onsdag 30. april 2014

Sensasjon: Historikere leser kilder

Så var vi i gang igjen med det angivelige funnet av en "1 500 år gammel" evangelietekst som skal ... sjokkere Vatikanet.
Fra den islamske siden Moorish Harem.

Som vanlig uten å forklare hvordan en tekst fra 500 år etter hendelsene, kan ha minste snev av verdi som kilde. Er teksten fra denne tiden, er den nesten like ubrukelig for historikere som Koranen.

At forskere som har sett på saken, tviler på at teksten er eldre enn senmiddelalderen, nevnes passende nok ikke.

I stedet nører oppslaget opp under de vanlige misforståelsene.
According to reports, experts and religious authorities in Tehram insist that the book is original.  The book itself is written with gold lettering, onto loosely-tied leather in Aramaic, the language of Jesus Christ.  The text maintains a vision similar to Islam, contradicting the New Testament’s teachings of Christianity.   Jesus also foresees the coming of the Prophet Muhammad, who would found Islam 700 years later.
Allerede her bør det ringe noen bjeller på når denne teksten er fra, slik jeg kommentert her da teksten ble kjent i 2012 og kommenterte her i 2013 at forskere kommenterer.

Det hjelper ikke med en link til en side som sier noe helt annet enn mytene man selv hevder.
It is believed that, during the Council of Nicea, the Catholic Church hand-picked the gospels that form the Bible as we know it today; omitting the Gospel of Barnabas (among many others) in favor of the four canonical gospels of Matthew, Mark, Luke and John.  Many biblical texts have begun to surface over time, including those of the Dead Sea and Gnostic Gospels; but this book especially, seems to worry the Vatican.
Hvem i Vatikanet som er "bekymret" nevnes ikke. Det tas bare for gitt, siden Vatikanet angivelig har vært noe så tvilsomt som interessert i å se på funnet.

Denne mentaliteten er ikke ny. Den vil ikke ta slutt om jeg skulle blogge noe her.

Det finnes i det hele tatt større overraskelser enn at Barnabas-evangeliet er blitt brukt til å begrunne at Benedikt XVI gikk av.

Som vanlig i slike saker uten snev av kilder.

Siste avsnitt i dette nye oppslaget er interessant av flere grunner. For det første fordi det følger oppskriften til Erich von Däniken, Dan Brown og andre som fremmer alternative teorier av særeste sort.

Dette handler om å lansere den ene ville teorien etter den andre, mens man hele tiden bedyrer at man bare stiller spørsmål.

Man sprer tøv, samtidig som man slipper å være ansvarlig for å spre tøv. I det minste er det imaget man forsøker å skape.

Mens det ikke egentlig er så mange spørsmål at det gjør noe før siste avsnitt.
What does this mean to atheists/agnostics/secular thinkers?  Is the text real?  Fake?  Does it matter?  Hopefully, this news inspires the religious to ask questions, instead of pointing fingers or believing anything blindly. 
For det andre er dette interessant fordi man ikke ser hvor mye det speiler hva man selv driver med. Man stiller ikke spørsmål til teksten eller funnet eller omtalen av funnet eller tolkningen at Vatikanet skal være bekymret eller noe som helst annet.

I stedet synes man å tro relativt blindt at denne teksten faktisk er så gammel som de sier, og det uten referanse til en eneste forsker. Noe de synes er farlig, i hvert fall når det gjelder andre.
The biggest danger of faith is when people believe what they want to believe, defending against any and all evidence; especially when that evidence revolutionizes their foundation from the ground up.  
Ja, men det er litt uklart hvorfor dette ikke skulle gjelde dem som ønsker å tro at Barnabas-evangeliget er ekte og dermed tilslører all evidens som sier noe annet.

Dermed er det bare å ta godt i. 
For centuries, the “defense” of blind faith has driven nations to war, violence, discrimination, slavery and to become the society of automatons that we are today; and for just as long, it has been justified with lies.  If you know better, act like it.
Ja, vær så snill.

tirsdag 29. april 2014

Sensasjon: Damp kan dannes

Noen av oss har skrevet om chemtrails før, altså troen på at avgasser og kondensstriper fra fly egentlig er ... myndighetene som sprer stoffer som hjernevasker og kontrollerer oss.

Dermed en aldri så liten oppfølging når nettsteder og facebook nå sprer det tilsynelatende avslørende budskapet at en pilot glemte å skru av chemtrailknappen da flyet skulle lande.

Om ikke annet blir nok amerikanske advokater glad for utspillet. Mens rettsvesenet ellers ser seg om etter store nok søppelbøtter.
A pilot of a commercial airliner made a mistake that irrefutably PROVES the existence of “CHEMTRAILS” — by forgetting to turn them off before he landed!  We have video of the plane landing while still spraying CHEMTRAILS as it hits the runway.  This is the first empirical evidence to back-up claims made people, smeared as “conspiracy-theorists,” who claimed airlines are being used by government to spray aerosols into the air without the knowledge or consent of the people being sprayed.  With proof like this, the public now has legal standing to file lawsuits, utilize subpoenas and force discovery of evidence. 
Hva som foregår? Sånn litt egentlig? Sånn uten nøttete tolkninger av det knekkebrødsprø slaget?
Rett og slett normal dannelse av luftvirvler og damp fra noe såpass stort og raskt som et fly, spesielt tydelig ved høy luftfuktighet som på den tåkelagte flyplassen i videoen linket til over.

Skulle man ta mot til seg og se etter (og det finnes mange eksempler på dette), er det ikke akkurat vanskelig å se at det ikke kommer noe ut av flyet. Stripene dannes på utsiden fordi flyet påvirker temperatur og trykk til en form for hyperkondensering som følger luftvirvlene flyet skaper.

Det finnes en bra presentasjon, med bilder av dette her (dels hentet fra dem i linken i forrige avsnitt). 
Fra Steven Morris Aviation på Flickr.
Man trenger ikke lorgnett eller lupe for å se at dette ikke kommer fra store tanker eller dyser, men fra omtrent hvor som helst på flyet, fra foran på vingene til bakerst på haleroret. Stripene følger ikke av pilotens rutiner eller glemsel, men av lover for lufttrykk og kondensering.

