søndag 25. desember 2016

Første juledag er ikke vintersolverv

Selv om man ikke feiret vintersolverv i Norge for tusen år siden, enten man var kristen eller ei, stammer da julefeiringen 25. desember uansett fra en eldre fest? 

Det må da være skikkelig sjåvinisme å hevde at julen er kristen?

Ja, mange kan mistenke at det eksisterte fester også før det fantes kristne. Til og med vinterfester. Tenk deg en slik som varer nesten en uke. Med lys, gaver, nøtter, dadler og fiken, kaker med dyr- og menneskefigurer.

Nei, det er ikke norsk jul i 2016, men den romerske desemberfesten Saturnalia for to tusen år siden.

Man må ha ganske mye marsipan mellom ørene for ikke å se at dette er den egentlige bakgrunnen for en fest rundt vintersolverv verden over.

Eller kanskje det ikke er fullt så enkelt? 

Noen kan nok ta et hint fra at dette opprinnelig ikke var en vinterfest. Den startet som en innhøstingsfest, til ære for jordbruksguden Saturn. Med århundrene ble Saturnalia skjøvet på til desember, og endte i praksis som en stor vinterfest, selv om Saturn ikke var knyttet til vintersolverv. 

Og selv da den varte ikke feiringen lenger enn til 23. desember.


Det tidligst bevarte sporet etter en romersk fest på datoen 25. desember er en litt vag oppføring i Philocalus' kalender, en almanakk for året 354, "N.INVICTI.CM.XXX". Hvilket kan utlegges til at "30 leker ble bestilt til festen til den uovervinnelige", normalt forstått som Sol Invictus.

Selv om datoen kan være noe uklar, er imidlertid en slik fest ikke omtalt før under den mer enn noen dadler utsvevende keiser Elagabalus tidlig på 200-tallet. Populariteten var ikke større enn at han måtte tvinge ledende romere til å delta og selv gå demonstrativt i spissen. 

Det kan likevel være andre forhold enn tvungne julegudstjenester som gjorde at han ble myrdet før han fylte 20.

Dyrkingen av Sol Invictus kom til heder og verdighet igjen under keiser Aurelius i 274, men vi finner tidligere tradisjoner enn dette for datering av Jesu fødsel. En av disse er knyttet til en jødisk tradisjon for at profeter og religiøse ledere døde samme dato som de var blitt unnfanget. 

Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, trengte man ikke doktorgrad i medisin eller matte for finne fødselsdagen. 25. desember er dermed nevnt rundt år 150 hos biskop Theophilus (115-181) og senere hos Origen (153-217) og Hippolytus (170-240).

Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere hvor mye enkelte deler av den romerske Saturnalia-festen som fulgte med på lasset. Dess større feiring, dess lettere for å overleve kulturskifter. Festen var ikke over selv om Saturn ble redusert til en planet, men man trengte nok mer enn kosmetiske endringer da Romerriket ble kristnet. 

Med forbehold om hvilke julebord du er vant til, er det grunnen til at vi ikke lenger har noen vinterfest med orgier, stripping og gambling, for ikke å si menneskeofring.

Ikke alle vil være overrasket over at italienere likevel tok vare på festmaten.

fredag 23. desember 2016

Falsk nyhet om evolusjonsforbud

Nyheten jeg la ut tidligere i dag, om en petisjon til den kommende visepresidenten Mike Pence om å forby undervisning i evolusjon, viser seg nå etter alt å dømme å være falsk.

Enten det nå er ment som parodi eller for å sette noen i dårlig lys, har jeg nå tatt den av nettet, inntil det ev. likevel skulle vise seg at den var rett.

torsdag 15. desember 2016

En utviklende bok

Per Bjørnar Grandes Utviklingsoptimisme har lenge stått høyt på listen over bøker jeg snart bør lese. Når det nå har skjedd, er konklusjonen klar: Dette burde jeg gjort for lenge siden.

