torsdag 19. desember 2013

1001 eventyr

I påvente av at Humanist legger ut artikkelen om den spanske gullalderen, linkes til en kritikk av tredje utgave av boken knyttet til utstillingen 1001 Inventions, der Sonja Brentje viderefører kritikken fra Skeptical Inquirer i fjor.

Jeg har forøvrig omtalt utstillingen tidligere, ikke akkurat rosende.

Den blir ikke bedre av at den er rost i opptil flere skyer av Hillary Clinton og prins Charles - og for tiden vises i Sverige.

Hvis noen er i tvil mangler heller ikke pedagogiske plakater som understreker budskapet.
For å unngå unødige misforståelser: Dette er en helt annen, langt mer sjåvinistisk og langt mindre faglig utstilling enn Sultans of Science som for tiden kan oppleves på Teknisk Museum.

Sonja Brentjes, som er ansatt på Max Planck Institute for the History of Science i Berlin, legger lite i mellom. Eller rettere sagt, ingenting.

Hun oppfatter utstillingen som grunnleggende misvisende, full av feil og forvrengninger, i alt fra detaljer til selve perspektivet. I stedet for å forholde seg til forskere og forskning, forholder man seg til det hun kaller politisk korrekte myter om fortiden.

Målet er ikke å formidle hvordan vitenskap ble tatt i mot og videreført i muslimske kulturer i middelalderen, men en positiv bevissthet om islam i dag. Så er spørsmålet hvor mye positiv bevissthet det faktisk skaper, når det viser seg at dette er på feil premisser.

Hvilke feller er det så boken går i?

For det første er den nærsynt. I stedet for å se forskere i den arabisktalende verden i sammenheng med forgjengere og etterfølgere i antikken og middelalderen, løftes de fram som enestående. De er lys i middelalderens mørke. De løftet oss ut av uvitenheten og inn i den moderne verden.nærmest

Ett eksempel er innen optikken (hentet fra Skeptical Inquirer)
The misplaced emphasis of 1001 Inventions on “the first inventor or discoverer” leads the catalogue to declaret hat the “ninth-century polymath al-Kindi first laid down the foundations of modern day optics by questioning the Greek theories of vision. He said that how we see, our visual cone, is not formed of discrete rays as Euclid had said, but appeared as a volume, in three dimensions, of continuous radiation” (p.54). Peter Adamson has studied some of the modifications of the texts known as Euclid’s Optics and those derived from them in Arabic and Latin. He places al-Kindi in the tradition of the Pseudo-Euclidian De Speculis and Johannes Philoponnus (sixth century) who are among the many mostly anonymous teachers and students who modified older positions in the light of philosophical debates about how we see, debates that were clearly anchored in the intellectual and instrumental contexts of Late Antiuity (Adamson2006, 213-4). The almost complete erasure of such ancient contexts as well as the contexts of Muslim scholars themselves makes it impossible to understand the achievements of those scholars, their new contributions, and their conceptual peculiarities, limitations, and errors. Claims of al-Kindi laying the foundations of modern-day optics are gross exaggerations resulting from a lack of knowledge about ancient Greek and medieval Arabic as well as Latin texts on optics and the differences between these theories and today’s geometrical optics.
For det andre gjør den naturforskere og teknologier mer moderne enn det er grunnlag for. Drev de med alkymi, leses det som kjemi. Astrologi blir fort astronomi. Teoretiske betraktninger blir tatt som empiriske. Heldig gjetting blir bevis på at de egentlig drev med moderne forskning.
Perhaps its most important mistake is what 1001 Inventions exemplifies so well: overlooking the major differences between medieval and modern science.  1001 Inventions translates medieval science and technology into the scientific and technological idiom of today, suggesting closeness, similarity, or even identity between medieval scientific results and technological products and today’s sciences and technologies. It does not warn readers and visitors that many of the disciplines, concepts, methods, or devices named in the book and the exhibition were conceived of by their medieval authors or producers differently, or that disciplines like physics, biology, and chemistry did not exist yet, but came into being much later and in other contexts. By selectively presenting only what they believe can be linked to modern knowledge, those responsible for the exhibit misrepresent a medieval intellectual environment where astrology or various medical superstitions were as respectable as innovations in planetary models or medical theory.
For det tredje blir alle naturfilosofer som skriver på arabisk utlagt som muslimer. At dette var et fellesspråk som like mye ble benyttet av persere som syrere, kristne som zoroastere, fremheves ikke med store bokstaver.

For det fjerde overdriver man omfanget, enten vi snakker om skoler og biblioteker, eller varighet av det som man i noen områder i noen grad kan kalle en gullalder. Dette varte uansett ikke i 700 år, mulig. Det var ikke hundretusener av bøker i bibliotekene i Cordoba.

For det femte undervurderer eller overser man ulike typer spenninger mellom vitenskap og religion i den arabisktalende verden. Det blir ikke bedre av at man overvurderer eller finner på spenninger mellom vitenskap  og religion i den latintalende verden.

Det er dermed interessant at en såpass ærverdig institusjon som National Geographic Museum har sponset og lånt lokaler til utstillingen. For en som har abonnert på bladet siden 70-tallet bekrefter det tendensen til å forlate det faglige og bli en politisk aktør.

Nå er det ikke noe galt i å ønske å skape en ny og bedre fremtid, men det er ikke gitt at den beste måten er å lage en ny og bedre fortid.

onsdag 18. desember 2013

Julekildene

Da var også Fri Tanke på banen med et intervju der en viss blogger går ut mot dem som hevder at kristne har "kuppet julen".

Denne gangen mot slike tvilsomme elementer som Den norske og Den katolske kirken.
Også kirken sier at kristne «kuppet jula»
Jula har sitt utgangspunkt i den romerske solfesten "Sol Invictus" hevder Den norske kirke. – Feil, feil, feil, sier Bjørn Are Davidsen.
Takket være solid research har Fri Tanke funnet et sted på hjemmesiden der Dnk svarer ungdom om hva jul er og videre lenker til en side hos Dkk om at en hedensk fest ble kristnet.
Davidsen blir ikke overrasket når Fritanke.no forteller at også Den norske kirke og Den katolske kirke viderebringer historier om at kristne på et vis «overtok» tidligere tradisjoner, og at dette er grunnlaget for dagens julefeiring.
– Dette er og blir feil, og det blir ikke mer sant av at Den norske kirke og katolikkene gjentar det. Det blir heller ikke mer riktig av at feilen har lange tradisjoner, sier han.
Davidsen forklarer at denne oppfattelsen har sirkulert i lang tid, og at den trolig stammer fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 17-1800-tallet og etablert som en sannhet.
Som vi ser er dette et tema der det er viktig å ha tunga rett i munnen. Det er fort å misforstå hva andre sier, og det er fort å formulere seg på måter som andre kan misforstå. Og det er fort å si noe feil.