Like lovmessig som tåkedannelsen fra konspirasjonssider på nettet.

mandag 28. april 2014

Skorpionens tegn

Hvis det er én sjanger som selger i bøtter og spann, så er det den som forteller den egentlige historien om Jesus.

Altså den historien som ikke er ... helt slik som denne mye omtalte Kirken snakker om.

I hvert fall er det en sjanger der man forventer å selge i bøtter og spann.

I likhet med når man skriver den egentlige historien om Kirken.

Dermed litt om den noen dager, siden det er mye om den i media, i forbindelse med Tom Egelands seneste bok som skal presenteres neste tirsdag.

Det finnes gode bøker i denne sjangeren, men det finnes oftere dårlige. Siden leserne kan mindre om temaet enn forfatterne, er det fritt frem for det kjente fenomenet mangt.

Hva som helst av påstander om historie, arkeologi, teknologi, myter og politikk, kjente og ukjente religiøse retninger og reformatorer, slipper gjennom et nåløye på størrelse med en Kheopspyramide eller tre. Sier jeg at helten finner originale evangelier på steintavler fra det første århundre, går det rett gjennom, siden få vet at de eldste evangeliene er skrevet på papyrus.

På samme måte som når Dan Brown hevder at Kirken drepte Kopernikus. Ingen stanser midt i en spenningsbok for å sjekke wikipedia. Leksika er så usikkert uansett.

Eller når noen hevder at Jesus egentlig var buddhist eller muslim eller sjaman eller guru eller romvesen eller farao eller Kong Arthur.
 
Men siden enkelte er programforpliktet til å rekke opp hånden, kan den brukes til å peke på tegneserien Skorpionen som for tiden går i et så avansert fagtidskrift som Fantomet.

Når tekstforfatter Stephen Desberg og tegneren Enrico Marini tar for seg intriger og heksejakt i Vatikanet på 1700-tallet, er det bare å begynne å telle det som på fint kalles kunsteriske hensyn.

Siden ingen lesere aner at det ikke skjedde noen henrettelser i Roma for hekseri eller at hekseprosessene som regel foregikk langt unna kirkelige sentralmyndigheter, aksepterer man dette uten videre.

Siden ingen heller aner at prosessene tok slutt på 1600-tallet, ringer ingen bjeller når det henvises til at en heks ble brent på bål i 1737.

På samme måte som ingen stusser når man snakker om bysantinsk kunst fra 200-tallet.


Så er det en annen sak at fortellingen ikke er skrevet av noen som egentlig er kritisk til kristen tro. Intensjonene er like gode som illustrasjonene. Serien er like spennende og lettlest som researchen.

Til og med paven er egentlig snill og opplyst (slikt henger ofte sammen i tegneserier) må vite, bare litt klossete og lett å dra etter nesen.

At han også er glad i både det og de søte, har aldri hindret en god historie. Heller ikke at han er blind og døv for hva slags personer han har rundt seg.

Er man snill selv, aner man jo ikke at det finnes andre enn snille.

Selv om det altså ikke akkurat krever spesialbriller å oppdage giftmordersker, kampmunker og en drivende dyktig helt som minner om en blanding av Batman og D'Artagnan.

Det kommer tidlig frem at skurken er en heller maktglad kardinal uten tro på annet enn seg selv og sin familie. Tegneren har utvilsomt Richelieu i øyekroken.

Det er lett å mistenke at manusforfatteren ikke bare er glad i katter, men er kjetter protestant når samtaler er tatt rett ut av pamfletter.


Dette var altså Skorpionen. På torsdag fortsetter vi serien med lamaer.

fredag 25. april 2014

Teusener på teusener

Ikke annet å gjøre enn å finne frem pauker og pistasjnøtter, girlandere og gonger, lommeur og likes, når Dekodet har rundet 500 000 mer eller mindre unike treff.

At dette har gått noen uker treigere enn forventet, skyldes nok mest at det har vært omtrent halvparten så mye blogging i år som snittet i fjor, helt presist ca. 50 poster på 4 måneder.

Slik går det når man må kaste bort kveldene på å holde foredrag og skrive artikler og bøker og slik.

Til gjengjeld har dess flere klikket innom når noe har vært utlagt.

Nå er det ulike måter å forbedre dette på. Den enkleste er nok å endre til et noe bredere spekter av temaer enn tidligere varslet, men til det har vi altså Facebook.

Noen er nok også mer enn lettere leie av det ironiske  monomane glade maset konventikleriet budskap som spres og har sett seg om etter beitemarker med andre blomster og basuner.

Og det vil de nok risikere å fortsette med. Her er det bare å stålsette seg.

torsdag 24. april 2014

Sensasjon: Synergi observert

Det er ikke sikkert det er et endetidstegn at amerikanske forlag begynner å se lyset.

Tidligere har strategien vært enkel. Store forlag sikrer seg stadig nye bestselgere ved å gi ut en bok om Gud eller Jesus eller kirken, og passe nøye på å være mot.

Da er det ikke så farlig at det noen måneder senere begynner å dukke opp bøker på nisjeforlag som avslører denne verdens Dan Browns bommerter, Ehrmans ensidigheter og Dawkins dilletanterier.
For motbøkene merkes ikke av media eller det store publikum.

De skaper knapt krusninger på det solfylte havet der bestselgerne seiler ufortrødent videre med den lune vinden fra overskrifter og opplagstall i ryggen.

Men så er det slik at noen er lurere enn andre. Noen av de første som oppdaget dette var bokhandlerne som bundlet Da Vinci-koden og Da Vinici dekodet etter strikkmetoden.

Om ikke annet ga det endelig en mening til ord som synergi og vinn-vinn.

Leserne fikk  gleden av å la seg rive med av konspirasjonen, og av å avsløre den. Bokhandlerne, forlaget og forfatteren fikk glede av større salg.

