterkt og rynke på nesen hvis noen hevdet at det forholdt seg annerledes enn hva hedersvundne matematikere, astronomer og teologer hevdet.

Men det er ingen eksempler på at vitenskapelige teorier i utgangspunktet er basert på religiøse standpunkter, selv om man før det kom gode vitenskapelige teorier eller modeller kunne bruke Bibelen som kilde, f.eks. i spørsmålet om jordens alder.

Selvsagt kjenner alle til at Den katolske kirken tok et oppgjør med Galilei, men det handlet ikke om at man bygget vitenskap på religiøse modeller. I stedet gikk dette kort fortalt på at Galilei utfordret Kirkens autoritet/monopol når det gjaldt å tolke Bibelen - og det i en svært urolig tid (motreformasjon og 30-årskrig). Saken ble ikke bedre av noe begrensede diplomatiske evner som gjorde at han la seg ut med tidligere støttespillere som paven.

At han ble dømt til husarrest på sitt gods er en skamplett på Kirken, men ikke noe argument for at man bygget vitenskap på religiøse forhåndskonklusjoner.

I motsetning til dagens media som altså sjelden kommer lenger enn forhåndskonklusjonene på dette feltet. Dermed leser vi også at

Den italienske astronomen og fysikeren Galileo Galileis observasjoner av Jupiters måner i 1610, støttet opp under teoriene til Kopernikus. Dermed mistet jorden posisjonen som universets sentrum.

Igjen ser vi altså en svært simplistisk fremstiling av en stor og lang debatt der Galilei faktisk verken beviste noe eller hadde rett. Han brukte f.eks. tidevannet som "bevis" på at jorda beveget seg, og holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner, noe som gjorde at hans modell ikke stemte med observasjonene.

Først når Kepler fikk gjennomslag for sin modell med ellipsebaner (en modell Galilei kjente til, men valgte å overse) begynte modellene å stemme med observasjonene, og med Newton fikk man også en bedre fundert matematisk modell enn den ptolemaiske.

Det var forøvrig mye annet som ikke var enkelt å forklare innenfor en solsentrert modell på 1600-tallet, f.eks. parallakseproblemet (altså hvorfor ikke også fikstjernene beveget seg, hvis jorden gjorde det), som ikke ble løst før på 1800-tallet. Likevel gikk Den katolske kirken og jesuittene for alle praktiske formål over til det heliosentriske systemet i andre halvdel av 1600-tallet da det forelå bedre modeller og indisier enn på Galileis tid.

Forståelsen av Galileis avgjørende betydning er mer en arv fra behovet for heltefremstillinger hos 1800-tallets gryende vitenskapshistorikere, enn noe som man står inne for i dag.

NRK-oppslaget om Vitenskapens usanne «sannheter» synliggjør med andre ord vel så mye vitenskapshistoriens usanne «sannheter».

Og hvor mye bakhodet bestemmer, enten man er folk eller forsker flest.

Gandalf mot Humlesnurr

2011-09-26T12:00:00.002+02:00

Siden det er mandag.

Naturvitenskapens årsaker

2011-09-25T14:05:00.002+02:00

En av mine favoritter blant denne verdens SF-forfattere, Michael Flynn, har kladdet noen tanker om naturvitenskapens historie og posisjon fra middelalder til modernitet.

Mange ... årsaker til å lese mer enn innledningen vi gjengir under.

Once Upon a Time in the West

There was this little thing called the Scientific Revolution. This tends to loom large in a number of areas, like Science Fiction and tendentious web sites where Science!™ is worshiped as a god, used as a club, but seldom discussed as such.

A Curious Thing

Not a very short time ago, I became aware of a curious thing: Whenever Science!™ was extolled as the omnicompetent Guide to Life, it was very seldom science itself that was stroked. Rather, it was technology and invention. Science fiction generally features submarines, time machines, elixirs of immortality, trips to the Moon (Mars, Stars), and suchlike other Wonderful Inventions. It really ought to be called Techno-fiction or Invention Fiction.