Det kan likevel være verdt et forsøk på en kort oppsummering:
  1. Datoen for Jesu fødselsdag er ikke lagt til 25. desember fordi det eksisterte tidligere feiringer den dagen. Det fantes ulike tradisjoner for datoen og én av disse var bestemt av tanken om at profeter og martyrer døde på datoen de ble unnfanget. Siden man mente Jesus døde 25. mars, ble fødselen lagt ni måneder senere.
  2. Det ble avholdt messer på Jesu fødselsdag, men var ingen utbredt feiring av dagen før på 300-tallet, etter at kristen tro var offisielt anerkjent. Kristne feiret først og fremst påske.
  3. Sol Invictus-festen til minne om "den uovervinnelige sols" fødselsdag 25. desember, ble ikke innført offisielt i Romerriket før i år 274. Grunnen synes å ha vært behovet for en mer samlende religion, muligens påvirket av hvor sterkt den kristne kirken vokste.
  4. I Norge ble juleblotet flyttet fra midten av januar til 25. desember p.g.a. den kristne feiringen. Det var ingen almen tradisjon i Norge for å feire vintersolverv, heller ikke i de deler av Thule (antagelig Nord-Norge) der solen var borte i "40 dager".  Festen Prokopios skriver om i HISTORY OF THE WARS: BOOK VI (kapittel XV, linje 417) rundt år 550 handler om fem dager før solen blir synlig igjen, altså også midten av januar.
  5. Måten man begynte å feire Jesu fødselsdag er påvirket av deler av eksisterende feiringer - spesielt i matveien (i Norge dels hentet fra middelhavsmat og dels fra norrøn, i dag også fra amerikansk) og der symbolikken har overføringsverdi (som bruk av lys og gaver). Såpass mange elementer ble ikke videreført at forskere i dag nøler med å si at kristen julefeiring er en videreføring av Saturnalia.
  6. Populariteten av feiringen skyldes ikke at Kirken "tok over" en eksisterende feiring, men at feiringer stort sett er populære. Behovet for å feste på vinteren i land som Norge blir ikke borte selv om man slutter å blote.
Carl Larssons Midtvintersblot
Hva er så kildene for dette?

For den norrøne delen er de mest inngående analysert i Andreas Nordbergs Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden, fra 2006.

Prokopios er vurdert på side 101 og fra neste side er gitt en inngående analyse av hva dateringen av juleblotet til "første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv" innebærer (se også figuren under, fra side 105).
Konklusjonen er at 
Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.
For den romerske delen har Andrew McGowan en bra gjennomgang i How December 25 became Christmas der han oppsummerer diskusjonen i lys av kilder.

Blant dette er den populære forestillingen om at tidspunktet for den kristne festen er bestemt av hedenske feiringer. Blant problemene er at den ikke kan belegges med antikke kilder og synes først å ha dukket opp på 1100-tallet.
Christian authors of the time do note a connection between the solstice and Jesus’ birth: The church father Ambrose (c. 339–397), for example, described Christ as the true sun, who outshone the fallen gods of the old order. But early Christian writers never hint at any recent calendrical engineering; they clearly don’t think the date was chosen by the church. Rather they see the coincidence as a providential sign, as natural proof that God had selected Jesus over the false pagan gods.

It’s not until the 12th century that we find the first suggestion that Jesus’ birth celebration was deliberately set at the time of pagan feasts. A marginal note on a manuscript of the writings of the Syriac biblical commentator Dionysius bar-Salibi states that in ancient times the Christmas holiday was actually shifted from January 6 to December 25 so that it fell on the same date as the pagan Sol Invictus holiday. In the 18th and 19th centuries, Bible scholars spurred on by the new study of comparative religions latched on to this idea. They claimed that because the early Christians didn’t know when Jesus was born, they simply assimilated the pagan solstice festival for their own purposes, claiming it as the time of the Messiah’s birth and celebrating it accordingly.
Men dette stemmer altså ikke med disse plagsomme kildene.
There are problems with this popular theory, however, as many scholars recognize. Most significantly, the first mention of a date for Christmas (c. 200) and the earliest celebrations that we know about (c. 250–300) come in a period when Christians were not borrowing heavily from pagan traditions of such an obvious character.
En vi finner dette hos er Tertullian rundt år 200 (se slutten av kapittel 8 av Svar til jødene).
Around 200 C.E. Tertullian of Carthage reported the calculation that the 14th of Nisan (the day of the crucifixion according to the Gospel of John) in the year Jesus died was equivalent to March 25 in the Roman (solar) calendar. March 25 is, of course, nine months before December 25; it was later recognized as the Feast of the Annunciation—the commemoration of Jesus’ conception. Thus, Jesus was believed to have been conceived and crucified on the same day of the year. Exactly nine months later, Jesus was born, on December 25.
This idea appears in an anonymous Christian treatise titled On Solstices and Equinoxes, which appears to come from fourth-century North Africa. The treatise states: “Therefore our Lord was conceived on the eighth of the kalends of April in the month of March [March 25], which is the day of the passion of the Lord and of his conception. For on that day he was conceived on the same he suffered.” Based on this, the treatise dates Jesus’ birth to the winter solstice.
Men å regne på denne måten fikk den konsekvensen at Østkirken havnet på en annen dato, siden de fulgte en annen kalender.
In the East, too, the dates of Jesus’ conception and death were linked. But instead of working from the 14th of Nisan in the Hebrew calendar, the easterners used the 14th of the first spring month (Artemisios) in their local Greek calendar—April 6 to us. April 6 is, of course, exactly nine months before January 6—the eastern date for Christmas. In the East, too, we have evidence that April was associated with Jesus’ conception and crucifixion. Bishop Epiphanius of Salamis writes that on April 6, “The lamb was shut up in the spotless womb of the holy virgin, he who took away and takes away in perpetual sacrifice the sins of the world.” Even today, the Armenian Church celebrates the Annunciation in early April (on the 7th, not the 6th) and Christmas on January 6.
Thus, we have Christians in two parts of the world calculating Jesus’ birth on the basis that his death and conception took place on the same day (March 25 or April 6) and coming up with two close but different results (December 25 and January 6).
Dermed feires julen 25. desember i Vestkirken og 6. januar i Østkirken Den armensk-ortodokse kirken.

