fredag 31. mai 2013

Eksisterer boken?

Og der kunne boken bestilles.

Vi siterer fra omtalen.
Eksisterer Gud? Dette spørsmålet har teologer og filosofer diskutert siden antikken. De er ikke blitt enige, og dermed kunne man tenke at det er et håpløst prosjekt. Men samtalene gjennom tidene har vært fruktbare. For spørsmålet om Gud finnes er i praksis å vurdere spekteret av argumenter for og mot ulike gudsbilder, og her har diskusjonen kommet langt i å avklare hvilke gudsbilder som ikke er brukbare, og hvor gode argumenter det er for ulike gudsbilder.
I boka går forfatterne systematisk gjennom ulike argumenter for og mot Guds eksistens med et religionsfilosofisk utgangspunkt. Boka er skrevet for studenter i filosofi, religionsvitenskap og teologi på bachelornivå, men vil også ha interesse for andre som er opptatt av diskusjonene om Guds eksistens.
Siden språkvaskingen er i ferd med  bli ferdig, kan det til og med være at boken eksisterer i august.

Skulle du ha glemt å melde deg på dette kurset, er det ikke for sent.

torsdag 30. mai 2013

Zombie-idéer i Aftenposten

Siden noen myter ikke kan avlives for ofte, er det godt å se at juninummeret av Aftenpostens magasin Innsikt slår opp på forsiden og over to sider i bladet at det er en myte at Kirken eller andre i middelalderen mente jorden var flat.
(Les vdere her)

onsdag 29. mai 2013

Uhåndterlig turistguide

Da var Dan Browns seneste lest og konklusjonen er gitt i overskriften.

Nå er det ikke akkurat uventet at en thriller som Inferno handler om Dante eller svikter litterært, men det er noe mer overraskende at den svikter som thriller.

Eller virket som en bevisst parodi.

Eller at Dekodet ikke er over seg av begeistring for Dan Brown. 

Nå er det mange grunner til det siste, og det varierer fra bok til bok. Det hender til og med at jeg anbefaler Engler og demoner. Muligens fordi jeg leste den først, men den gjør etter mitt ringe skjønn fortsatt det som på fint heter fungerer, tross klisjétøvet om Vatikanet og vitenskapshistorien.

For ikke å si om vitenskap, hvordan overleve å falle fra fly eller at den kristne nattverden opprinnelig stammer fra ... aztekerne.

Men la nå det ligge. For det minste problemet med Inferno er det tendensiøse tøvet, som det heldigvis er blitt mindre av etter Da Vinci kodens mange pinlige tabber, søksmål og motbøker. 

I stedet får vi bekreftet mistanken om at Dan Brown er blitt ødelagt av egen suksess, eller mer presist suksessoppskrift.

Selv om han sikkert er rimelig opptatt med å le hele veien til atskillige banker, bør det være mulig å bruke tiden bedre enn på stadig mer krampaktige forsøk på å fordele 100 kapitler med koder og kappløp over 400 sider.
Botticellis maleri er sentralt i boken - og noe annerledes i virkeligheten.
Noe som ut fra nyere matematikk betyr i snitt 4 sider mellom hver cliffhanger. Muligens skreddersydd for amerikanere med stadig kortere fokuseringsevne eller attention span som det heter på fint, men ikke like mye for lesere i andre land..

Det mangler nok likevel ikke også amerikanere som skaper noen infernalske sirkler med smilebåndet når vi er på flukt allerede på andre side i denne fjerde boken om Robert Langdon. Og fortsetter å løpe, hoppe, klatre og/eller rase av sted i bil/tog/båt/fly til vi lengter etter at enden er nær.

Bare avbrutt av et vandrende Wikipedia som aldri har lest en fagbok.

For det er ikke bare løpingen som tar pusten fra leseren. Mens Brown i tidligere bøker dro veksler på konspirasjoner og organisasjoner som var rimelig ukjente for folk flest, nøyer han seg denne gangen stort sett med å avsløre ting som står i alle turistguider ("Det går en hemmelig gangvei over elven!") eller ikke er veldig spennende ("Dantes dåpskapell er ... oktogonalt!").

Og dette handler ikke om obskure bygg, men de mest sentrale i kjente byer. Det er som om Dan Brown skulle gjøre et stort nummer av å røpe at det hvite man ser i åsen over Oslo er ... Holmenkollbakken. Og at slottet er bygget for en svenske som sloss sammen med Napoleon.

Noe Langdon selvsagt har holdt foredrag om på seneste Nansen- eller Napoleon-symposium.

Muligens er det fordi selv Brown forstår det blir for mange selvfølgeligheter at Inferno blir atskillig mindre ildfull når hovedpersonene forlater Firenze for enda mer mer turistinfiserte steder.

Tross enkelte gode detaljer er Inferno en lite håndterlig turistguide. Til det blir det for mye roping og rebusløp.

Så kunne det vært sagt mye om plottet og løsningen og de ... overraskende vendingene og sannsynligheter og så videre. Men det er sagt såpass mye om dette i andre anmeldelser at tilstrekkelig bør være kjent om transhumanisme og genetiske modifiseringer, og pussigheter i fremstillingene av dette.

Boken løftes ikke akkurat av at den mystiske gåten om hvor Det Fryktelige (TM) skal skje lar seg løse i løpet av tretten sekunder av alle som har fått en standardomvisning i byen rebusen peker mot. Selv om det kan være noen tødler lettere å huske for de av oss som har holdt foredrag om Byen siden 80-tallet.

Selv om nok ikke alt er like tilsiktet føler leseren seg dermed som så ofte lur av å lese Brown. Enten fordi man kan mer enn ham og synes det er festlig å ta ham i feil, eller man kan mindre og lærer noe, eller i hvert fall tror man lærer noe.

Nå skal Brown ha ros for påtagelig færre feil denne gang. Det hjelper tydelig å ha råd til noen studiepoeng bedre faktasjekkere og noen diskret antydninger fra forlagenes advokater. Selv om det nok også burde handlet om mer enn organisasjoner, bygg og bøker slik at han hadde unngått å la Langdon infomere oss om at prester bruker håndkle ved døpefonten for å tørke opp når dåpsbarnet ... tisser på seg.

Noe som ikke bare bekrefter at Brown-familien mangler kjennskap til kirkelige ritualer. Det viser også at de ikke har hørt om bleier.

Men det er altså ikke slike tullefeil som er utfordringen. I stedet er den som så ofte hos Brown fundamentale misforståelser av historien. Og at det meste blir overflate.

I stedet for å skape dybde og innsikt, surfer han på fordommer og slurv.

Blant de større misforståelsene er at Svartedauden i 1349 skapte renessansen. Som om det ikke hadde vært bølger av byllepest tidligere (eller senere) eller ikke var stadige renessanser på ulike områder - uten spor av så mange sammenhenger.

Eller middelalderen var så mørk at mange titalls prosent av befolkningen måtte dø for å få noen på bedre tanker.

Det er nok også vanskelig å finne belegg for at Dantes fremstilling av inferno skapte stor frykt og tredoblet oppslutningen om den katolske kirken. I den grad noe av oppslutningen kan skyldes infernoskildringer, manglet det ikke slike også tidligere, selv her til lands som med Tundals visjon allerede på 1100-tallet.

Viktigere enn det er at Brown ikke får med seg mer enn førsteinntrykket og knapt nok det. Når han først henter stoff fra Den guddommelige komedie ser han ikke Dantes visjon, men hans virkemidler. Skulle han skrevet tilsvarende om Beatles ville det handlet om stereoeffekter og plasten i vinylplatene.