Ingen av mine bøker har gått i flere opplag. Ingen er blitt usolgt fortere.  

Altså bare et tidsspørsmål før amerikanske forlag ville begynne å vise tilsvarende næringsvett, muligens til og med forsterket av anstendighet.

Resultatet er at den seneste boken om Jesus fra den kritiske agnostikeren Bart Ehrman lanseres sammen med en seriøs motbok, fra samme forlagshus.

Mens Ehrman skriver om How Jesus Became God, handler den andre boken om How God Became Jesus.

Man kan begynne å tro på ekteskap laget i himmelen av mindre. Selv om realiteten nok er noen tødler mer jordiske forhold.

Uansett er det fare for en helt annen og langt mer informert samtale om temaet enn for tidligere Ehrman-bøker, slik RNS kommenterer.
The two books are an unusual publishing experiment, in which HarperCollins subsidiaries arranged to have a team of evangelical scholars write a counterargument to the hot-selling superstar writer. Ehrman and the evangelical team exchanged manuscripts and signed nondisclosure agreements so as not to pre-empt each other, but otherwise worked independently for their own HarperCollins imprints, HarperOne and Zondervan.
Vi hører altså en ny tone, eller i det minste en forståelse for at det kan bli bedre låter med flere instrumenter.
“I’ve never heard of anything quite like this,” said one of the evangelical authors, Craig Evans, a New Testament scholar at Acadia Divinity College in Nova Scotia. “The usual scenario is that a dubious or extreme book comes out, then a ‘correction’ appears one to two years later.”
Dette har vært svært typisk, ikke minst for Bart Ehrmans bøker. Få er mer behendig i kunsten å provosere med tabloide titler, innledninger og overskrifter i hans populærvitenskapelige bøker. Mens han er mer nyansert og forsiktig når han gir ut fagbøker, mangler det ikke festlige formuleringer han vet vil ergre kristne, og ikke bare konservative.

Noe som alltid selger.
The collaboration speaks to Ehrman’s marquee attraction — his last five books for HarperOne have sold a combined 750,000 copies — and to the expectation that his newest title will receive widespread attention. Ehrman is a former Christian fundamentalist who spurned his faith and has devoted his academic career to debunking long-held assumptions of traditional Christian belief, making him a persona non grata for some Christians and an object of fascination for others.
Nå er ikke dette det eneste som er nytt. Mens Ehrman tidligere har vært mer kritisk til kristne oppfatninger i sine populærbøker enn i de fagllige, ser det nå ut til å være motsatt. Han så seg rett og slett nødt til å revurdere standpunkter i møte med kildene.

Mens han tidligere mente at Jesus ikke ble gjort guddommelig av kristne før mot slutten av første århundre, etter at det meste av Det nye testamentet var skrevet, innser han nå at det skjedde langt tidligere.
Ehrman now acknowledges that Jesus’ followers — the inner circle who knew him personally — came to believe he was divine almost immediately after they became convinced of his Resurrection, a historical revision that moves up the timeline by several generations. 
“This wasn’t just a kind of mind game, trying to figure out ideas of theology — it had much broader implications,” Ehrman said. “Among other things, it affected not only their worship but also their civic lives, since they were insisting that it was Jesus, not the Roman emperor, who was the Son of God. This did not put them in good stead with their pagan friends, families and neighbors, not to mention the ruling authorities.”
Ikke minst var Paulus en overraskelse for Ehrman.
Perhaps the biggest surprise for Ehrman was that Paul, the earliest New Testament author, had a very exalted view of Jesus, believing that Jesus existed in divine form before he was incarnate as a human being. Ehrman concludes that Paul must have believed Jesus was an angel who became human and afterward was exalted to godhood. “Before that,” Ehrman said, “I couldn’t figure Paul out.”
En utvikling som ikke helt forbausende gleder det faglige teamet bak motboken. 
The evangelical scholars say Ehrman still hasn’t figured Paul out, but they are pleased to know that the professor is making progress.
Nå betyr ikke dette at Ehrman har latt sine oppfatninger om Jesus påvirke av det.
Ehrman laughs off the suggestion that his views are surreptitiously aligning with the beliefs of his evangelical adversaries. He lauds his five sparring partners as first-rate scholars but points out an unbridgeable chasm: As an agnostic and a scholar, Ehrman remains convinced that Jesus never taught that he was divine, only that he was a messiah; the object of worship for Jesus was always God the Father, not Jesus the Son.
Så kan noen og enhver reflektere over at det ærlig nok står at han er overbevist som agnostiker og fagmann, og ikke kun som fagmann.

Mens det er liten grunn til å holde pusten i påvente av at norske forlag tar opp idéen.

tirsdag 22. april 2014

Sensasjon: Svarte katter på Facebook

Metaforer kommer i mange farger og fasonger. Til høyre er en av dem som for tiden går æresrunder på facebook.

Nå kan man kommentere slike bilder på mange måter. F.eks som Andee Harston her 19. april med at 
Philosophy is pondering why you are in a dark room in the first place and why you are searching for a black cat. Then examining why the black cat is there too....if you ever find it, which you never will, but you will always make a mental loop back to the beginning and keep asking why... 
Metaphysics: Metaphysics is wondering if the cat exists in the dark room and wondering if it has fur, and is indeed, black. Then the room is lit, and there is nophysical cat, but there is the essences, of said cat still lingering in the room.
Not touching religion...
Science is standing outside the black room, hearing meows, seeing scattered kitty litter and seeing bits of cat food, them developing a theory that maybe a cat exists in the room.

Sometimes the cat escapes the room proving your theory true, and others, you are eventually handed the key to the room, open the door and find a digital recording playing cat meows.  
Eller man kunne kommentert med å sende rundt bildet til høyre.

Det sjelløse Dagbladet






Noen ganger er det avgjort hyggeligere enn ellers å oppdage hva som har stått i avisene i påsken.

Selv om det aldri bare er hyggelig når media går i fordomsfellen.