(Tillegg 08.01.2014:) Når Østkirken feirer jul 6. januar er det fordi de følger den julianske kalenderen og ikke den gregorianske som vi bruker. Det som i den julianske kalenderen er 24. desember faller mellom år 1900 og år 2100 på 6. januar i den gregorianske kalenderen.

Mye tyder altså på at julehistorien bør bli et eget universitetsfag.

Det bør ikke overraske at intervjuet i Fri Tanke avsluttes med at
Jeg er helt enig med Brun-Pedersen og Human-Etisk Forbund i at jula i dag er et sammensurium av både kristne og ikke-kristne, sekulære elementer. Det er alt for enkelt å si at jula utelukkende er en kristen høytid med kristent opphav. Både hedninger og kristne kan feire jul med god samvittighet, forsikrer Davidsen.
Så er håpet at en så jovial konklusjon ikke ødelegger julestemningen.

tirsdag 17. desember 2013

Sannhetsvisa

Som lovet musikalblogges videre om Fermat's Last Stand og da kan det ikke marsjeres utenom sannhetsvisa.

Siden sannheten er at det er minst fire feil i den, er det en julenøtt for Dekodets lesere å finne disse.


Battle Hymn of the Republic of Letters

(Tekst: Scott Alexander, musikk: Buck Shlegeris og hans band)

CERUNE:
Truth is not confined to notebooks, nor the fragile human brain
Though Fermat is dead and buried, his discoveries remain
In Platonic realms far loftier than this margin can contain
The truth is margin on!

Glory, glory aletheia! Glory, glory aletheia!
Glory, glory aletheia! Glory, glory aletheia!
Glory, glory aletheia! Glory, glory aletheia!
The truth is margin on!

They put books to the torches when the Inquisition churned
It erased what had been written, couldn't touch what had been learned
We're Prometheus' fire, which cannot itself be burned
It just goes margin on!

(chorus)

They murdered Archimedes with his circles yet undone
How much loftier now the circles where his children's children run
They arrested Galileo, but they couldn't arrest the Sun
Truth just keeps margin on!

(chorus)

They burnt down Alexandria, of libraries the first
And Genghis Khan razed Baghdad, and its learning was dispersed
But now we've got the Internet, so Mongols, do your worst!
The truth keeps margin on!

(spoken: My friends! We have been marginalized for too long! This is an e-margin-cy, a call to marginal revolution! Once we are margin under our own banners, we will be limited by nothing but our own i-margin-ation!)

So despite the many setbacks truth encounters on its way
On the margin each tomorrow will be brighter than today
We will rise up from the margins and continue, come what may
As truth goes margin on!

mandag 16. desember 2013

Desemberdebatten

Det er alltid en lakmustest å se hva media skriver om saker en selv er involvert i. Det sier noe om hvordan jeg oppfattes og det sier noe om hvor godt media følger med.

Seneste eksemplet er altså oppslaget om at det er historisk feil å si at kristne har kuppet julen, der jeg i ettertid forøvrig har fått støtte av Jens Brun-Pedersen i et leserinnlegg i Vårt Land i forrige uke. Ja, kristne har ikke kuppet julen, slik jeg har tatt opp mange ganger i mange år.

Men i stedet for å støtte dette poenget, oppfatter media det som en påstand om at andre har kuppet julen.

Dermed fulgte Dagbladet nylig opp på lederplass med at 
Den kristne tenketanken Skaperkraft og Human-Etisk Forbund krangler i Vårt Land om hvem som har opphavsretten til jula - hedningene eller de kristne?
Julenissen, i det minste, er blitt en multireligiøs skikkelse.
Når dette blir feil på så mange måter er det ikke bare fordi Skaperkraft ikke akkurat har vært tungt involvert i noen debatt (det var Vårt Land som koblet meg til Skaperkraft, ikke Skaperkraft som gikk ut med noe), men fordi det altså ikke var noen av oss som har hevdet at noen hadde opphavsrett til julen. 

Og så kan jeg si mye om julenissen, men lar det ligge nå.

Nå er det andre seriøse steder enn lederplass i Dagbladet som skriver på denne måten. Også Hugin og Munin tar dette opp i Vårt Land i dag, der denne oppfatningen altså forsterkes. Det fremstilles til og med som en årlig tradisjon, den imponerende utholdende desemberdebatten, at Jens Brun-Pedersen og jeg diskuterer «Hvem stjal jula fra hvem?»

Og siden ravnene forteller at de ligger våkne om natten og grubler over dette spørsmålet, var det bare én løsning, å sende dem et beroligende brev.
Kvitre!
Dere er ytterst presise i observasjonen at det finnes mange juletradisjoner, men hvis det er én som har flakset meg hus forbi, så er det desemberdebatten mellom undertegnede og Jens Brun-Pedersen om «Hvem stjal jula fra hvem?». Dermed litt nysgjerrig på hvor viden omkring dere har fløyet for å finne denne tradisjonen? Eller har det vært litt mye hallusinogener i juleneket? Eller er det medias tradisjon for å lage saker, en tradisjon som altså ikke er begrenset til jula?

Kanskje vil det hjelpe så dere ikke lenger ligge våkne om natten og gruble over spørsmålet om hvem som startet denne debattradisjonen mellom Jens og jeg, når jeg røper at svaret altså er to ravner.

Som det fremgikk av bilaget på i forrige uke er forøvrig Jens og jeg enige om at ingen har stjålet jula fra noen, med unntak av disse markedskreftene som alltid fortjener skylden for det meste.
Flyr vi lenger enn Norge, ser vi forøvrig at denne debatten har pågått siden 1100-tallet. Vi finner i margen til et skrift av den syriske bibelkommentatoren Dionysius bar-Salibi en kommentar om at man flyttet Kristmessen fra 6. januar til 25. desember så den kunne falle på samme dag som den romerske solguden Sol Invictus.