For Grande har laget en gullgruve av informasjon, et strukturert minnealbum over historien om hvordan vi har oppfattet historien. Det gjør ikke boken dårligere at den skaper begjær etter studier ved Høgskolen i Bergen der Grande er dosent i religion, livssyn og etikk. 

Vi blir i mer enn én forstand med på en tidsreise. Hvordan har ulike tider forstått fortid og fremtid? Er historien mer enn tilfeldig? Kan vi ane mønstre? Er den drevet av noe eller noen? Har den en mening?

Vil Det gode seire til slutt? Skjer sekularisering bare fordi kulturer blir gamle nok?

På veien møter vi kirkefedre som Paulus, Origenes og Augustin, middelalderens Joakim av Fiore, kjente og ukjente opplysningsfilosofer fra Bossuet til Hegel og nyere tenkere som på så mange måter har formet vår selvforståelse og historie, fra Marx til Toynbee. 

Før vi lander hos Grandes favorittanalytiker, den franske litteraturkritikeren og sosialantropologen René Girard.

Grande gjør mer enn å liste tenkere. Selv om han ikke kan bruke mange sider på hver presenterer han deres sentrale grep og vurderer positive og negative sider - enten de peker mot demokratier eller diktaturer, mot sosialdarwinisme eller menneskerettigheter.

Det er ikke til å komme fra at enkelte tenkere fremmer rasjonelle samtaler, frihet og nestekjærlighet, andre monstre og massemord.

Noen vil nok la seg provosere, andre stimulere når Grande rister i selvfølgeligheter. Selv tilhører jeg avgjort siste gruppe, spesielt når han argumenterer for hvor viktig kristendommen har vært for ikke bare vår måte å tenke om historien, men også som drivkraft for positive endringer. 

Kristne impulser har på flere områder hatt avgjørende effekt for fremveksten av renessanser og opplysningstider, vitenskap og sekularisering.

Grande snor seg ikke i mål ved å fortrenge kirkehistoriens negative sider eller lene seg til egne preferanser. Som han sier er det ikke tilfeldig at så «forskjellige tenkere som Hegel, Tocqueville, Nietzsche, Huntingdon og Fukuyama har hevdet at det moderne demokrati er en sekulær versjon av den kristne doktrinen omkring menneskets verdighet» (side 124).

Mange vil nok også bli overrasket over at en så sterk og klar ateist som Comte gir det Grande kaller et «oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke» som bevarte arven fra Aten, Roma og Jerusalem og dreide en nasjonalistisk og militær moral over til en mer pasifistisk og universell (side 233). 

At katolisismen i følge Comte etterhvert var blitt statisk og havnet "bak samfunnsutviklingen", gjorde imidlertid at den nå sinket oss. Som Grande påpeker, er det samtidig et paradoks at Comte ikke forstod hvor mye hans egen fremskrittstanke, om en nærmest uavvendelig positiv utvikling, «berodde på kristendommen» (side 236).

Slik han oppsummerer i fire punkter (side 125), kan sekulariseringen for det første knyttes til forestillingen om at alle mennesker, uansett evner, rase og klan, er like for Gud. En slik tanke er vanskelig å utvikle i f.eks. en polyteistisk kultur der guder har ulike agendaer og hver sine favoritter. Når alle forstår seg som like verdifulle, blir nettopp personlig frihet og tanke viktig. 

For det andre fører dette til en differensiert kultur med mange slags institusjoner for å dekke ulike livsbehov. 

For det tredje ble fri tenkning stimulert av vekten på tilgivelse, freds- og forsoningsarbeid som Kirken så sterkt målbar innen middelalderens lov og rett. 

For det fjerde bidro den kristne avsakraliseringen av naturen til et vitenskapelig verdensbilde. Trær og stjerner var ikke lenger besjelet eller uttrykk for gudenes renkespill, men styrt av krefter lagt inn i naturen av en lovgiver fra utsiden. I et slikt univers begynte utforskning av naturlover for alvor å gi mening.