I stedet for å vise noe av Dante og middelalderens etiske, poetiske og naturfilosofiske forståelse får vi side opp og ned om hvilke spektakulære straffer som rammer de skyldige i helvetets kretser.

Mens det viktige for Dante er hvem som straffes for hva, er det viktige for Brown hvordan de straffes. Dermed går det ikke opp for ham at Dante og middelalderen så langt mer alvorlig på svik og hvitsnippforbrytelser, enn på drikk og hor.

Mens filosofer og naturvitere får de beste plassene både i Inferno og Paradis, får en svikefull pave en av de dårligste.

Saken blir ikke bedre av at han ikke husker hva han skrev i sin forrige bok der han altså hevdet at man i middelalderen mente at jorden var flat.

Det bekrefter at at Brown ikke har forstått Dante, eller - mer sannsynlig - ikke har lest ham.

Kort sagt er det imponerende ikke å få med seg at Dantes vei gjennom Inferno til Skjærsildsberget er en vei gjennom jordkloden til den andre siden, som vist på bildet til venstre.

Uansett sitter det nok langt inne hos Brown å vedgå at Kirken i middelalderen fulgte naturvitenskapen og så på jordkloden som rund.

Til det har han bygget for mange plott på at Kirken var redd for kunnskap og ubønnhørlig forfulgte naturvitere.

Mens det i realiteten er Brown selv som frykter kunnskap.

tirsdag 28. mai 2013

Pionerarbeid

Siden bind 2 er ute i dag, kan vi minne om at en av de mer lesverdige halvklassiske tegneseriene fortsetter sin utforskning av det villeste vestens prærier og pionerer.
(Les videre her)

mandag 27. mai 2013

Debattdebatt

Da var vi (eller så langt kun jeg) i gang på Verdidebatt igjen, denne gang med et forsøk på å debattere debatter, selvsagt inspirert av denne.

Det kan kanskje komme noe nyttig ut av dette, selv om signal/støy-forholdet ikke skulle bli stort bedre enn det pleier.

Så får vi se hvor mange som heller vil debattere mine påstander om Dennett, samt dele noen favorittspørsmål til kristne.

fredag 24. mai 2013

Facepalm

Da jeg startet Dekodet var tanken en rimelig jevn fordeling mellom et ikke helt ubetydelig spekter av interesser, fra film til filosofi, for ikke å si fra tegneserier til teologi, fra musikalske helter til historie, skandaler til skepsis, politikk til polemikk.

Selv om jeg vurderte å begrense omfanget av alliterasjoner.

De ti første postene tok opp sentrale temaer som musikk og meninger, verdens beste tegneserier, Bysants, fantasy, musikk og punk, nordamerikanske indianere, Atlantis i Sverige, Terry and The Pirates (som fortsatt viser hvorfor det aldri vil gå bra i Afghanistan), Illuminatus og Jesus-konspirasjonen.


Så begynte Facebook å få omfang også i Norge.

I starten først og fremst som et sted å legge ut bilder og vedlikeholde eller gjenoppfriske bekjentskap med julebrev hver dag. Etter hvert mer og mer som en arena også for meningsutveksling og interessedeling.

Siden stadig mer ble dekket stadig bedre av stadig flere stadig fortere, var det ikke til å unngå at Dekodet snevret seg inn til myter om vitenskaps- og kirkehistorie, teologi og religionsfilosofi, med en og annen freelancejobb om skepsis, krim, SF og fantasy.

Nå er det ingen grunn til automatisk å utelukke at også jeg har endret meg noe på disse årene, men nok ikke i retning av færre interesser.

Selv om de altså får noe ulikt utløp og fordeling i litt ymse kanaler.

Nå betyr ikke dette at Dekodet er blitt helt monoman. De seneste postene er altså om et teaterstykke om Lewis og Freud, den nye TV-serien om Fader Brown, nye ateister, debatter om evolusjon og gudstro, kristningen av Norge, Galilei-saken, jøder og jesuitter i Grunnloven, bøker om C.S. Lewis, korstog og vitenskapshistorie.

Det er likevel ingen grunn til å vente at denne bloggen vil utkonkurrere Facebook med det første.

torsdag 23. mai 2013

Lewis og Freud i Oslo

Det er ikke hver høst det er anledning til å møte C.S. Lewis og Sigmund Freud i Oslo.

Altså greit allerede nå å risse inn i primstaven at Nationaltheatret kjenner sin og din besøkelsestid og starter en serie forestillinger i september om et tenkt møte mellom disse to noe ... ulike personene.

Stykket er skrevet av Mark St. Germain og oversatt av Kjetil Bang-Hansen.

Vi kan gjøre verre deux ex machinas enn å sitere fra programmet som du finner her.
Finnes det en Gud?
Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon. 3. September 1939. England erklærer krig med Tyskland. Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud – psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.
Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn - og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.
Dette er en fiktiv historie. Sigmund Freud og C. S. Lewis møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Men de kunne ha gjort det, og forestillingen er bygget på det vi vet de to på hver sin side har sagt. Freuds siste møte er en både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway.
Kim Haugen og Lasse Lindtner spiller h.h.v. Lewis og Freud.

En filmet samtale om stykket finnes her. Ikke alt de sier om Lewis er like presist, så vi kan for ordens skyld nevne at han var 41 år i 1939.

Nå er ikke stykket hentet ut av løse luften, men av en reflektert lesning av deres brev og bøker, av psykiatriprofessoren Armand Nichol som også står bak The Harvard Guide to Psychiatry.

Resultatet er både en serie forelesninger på Harvard seneste generasjon og etter hvert boken til venstre, The Question of God: C.S. Lewis and Sigmund Freud Debate God, Love, Sex, and the Meaning of Life.

Skulle du være i tvil, kan det være greit å nevne at verken bok eller teaterstykke har til hensikt å la en av de to gå seirende ut av samtalen med fasitsvar med to tykke streker under.

Men noen vil nok oppleve det som en seier å se at det er mulig å snakke med større innsikt og mer respekt om denne type spørsmål enn vi har vært vant til en stund.

onsdag 22. mai 2013

Fader Brown og Mysteriekammeret

Da er det bare å finne fram fjernkontrollen og stille inn varsler, opptak og/eller kanalen på NRK1 lørdag 20:45 - og de neste ni lørdagene etter.
(Les videre her)

tirsdag 21. mai 2013

Dennetts tenkehette

Det er alltid en begivenhet når Daniel Dennett kommer med ny bok.

Grunnen er både hans faglige bakgrunn som filosof og hans noe mindre bevisst provoserende tone enn andre såkalte nye ateister. Det betyr ikke at han alltid bruker denne bakgrunnen eller ikke provoserer, men at han kan være en noe mer givende samtalepartner.
(Les mer her)

mandag 20. mai 2013

Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.
Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.
Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.
Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 
Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.
Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.
Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.
Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet
Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert
på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.
Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.
Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 
Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.
Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.
Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.
Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.
At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.
Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

søndag 19. mai 2013

Sensasjon: Ufornuftig tro er ufornuftig

Det er ikke vanskelig å forstå at noen kan mislike ufornuftig tro, altså å tro på noe som strider mot fornuft, forskning eller fakta, selv om disse tre begrepene ikke er synonymer.