Dette ble snappet opp av forskere som Jablonski på 17-1800-tallet og ble en sannhet inntil flere de seneste tiårene gjorde noe så uhørt som å se hva kildene fra antikken sa. 

Så er det selvsagt like uhørt å se hva deltagerne i dagens debatt faktisk sier.

søndag 15. desember 2013

Agnostiker og antisemitt

Noen ganger klyper man seg kraftigere i armen enn ellers, som når enkelte oppfatter meg som en tidligere skeptisk agnostiker som nå fremstår som "apologet" og dermed har klart å lure seg inn i den kristne tankesmia Skaperkraft.


Siden jeg gjør noe så ... radikalt som å hevde at kristne skal følge Det nye testamentet, og ikke Det gamle, er det tvilsomt at jeg er en kristen.
Dette betyr visstnok også at jeg står for det som kalles for erstatningsteologi, noe som tydeligvis setter meg i samme tradisjon som nazistenes antisemittisme.

Enhver kan altså legge sammen to pluss to og få fem, for ikke å si seks seks seks.
Muligens er utspillet en litt forsinket reaksjon på min kommentar i Dagen i januar om boken Den rødgrønne terrorøya som påstod at besøk av medlemmer fra den militante organisasjonen Popular Front for the Liberation of Palestine på Utøya har åpnet Norge for terrorister.

Min kommentar i Dagen er med andre ord bekreftet.
– Ivar Fjeld er en underlig debattant, som spisser det fryktelig til og tar ting veldig ut av sin sammenheng. Det er ikke mulig å følge ham i argumentasjonen, mener Davidsen.
Hadde Fjeld gjort såpass som å google, ville han nok oppdaget at foreningen Skepsis ikke er begrenset til agnostikere

Han kunne også risikert å finne Svar til doktor Laura som jeg skrev for mangfoldige år siden. 

Det skulle ikke forundre meg om Fjeld ikke holder seg mer enn meg til den gamle staten Israels rituelle, sermonielle eller nasjonale lover. 

Kort sagt kanskje flere som ikke er kristne?

lørdag 14. desember 2013

Huler og hobbiter

Siden det både har vært premiere på Smaugs ødemark, den andre av Peter Jacksons Hobbiten-filmer, og årets siste Theofilos nærmer seg postkassen med stormskritt, er det på tide med noen små utdrag av hva jeg har på trykk i bladet om Tolkiens verk.

Nå kan man si mye om filmen eller noe kort som at den var bedre enn kinoversjonen av første film, men dårligere enn extended-versjonen. Uansett handler artikkelen om boken, eller nærmere bestemt om

Huler og hobbiter, hell og helliggjørelse
Da jeg første gang leste Tolkien på 1970-tallet hadde de færreste jeg møtte hørt om ham eller sett verdien av bøker om annet enn sosiale problemer. Det var bedre å oppdra ungdom med skilsmisser og dop enn sverd og drager. De seneste tiårene er dette snudd opp ned. Ikke bare er det blitt aksept for fantasy i sin alminnelighet, Tolkien er blitt en av vår tids mest kjente og kjære forfattere.

Og vi snakker ikke om en folkelig fyr som masseproduserte kiosklitteratur. I stedet har vi å gjøre med en eksentrisk fagnerd som drømte om å lage en mytologi for England og trivdes best i diskusjoner om gammel litteratur og enda eldre språk.

På mange måter var Tolkien den evige outsider. Han ble født i Sør-Afrika i 1892 og flyttet til England da han var tre år. Faren døde kort etter, og han knyttet seg naturlig nok desto sterkere til moren Mabel. Da hun i 1900 konverterte til Den katolske kirken, ble dette imidlertid tatt ille opp i familien. Tolkien mente i ettertid at motstanden hun møtte førte til at hun døde av sukkersyke få år senere, fattig og utslitt.

At han så henne som en martyr, dempet ikke en katolsk tro som i stigende grad påvirket hans forfatterskap.
Men Tolkien var ikke bare sterk i troen, han ble tidlig en kapasitet på tidlig middelalderengelsk. Det forteller atskillig at Tolkien etter studiene ved Oxford ble litteraturprofessor som 32-åring. Dette skjedde i Leeds, og allerede året etter fikk han stillingen som professor i gammelengelsk ved Oxford, og i 1945 i engelsk språk og litteratur. 
Nå var nok ikke Tolkien blant de beste foreleserne. Til det snakket han for utydelig. Han var mer i sitt ess i samværet med venner som delte interessen for språk og myter.

Ikke minst ble forholdet han utviklet til kollegaen C.S. Lewis viktig. Tolkien var en stor og muligens avgjørende faktor for at Lewis fant fram til en kristentro, mens Lewis var en stor og muligens avgjørende faktor for at Tolkien fikk tro på at det han kalte sitt «legendarium» kunne være mer enn en hobby.

Tolkien hadde siden 1914 arbeidet med tekster han i utgangspunktet tenkte som en mytologi for England. I stedet ble de en mytologi for oss alle, som bakteppet for folkekjære bøker som Hobbiten (1937) og enda mer Ringenes herre (1954-55).
Tre og blader
Både blant venner og andre hadde Tolkien glede av å fortelle historier. Hans barn mottok fra 1920-43 brev hver jul om det spennende livet på Nordpolen, fra selveste Julenissen. En bok som Eigil Bonde fra Heim begynte også som barnefortelling.
Idéen til Hobbiten kom en gang Tolkien rettet eksamensbesvarelser og fant et blankt ark i bunken. Han benyttet anledningen til en pause og skrev på arket «In a hole in the ground there lived a hobbit». Setningen ble til en fortelling han skrev ned, dels basert på historier han allerede hadde fortalt sine barn. I starten visste ikke Tolkien hva en hobbit var, men oppdaget fort at det ikke dreide seg om kaniner. Etter serien av filmer og bøker, tegneserier og dataspill vet flere hvordan de ser ut.

Og fortellingen endret seg over tid, som hans øvrige verker. Tolkien selv brukte i flere sammenhenger et stort tre som metafor. Som hovedpersonen i Pirkes løvblad arbeidet Tolken stadig med å forbedre sine tekster. Blader og grener måtte tegnes nøyere og henge bedre sammen. Det ble ikke enklere når treet skjøt nye skudd og kunne endre form.
Han skrev løpende om igjen fortellinger som ikke var utgitt og reviderte flere som var publisert, inkludert Hobbiten som kom i stadig nye opplag. Boken ble så populær at forlaget tidlig ønsket en oppfølger. Tolkien begynte litt nølende på dette, men fortellingen vokste til noe helt annet og ble til Ringenes herre. Hvis du lurer på hvorfor den kan minne om en barnebok i starten, er altså grunnen åpenbar.