Noe som dessverre er blitt en vane med enkelte av dem, enten de nå har sjel eller ei.

lørdag 19. april 2014

Det irrasjonelle Dagbladet

Det finnes større overraskelser enn at Dagbladet avviser at det er rasjonelt å tenke at Gud eksisterer, som i dagens kommentar om Den rasjonelle Gud, ved John Olav Egeland.

Ingressen legger som vanlig lite i mellom.
Å forene rasjonalitet med tro er i lengden umulig. Men gud så sterkt mange prøver
Med en så vovet og ... festlig formulering er det bare å stålsette seg i møte med en stø og sylskarp analyse.

Som man aner er det ikke vanskelig å være litt festlig tilbake, eller i det minste oppgitt ironisk. For det hadde vært interessant om Dagbladet ikke bare satte den gamle filen på repeat.

Hadde det skjedd, kunne vi gått litt spørrende inn i teksten.

Hvordan definerer Egeland Gud? Rasjonalitet? Hvilke argumenter bringer han til torgs? Hvilke historiske kilder lener han seg mot i debatten? Hvilke "mange" tenkere mener han har prøvd "så sterkt" å forene rasjonalitet med tro og viser han tar feil?

Man kunne spurt på hvilket grunnlag? Hvem har motbevist disse argumentene?

Svaret er kort og godt: Ingen. Egeland viser ikke til en eneste. Han definerer ingen ting, oppgir ingen kilder til noe, kommer ikke med ett eneste eksempel.

I stedet bruker han den kjente og journalistiske metoden å slå fast. Det motsatte ståstedet er så opplagt absurd at man ikke trenger å argumentere.

Hvilket er et opplagt absurd argument.

Og har man ikke argumenter, får man nøye seg med det nest beste, karikaturer og latterliggjøring. Egeland viser ingen interesse for rasjonelle argumenter for Gud, men dess større interesse for kirkens syn på sex.

Man kan nesten mistenke ham for å være lønnet av Dagbladet.

Skal man likevel lete etter en argumentasjon mellom linjene, synes den å være at siden Kirken er i utakt med folk flest om hva ekteskap er, er ikke religion eller gudstro rasjonell.

Men dette er altså mer enn lettere parodisk. Når vi ikke kan lese mellom linjene, det ikke godt å vite hva som er hans reelle eller (om noen) rasjonelle begrunnelser.

Om ikke Egeland argumenterer for sin konklusjon, antyder han i det minste noe.
Det store vendepunktet er likevel opplysningstida (som satte mennesket, ikke Gud, i verdens sentrum) og de nye naturvitenskapene. Det pågår stadig en kappestrid mellom det rasjonelle og det religiøse.
Når Egeland snakker om at mennesket er "verdens sentrum", mener han det selvsagt filosofisk, ikke reelt. Det er uansett ikke rasjonelt, men et valgt og vagt ideal som ikke lar seg realisere.

Hvis Gud finnes er det rasjonelt å se tenke det som verdens, eller virkelighetens, sentrum. Mens "mennesket" ikke er, og kan aldri bli, verdens sentrum, siden vi altså er noen milliarder sentra.

Skal mennesket bli verdens sentrum, må alt handle om bare ett menneske. Eller solipsisme som det kalles.

Den eneste rasjonelle grunnen til å tenke at mennesket på en eller annen måte er i verdens sentrum, rent faktisk, er hvis vi er satt der av Gud.

Ellers er det en blanding av blind tro og hybris.

Egeland nevner heller ikke hva i "de nye naturvitenskapene" som var et vendepunkt for hva. Eller hva denne "kappestriden" består i. At vi enten må velge vitenskapen eller Gud?

Flere bør ta et hint av at sentrale norske ateistiske evolusjonsbiologer forstår at evolusjonsteorien ikke kan motbevise Guds eksistens.

Det virker rett og slett som om Egeland mener naturvitenskap er en konkurrent til kristen tro. Som om kristen tro tidligere forklarte hullene i vår kunnskap med Gud, men at vitenskapen forklarer stadig mer med naturen og dermed gir stadig mindre plass til Gud.

Mens dette heller gjør det fristende å spørre om ateisme skyldes manglende kunnskap.

I det hele tatt er Egelands metode når han skriver om tro og rasjonalitet ikke å spørge, men å svare.
Problemet er at motsetningen mellom tro og rasjonalitet er reell. Kjernen i nesten alle trosretninger ligger utenfor det som kan bevises eller påvises ved etterprøvbare, vitenskapelige metoder.
Siden noe ikke kan bevises eller påvises naturvitenskapelig, kan det altså ikke være rasjonelt. Med andre ord står Egeland for en klassisk scientistisk holdning der ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap.

Noe som ikke kan bevises eller påvises ved etterprøvbare, vitenskapelige metoder.

Det er altså et valgt ståsted, som er umulig å leve etter. Egeland følger det ikke i sine politiske eller etiske standpunkter. Han står sterkt på svært mange synspunkter som ikke er naturvitenskapelige.

Jeg mistenker også at kjernen i hans eget livssyn ikke kan bevises naturvitenskapelig.

Det overrasker ikke at Egeland fortsetter å vise at dette er et område han har begrenset kunnskap om.
Guds eksistens lar seg ikke dokumentere, uansett hvor mange undere, helgener og hellige skrifter som legges fram. Egentlig er det verken merkelig eller ulogisk. Det opphøyde, mystiske, symbolske, uforklarlige eller tvetydige er religionens forutsetning.
Det stemmer at Guds eksistens ikke lar seg dokumentere. Men det er en viss avstand mellom å si at noe ikke kan dokumenteres (hva nå som legges i det) og at det dermed ikke er noen rasjonelle grunner til å tenke dette.

Selv om det ikke kan dokumenteres at det er rett å kjempe mot rasisme, er det en rekke grunner til å tenke det. Selv om det ikke kan dokumenteres at pressestøtte er bra, er det ikke nødvendigvis et irrasjonelt standpunkt.

For det finnes andre grunner til å tenke at Gud finnes enn "undere, helgener og hellige skrifter". Man trenger ikke å ha tatt ex. phil for å se at teistiske tenkere har brukt helt andre argumenter, gjennom hele historien.