På samme måte er det heller ikke vanskelig å å forstå at man fristes til å ty til forenklinger for å spre sitt eget budskap. Tabloide overskrifter skaper mer fart i føttene enn faglige fotnoter.

Dessverre er det slik at dess sikrere man er i sin sak, dess større er faren for at man ikke bare overdriver, men fordreier. I stedet for å spre fornuft, sprer man fordommer.

Dette er spesielt vanlig når vi kommer til sitater. Ser man noen sitater som setter meningsmotstandere i dårlig lys, er det ikke mange som sjekker om sitatene stemmer, eller er representative eller betyr det man tror de betyr, om man ser på sammenhengen.

Interessant nok har dette vært svært vanlig hos fritenkere de seneste par hundre år. At det er en sterk og levende tradisjon er facebook full av eksempler på.

Slik vi ser av teksten fra unreasonablefaith på bildet under.
Men er det ikke ganske tydelig hva den ikke helt gode kardinal Bellarmine sier, da? Hvordan kan dette vært misforstått eller tatt ut av sammenhengen? Det er da rene ord for pengene?

Den fanatiske katolske kirken la da ingen ting i mellom for å ta Galilei?

Nei, sitatet er omtrent så misforstått som det er mulig. Og ikke bare fordi det slett ikke er fra rettsaken mot Galilei i 1615.

Noe som ville vært godt gjort, siden det ikke var noen rettsak mot ham det året.

Viktigere enn det er at Bellarmine slett ikke satte Bibelen over vitenskapen. Han var tvert i mot svært tydelig på hvis noe var demonstrert vitenskapelig, måtte man lese Bibelen i lys av dette.

Det var ikke slik at man før Darwin lot Bibelen overstyre vitenskapen, mens man etter har latt vitenskapen overstyre Bibelen.

I realiteten har det motsatte i stor grad vært tilfelle.

Noe som Bellarmine ga klart uttrykk for i et brev til Storhertuginnen Christina av Toscana rett før han skrev brevet som sitatet i bildet over er hentet fra.
This being granted, I think that in discussions of physical problems we ought to begin not from the authority of scriptural passages but from senseexperiences and necessary demonstrations; for the holy Bible and the phenomena of nature proceed alike from the divine Word the former as the dictate of the Holy Ghost and the latter as the observant executrix of God's commands. It is necessary for the Bible, in order to be accommodated to the understanding of every man, to speak many things which appear to differ from the absolute truth so far as the bare meaning of the words is concerned. But Nature, on the other hand, is inexorable and immutable; she never transgresses the laws imposed upon her, or cares a whit whether her abstruse reasons and methods of operation are understandable to men. For that reason it appears that nothing physical which senseexperience sets before our eyes, or which necessary demonstrations prove to us, ought to be called in question (much less condemned) upon the testimony of biblical passages which may have some different meaning beneath their words. 
Dette står i en god tradisjon vi kan følge i kirkens lange historie hos alt fra Augustin på 400-tallet og Thomas Aquinas på 1200-tallet til Luther, Kalvin og andre mer enn lettere toneangivende tenkere før og etter reformasjonen.

Men hva var det så som skjedde med Galilei? Hvis det var så enkelt som å la vitenskapen bestemme, hvorfor fikk den ikke bestemme?

Vel, dette var ikke så enkelt - rett og slett fordi vitenskapen på Galileis tid bestemte noe annet. I tillegg er vi inne i en ganske så spesiell periode, mer presist under Motreformasjonen der katolikkene lente seg bakover for ikke å bli beskyldt for å sette tradisjon osv. over Bibelen.

Skulle Galilei få aksept for sin bibeltolkning, måtte han demonstrere at hans modell var sann og det kunne han ikke, i tillegg til at den var feil og han fremla tvilsomme bevis (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg, og ikke månens tiltrekningskraft slik bl.a. paven mente).

Bellarmine-sitatet på bildet over handler rett og slett om at Galilei og andre gode katolikker bør være lojal overfor Kirkens eksegeter, her som i andre spørsmål. Men, selvsagt, kom det noe som demonstrerte hans modell eller en annen med solen i sentrum som rett, måtte eksegetene endre standpunkt.

Det er i denne settingen Bellarmines uttalelse er fra, i et annet brev fra 1615. Han klargjør dermed dette umiddelbart etter sitatet på bildet med at
Third. I say that if there were a true demonstration that the sun was in the center of the universe and the earth in the third sphere, and that the sun did not travel around the earth but the earth circled the sun, then it would be necessary to proceed with great caution in explaining the passages of Scripture which seemed contrary, and we would rather have to say that we did not understand them than to say that something was false which has been demonstrated. But I do not believe that there is any such demonstration; none has been shown to me.
Hvis det er noe som demonstreres av sitatet fra unreasonablefaith, er det i hvert fall ikke at den gjengen er reasonable. Muligens finnes en demonstrasjon av det, men ingen er blitt vist meg.

lørdag 18. mai 2013

Del 7: Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?


I serien der kreasjonister og nye ateister går hånd i hånd, er vi fremme ved påstanden om at

Siden evolusjonslæren forteller oss at det fantes mennesker flere hundre tusen år før Jesus, kan vi ikke tro på evolusjon eller ikke på Gud.

En av dem som stadig siteres på dette er Christopher Hitchens, ofte hentet fra Douglas Wilson-debatten jeg har hatt på DVD i noen år.

Som så mange nyateistiske innspill ble det imidlertid aldri formulert som et argument med premisser og konklusjoner.

Kanskje det forventes at vi skal ta det til oss som en mystisk opplevelse?

Eller krever det hva Dawkins kaller for økt bevissthet for at vi skal se at dette er en form for avgjørende poeng i en eller annen debatt?

Hva er det så Hitchens faktisk sier

Kort sagt (og han sier det ikke mye lenger i debattene jeg har hørt) er det at vi har vært på kloden i 100 000 år eller noe slik, mens man for å være kristen må tro at mennesket sultet og sørget, slet og strevde, opplevde krig og katastrofer i 98 000 år før Gud tenkte at det var på tide å gjøre noe.

Og da ved at den beste måten var menneskeofring i en av de mindre utdannede delene av Midtøsten.
Ikke la oss henvende oss til kinesere, for eksempel, et sted hvor folk kan lese og studere bevis og ha en sivilisasjon. La oss gå til ørkenen og ha en ny åpenbaring der. Dette er tøv. Ingen tenkende person kan tro noe slik.
Konklusjonen er altså klar. Den eneste lille detaljen som savnes er altså begrunnelsen for hvorfor dette er tøv.

Kort sagt er det ikke enkelt å vite hvordan man skal argumentere mot noe som ikke er et argument.

Hitchens er som så ofte bedre på standup enn syllogismer. Men i stedet for å konkurrere med nye ateister i retorikk, mystiske opplevelser og høyere bevissthet, skal vi gjøre noe så avleggs som å være rasjonelle.

Hva er mulige premisser om dette skulle formuleres som et argument? Setter vi opp noen forslag, ser vi at det ikke akkurat mangler underforståtte premisser som altså verken fremlegges eller forsvares.

Premiss 1: Hvis Gud eksisterer vil han ønske å redde menneskeheten så tidlig som mulig

Premiss 2: Hvis Gud eksisterer vil han ikke at menneskeheten skal leve i lidelse og nød

Premiss 3: Hvis Gud eksisterer og vil redde menneskeheten, vil han gjøre det på et sted der mange har høy utdannelse og kritisk sans

Premiss 4: Hvis Gud eksisterer driver han ikke med menneskeofring

Premiss 5: Gud grep inn først etter 98 000 år

Premiss 6: Menneskeheten levde mesteparten av denne tiden i stor nød og fattigdom

Premiss 7: Gud grep inn i et område med lite utdannelse

Premiss 8: Gud reddet oss ved menneskeofring

Konklusjon: Siden premiss 5-7 viser at premiss 1-4 svikter, kan ingen tenkende person tro på Gud.