Myter og virkelighet

Hadde Peter Jackson laget en film i 1937, ville det vært en enkel barnefilm, selv om den kunne vært mer eventyrlig enn Trollmannen fra Oz. Men det har hendt mye etterpå. Vi har ikke bare fått en rekke andre verker fra Tolkiens hånd, dataanimasjon og 3D-teknologi, men også Jacksons filmatisering av Ringenes herre. Dermed er det ikke bare boken som har vokst, men filmatiseringen.

Nå er det ikke uvanlig at historier vokser. Det er ikke unikt for Tolkien eller Jackson. Mens det er vanlig å kalle oss for Homo Sapiens, det tenkende mennesket, er det vel så riktig å kalle oss for det fortellende mennesket. Eller kanskje vi heller skal kalle oss det fortellende dyret. For det typiske ved oss er ikke nødvendigvis at vi tenker så godt, men at vi forteller så mye. Det er ikke enkelt å finne litteratur og kunst, folkeeventyr og myter, dikt og kvad, i resten av dyreriket, selv om blåhval skulle ha noe på gang.
Det er heller ikke enkelt å få aksept fra Theofilos om å gjengi mer enn dette fra første side, selv om forteller-jeget avgjort har mer på gang.

torsdag 12. desember 2013

Julekjøret

Før vi avslutter moduset med jul og greier (har du abstinens til vi kommer tilbake med mer julestoff i neste uke, anbefales denne og denne) kan det være greit å nevne at man ikke trenger lang tid med lys og lupe, eller lorgnett, for å finne utsagn om at kristne kuppet julen.

Det er nesten vanskeligere ikke å finne det, når noen skriver om julen. Vi kan dermed nevne ti på rappen fra seneste tiår:
  • Hedensk skikk ble kuppet av kirken (inkluderer også sankthans, som nok er mer riktig)
  • Fra blot til kristen høytid  ("Selv om folk ble kristne etter hvert, ville de gjerne fortsette tradisjonen med en skikkelig fest rundt vintersolverv. Kirkefedrene benyttet seg av det, og la Jesu fødselsdag til nettopp denne tiden. Genialt nok overtok kirken rett og slett den gamle hedenske festen.")
  • Jul ("Den kristne erobringen av festene på slutten av desember kom altså mye seinere. De allerede eksisterende markeringene var nettopp begrunnelsen for å legge Jesus´ fødselsdag til slutten av måneden")
  • Misbruk av symboler ("Jul er midtvinterfest (juleblot) som ble kidnappet av kristendommen") 
  • O jul med din glede ("Opprinnelig var julen hedningenes høytid, og det var Juleblot som var grunnen til at vi feiret jul. Vi feiret at solen snudde og at det gikk mot lysere tider. I dag har de kristne tatt over julen")
  • Jula er for alle, også de kristne ("Prestene tok rett og slett den (for Norden sin del) fellesgermanske jula og la et nytt innhold i den: Jesu fødsel")
  • Jula, høytiden som kristendommen kapret  ("Det er ingen tilfeldighet at man i kristendommen har lagt Jesus fødselsdag til den 25. desember. Det fins flere førkristne fester som ligger rundt tiden for vintersolverv.")
  • Julens kristne budskap ("Til dere kristne som likevel feirer jul med oss hedninger: slutt og klag! Det er faktisk dere som er juletyvene!")
  • Er julen kristen? (en side med klarere agenda enn de fleste: "Som de fleste opplyste mennesker vet har de kristne frekt og freidig stjålet julefeiringen og skapt den om i sitt bilde") 
  • Jula er vår! (Hedningesamfunnet er nok heller ikke helt uten agenda: "Jula er opprinnelig hedensk, og bare stjålet av de tidlige kristne")
Nå er det ikke sikkert at det er vanskeligere å finne eksempler på det motsatte, altså påstander om at ikke-kristne (denne homogene gruppen) har stjålet den kristne julen.

Mens det nok egentlig er ingen av delene.

Det er kort sagt fullt mulig å kjøre noen runder til på dette, med utropstegn og utestemme.

Men det er også mulig å skru retorikken ned noen knepp på vei mot julefred og Kristmesse.

onsdag 11. desember 2013

Julekorreksjonen

Siden noen ikke bare lot seg forvirre, men forskrekke av mine formuleringer i dagens intervju (muligens ikke helt uten sammenheng med at dette havnet både på forsiden, i overskriften og i ingressen), har jeg bedt Vårt Land om å presisere 
at HEF ikke skriver på websiden at kristne har kuppet julen, men at det er min opplevelse av hvordan slikt kan forstås når man sier at kristne la julefeiringen til 25. desember fordi det fantes andre fester den dagen.
Det var altså en generell kommentar om måten det dessverre i en del sammenhenger snakkes om juletradisjoner og kristen tro og handler ikke om noe som står direkte på HEFs webside.
For ordens skyld understrekes at dette ikke betyr at kristne har kuppet julen.

Julekuppet

Det vil ikke overraske om noen lar seg forvirre av dagens intervju i Vårt Land der jeg tradisjonen tro i år igjen bringer den store nyheten om at  
Oppfatningen om at kristne har kuppet hedensk vinterblotsfeiring og gjort den om til kristen jul er feil, mener Bjørn Are Davidsen i Tankekraft (sic).
Tvert i mot er det vel uunngåelig når verken journalisten eller informasjonssjef Jens Brun-Pedersen forholder seg til juleartikkelen på Human-Etisk Forbunds websider, som jeg kommenterer mer direkte her.

Kort sagt handler HEF's påstand om "2 500 år med ubrutt julefeiring" om den romerske Saturnalia-festen, ikke om det norrøne Juleblotet.

25. desember feires dermed verken p.g.a. Saturnalia eller juleblotet som altså foregikk i midten av januar. 