Hadde man vært interessert i temaet, ville man fort sett at dette er en levende og seriøs debatt med faglig tunge og godt informerte deltakere.

At Egeland ikke er kjent med disse grunnene (og dermed verken nevner eller argumenterer mot dem), er ingen bombe. Men når man går så høyt og hardt ut fra hoppkanten i en av landets mest leste aviser, burde man i det minste googlet "Eksisterer Gud" eller "argumentere for eller mot hypoteser om Guds eksistens".

Noe som ikke helt tilfeldig ville ført til denne boken og en bloggpost som denne.

Heldigvis slutter Egeland mer positivt enn han begynner. 
Men før vi forviser alle religiøse tradisjonalister til et iskaldt sekulært helvete, kan vi stanse opp og tenke på hvor standardisert dette landet er i ferd med å bli. Det varme og folkelige verdifellesskapet stiller nå krav om en konformitet som er i strid med ideen om frihet og mangfold.
Men det er nok også lov å være mer informert enn når Dagbladet skriver om religion og rasjonalitet.

fredag 18. april 2014

torsdag 17. april 2014

Ubehjelpelig anmeldelse

Etter en serie tilbakemeldinger på facebook, mail og leserbrev om anmeldelsen i Vårt Land av den nyreligiøse Pistis Maria, er det interessant å se hvor tydelig disse befinner seg i to leire.

På den ene siden har vi dem som oppfattet at anmeldelsen handlet om en kjedelig fremstilling i et ubehjelpelig språk, og forlagets mangel på kritikk av kanaliserte meldinger.

På den andre siden dem som tror at anmeldelsen var en durabelig kritikk av nyreligiøse idéer.

Jeg skal ikke bruke tid på dem som har forstått anmeldelsen og kommer heller ikke til å svare i Vårt Land på leserbrev nummer to (som svarer på mitt svar til hans første) fra Eirik A. Steenhoff.


Siden dette gir grunn til å tenke seg om, skal jeg likevel knytte noen bloggkommentarer til en så fundamental feillesning av en anmeldelse som altså anbefalte andre nyreligiøse kunstnere som jeg er akkurat like uenig med

Noen ville tatt et hint av det til å tenke at anmeldelsen ikke handlet om innhold, men om stil.
  
Jeg diskuterer gjerne nyreligiøse ideer, antroposofi (som jeg har skrevet et kapittel om i en bok på Humanist forlag) osv., men siden bokanmeldelsen ikke tok noe oppgjør med dette, blir det pussig å diskutere som om den skulle kritisere tankegodset.

Dermed er det grunn til å gi noen kommentarer til Steenhoff, som altså skriver i Vårt Land 14.04. at 
Davidsen benekter at han «slakter Gjeitangers nyreligiøse ideer», som jeg formulerte det. Vel, jeg synes fortsatt det er en dekkende formulering. Men han skriver: «I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.» 
Å ja, han bare nevnte dem. Da så! Men ingressen lyder: «Så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.» Hele premisset for anmeldelsen er altså at kanaliserte bøker bare er tull. Og med en slik åpningsvignett til å sette tonen, hvem får med seg resten av programmet?
Det som synes umulig å forstå er altså at dette handlet om språket. Det er en utfordring for sjangeren kanaliserte bøker (som også Steenhoff er kritisk til), men betyr ikke at alle kanaliserte bøker må være slik.

Derav min formulering om så "ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være" (min utheving her).

Dette handler ikke om at "kanaliserte bøker bare er tull", men at påstanden om at de er kanaliserte gir forlaget og forfatteren (med eller uten anførselstegn) ekstra ufordringer. 

Siden de altså (angivelig) er fra en annen ånd eller bevissthet enn bokens forfatternavn, er det en utfordring for forlaget å korrigere og klargjøre formuleringer.

Noe de slik jeg ser det gjorde en dårlig jobb med for denne boken.

Spørsmålet er altså ikke om formuleringene er riktige (noe "blogger" Davidsen avgjort har synspunkter på, ja), men om de er forståelige/spennende/engasjerende osv.

Så gjør Steenhoff et nummer av at jeg selv har kritisert Vårt Land for å ha brukt en som ikke har sans for bokens anliggende til å anmelde en av mine egne bøker.
Til slutt kan jeg minne om at Davidsen selv reagerte på Vårt Lands anmeldelse av hans bok Svar på tiltale med følgende ord: «Når man velger anmeldere er det enten noen som er uenige innenfor samme paradigme, eller uenige om hele paradigmet, her altså sistnevnte. Det er som når en dansebandfan anmelder Leif Ove Andsnes. ... (Jeg ser) fram til å bli spurt av Vårt Land om ... hvordan velge bokanmeldere og overskrifter.»

Det er som om jeg skulle ha sagt det selv.
Nå er det altså jeg som opprinnelig har "sagt det selv", og grunnen er at det er et anliggende for meg ikke å anmelde bøker kritisk kun fordi jeg er uenig med dem. Det er et ideal å gå inn på bokens premisser, gjengi hovedpunkter og si noe om hvor godt boken lykkes i sitt prosjekt.

Noe altså bokanmelder Eskil Skjeldal etter mitt skjønn gjorde i for liten grad, og fikk meg til bl.a. å "spørre om hvor godt Eskil har lest boken. Mye av det han kritiserer meg for ikke å forstå har jeg nettopp poengtert i innledningen".

Siden premisset for Pistis Maria var kanalisering og innholdet nyreligiøst, skilte jeg altså mellom kritikken av fremstillingen (som altså var så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være) og gjengivelse av innholdet (som jeg altså ikke kritiserte, selv om jeg hadde noen hjertesukk).

Skulle noen lure på hva jeg mener med ubehjelpelig og uleselig, kan det kanskje hjelpe med en knippe flere sitater fra tilfeldige avsnitt enn i anmeldelsen. Selvsagt er ikke alle setninger ubehjelpelige og/eller uleselige, men det gjelder alt for mange og er et sjangerproblem.