Hadde Hitchens selv satt opp dette argumentet, måtte han ha forsvart hvert enkelt ledd. Forsøker vi å gjøre det, ser vi imidlertid at det ikke er så enkelt.

Dette viser igjen hvor stor forskjellen kan være mellom nyateistisk retorikk og realiteter hvis vi forsøker oss på en rasjonell og vitenskapelig tilnærming.

For det første er det mulig å snu regnestykket i premiss 1 og 5 på hodet. For hvorfor skal vi regne dette etter antall år, og ikke etter antall mennesker?

Hvis det skulle finnes en Gud som har en slags langsiktig plan og ønsker at flest mulig skal få anledning til fellesskap med ham (som vel er et klart kristent premiss), er det ikke urimelig å tenke at tidspunktet for å gjøre noe, var når forholdene begynte å ligge til rette.

For det andre ser vi allerede der at premiss 7 svikter.

Nettopp koblingen av den hellenistiske kulturen med den romerske organiseringen gjorde at storskala kommunikasjon og idéspredning for alvor ble mulig i Europa og middelhavslandene - samt langs handelsveiene østover.

Kristen tro hadde dårligere vekstvilkår blant analfabeter på landet (altså hos det som på latin kalles for paganus, hedningene), enn blant intellektuelle i storbyene.

Veksten var forøvrig sterkest i middelklassen, slik sosiologen Rodney Stark argumenterer godt for i The Rise of Christianity.

Uansett er det altså slik at kristen tro fikk fotfeste nettopp i den hellenistiske kulturen som på mange måter fant opp logikken. Hadde Hitchens kunnet sin historie ville han sett at ingen tidligere kulturer hadde flere med kritisk sans.

Likevel fikk altså kristen tro god respons gjennom århundrene også hos mange vel bevandret i aristotelisk logikk.

Nettopp fordi kristne oppfattet Gud og gudstro som noe rasjonelt, er det ikke overraskende at logikken var blant fagfeltene som ble mest utviklet gjennom middelalderen.

For det tredje svikter vekten av premiss 1 og 5 fordi menneskeheten holdt en noenlunde lav og stabil størrelse inntil jordbruksrevolusjonen og bysamfunnene begynte å vokse fram.

Det er riktig at vi langs en tidsakse ser at antall år før Kristus er (enkelt sagt) 98 % av menneskehetens varighet, men det er langt viktigere at minst 98 % av alle som har levd eller vil komme til å leve er etter Jesu tid.

Det er kort sagt lettere å tro på en Gud som er mer opptatt av mennesker enn av tid.

For det fjerde er premiss 2 problematisk, som vist noen ganger i diskusjoner om det ondes problem.

Kort sagt er det slik at om noen vil bruke det ondes problem til å vise at det er logisk umulig at Gud kan eksistere, må man vise at det ikke er mulig at det kan finnes grunner til at Gud tillater lidelse.

For det femte er premiss 6 problematisk om man skal tro sosialantropologene.

Siden Hitchens som vanlig ikke viser til forskning, men bygger på populære forestillinger kjenner han ikke til faglige vurderinger om at nettopp jakt- og samlersamfunnet i forhistorisk tid var det opprinnelige velstandssamfunnet.

Marshall Sahlin tok allerede i 1966 et oppgjør med tanken om at fortidens samfunn balanserte på kanten av sultedøden og generelt strevde med å overleve. Tvert i mot argumentere han og senere analyser for at tilgangen av vilt og vekster var så stort at man kan ha brukt mindre tid per uke på å finne og tilberede mat enn hva vi gjør i dag.

Selv om det er mulig å se svakheter i deler av Sahlins argumentasjon og datagrunnlag, er det bred enighet blant sosialantropologer i at han hadde viktige poenger (se f.eks.her).

For det sjette svikter premiss 8, hvis det er kristen tro vi diskuterer. For der er poenget ikke at Gud ofret et menneske, men at han ofret seg selv. Det handler om en absolutt og stedfortredende kjærlighet, ikke om hvilken biologisk art som ofres. Og offeret blir heller ikke liggende igjen som en taper.

I stedet viser Gud også sin makt over døden, ved å reise opp Jesus fra de døde.

Selvsagt ville Hitchens ha benektet alt dette og krevd mer argumentasjon for å tro på noe slik. Saken er imidlertid ikke hvorvidt han selv trodde dette var sant.Den er tvert i mot at hvis han mente å bruke dette premisset i et argument, rammer det ikke kristen tro.

Nå blir uansett denne type vurderinger vi her gjør av Hitchens argumentasjon fort parodiske, ettersom det han driver med altså ikke er vitenskap eller logikk.

Det er kreativt men ganske spesielt å tro at en argumentasjon for eller mot Guds eksistens eller om Jesus er verdens frelser, kan avgjøres ut fra kalendere og geografi.

Setter vi det likevel opp som et argument, ser vi at det ikke på noen måte viser at tenkende mennesker ikke kan tro både på evolusjon og Gud.

Hvis et slikt argument viser noe, er det nok heller at det ikke bør fremsettes av tenkende mennesker.

(Bloggartikkelen bygger forøvrig på kapittel 5.9 i Svar på tiltale)

fredag 17. mai 2013

Tale for dagen

Det er Grunnlovsdag og blant mye vi feirer er at det er blitt lov for jøder, munkeordener og jesuitter å bosette seg i landet.

For som kjent het det opprinnelig i §2 at «Jesuitter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Men hvorfor fikk de ikke adgang? Stengte Eidsvollsfedrene noen grupper ute fordi de led av hva vi i dag kaller for fremmedfrykt og rasisme? Kan datidens debatt overføres til dagens?
(Les videre her)

torsdag 16. mai 2013

Sensasjon: Alister McGrath skriver intelligent om Lewis

Dekodets vidgjetne serie (med legendariske del 1 og del 2) som setter årets bøker om C.S. Lewis på dagsorden, fortsetter med ustoppelige Alister McGraths andre bok om Lewis for året, The Intellectual World of C.S. Lewis.
(Les mer her)

onsdag 15. mai 2013

Debattverdier

Etter enda en runde på Verdidebatt, er det anledning til å oppsummere noen erfaringer litt kort og muligens skjevt, men de er i det minste relativt ferske i minnet.

De handler både om denne og andre debatter som involverer dels nye ateister og dels velmenende kristne, ivrige debattanter som ikke alltid har så mye kunnskap om temaene som de tror.

Og la det være klart, dette handler ikke spesielt om Verdidebatt, men om det klimaet og den type respons man må regne med når man stikker hodet fram som kristen i åpne og offentlige diskurser og hevder man har rimelig ... rasjonelle argumenter.

Første erfaring er at det er viktig å ta noen debatter - så saklig og grundig som formatet tillater. Det er lærerikt for egen del og forhåpentligvis for andre å bryne seg på kontroversielle tanker og forsøke å rydde opp i ulike typer myter og misforståelser.

Men så (og her er det bare å spikre en pute i taket) viser det seg i debatter at noen er uenige.