Uten dette bakteppet er det ikke enkelt å forstå det følgende:
Bjørn Are Davidsen, skribent i tenketanken Skaperkraft, mener Human-Etisk Forbund fremstiller det som om de kristne har kuppet julen. Han reagerer på at forbundet skriver at vi kan «tilbake på over 2.500 år med ubrutt julefeiring».
– Det er historisk galt. Hadde det vært tilfelle, ville man ha feiret julen i midten av januar, som var da man feiret juleblot her i Norge.
Leser man min lengre kommentar lenket til over kan det også være lettere å forstå hvorfor jeg plutselig slår om meg med at noen hevder at kristne har tatt julen fra andre.
Davidsen mener det ofte fremstilles som om de «dumme og slemme kristne» har stjålet julen.
– Det er dumt å bruke julen til å rakke ned på andre. Det er sikkert ikke ment sånn. Men når jeg får høre at det jeg tror på, er tatt fra andre, oppleves det sånn.
 Så er det selvsagt akkurat like dumt å beskylde andre for å ha stjålet julen fra kristne.

Oppslaget i Vårt Land går dessverre i en typisk journalistfelle fordi man intervjuer personer med svært forskjellige forutsetninger. Den ene meningen oppfattes av leserne som like god som den andre, uansett faglig bakgrunn hos den som uttaler seg.

Dermed er det fort rekkefølgen som bestemmer.  Og layouten på siden gjør at det normalt ikke er meg eller historikeren man leser sist, men to mer tilfeldige personer i ytterste høyre spalte.
Mens jeg fremstår først og til venstre etterfulgt av Brun-Pedersen, får jeg støtte i midtspalten av Stig Frøyshov, professor ved Teologisk fakultet ved Universitet i Oslo.

Men motsies altså til høyre under overskriften Ber Kirken følge bedre med i tiden der butikksjefen i Bok og Media, Øyvind Hjemdal, hevder at 
Jula er den romerske solfesten. Kirka i Middealderen var god til å ta det som var i tiden og bruke det til sitt. Når de skulle datofeste feiringen av Jesu fødsel tok de i bruk en tradisjon som allerede eksisterte.
Nå er Øyvind en trivelig kar jeg har respekt for, men det er altså forskjell på å være ekspert på julekrybber og historien om Kristmessen. Og det er forskjell på å følge med i nåtiden og forstå fortiden, uten at det er en nødvendig motsetning mellom dette.

Dermed er det grunn til å gjenta at Kristmessen og kristen julefeiring ikke stammer fra middelalderen, men fra antikken. Videre skyldes den ikke den "romerske solfesten", selv om deler av feiringen opplagt er påvirket av noen romerske festtradisjoner (og i Norge av noen norske) - heldigvis ikke av alle.

Uansett tyder kildene på at man datofestet Jesu fødsel ut fra jødiske tradisjoner, ikke fra romerske eller norrøne.

Dette betyr selvsagt ikke at det er kristne som eier julen eller påsken eller pinsen eller Kristi Himmelfartsdag eller Olsok eller Allehelgensdag eller alle søndager. Hva man gjør med disse dagene får man finne ut av selv.

Eller man kan ringe meg.

tirsdag 10. desember 2013

Hva motiverer VG?

Siden VG er avhengig av klikk, lenkes ikke til gårsdagens oppslag om Petter Northug etter søndagens tap for en russer i stafetten. 

Skulle noen ha sovet i to døgn, kan likevel nevnes at han gjengis som bitter og hevnlysten. Han ønsker å "ødelegge livet" til den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji, "så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen".

Det er kort sagt ikke vanskelig å forstå at mange blir sinte. Med dette utspillet ødelegger Northug gleden over skisporten. Med en slik innstilling bør han ikke få lov til å delta under OL. 

Når dette passer med bildet enkelte med rette eller urette har av Northug som en dårlig taper, breial og bråkjekk, er det ikke lett, kanskje umulig, å formidle at det er VG man bør være sint og oppgitt over. 

For dette handler ikke om sist helg, der Northug uten å nøle gratulerte russerne med seieren. Og det handler strengt tatt ikke så mye om russerne heller, det handler om Northug. Og det handler mindre om 2014, enn om 2011.

Bakgrunnen er tankene som gikk gjennom Northugs hode under Kollen-VM. Slik han forteller i boken Norske vinnerskaller opplevde han et umenneskelig forventningspress foran VM på hjemmebane. Han ville aldri få en slik anledning igjen. 
Det er ikke rart at han gråt etter seieren på 3-mila. Eller følte livet kunne blitt ødelagt om han hadde falt under 5-mila.
Da det dro seg til mot spurt, falt en konkurrent foran Northug.

– Jeg sklir over skiene til han som faller, det er nesten fall på meg også. Da får jeg hjertet i halsen og tenker «der kunne livet mitt vært ødelagt, så heldig er du ikke en gang til», sier Northug i boka.

Resten av den samme femmila handlet om å bite i seg den umenneskelige smerten.
En del av dette ble utdypet på senere pressekonferanser og var oppslag i mange media i forrige uke, som i NRK-saken Artig å bidra med å ødelegge.
– Alexander Legkov og Maxim Vylegzjanin har sikkert dette som sin viktigste sesong i karrieren, så de har sikkert forberedt seg bra, sier Petter Northug.

VM-kongen fra Holmenkollen vet mye om hvordan de beste russiske utøverne har det foran OL på hjemmebane i Sotsji. Selv fikk han virkelig kjenne på forventningene foran mesterskapet på hjemmebane i 2011.

Det innebar en enorm motivasjon, men også et enormt press. Ingen glemmer hvordan Northug hulkgråt av lettelse og glede etter det første gullet på tremila.
Siden dette gikk så bra, har han etterpå senket skuldrene. Langrenn er ikke lenger så viktig for ham som det var før Kollen-VM.
Det er ingen renn igjen å gå som må vinnes. I Sotsji er Petter Northug en utfordrer og eventuelle gull vil bare pynte på et regnskap som allerede er i evig overskudd.
Han vet imidlertid at dette er viktig for andre, spesielt de russiske utøverne. For en som har vunnet alt, er det viktig å finne nye motivasjoner, bryte med mønstre og rutiner.

Ikke minst motiverer det ham å vinne over noen som satser mer enn maksimalt.
For Petter Northug er det et perfekt utgangspunkt for en sesong som ble innledet med et to måneder langt sykdomsavbrekk.