Grande etterlater ingen tvil om hvor mye kristen tro har påvirket almene oppfatninger. Det er lett å undervurdere betydningen av røttene og jordsmonnet vi har vokst opp med. Vi tenker like lite over at vi puster i kristen luft som en fisk over at den svømmer i vann.

Selv om det er sentralt i det moderne menneskets opphavsmyte at opplysningstiden reddet oss fra «middelalderens mørke», er moderniteten ikke blitt til på tross av et kristent verdensbilde. Slik Grande ser dette, vokste den tvert i mot frem nettopp i en kultur med et slikt verdensbilde.

Han viser også at min måte å se verden på i 2015 eller 2017 ikke gjelder allment, til alle tider. Noen og enhver kan bli overrasket over hvor forskjellig vi har tenkt i historien - også om hva nettopp historien er.

Er det fortid, samtid eller fremtid som betyr mest? Hvorfor i det hele tatt bry oss om historien? Går den i sirkel eller peker den fremover, mot et mål? Er grunnleggende fremskritt mulige - og viktige? 

For det er ikke bare sekulariseringen som henger sammen med bestemte virkelighetsoppfatninger. Også når det gjelder troen på fremskritt har kristen tro spilt en stor og til dels avgjørende rolle.

Men betyr det at det er grunn til utviklingsoptimisme? Selv om Steven Pinker på noen områder nok uttaler seg mer positivt enn det er empiri for, har vi fått en fredeligere verden. Samtidig strever alle samfunn med å dempe spenninger og vold. Det er ønsketenkning å undervurdere omfanget av terror og lokale kriger, æresdrap og klanoppgjør. Blodbad skjer flere steder enn i Aleppo.

Grande legger ikke skjul på forkjærligheten for René Girards tenkning når han argumenterer for at konflikter kan anspore til samfunnsutvikling og at mye handler om begjær. Det er i seg selv ingen spesielt kontroversiell analyse, selv om dette for Girard ikke alltid er det synlige og direkte begjæret, men også et begjær etter hva andre begjærer. 

Begjærer naboen en Mercedes, vil jeg også begjære en. Begjærer kollegaen en dame, må jeg også begjære henne. I kulturutviklingen har dette gått fra godt synlig hverdagsbegjær til langt mer komplekse forhold, fra det opplagte til det skjulte. Slik Grande ser det, endres og utvikles historien gjennom det imitative ("mimetiske") begjær.

Modellen er interessant, men jeg savner nok en bedre begrunnelse basert på historiske data, på samme måte som Grande etterlyser og kritiserer mangel på dette hos andre av tenkerne han trekker frem.

Girard er kanskje mest kjent for hans argumentasjon om hvordan konflikter løses ved religioners syndebukkmekanisme. Også denne mekanismen har vært gjennom - og forårsaket - en utvikling i historien, ikke minst i de jødisk-kristne tekstene. Mens volden i Det gamle testamentets i det Girard ser som i stor grad mytologiske tekster er «skjøvet over» på Gud (som deltaker i volden), er menneskene selv gjort ansvarlig for den i Det nye testamentet.

I stedet for å ta forfølgernes side, tar man nå de forfulgte. 

Nettopp fordi Kristus gjennomskuer volden, blir han gjort til sitt samfunns syndebukk. Når menneskene konfronteres med det totalt urettferdige i dette, innser man sin skyld og det hele «virker etter hvert som en døråpner for et mer humant samfunn» (side 297-98).

For Girard regulerer denne mekanismen historiens gang. I hans evolusjonistiske, men ikke målrettete, perspektiv skjer kulturutviklingen ved våre strategier for å unngå vold.

Dette har ført til en svært mangfoldig og individsentrert kultur, særlig i vesten, noe som gjør at det mimetiske begjæret i langt større grad er ført over på andre kulturer. Mye av spenningen i verden i dag skyldes i følge Grande at stadig flere i andre deler av verden begjærer det som vesten begjærer.