Og, enda mer, er dårlig vant med svar fra kristne.  

Dermed oppstår et syndrom eller en ond sirkel. Dess mer jeg bidrar, dess mer ventes at jeg bidrar. Uansett hvor mye jeg skriver, blir det for lite. 

Følgelig jammes man ned med så mange spørsmål at det er umulig ikke å fornærme noen ved ikke å svare dem direkte, eller svare for kort eller for fort eller ikke svare på alle typer spørsmål. 

Det blir ikke bedre ved at svarene sjelden blir akseptert fordi man ikke klarer å forstå dem (og det er jo en ærlig sak) eller har for mye negativt i bakhodet om kristne til å ville forstå dem, eller uansett (dette er jo som i politiske debatter) er mer ute etter å markere revir enn å lytte. 

Spesielt tydelig blir det hvis man forsøker seg på historiske perspektiver om det positive forholdet mellom tro og vitenskap, om logikken i argumentasjonsstrukturer eller alminnelige religionsfilosofiske begreper. Som forskjellen mellom Gud og guder, forklaringer og ytterste forklaringer, kontingente og ikke-kontingente forhold, koherensmetoder, konvergerende argumenter eller annet. 

Dette forstås verken av nye ateister eller rimelig folkelige kristne eller frafalne fra bedehusland.

Dermed kan man være rimelig sikker på at det kommer
  1. Ivrige ateister som beklager seg over at denne Davidsen som ikke kjenner til dette med bevisbyrde og naturvitenskap med kravet om empiri og falsifisering, når han bl.a. kan påstå at Gud ikke er et fysisk fenomen og tydeligvis argumenterer ut fra mangel på kunnskap. Nå må Davidsen snart begynne å lese noen bøker!
  2. Notoriske nyateister som noterer seg at Davidsen snakker uforståelig - altså er det Davidsen som ikke forstår
  3. Nærsynte nyateister som vet at middelalderen egentlig var som steinalderen og at kristne aldri har forstått at de må fremlegge bevis og at Dawkins og Hitchens tilhører den ypperste intelligentsia med stålkontroll på historien, argumenter for Guds eksistens og den historiske Jesis
  4. Andre ateister som merker seg at Davidsen noen ganger har lange svar med mange punkter, altså er det uthalingstaktikk og unnfallenhet. Kan man ikke svare ja eller nei, eller i én setning, er man ikke verdt å lytte til
  5. Forsmådde frafalne som merker seg at Davidsen typisk nok ikke vil svare på spørsmål om Gud i Det gamle testamentet uten å se at det ikke akkurat var temaet i tråden
  6. Klare meldinger om at når Davidsen hevder han har lite tid til å svare på alle spørsmål og henviser til at han har tatt opp mange på bloggen sin eller i bøker som Svar på tiltale eller i artikler, er det bevis på at han ikke har noen eller svært tynne argumenter 
  7. Velmenende kristne som rir sine egne kjepphester om kreasjonisme, fri vilje eller annet der de synliggjør til dels svært sviktende fagkunnskap 
Det er sikkert flere grunner til at denne type reaksjoner og holdninger. Én av dem er nok at få er vant til at så mange kristne tar debatter seriøst og skikkelig. De er heller ikke vant til at kristne har fagkunnskap når de svarer eller at det i det hele tatt finnes fag hvor slike spørsmål faktisk har vært diskutert i generasjoner. 

Og skulle en av de kristne ha ord på seg for å være «apologet», er det ikke måte på hvor mye man tolker manglende svar til å bety.

Kort sagt mangler ikke pepper og vidløftige konklusjoner hvis jeg ikke ser eller ikke svarer på alle meldinger. I seneste runde har jeg svart på dusinvis av spørsmål, men siden det kom hundrevis av kommentarer (så langt nærmere 400) klarte jeg altså å overse enkelte som noen opplever som viktige for seg selv (også når de er utenfor trådens tema) eller svarte ikke fort nok eller var så frekk at jeg sa fra at jeg av tidsgrunner ikke kunne fortsette debatten nå.

Nei, eneste tenkelige grunn er at jeg ikke kan svare, er dum eller dukker unna eller er på vill flukt, noe som viser at kristen tro er dum eller dårlig eller dustete, for å parafrasere. 

Dermed er det fritt fram for mer eller mindre kjærkomne konklusjoner og kyniske bakvaskelser. 

Og det spiller ingen rolle at jeg nevner at jeg seneste uke leverte tre bokanmeldelser, en artikkel om middelalderhistorie, er i ferd med å starte et prosjekt på jobben og skal ha en annen beslutning gjennom, ved siden av rådsmøter, infoarbeid i menigheten, blogging, to bøker som planlegges osv. osv. 

Nei, siden jeg i åpningsinnlegget spurte om det var mulig med rolige samtaler, må jeg fint svare på alle revolverspørsmål i uker fremover. 

Dermed er det bare å vente seg kommentarer som #336. 
for hva jeg skal tro og mene når det gjelder hans (talende?) taushet overfor meg. Se for eksempel min kommentar #142. Kan han føle seg konfortabel med sin opptreden? Har jeg gjort meg fortjent til slik respektløshet? Her er det ikke snakk om henvisning en gang. Ingen forklaring. Vel vel, enhver får tenke sitt.
Som blir fulgt opp direkte i  #368:
Det er mange ulver som tar seg et jafs av lammet, så at lammet ikke får med seg hvert eneste jafs kan vi ikke klamre lammet for. Det har det vondt nok om det ikke skal bli påført enda mer smerte :) 
Så må du også huske på at han ikke har en spesielt behagelig posisjon å forsvare. Så ja, tausheten, de manglende argumentene sier sitt. Prøv heller å se det morsomme når han hevder å ha motsagt og imøtegått både det ene og det andre, men ikke klarer å komme med noen argumenter. Når den samme frasen kommer gang på gang, så kan man ergre seg eller se det morsomme i det. Jeg tror det siste er det beste og mest helsemessige. Dog er det jo litt trist fra en som er(?) toneangivende i den norske apologetikken.
Neste kommentar er ikke snauere.
Når man starter en debatt her, så er det her man må svare på spørsmål; ikke minst når det gjelder spørsmål man kan være helt sikker på å få. Jeg har hatt samme dårlige erfaring med Hallvard Jørgensen og andre mer eller mindre synbare kristne skribenter. Begrunner og formulerer jeg de brennbare spørsmålene for godt - eller kanskje for pent?
Noe som får god respons i selveste #371.
Antagelig for godt... Dette er et gjentagene fenomen, ikke minst med de to du sikter til; så snart det blir for vanskelig skygger de banen, som regel med en siste kommentar om at ingen av mostanderne har forstått noe som helst, at de er useriøse og ufine etc. etc.

 Og slik går no dagan.



tirsdag 14. mai 2013

Sensasjon: Redaktører er bedre på etikk enn historie

Det finnes større nyheter enn at noen tror Darwin avskaffet Gud, en tro som synes å øke dess lenger tid det går siden Darwin.

Og at man ikke er klar over at Darwin selv aldri så det slik.

spørsmål i et brev fra 1879 svarte Darwin at det ikke var noen motsetning mellom gudstro og evolusjon. Det er mulig å være "an ardent Theist and an evolutionist", selv om han selv var agnostiker.

Vi kan i det hele tatt skrive mye om mytene om Darwin (inkludert at det på 1800-tallet var et sjokk at verden ikke var skapt på seks dager), i likhet med hva britiske historieblader kan.