– Jeg tror det er mange som ser på OL i Sotsji som sitt viktigste mesterskap i karrieren. Og mange av løpene de møter der, ser de også på som de viktigste løpene i karrieren. Da er det artig å bidra med å prøve å ødelegge det, smiler Northug.
Nå kunne VG i går valgt samme vinkel som andre journalister. Man kunne vært glad for at Northug finner nye måter å motivere seg på, men velger altså å slå opp generelle uttalelser slik at de fremstår som bitre hevntanker langt over streken.

I stedet for nyhetsjournalistikk har VG hentet fram en sak fra lageret.

I stedet for å være tydelige på at dette ikke har noe med søndagens spurttap mot russerene under stafetten, oppfattes dette som det endelige beviset på hvor smålig Northug er.

Reaksjonene er som man kan vente, også av journalister som burde sjekket bedre, som i Vårt Lands oppslag i dag om at Northug er en helt som svikter.
VG omtalte i går skikongens siste verbale krumspring etter helgens stafett på Lillehammer, der nordmannen ble fragått av russiske Maksim Vylegzjanin på oppløpet. Til VG uttalte han følgende, rettet mot den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji: «Jeg skal ødelegge livet hans, så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen.» Han utdyper at russeren som går sisteetappen skal ødelegges «psykisk, verbalt og ikke minst i løypa».
Vi ser altså at Vårt Land fremstiller dette som 
  • Uttalt etter helgens stafett...
  • Tatt ut av sammenhengen (Hvordan vil Northug "ødelegge livet" hans? Hvorfor vil dette ødelegge så mye?)
  • Uttalt i det dypeste alvor og bokstavelig ment, altså uten humor eller hyberboler...
Man har ikke drevet kildekritikk. Man har ikke sett det i lys av medieoppslag fra dagene før. Man har ikke sett hva Northug sier i Norske vinnerskaller. Man har tatt utsagn ut av sammenhengen og tolket dem i aller verste mening.

I stedet for å være en korrektur til tabloide forsider, fyrer man opp på egen forside.

Nå er ikke poenget at Northug aldri sier noe galt eller tråkker feil eller er en forsagt fyr uten ambisjoner og med en rørende omtanke for konkurrentene.

Men det er altså fortsatt et stykke mellom på den ene siden å ønske å slå russerne på deres hjemmebane og (som man snakker om i mange slags idretter) psyke dem ut og på den andre rent fysisk og faktisk å ødelegge livet for noen.

Og så er det et stykke mellom en idrettsmann og en journalist.

Hvis det er noen som har makt til å påvirke eller ødelegge liv, er det altså media. Og med makt følger ansvar. Hva VG ønsker å oppnå med denne type oppslag, er ikke vanskelig å gjette i en tid der opplagstallene synker raskere enn en Northugspurt. Hva de reelt oppnår er et annet spørsmål.

Nå er heldigvis ikke Northug den man trenger å ta i forsvar. Han synes å være robust nok til å tåle det meste, inkludert kritikk av det mindre konstruktive slaget.

Men det er ingen grunn til å ta VG i forsvar.

Den filosofiske doktorvisa

Som lovet fortsetter vi med musikalblogging om Fermat's Last Stand og er i dag kommet til Aquinas-visa.

Den gode doktor redder med den ene hånden reisefølget ut av en knipe, mens han i kjent stil med den andre imøtegår feiloppfatninger.



On The Question Of Whether Theological Disputations May Be Set To Music 
(Tekst: Scott Alexander, musikk: Buck Shlegeris og hans band)

I greatly fear
It would appear

Theology is just a scam
A pseudoscientific sham
Unproductive and confusing
All the garbled terms it's using

While the other arts advance
Theology makes angels dance
On the heads of sewing pins
While counting out a list of sins

And I suspect
Some would object

Objection one, it isn't fun
Objection two, it isn't true
Objection three, it's not for me
Objection four, it's such a bore

But on the cont'ry, Scripture said
Eventually you'll turn up dead
And when you do, you'll want to know
Exactly which way you should go

So to this chat
I answer that

Theology, theology
It isn't just tautology
It edifies your being like
A spiritual technology

You attack it, you critique it
But you secretly still seek it
God and goodness are the ends
To which your very nature tends

It's not just my opinion
It's a fact teleological
From some of reason, some of faith
And summa theologica

And that is why
I would reply

I reply objection one
Theology is plenty fun
And I reply objection two
God's highest in the genus "true"

And I reply objection three
That Jesus died for you and me
And I reply objection four
That with these teachings you can soar

Beyond just words and theory in
To the high Empyrean
All these concepts, once you've known 'em
Lead you to the summum bonum

Let yourself be led to God
By teachings pedagogical
From some of reason, some of faith
And summa theologica.

Våg å forstå som Daniel

Den observante leser (altså ikke deg) vil ha lagt merke til en ny bidragsyter i kolonnen til høyre, Daniel Joachim Kleiven.

Daniel er et forfriskende pust blant kristenbloggere. Både fordi han er ung (nåja, det går nok over),  tenker og ikke er redd for å stikke hodet frem.

Det blir ikke verre av at han lener seg mot brede europeiske tradisjoner med røtter tilbake til klassisk filosofi fra før nymotens påfunn som Descartes.

Dermed fullt fortjent at han nylig vant Petter Dass' ungdomsstipend.

Siden vi har tatt opp november-seminaret om religion og vitenskap ved flere anledninger, kan det også være greit å lenke til Daniels kommentar The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap.


mandag 9. desember 2013

Den matematiske piratvisa

I en tid der matematikkprestasjonene i den norske skolen i følge det skjeve tårn i PISA er i fritt fall (ved havnivå tilnærmet lik 9,81 m/s2), er det godt å se at man i noen land har skjønt hva ungdommen trenger.

For hva kan være bedre enn en matematisk musikal?

Vi snakker om intet ringere enn Fermat's Last Stand som vi skal gjengi deler av de nærmeste dagene.

Stykket er inspirert av rollespillet Dungeons & Discourse (du finner spillguiden her) og tar oss med på en ferd med den grimme matematiske piraten Laplace (sammen med den uendelig lange John Silver).

Norske skoler og barnehager bør kort sagt kjenne sin besøkelsestid i disse Kaptein Sabeltann-tider.

Enkelte av oss blir ikke mindre inspirerte av at ferden går innom Thomas Aquinas og likkledet til Turing.  I motsetning til hva som ble hvisket i korridorene på NTH for noen tiår siden, er det kort sagt ingen grunn til å si "Laplace - lukk ørene".