Nå gir ikke akkurat dette stor grunn til optimisme. Flere enn Grande kan bli betenkelige
i lys av drastiske klimaendringer, befolkningsoverskudd og muligheten for kontinuerlig terror i mindre skala eller terror som fører til masseuslettelser» der rene «tilfeldigheter kan utløse kriger av apokalyptiske dimensjoner (side 311).
Rommet for pessimisme blir ikke mindre når Jørgen Randers trekkes opp av hatten. Det finnes dem som er mer kjent for nøkternhet og optimisme. Blir krisen - eller krisestemningen - stor nok, kan det lede til at en elite med stor makt må ta over styringen for å redde kloden fra økologisk katastrofe. 

Grande er heller ikke uforbeholden optimist når han vurderer Huntingdons analyse som i overkant åpent konkluderer med at islamsk fundamentalisme enten kan føre til moderasjon eller til økt radikalisering med renessanse for sharia. Han mistenker at Huntingdon legger for lite vekt på interne konflikter, spesielt mellom sjia- og sunnimuslimer.

En mistanke som ikke er redusert ett år etter at boken ble lansert.

I en så ambisiøst anlagt presentasjon er det ikke til å unngå at Grande også har hvitere felter, spesielt i periferien av hans anliggende. Han er ikke helt opplest innen vitenskapshistorie når han oppfatter at menneskets særstilling ble truet av det heliosentriske verdensbildet, der det ikke lenger var jorden, men solen som var i sentrum.  I realiteten oppfattet man ikke i samtiden at man ble skjøvet over i en mer perifer del av universet og gjort mer ubetydelig i tid og sted. Å være i sentrum av universet innebar tvert i mot å være lavest på rangorden, lengst unna Gud og de fullkomne himmelske sfærer.

Grande lar seg nok også i overkant mye rive med av opplysningsfilosofers selvforståelse når han skriver som om det var en spesielt ny tanke at «verden styres og kan avleses gjennom naturlige, fornuftige og observerbare lover». Det nye var ikke tanken om naturlover, men at de måtte være en konkurrent til Gud.

Men det stemmer godt at det i opplysningstiden vokste frem en sterk og naiv tro på at samfunnet måtte og kunne bygges i tråd med en objektiv, tidløs fornuft hevet over tro og preferanser

Utviklingsoptimisme stimulerer på mange måter. Grande har en formidabel evne til å finne stoff som fortjener oppmerksomhet. Samtidig er denne type kulturanalyse vanskelig. Data, kilder og trender peker i mange retninger. Favorittmodeller påvirker alltid faktavurderinger. 

Samtidig havner ikke Grande i et tunnelsyn. Selv om han ser det imitative begjæret og i noen grad syndebukkmekanismen som de primære drivkreftene i historien, er han også åpen for betydningen av idéer og forestillinger som når han argumenterer for effekten av kristne impulser.

I et slikt prosjekt er det lett å fremstå mer naiv enn man ønsker. Nettopp tenkerne Grande trekker frem viser hvor umulig det er å stille seg helt utenfor sin tids håp og frykt, sjargong og selvfølgeligheter. Han er heldigvis såpass bevisst at boken sjelden rammes av dette, så langt jeg kan se som en leser som tross innbitte forsøk heller ikke står helt utenfor sin tid. 

Likevel minner nok deler av konklusjonen mer om fromt håp enn faglig analyse. Det blir i overkant tynt å skrive som om kampen mot fundamentalisme handler om å begrense fremmedgjøringen ved at livssynssamfunn viser større omsorg for dem som faller utenfor. 

La ikke slike innvendinger være til hinder for en anbefaling. Skulle du begjære en bok som kan gjøre deg klokere, og altså ikke kun fordi det er en bok jeg begjærer, er denne riktig så utviklende.

onsdag 7. desember 2016

Sensasjoner selger

Det kan tenkes en mer sensasjonell overskrift enn at sensasjoner selger, men det kan vanskelig tenkes en bedre oppskrift på løssalg, klikk og likes. Ikke minst når det handler om ting man vet engasjerer, fra avsløringer av kjendiser til kirkeskandaler.