Men det spiller liten rolle hva vi eller andre skriver. At Darwin fjernet troen på Gud har festet seg så godt i så manges ryggmarg at det er blitt en kulturell refleks.

Dermed ingen grunn til å ta noe beroligende når dette er et grunntema i lederen Barth Tholens har skrevet i seneste nummer av Sykepleien (nummer 6/2013):
Da Charles Darwin i 1859 skrev On the Origin of Species, læren om hvordan artene har utviklet seg, tok han egentlig livet av Gud. Datidens oppfatning om at alt var skapt i løpet av syv dager, fikk dødsstøtet. Adam og Eva har ikke vært de samme siden. De var likevel ikke skapt i en guddommelig håndvending. De måtte heller ses på som et resultat av en langsiktig utvikling. Den innsikten gjorde noe med oss mennesker. Når Gud var død, kunne vi kanskje påvirke litt selv.
Til tross for at avsnittet er feil i alt som sies (bortsett fra den lille detaljen at vi er blitt til ved en lang utvikling), er det ellers en klok leder. Temaet er surrogati og andre etiske spørsmål knyttet til teknologiutviklingen på helsesektoren.

Som det gode menneske han er skriver heldigvis redaktøren som om vi har etiske forpliktelser og det er avgjørende forskjeller mellom rett og galt, gode og dårlige valg.

Selv om det etter Darwin og Gud ikke finnes faste svar, trenger vi å tenke oss om. For det har sine sider når Tholens tenker at Guds død førte til at vi kunne "kanskje påvirke litt selv".
Litt mye, kanskje. Framskrittene i bioteknologien de siste årene har komplisert vårt grunnsyn på tilblivelse og reproduksjon. 
Siden det enten er vi som styrer utviklingen eller den som styrer oss, er det vesentlig å se fremover. Stadig nye medisinske muligheter skaper stadig nye og vanskelige valg.
Surrogati-debatten understreker for alvor problemet med at utviklingen innenfor bioteknologien går så hurtig. Nye metoder blir etablert som krav i befolkningen før vi egentlig helt vet om vi synes om dem. Når vi endelig har kommet fram til et standpunkt, har toget allerede kjørt videre til neste stasjon som krever nye valg.
Han etterlater ingen tvil om hvor han selv står.
Jeg er imot surrogati fordi norske par og indiske kvinner ikke er likeverdige parter, og fordi rike nordmenn ikke bør sette fattige kvinners helse i fare for å oppnå sin egen lykke. Deres lykke er underordnet. Hovedproblemet med både surrogati og andre metoder hvor det skilles mellom biologiske foreldre og formelle foreldre, er likevel at barnas interesser ser ut til å være underordnet de voksnes ønsker og lengsler. Barn blir et krav, men hva gjør det med barna?
Så skal vi ikke her og nå gå inn på spørsmålet om man kan miste perspektiver og ressurser i etiske spørsmål ved å avvise gudstro, enten man skulle mene det er på feil premisser eller ei.

Inkludert muligheten for å hevde at det faktisk finnes objektive etiske idealer og plikter, hvis man da ikke mener naturretten kan være et grunnlag.
Uten at det automatisk betyr at det er enklere å finne svar på alle dilemmaer.

Det er likevel interessant at samme nummer har en svært positiv anmeldelse av Morten Magelssens Menneskeverd i klinikk og politikk - Bioetikk i lys av kristen tro.
Morten Magelssen er lege og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk i Oslo. Boken hans bygger på kristne prinsipper i bioetikken; respekten for mennesket skapt i Guds bilde og respekten for menneskets verdighet. Henrik Syse uttaler i forordet at med et slikt utgangspunkt vil en møte motstand. En god argumentasjon må derfor være kunnskapsbasert, og den må være klar og konsis. Forfatteren viser at han mestrer begge deler.
En bok det er nok er greit å lese før toget er på neste stasjon.

Korstogene - pilegrimer med sverd?

Er du er nysgjerrig på korstogene (som er blitt behandlet på Dekodet her og i et eget kapittel i Da jorden ble flat), kan du bruke tiden dårligere enn å lytte en drøy time til Korstogene: pilegrimer med sverd? der historikeren Pål B. Svenungsen er gjest.
(Les mer her)

mandag 13. mai 2013

Det nytter

Da er webteksten på Teknisk museums sider om utstillingen Sultans of science endret etter tilbakemeldingen fra meg.

Altså ikke bare fordi du kanskje kan få prøve en astrolab at det er grunn til å se fram til juni.

Mithraljøse mot Jesus?

At religionshistorikere for lengst har vist at den gode gamle guden Mithras ikke stod opp fra de døde, forhindrer ikke at teoriene om ham stadig gjør det.

Hvem som skaper oppstandelse varierer. Noen ganger er det nye ateister, andre ganger nyreligiøse (enten de regner seg som holister, new age eller annet), konspiranoikere, eller journalister som ønsker at det klikker for dem.

Det føyer seg dermed inn i mønsteret at vi denne gangen finner det på et nettsted viet reinkarnasjon, nær-døden-opplevelser, gnostikere, Edgar Cayce og andre profeter.

En av flere artikler om klare og avgjørende likhetstrekk mellom Jesus og Mithras er Jesus as a Reincarnation of Mithra.
The Vatican was built upon the grounds previously devoted to the worship of Mithra (600 B.C.). The Orthodox Christian hierarchy is nearly identical to the Mithraic version. Virtually all of the elements of Orthodox Christian rituals, from miter, wafer, water baptism, alter, and doxology, were adopted from the Mithra and earlier pagan mystery religions. The religion of Mithra preceded Christianity by roughly six hundred years. Mithraic worship at one time covered a large portion of the ancient world. It flourished as late as the second century.
Dermed lærer vi igjen at de hadde felles livsløp, noe som viser seg i at
  • De er født samme dag (25.desember) som solens sønn (selv om det understrekes at Jesus ikke ble det)
  • Mithra var en omreisende lærer og mester med tolv disipler og utførte mirakler
  • Mithra ble kalt for "den gode hyrden", "veien, sannheten og lyset, forløser, frelser, Messias" og ble identifisert med både løven og lammet
  • Mithra ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag
  • Mithras oppstandelse ble feiret årlig
  • Mange kristne fester og høytider er egentlig hentet fra Mithrafeiringen
  • Mithras viktigste fest var det som senere skulle bli påsketiden, da han stod opp igjen
  • Mitratilhengerne feiret eukarist, eller altså "Herrens måltid"
  • Manikeerne mente at Kristus og Mithra var den samme.
De som er interessert i en noe lenger imøtegåelse av denne type påstander om mange slags guder, kan anbefales en tur til denne artikkelen om suppen som kokes i Zeitgeist. Mer konkrete vurderinger av forhold som julefeiring, 25. desember og slik finnes på Dekodet her og om påsken her.

Ser vi som her spesielt på Mithras vil vi oppdage om vi leser religionshistoriske studier at mye er knyttet til forskning som senere er blitt avvist av nye funn og mer kvalifiserte tolkninger.

Noen av mytene om Mithras påvirkning på kristen tro har en viss faglig tilknytning til tidligere generasjoners forskere, spesielt Franz Cumont (1868-1947) rundt år 1900. Etterhvert som man gikk hans arbeid etter i sømmene, endret imidlertid forskerne syn. Selv om navnet var likt, tyder det meste på at det ikke var den samme guden som perserne dyrket mange hundre år før Kristus og romerne noen generasjoner etter.