Og dette handler altså ikke om innholdet eller budskapet eller kjepphestene eller tankegodset. Det handler om formidling og forståelighet.
Slik er det vi er satt sammen av mange lag i eteren, og det er disse som kommer til syne når man sprenger seg ut av kroppen ved døden; det er de finere lag som antar et mer kollektivt anstrøk av det feminine eller maskuline, som finnes det prototyper for disse; klassisk utseende deler - ikke til å forveksle med arketyper så mye som de er lagede mønstre.
Mange kvinner er blitt portrettert, avbildet som muser for menn; nær hans skaperkraft, men ikke som utøver av den, også i tider da befatningen med mysteriene har vært stor, og kvinnene kunne ha gjenkjent seg i visse roller.  
Evnen til å uttrykke seg er noe hun ikke har, fordi ingen i hennes omgivelser har lært henne å ta det alvorlig, dette hun kunne ha uttrykt som glede i livet, og ikke lede.
Jeg kom fra Venus, og ikke fra Mars; dette er en stor forskjell; jeg representerer godhet spredt ut i den forstand at det lyset jeg er av, er godt, er godt som en tilstand og ikke som en bevegelse.

Å ha et solid sted i sitt eget minne for den kunnskapen som rekker hinsides ethvert punkt i tid/rom, kan være en annen måte å nyte de aspektene av menneskeheten på jorden på, som bringer glede.

Og det er viktig å vite, for bare se hvordan barn lærer i forhold til hva de skal og forbereder seg på, enten de er klar over det eller ikke.  
For bare å touche toppen av isfjellet.

Nevnte jeg at dette ikke er en kritikk av innholdet?

lørdag 12. april 2014

Konemishandling

Som kjent er påsken tradisjonenes høytid. Dermed gjør det alltid like godt å møte mediatradisjonene om at påske ikke er påske (men Eostre eller ... Ishtar, må vite).

Når man da ikke understreker at den handler om Jesus, eller mer bestemt om hvorfor Jesus ikke er slik som vi kan finne ham i Det nye testamentet.

I stedet for å trekke frem de uten sammenligning beste historiske kildene, gjelder det å finne noen kilder som er så nye at de er uten historisk verdi. 200 år yngre (som Judas-evangeliet som Skavlan i beste sendetid i 2006 lurte på om burde inn i Bibelen), eller 6-700 år (som Koranen) eller 800 år (som denne på forsiden av Dagbladet i fjor).

Denne som har gjenoppstått denne påsken er altså historien om papyruset med en tekst der Jesus snakker om sin kone, som mye omtalt i media for et par år siden.

Mens det dengang ble avslørt at teksten etter alt å dømme var en forfalskning, kan NRK Viten nå slå fast at Papyrusbiten som nevner at Jesus har en kone skal være autentisk.

Eller ekte som det står på forsiden av NRK.no.


Noe som forøvrig synes å stemme. For papyrusbiten. At den altså ikke er en moderne forfalskning, men stammer fra 700-tallet eller noe slik.

Mens leserne vil tro av overskrift og ingress at dette er en ekte tekst om Jesus fra det første århundre.

Så er det altså et helt annet spørsmål om teksten på biten er autentisk og hva i all verden det i såfall måtte bety.

For det Harvard-professoren Karen King som fremmer funnet i beste fall kan håpe på, er altså ikke en til nå ukjent tekst fra det første århundret, på linje med Det nye testamentet. Det er heller ikke en tekst fra det andre eller tredje århundre på linje med de eldste gnostiske evangeliene. Eller en tekst fra det syvende, som Koranen.

I stedet er det altså en papyrusbit fra starten av vikingtiden. 
Ved hjelp av karbondatering har forskergruppa konkludert med at papyrusbiten skriver seg tilbake til det åttende århundre. Det er 400 år senere enn King opprinnelig anslo, men fortsatt bevis på at det ikke er noen moderne forfalskning.
Som
GJohn
GJW
Harvard 
640–800 CE
650–870 CE
Arizona
680–880 CE
410–200 BCE

Hadde Arizona-dateringen stemt, ville nok flere enn forskere mistenkt at Kone-evangeliet var en bløff.
 
Uansett er dateringen av en papyrusbit noe annet enn dateringen av en tekst. Det er likevel flott at King understreker at teksten ikke handler om Jesus.
King presiserer at hun uansett ikke oppfatter dette som et bevis på at Jesus faktisk var gift.

Jesu kones evangelium ble skrevet mye senere enn evangeliene i det nye testamentet, og der nevnes ikke en eventuell kone i det hele tatt. 
Men noe må den jo handle om, noe King er opptatt av. Og når man kjenner hennes andre verker, kan man jo alltid spørre om vel så mye dreier seg om politiske ønsker, som papyrusforskning.

Siden teksten ikke forteller oss noe om Jesus, må den altså ha en annen verdi, siden den nevner Jesus.
– Jeg håper uansett at vi nå kan si oss ferdige med forfalskning-diskusjonen og gå over til å snakke om hva dette kan fortelle oss om kristendommens historie, sier hun ifølge Boston Globe. Karen King skjønner ikke hvorfor mange reagerer så sterkt på at Jesus kan ha vært gift.
Vel, det er ikke utenkelig at noe av grunnen er at det bryter med tradisjonen Jesus stod i (og som vi finner paralleller til blant essenere), og det verken er historisk belegg eller tradisjoner for det før mangfoldige århundrer senere.

Muligens ikke før alternativbevegelsen på 1800-tallet, siden denne teksten altså er tvilsom.

Likevel bruker altså King dette politisk.
Hun sier at teksten på papyrusbiten sier noe om at mødre og hustruer kunne være Jesu disipler.
– Dette var omdiskutert i tidlig kristendom, i og med at sølibat og jomfruelighet ble høyt verdsatt.
Siden hvem som kunne være Jesu disipler heller ikke kan avgjøres ut fra tekster fra det åttende århundre, er det underlig hvorfor King nevner dette her. Det må da holde å lese Det nye testamentet som viser at kvinner kunne være disipler, muligens inkludert mødre og hustruer.