I stedet setter vi volumet på 11 med den matematiske piratsangen.



Siden teksten ligger på Youtube, gjengir vi den her.

The Mathematical Pirate Shanty
(Tekst: Scott Alexander, musikk: Buck Shlegeris og hans band)

INFINITELY LONG JOHN SILVER:
Root two men on a dead man's chest

ALL:
Yo ho and a Klein bottle of rum!

INFINITELY LONG JOHN SILVER:
Mathematical pirates are the best!

ALL:
Yo ho and a Klein bottle of rum!

INFINITELY LONG JOHN SILVER (spoken):
Everybody!

ALL:
How grand to be a mathematical pirate
To sail by trigonometry alone
Shoot cannonballs in elegant trajectories
That demonstrate the sections of the cone

Our treasure is our theorems and conjectures
More valuable than money in the bank
The mighty ocean trembles at our lectures
And English majors have to walk the plank

INFINITELY LONG JOHN SILVER (spoken):
Captain, your turn!

CAPTAIN LAPLACE:
How grand to be a mathematical pirate
As captain I make sure that things get done
And when my sailors tell me:

INFINITELY LONG JOHN SILVER (spoken):
"Aye aye, captain!"

CAPTAIN LAPLACE:
I answer "i times i is minus one!"

I use my expertise in charting vectors
To navigate the sinusoidal sea
My sextant angles are displayed in radians
My captain's log of course is log base e

CAPTAIN LAPLACE (spoken):
Arrr, I be Captain Pierre Simon de Laplace, at your service, terror of the seven plus or minus two seas. I've burnt down the bridges of Konigsberg, stolen the Borsuk-Ulam necklace, and navigated the treacherous Dirac Delta. Of course, it hasn't been easy. I got this patch here during me last battle with the king's men. Now I'm a complex pirate.

INFINITELY LONG JOHN SILVER: (spoken)
A complex pirate?

CAPTAIN LAPLACE (spoken):
Arrr, one pirate minus one eye.

ALL:
How grand to be a mathematical pirate
To sail by trigonometry alone
Shoot cannonballs in elegant trajectories
That demonstrate the sections of the cone

Our treasure is our theorems and conjectures
More valuable than money in the bank
The mighty ocean trembles at our lectures
And English majors have to walk the plank

INFINITELY LONG JOHN SILVER (spoken):
Navigator, your turn!

NAVIGATOR:
With just me trusty compass and me straight edge
I construct a course through near and far
My treasure map coordinates are polar
So I can give directions using

ALL:
Arrrrrrrrrrr

NAVIGATOR:
Let storms assault us for I do not fear 'em
Let monsters rise up, for we shall not fall
We sail in search of Fermat's final theorem
And that's the greatest treasure of 'em all

ALL:
How grand to be a mathematical pirate
To sail by trigonometry alone
Shoot cannonballs in elegant trajectories
That demonstrate...

INFINITELY LONG JOHN SILVER: (spoken)
Everyone! Come quick! The white whale has been sighted to starboard! The white whale!

CAPTAIN LAPLACE: (spoken)
Arrrr, all you can prove is that there's a whale to starboard, at least one side of which is white.

INFINITELY LONG JOHN SILVER: (spoken)
What kind of white whale has only one side?

CAPTAIN LAPLACE: (spoken)
Arrrr, Moebius Dick.

ALL:
...the sections of the cone

Our treasure is our theorems and conjectures
More valuable than money in the bank
The mighty ocean trembles at our lectures
And English majors have to walk the plank

CAPTAIN LAPLACE (spoken):
Arrr, it's a good life, a mathematical pirate is. You'll fit right in. But tell them what we do to mutineers.

NAVIGATOR (spoken):
We integrate them!

CAPTAIN LAPLACE (spoken):
And tell them what that means.

NAVIGATOR (spoken):
We bound them and then slice them into infinitesmal little pieces.

CAPTAIN LAPLACE (spoken):
And after that, we throw them overboard.

NAVIGATOR (spoken):
Arrr, yes, I always forget at the end you have to add c!

ALL: Let storms assault us for we do not fear 'em
Let monsters rise up, for we shall not fall
We sail in search of Fermat's final theorem
And that's the greatest treasure of 'em all

ALL: (spoken)
Arrrrrrr!

onsdag 4. desember 2013

Klikkvesen

Da fortsettes suksessen med å gi en oversikt over hvilke bloggposter som har fått flest offisielle treff.

For ordens skyld nevnes at tallene er misvisende, siden mange leser første siden og gjerne flere bloggposter i slengen nedover, uten at dette registreres som treff på noen bestemt bloggpost på første side.

Dermed er summen under 3 010, mens antall besøkende som var inne på minst én bloggpost i november var nærmere 14 000.  Er dette jevnt fordelt over måneden, er riktig antall treff minst 5 ganger så høyt.

Dette er uten at treffene for Dekodet speilet på Skaperkraft er regnet med, men det er ikke gitt at det er veldig mange.

Siden denne posten handler om forhåndstall spiller det uansett liten rolle.


Tittel
Treff
Kommen-
tarer
Dato
1.       
383
3
10.11.
2.       
337
0
13.11.
300
2
18.11.
4.       
198
3
07.11.
5.       
184
0
14.11.
6.       
164
2
30.11.
7.       
163
0
06.11.
8.       
155
2
20.11.
9.       
153
0
27.11.
10.   
152
2
22.11.
11.   
137
0
18.11.
12.   
135
7
19.11.
13.   
134
6
01.11.
14.   
124
7
03.11.
15.   
102
1
24.11.
16.   
95
1
05.11.
17.   
94
0
23.11.


Ser vi på postene med mest treff, er den dårlige nyheten at favorittemaer som C.S. Lewis og nyateistparodier slår dårlig an, mens oppgjør med prügelknaberen NRK og antikatolsk pedofilipropaganda treffer.

Sistnevnte ikke helt uten sammenheng med at  den type stoff pussig nok lenkes til av katolsk.no/nyheter.

Det er også interessant at Galileo-stoffet ikke traff i blinken, enda så ... lite jeg har skrevet om slik.

Til gjengjeld har julestoffet, skeptikerstoffet og tro-og-vitenskap-stoffet som vanlig gått rett i blodet.

Dermed ingen grunn til automatisk å utelukke at det kommer mer av dette.  Eller av andre kjepphester eller reinsdyr med gaver før jul.