Hvis romerne bare videreførte en gammel kultus, burde man finne spor som Mithrastempler i persiske områder. Noen slike funn er imidlertid ikke gjort.

I tillegg spiller Mithras liten rolle i tekster hos antikkens historikere om persisk religion. De har heller ingen omtaler av de fester eller egenskaper som romerne langt senere tillat Mithras.

Mange av påstandene om likheter, og at Mithras var først ute, bygger dermed på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.

Dette ble for alvor dokumentert på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier slik det er gjengitt i Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies (Manchester University Press, 1975).

Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt Guds sønn og Verdens lys og tilsvarende, var en omreisende læremester med tolv disipler, brukte ord som eukarist eller "Herrens måltid", frelste verden ved å ofre seg selv, ble begravd og gjenoppsto på den tredje dag, eller hadde en påskefeiring som sin viktigste fest, selv om man som alle andre feiret vår.

Eller ble født 25. desember.

I stedet for en kontinuerlig Mithrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus, tyder kildene på at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, der en del av navnene var like, men innholdet nytt - og mye var påvirket av kristen tro.

Romersk religion var fleksibel og tok stadig opp i seg nye trekk, eller synkretistisk som det heter på fint. Mithrasdyrkingen i det første århundret var annerledes enn i det tredje. Det var ingen faste dogmer eller læreskrifter, man tilpasset seg løpende det man trodde og opplevde fungerte.

Altså ikke underlig at man også hentet elementer fra en stadig mer populær kristen tro, selv om man vel aldri kom så langt som å slippe til kvinner som medlemmer.

Et mer faglig grunnlag for disse konklusjonene finnes i Ulanseys The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World (Oxford University Press, 1989) og Bivars The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature (Bibliotheca Persica Press, 2000).

I stedet for at Jesus har mye å takke Mithras for, ser det ut til at Mithras har mye å takke Jesus for. Enten vi snakker om søndag som helligdag, hva man kalte sine ledere eller måten man skildret fellesmåltider på.

Skal vi lære noe om Jesus er det kort sagt lite å hente ved å studere Mithras.

søndag 12. mai 2013

Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)

lørdag 11. mai 2013

Lenkenes problem

En av bloggingens velsignelser, som på fint kalles for hyperlenke, er også noe av bloggerens forbannelser.

Siden jeg har tatt opp mange temaer flere ganger, eller temaer som kan forbindes med det jeg skriver om, kan det være greit å lenke til tidligere innlegg.

Eller (her er det bare å holde seg fast) til andre som har vært frekke nok til å blogge om det samme.

Det er grenser for hvor mange ganger man trenger å skrive noenlunde det samme om det samme. Vi er flere med den fordommen at det er viktigere og mer spennende å videreføre tanker enn å gjenta dem som magiske besvergelser.
Blir krim av slik

Men så er det slik som jeg har empiri for (eller klikkestatistikk som det heter) at de færreste faktisk leser det jeg linker til.

Dermed er det lett å miste noen poenger, eller modifiseringer og fotnoter, og ikke se sammenhengen eller lettere store linker linjer.

Kommer et dypt hjertesukk mot ett eller annet, kan det virke som overreaksjon om man ikke er kjent med at det er fjortende gangen temaet kommer. Og at jeg har skrevet langt og tålmodig (eller i hvert fall forsøksvis humørfylt) om det i mange år.

Dess mer man blogger, dess vanskeligere kan det være å blogge.

Dekodet har siden starten i 2007 skrevet nærmere 1600 innlegg (dette er #1588) og det er totalt 6665 kommentarer (håper dermed på én til i løpet av dagen). Rekordåret var 2009 med 377 innlegg, mens jeg senere har ligget på i overkant av 200 per år.

Mye å lese, mye å linke.

Jeg kommer likevel til å fortsette som i går med å linke i øst og vest for å få rimelig korte bloggposter.

Selv om de fort blir lenger enn denne.

fredag 10. mai 2013

Tekniske sultaner

Det er alltid en begivenhet når det kommer en utstilling som viser hvordan man faktisk tenkte og forsket i middelalderen.

Og så er det en takknemlig jobb fordi man alltid får store overskrifter og øyne når journalister får se at man avliver myter.

Men samtidig skal det ikke mye til å spre noen selv. Dermed er det flott at utstillingen Sultans of Science om islamsk vitenskap som åpner på Teknisk museum i juni (se også en bredere presentasjon her) ikke er den samme som vi brakte noen hjertesukk om her og litt mer her.

Det er likevel et godt råd å ha med en av museets omvisere som er behørig instruert av utstillingsansvarlige Vidar Enebakk, en av få norske fageksperter som kan uttale seg med noenlunde tyngde om middelaldersk og tidlig moderne naturfilosofi.

Vi må nok likevel vente at denne type utstillinger i noen grad vil bli feiltolket i media. Dessverre synes mye omtale av islamsk og kristen middelalder mer å skyldes et forståelige ønske om å motvirke islamofobi  enn å avdekke historie.

Det er i hvert fall vanskelig å se andre grunner til serien av pussige påstander som mer er basert på moderne debatter enn samtidig kilder.

Vi har berørt noen av dette før, som at det er en overdrivelse at araberne reddet Aristoteles, glorifiseringen av Saladin  og Thorvald Steens mytologisering.

Noe historikeren James Hannam viste for noen år siden førte til vridde og  overivrige wikipediaartikler.

Dermed hadde det vært flott om museets markedsførere hadde tettere kontakt med de fagansvarlige når de skriver på en måte som kan tolkes til at det ikke foregikk naturfilosofi eller utvikling og bruk av teknologi i den europeiske middelalderen.
Senere, i rennesansen, da europeerne hentet fram den omfattende litteraturen fra antikken, avdekket de også den rike tradisjonen innen islamsk vitenskap, teknologi og medisin. 
Ikke bare fordi de ikke kan stave renessanse, men ikke benytter anledningen til å si klarere fra om at det man på 14-1500-tallet oppdaget bl.a. via Bysants var antikkens litterære og poetiske tekster, ikke vitenskapelige/naturfilosofiske. Disse hadde vært i omløp i vesten siden i hvert fall høymiddelalderen, noen siden antikken, inkludert mange av de islamske man kom i kontakt med gjennom særlig det mauriske Spania.

At teksten hos Teknisk museum ikke er tilstrekkelig kvalitetssjekket viser seg bl.a. også i omtalen av observatorier.
I Samarkand, i dagens Usbekistan, oppførte Ulugh Begh rundt 1420 et omfattende observatorium for å utføre presise målinger. Dette dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse. Femti år senere oppførte Tycho Brahe det første store observatoriet i Europa på øya Hven mellom Danmark og Sverige.
For det første fordi man bommer med hundre år på Brahe, som altså ikke oppførte noe før i 1576, selv om han før dette brukte Herredsvad kloster som observatorium.

For det andre fordi det som vel formelt var det første i Europa var i  1471 i Nüremberg, selv om det muligens ikke var "stort".

For det tredje fordi det nok ikke "dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse", siden det ble rasert av religiøe fanatikere i 1449 og ikke gjenoppdaget før i 1908.

For det fjerde fordi slike detaljerte kalendere og tabeller allerede hadde eksistert i mange hundre år da dette observatoriet ble bygget.