Ellers er det interessant er at King antyder at det hun ser som et tekstfragment fra 700-tallet kan stamme fra en gresk original som igjen kan stamme fra 100-tallet. Det er selvsagt ingen naturlov som sier at det ikke kan være slik, men det er - for å si det forsiktig - ikke akkurat en nødvendig slutning.

Om ikke annet gjør denne type antydninger det uklart hvorfor King ellers synes å nøle med å ta funn av papyrusbiter fra 100-tallet med tekster fra Det nye testamentet, som tegn på at disse tekstene kunne ha eksistert i det første århundret, altså under hundre år tidligere.

Hva NRK Viten og atskilige andre media unnlater å nevne er at det altså ikke er dateringen av papyrusbiten eller analyser av blekket, som er grunnen til at andre forskere ser dette som en forfalskning.

I stedet er grunnen at teksten synes å bygge mer enn lettere direkte på nyere utgaver av Thomas-evangeliet, slik Frank Watson ved universitetet i Durham trakk frem i 2012 (litt mer tekniske tips til forfalskninger finnes her). 
The text has been constructed out of small pieces  – words or phrases – culled from the Coptic Gospel of Thomas (GTh), especially Sayings 30, 45, 101 and 114, and set in new contexts. 
...
The author has used a kind of “collage” technique to assemble the items selected from Thomas into a new composition. While this is a very unlikely way for an ancient author to compose a text, it’s what might be expected of a modern forger with limited facility in the Coptic language.
Sammentreffene blir ikke mindre mistenkelige av plasseringen på fragmentet. Den som står bak teksten synes forbløffende kjent med plasseringen av skrifttegn per linje på det eneste funnet vi har av det koptiske Thomas-evangeliet. Siden datidens manuskripter var høyst forskjellige i antall tegn per linje, er det ... interessant at Kone-evangeliet passer helt med det man kan finne i en moderne bokutgave som gjengir dette evangeliet linje for linje.
Furthermore, I pointed out that the very first line of the fragment begins in the middle of a word, at exactly the same place as in the equivalent passage in the one surviving Gospel of Thomas manuscript. And line 1 ends with the same ending as the following line in Thomas.
This is quite a coincidence, and it suggests that the author of [the Jesus’ wife fragment] may have drawn his Thomas material from a modern printed edition.
Dermed kan tenkes vanskeligere konklusjoner.

Fragmentet kan ikke være fra et gresk skrift fra det andre århundre, siden det er basert på et funn av et koptisk skrift fra det tredje århundre. Det er videre tvilsomt om det er fra antikken eller middelalderen i det hele tatt, siden det er basert på gjenbruk av fraser i beste postmoderne cut and paste-stil.

Langt mer taler altså for en moderne forfalskning fra etter 1956 da Thomas-evangeliet ble offentliggjort.

Man skal i det hele tatt ha atskillig godvilje for ikke å datere det til etter Da Vinci-koden.

Skal vi først bruke kan-metoden, krever det ikke mange studiepoeng i psykologi eller markedsføring til å tenke at noen ... kan ha latt seg friste av salgstall, medieomtale og kjepphester til å finne frem sot, penn og papyrus.

Men enten det er fra syvende eller tjueførste århundret, forteller det oss altså like lite om Jesus.

torsdag 10. april 2014

Lewis dekodet

Ser ut til at noen har holdt foredrag om noe av eller i hvert fall noe om interesse.

Mer bestemt hva som gjorde C.S. Lewis interessant som tenker og formidler mens han levde og om han fremdeles er det i dag.

Det er selvsagt knyttet stor spenning til mine konklusjoner.

For ikke å holde deg for lenge på pinebenken, kan røpes at foredraget ligger på en Vimeo-link her, og i vinduet under, så lenge teknikkken og norsk lov står meg bi.

CS Levis Seminar - Bjørn Are Davidsen from NLA Høgskolen on Vimeo.

Så kan noen og enhver vurdere hvor mye som står til troendes når arrangør var NLA Bergen og datoen 1. april.

onsdag 9. april 2014

Kanalisert undring

Siden ikke alle liker skarp og kritisk kritikk like mye, var det ingen grunn til å spikre puter i taket over skarp og kritisk kritikk av min anmeldelse i Vårt Land av Pistis Maria. En bok som altså er en  angivelig kanalisering av Matria Magdalena.

De omtalte puter kunne likevel vært greie å ha når jeg så hvem som var avsenderen. 

For dette var ikke fra forfatteren eller en annen forsmådd nyreligiøs, fra forlaget eller Holistisk Forening.

Det var fra lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff.

Da var det nok noe mindre overraskende at jeg sendte inn et svar. Eller rettere sagt, to.

Siden det var uklart om Vårt Land hadde plass til så mye, laget  jeg et par varianter. 

Ett kort og konsist (som dermed sikkert kunne leses i overkant polemisk) og et noe mer utfyllende (uten at det er noen garanti mot at det kan oppfattes i overkant polemisk).

Uansett er jeg som man forstår nysgjerrig på hva som er grunnen til gårsdagens kritiske innlegg mot anmeldelsen.

Først det korte:

Underlig lesning

Eirik A. Steenhoff hevder 8. april at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Når jeg ikke et eneste sted angriper nyreligiøsitet generelt eller fremmer innvendinger til Gjeitangers ideer, er dette underlig lesning. Tvert i mot understreker jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefaler til og med et par nyreligiøse forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Dette handler om å formidle budskap i et greit og forståelig språk. Det ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff nok vil se om han en gang skulle lese boken.

Så får Vårt Land selv svare for valg av bokanmelder. Muligens er grunnen at de vet at få i Norge har lest mer nyreligiøs litteratur de seneste førti årene.
I håp om at det var mulighet for mer utfyllende tekst, var følgende lengre svar lagt i bunnen av konvolutten.