Eller man får anledning til å skrive negativt om en autoritet. 

Ånden fra Da Vinci koden lever i beste velgående i avisredaksjoner og på facebook. Man sier ikke nei takk til en sensasjon om Jesus. For egentlig var han gift eller alien eller farao eller feminist eller frimurer, for ikke å si muslim. 

Det eneste fellestrekket er at det må være i strid med hva Det nye testamentet sier. 

Noe som er lett, bare man tolker gamle kilder på rett måte, eller finner noen fra mange nok århundrer etter Jesus. Når det ikke er moderne forfalskninger.

Behovet for å dele sensasjoner om Jesus synes omvendt proporsjonalt med hvor informert man er om forskningen på feltet. Er man ikke kjent med grunntonene i den faglige musikken, hører man ikke når noen spiller falskt. 

Blant det som går på nettet nå er en reprise, som så ofte i desember. Ikke av grevinner eller hovmestere, men av tekstfunn som skal vise at Jesus ikke var kristen (i og for seg rett), men tilhørte en jødisk sekt som kan føres tusen år tilbake til Kong David, og som i Salomos tempel dyrket en maskulin-feminin Gud.
Finnes nok mer positive
bokanmeldelser enn denne
.

Vi snakker om tekster risset inn på blyplater, satt sammen som en bok. Platene er angivelig funnet i Jordan i 2008 og hevdes i flere oppslag å være datert til rundt 2 000 år gamle.
In 2011 Elkington announced their discovery on BBC News and the world’s press followed it up. But a number of scholars came forward to brand them fakes, most without ever seeing the codices. 
But now tests Prof Roger Webb and Prof Chris Jeynes at the University of Surrey’s Nodus Laboratory at the Ion Beam Centre, confirm that a codex, leant to the Elkingtons by the Department of Antiquities in Amman for testing, is compatible with a comparative sample of ancient Roman lead unearthed from an excavation site in Dorset. 
Further crystallisation analysis indicates that the codex is likely to be between 1800-2000 years old.
Men det er altså ikke dateringen av selve blyplatene som er spørsmålet, men av tekstenOg her er det mer enn at dette passer nyreligiøse tanker om "The Secret Teachings of Jesus" som bør få alarmklokken til å ringe. 

For det første er det ikke gjort fagfellevurderte analyser av funnet i noe seriøs tidsskrift. Det er ingen grunn til å hevde at en tekst er genuin før den støttes av eksperter med relevant utdannelse. 

For det andre er det ikke nok bare å hevde at dette er datert til et tidspunkt, man må se på premissene for dette. I realiteten er usikkerheten større enn sensasjonsoverskriftene, slik Jim Davila skriver på hans utmerkede PaleoJudaica-blogg
In summary, these indicate that most of the tests on the codices are "consistent with" the lead being ancient (i.e., in the vicinity of 2000 years old). One test gave "inconclusive" results, whatever that means. And one dated the lead to "the earlier part of the High Medieval Period" (apparently the 1100s-1200s CE) and another did find polonium in a codex, suggesting a "nuclear-age dating" of it. This, however, we are told, may apply only to the patina rather than the lead core and is regarded by the testers as inconclusive. 
For det tredje er altså ikke denne teksten på papyrus det som var det normale på Jesu tid, eller til nød det unormale, pergament som ble vanlig noen hundre år senere. 

For det fjerde inneholder de ikke bare tekst om Jesus. Når det kommer frem at vi får et bilde på kjøpet, bør alarmklokkene ljome.

Ikke minst når vi aldri får se dette bildet.

Klokkene bør ikke direkte dempes når vi ser at det ikke er forskere som fremmer dette, men forfattere. Som bruker dette for alt det er verdt for å finansiere filmer og bøker. 