One seldom hears science herself praised, but rather some practical end achieved supposedly with the aid of science.

How dare you criticize Science!™ Just look at air travel!

Bare å spenne fast setebeltene og bli med kaptein Flynn.

Konspiraosia og annen kos

2011-09-22T12:00:00.011+02:00

Enkelte dager hender det motsatte mirakelet at det ikke dukker opp bøker i postkassa eller på lesebrett.

Skal vi likevel våge oss på en naturlig forklaring er nok grunnen verken mangel på bøker eller brett, men at det er enkelte grenser for hva man stikker øynene borti uten at det krever timer å gni dem rene.

Selv om jeg i en periode sanket konspiraosia og kultarkeologi om det meste, er det i de seneste årene blitt mer til at jeg med politimester Bastian nøyer meg med straks å skrive dem opp i min bok.

Nå er det mange temaer dette kan handle om, men av ulike grunner er det spesielt ... interessant å følge med på hva som skrives om den (mer eller mindre) historiske Jesus. Selv om det er hard konkurranse om villeste teori (det skal f.eks. godt gjøres å slå deltagere i debattfora eller Ralph Ellis som først hevdet at Jesus egentlig var egyptisk farao og siden at han ble kong Arthur, uten at det er lett se hva som måtte være motsetningen her), er det liten tvil om at mannen bak det kledelige navnet Adam Weishaupt har meldt seg på i teten.

I boken med den ikke fullt så kledelige tittelen Jesus, Prince of Hell får vi dermed vite at

You may think you know everything you need to know about the historical figure "Jesus Christ", but every cherished belief you have about him is false. Jesus Christ is a fake and a fraud. For a start, his name wasn't Jesus Christ but Yehoshua ben Yosef ("Joshua son of Joseph"). And, just as his name is a fiction designed to disguise the truth, so is everything else about him.

Dette slutter altså ikke med den skremmende avsløringen av at jøden Jesus hadde et jødisk navn. Det røpes også at

1) The central promise of Christianity - the resurrection of the dead - is utterly wrong. As we shall show, the Christian Gospels demonstrate conclusively that Jesus Christ was reincarnated, not resurrected.

2) Jesus Christ was the central figure in one of the most audacious plots in history.

3) He was head of an Elite Family that wished to rule the world. The Family exists to this day, and their conspiracy is unchanged.

4) Jesus Christ was the leader of an army that sought to overthrow Roman rule in Judea. He was executed as a violent revolutionary attempting to set himself up as a king.

5) Judas, the infamous traitor, was the brother of Jesus Christ.

Det er dermed sikkert og visst at "The greatest lie and fraud in history has endured too long".

Hvem er så fagmannen bak avsløringene? Hvilke historisk-kritiske metoder og modeller legges det vekt på? Hvilket forskermiljø er det som har landet på dette etter grundige runder og nøye peer review?

This is a book by the Pythagorean Illuminati, the most ancient secret society in the world. The Illuminati's religion is Illumination, a mathematical, scientific and philosophical version of Gnosticism. This is the world's only rational and true religion.

Hvis noen skulle være i tvil.

Vi kan ellers glede feinschmeckerne på konspiranoia at Weishaupt har flere titler i markedet, fra oppgjør med irrasjonalitetens profet Luther, via bevis for at nazismen egentlig var inspirert av jødene, til Satans yppersteprester Abraham ("verdens første psykopat"), Moses og Paulus.

Hans omtale av The Disproof of Christianity utdyper forskningsmiljøets
kredensialer, ikke minst på fagfeltene jødehat og projisering:

This is a book by the Pythagorean Illuminati. We are the sworn enemies of Abrahamism, privileged elites and the infantile legions of conspiracy theorists. Do not read our books if you are a stupid, cheap and petty person. Only seekers of true enlightenment will profit from studying our work.

Med andre ord ikke noe for deg.