Underlig lesning

Det gir selvsagt grunn til ettertanke når lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff, 8. april hevder at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Ikke minst siden det var et viktig poeng i anmeldelsen ikke å angripe nyreligiøsitet generelt eller komme med innvendinger til Gjeitangers ideer.

Det må altså ligge noe annet bak Steenhoffs innlegg og det hadde vært spennende å få vite hva det er. Mener han at man bør være snille med folk som mener det godt? Mener han at påstander om kanaliseringer er hevet over kritikk? Har han dårlige erfaringer med anmeldelser av katolske bøker? Liker han ikke religionskritikk i sin alminnelighet? Tror han ikke at en bok kan være så dårlig som jeg gir inntrykk av? Misliker han bare tonen? Er det for få eksempler?

Når Steenhoff vedgår han ikke har lest boken, synes hans innlegg å bygge mest på bekymring og mistanke. Tanken synes å være at en anmelder som er uenig i et prosjekt vil gi det dårlig kritikk - dess mer uenig, dess verre. Nettopp derfor understrekte jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefalte til og med et par forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».  Førti års lesning av sjangeren har gitt meg flere favoritter, men også allergi for klisjeer. Kanskje har jeg rett og slett lest for mye nyreligiøs litteratur?

Skulle jeg slaktet Gjeitangers idéer, kunne jeg altså sett kritisk på påstander som at «Atlantis påvirket egyptisk kultur» slik jeg har gjort i tidsskriftet Skepsis. Jeg kunne ha gått inn på påstander om Avalon og den hellige gral, eller om tempelriddere slik jeg gjorde i en bok om Da Vinci-koden for ti år siden. Jeg kunne ha sammenlignet med andre kanaliseringspåstander om Maria Magdalena.  Jeg kunne ha tatt opp historiske påstander generelt og sammenlignet med arkeologi og bevarte tekster. Jeg kunne ha kommet med en alternativ kanalisering som slo fast at Gjeitanger farer med tøv. Men jeg gjorde altså ingen av delene. I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Den handler i stedet om man formidler sitt anliggende forståelig og engasjerende.

Der ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff vil se om han en gang skulle lese boken.
Hvilket innlegg som kom inn? For en gangs skyld det lengste. 

Verden står nok likevel til påske.

torsdag 3. april 2014

Fra Jesu tid, altså Den hellige gral

I serien "Vi har funnet gralen og det tilfeldigvis like ved der vi bor" er vi denne gangen kommet til Spania.

Flere enn TV2 kan melde at begeret har befunnet seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania, i tusen år.
I tre år har Margarita Torres og Jose Ortiza del Rio forsket på Den hellige gral og opphavet til begeret i León. I en ny bok, «The kings of the Grail», mener de å kunne bevise at begeret i León faktisk er den hellige gral.
Hvis man ser bort fra detaljer som at gralen aldri har eksistert, er dette avgjort ett av de mer plausible funnene.

Ikke minst fordi det
utsmykkede begeret har ifølge historikerne påviselig et indre beger som er fra Jesu tid. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt.

Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.
 Men så er det altså slik at det ikke holder å datere noe til Jesu tid. At man finner trefliser fra rundt år 30, viser ikke at de er fra Jesu kors.

Slik jeg tar opp i Da Vinci dekodet er gralen en ganske sen legende. Vi snakker ikke om den opplagte, men tilfeldig sannhet at det har eksistert et beger som Jesus drakk av under hans siste måltid før korsfestelsen, men om at dette begeret skal ha vært brukt til å samle opp blodet hans før han døde.

Eller var det kanskje et fat? For dette er en historie som har bygget på seg fra 400-tallet og med ulike tradisjoner. 
Fatet Patène de Serpentine i Louvre er datert til rundt Jesu tid og må dermed være Den Hellige gral.
Alle fra så lenge etter Jesu tid at de ikke kan brukes som historisk kilde. 
Kort sagt synes historien om Gralen å være en blanding av keltiske og kristne forestillinger knyttet til hellige begre og katolsk nattverdsforståelse. Opprinnelig betyr uttrykket “gral” et fat eller “stor tallerken”, antagelig basert på det latinske “gradalis”. I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes rundt 1190, er da også gralen rett og slett et fat og omtales i ubestemt form som én gral. Dette kan knyttes til brødet i kirkens nattverdsfeiring.

Noen år senere er gralen beskrevet som et beger, mer bestemt det som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. I følge legenden fra Nikodemusevangeliet på 400-tallet, samlet Josef av Arimatea opp Jesu blod i det samme begeret under korsfestelsen, men det tar likevel noe tid før et slikt beger dukker opp i gralsfortellingene. Interessant nok ser vi at Robert de Boron i Josef fra Arimatea, rundt år 1200, på mange måter gjenforteller Nikodemusevangeliet og starter med å fortelle at Josef samlet Jesu blod i samme fat som Jesus hadde brutt brødet i under nattverden. Det er ikke før med Wolfram von Eschenbach et stykke inn på 1200-tallet at gralen for alvor blir til et beger. 
Maria-begeret kan kanskje dateres til Jesu tid og må dermed være Den hellige gral.

Dermed er det flott av flere av medieoppslagene har fått med seg ganske mye av dette, ikke minst takket være Tom Egeland.

Samtidig er det nok noe drøyt å hevde at om gralen finnes "vil den være noe av det helligste for hele kristenheten". Det skal godt gjøres for et litterært produkt fra middelalderen som verken er med i trosbekjennelser eller liturgi, katekismer eller salmer. 

Selv om et funn sikkert hadde vært rimelig hellig for Spielberg og New Agere.

Så er det en uunngåelig ryggmargsrefleks, men ikke veldig forskningsorientert å henvise til tempelriddere, Dan Brown og Hellig Blod Hellig Gral og annet som altså ikke har noe å gjøre med ekte historie fra det første århundre, men med bløff og populærkultur fra de seneste par generasjonene. 
En nyere versjon av legenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken «Hellig blod, hellig gral» forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i boken «Da Vinci-koden», der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.
Men det er nok noe mer overraskende at dette viser at journalistene ikke har lest Da Vinci-koden.