David og Jennifer Elkington har kjempet siden 2009 for å få funnet anerkjent som ekte og beskyttet, ikke minst mot det de ser som Den Store Trusselen: Vrange evangelikale som stempler tekstene som falske.

Men som så ofte i slike tilfeller er det flere enn konservative kristne som gjøre dette, og da ikke basert på noen privat vitenskap. Funnet avvises like mye av eksperter fra mange slags bakgrunner, inkludert jødiske arkeologer.
The Israel Antiquities Authority (IAA), however, has dismissed the idea that the books are of any value. Experts who examined some of them, it said, "absolutely doubted their authenticity". According to the IAA, the books are a "mixture of incompatible periods and styles…without any connection or logic. Such forged motifs can be found in their thousands in the antiquities markets of Jordan and elsewhere in the Middle East."

Professor Andre Lemaire, an expert in ancient inscriptions from the Sorbonne, was also dubious, saying the writing on some of the codices he had seen made no sense and it was "a question apparently of sophisticated fakes".
Det krever ørlite forbedret tidsreiseteknologi hvis en blanding av gammelarameisk fra 2 500 år siden og av nabatansk og palmyrsk armeisk fra det andre og tredje århundre e.Kr. skal stamme fra Jesu tid.

Teknologien bør forbedres ytterligere for at man også skal få inn tekst fra et 1900-tallsfunn av en gravstein som i dag står på museet i Amman. 

Troverdigheten øker ikke når teksten tydelig er laget av amatører. Som har kopiert så fort at noen tegn peker feil vei.

Nå er det ikke vanskelig å smile i skjegget av slike påstander. Kreative forfattere vil alltid slå mynt på Jesus. Avviser begjærer sensasjoner like sterkt som deres nestes asen eller ektefelle.

Det er ikke vanskelig å mistenke at vi her møter mindre forskningsinteresse enn følelser. 

For kristne som deler dette, handler nok mye om en lengsel etter enda flere og tidligere omtaler av Jesus. 

Andre mistenkes fort for noen desimeter brodd mot kristen tro. Enten det nå er Jesus eller Kirken, Paven eller KrF, NLM eller Jesus Revolution, man vil holde på minst én armlengdes avstand. Det bekreftes av at så mange av de samme like ivrig deler stoff om at Jesus ikke en gang har eksistert, noe som om mulig støttes enda mindre av forskning (se f.eks.  her og her og her). 

For noen er tunnelsynet like tydelig som logikken er god: Religiøse i alminnelighet og kristne i særdeleshet har så mange negative sider at Jesus ikke kan ha eksistert.

Ikke alle forstår at når kristne i nyhetene ofte fremstilles negativt, er det nettopp fordi sensasjoner selger.

søndag 4. desember 2016

Imøtegåelse i Vårt Land

Flott å se at Vårt Land valgte å presentere min korte imøtegåelse Bokanmelder bommer, over en helside i går.

Dessverre forsvant samtidig sitattegn fra et avsnitt i boken som umisforståelig viser at forfatterne ikke avviser mirakler. Dermed en fare for at teksten kan leses som noe jeg skriver for anledningen, så det er greit å oppgi riktig sitatmarkering i det følgende:

"Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig". Det mener vi som kristne at han ellers "kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?" (side 113).

Det er med andre ord ikke slik at vi er så lite opptatt av Jesu oppstandelse slik avsnittet høres ut uten sitatmarkering. Da kan etterlatt inntrykk bli at vi bare argumenterer for den i forbifarten på én side i Gud mer enn Feelgood? 

Mens vi der gjør det rimelig utførlig fra side 73 til 108. I følge enkel hoderegning altså på over 35 sider. 

Noen vil nok mistenke at vi ikke hadde gjort det om vi avviste mirakler.

Oppdatert 06.12.2016: Da er teksten på Verdidebatt rettet med riktig plassering av sitattegn.

Oppdatert 12.12.2016: Da er det etter lang tids henstilling lagt inn link i anmeldelsen til min imøtegåelse.