For det femte fordi det ikke nevnes at det også foregikk astronomiske observasjoner med måleinstrumenter (som astrolaber og armillariske sfærer slik pave Sylvester II formidlet til Europa via Spania rundt år 1000) og oppføringer av tabeller i store deler av den europeiske middelalderen.

Fra egnede og uforstyrrede steder som klostre og andre med god utsikt til nattehimmelen.

Slik det fremgår av bøker som denne og denne. Der det også står mye annet om drivkrefter, muligheter og vekslende behov for astronomiske observasjoner, fra ønsker om kalendere til astrologiske formål.

Også klokken konstruert av Richard fra Wallingford  forteller noe om det teknologiske og astronomiske nivået i Europa på 12-1300-tallet. 

Det kunne nok også vært nevnt at behovet for store observatorier henger sammen med utviklingen av teleskoper, altså ikke før 1600-tallet.

Hva en slik utstilling bør motvirke av myter, fremgår dessverre av hva vi kan lese i Wikipedia om stjerneforskningens historie.
I middelalderen stagnerte astronomien markant i det dypt kristne Europa som aksepterte det geosentriske verdensbilde, en linje som hadde støtte i Bibelen. I den islamske verden fortsatte imidlertid utviklingen av astronomien. De muslimske astronomene beundret Ptolemaios' arbeid med Almagest, en tekst som fikk svært lite gjennomslag i Europa. Araberne ga stjernene arabiske navn, hvorav mange fremdeles er i bruk den dag i dag, og oppfant et bredt spekter av astronomiske instrumenter. I løpet av det 11. århundret beskrev astronomen al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner.Han tok også for gitt at jorden var rund og han spekulerte sammen med andre arabiske astronomer i det heliosentriske verdensbildet og var den første som definitivt skiller mellom astronomi og astrologi.
Bortsett fra detaljer som at astronomien hadde null påvirkning fra teologien, at det geosentriske verdensbildet var godt underbygget og bredt akseptert av kristne og muslimer, at Almagest fikk stort gjennomslag i Europa i høymiddelalderen (da verket ble oversatt til latin ), at også kristne lærde selvsagt mente jorden var rund (det var jo demonstrert vitenskapelig) og at a-Biruni og andre arabiske astronomer ikke spekulerte over det heliosentriske verdensbildet (og hva skulle en slik ... spekulasjon føre til?), er dette helt riktig.

Vi kan med andre ord forvente en spennende mediasommer.

Oppdatering 13.05.2013: Webteksten hos Teknisk Museum er endret etter mine tilbakemeldinger.

onsdag 8. mai 2013

Verdenssensasjon: Ben og knokler etter Jesus

Gildeskål kirke i Nordland er en av mange kirker som kan skjule en skatt.

Det er NRK som melder dette, nærmere bestemt at det kan være relikvier etter en av middelalderens mest berømte helgener.
(Les resten her)

tirsdag 7. mai 2013

Da hedningene møtte den kristne

Så er Bjørn Stærk ute med enda en av sine opplysende artikler i Aftenposten, denne gang om Da de kristne møtte hedningene.
(Les resten her)

Debatt og debatt

Siden det går mot helg og hagestell er tiden kommet for å stikke hodet inn i vepsebolet igjen.

Og lite kan gi større garanti for det enn å skrive på Verdibatt om at Gud åpner for vitenskapen.

mandag 6. mai 2013

Rettigheter og rettigheter

Siden tankesmien Skaperkraft arrangerer gratis debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 19-21 i kveld (info og påmelding her) om menneskerettighetene, er det kanskje på tide å benytte seg av retten til noen kommentarer.
(Les mer her)

søndag 5. mai 2013

Slik er det bare

At det noen ganger bare er slik, er bare slik.

Som når det kommer til hvordan disse ... kristne har oppført seg gjennom historien. Siden vi vet hvordan de er, vet vi hvordan de er.

Mens Tom Hollands I skyggen av sverdet ikke er redd for nymotens påstander om islam og Koranen, følger han den ikke like oppdaterte tradisjonen fra Gibbon, Voltaire og resten av feltet i opplysningstidens skildringer av kristne.

I stedet for forskning bygger han på og forsterker fordommer som har formet den offentlige samtalen i 250 år.

Det hele handler om Alexandria, det sagnomsuste Biblioteket og det store Serapis-tempelet som ble ødelagt i år 391 og som i en periode skal ha rommet skrifter fra Biblioteket.

Holland forteller med godt belegg i kilder at tempelet var en kobling av gresk og egyptisk kultur for en gud laget på bestilling av den første herskeren i Alexandria, Ptolemaios 1 (367- 283 f.Kr.).
På samme måte var det største tempelet i Alexandria - et stort kompleks med helligdommer, biblioteker og forelesningssaler som het Serapeum - reist til ære for Serapis, en gud med gresk skjegg og kappe og gammel egyptisk avstamning. Guden var kanskje kunstig multikulturell, men det var nettopp det som gjorde ham til den perfekte beskytter for en by som Alexandria, som var skapt av ingenting og lå mellom to svært forskjellige verdener (side 236).
Men, som Holland sier med dårlig skjult understatement, "hvis guder kunne skapes, kunne de naturligvis også drepes". Samtidig som han sier at guden allerede var drept for lengst, før kristne begynte å styre byen på 300-tallet.
700 år var gått siden Alexandria ble grunnlagt, og den kultusen som en gang dominerte byen, var nå glemt. Det er kanskje ikke så rart at et sted som hadde huset både Olympens og Nilens guder så lenge, fremdeles hadde visse spor etter hedendom - men som minnesmerker over en for lengst veltet orden.
Det han ikke forteller, var at det var nyplatonismen som dominerte det intellektuelle livet. Mens gudedyrkelser var folkelige tradisjoner uten knytning til naturfilosofer eller matematikere.
Det kristne Alexandria fikk en trang fødsel. Alexandrierne var beryktet for "bråk og opptøyer", og rystelsene som ledsaget fjerningen av hedenskapen, ble som ventet ikke smertefrie. Da en kristen mobb i 391 prøvde å storme Serapeum, forsvarte hedningene seg. De barrikaderte templets porter og spikret kristne fanger på kors oppe på murene, ble det fortalt. Men slik motstand gjorde bare seierens frukter enda søtere da templet var tatt. Den 750 år gamle statuen av Serapis var blitt hakket i stykker, innholdet i biblioteket ødelagt, og de ulike bygningene enten omgjort til kristne bedehus eller forlatt som tomme skall. Alexandria, som en gang var hedendommens intellektuelle kraftsenter, ble vigslet på ny som "alexandriernes by, den mest ærekjære og Kristus-kjære".
Ja, det stemmer med kildene at byen i mange hundre år hadde vært kjent for bråk og opptøyer. Det stemmer også at det var en kamp i år 391 og at deler av Serapis-tempelet ble ødelagt.

Men det bygger på og forsterker fordommer å fremstille det uten forklaring som om en "kristen mobb" prøvde å storme tempelet. Ingen som leser dette vil være i tvil om hva man skal tenke om disse kristne.

Ikke minst når de også skal ha ødelagt "innholdet i biblioteket".

Siden dette er i strid med kildene på så mange måter, er Hollands fotnote mer enn lettere interessant.
Ingen kilde sier eksplisitt at skriftrullene som var oppbevart i Serapeum, ble ødelagt av triumferende kristne, men de er vanskelig å tenke seg hva som ellers kan ha skjedd med dem.
Vi har altså både kommet så langt at populærhistoriske forfattere kan erkjenne at vi ikke har en eneste kilde som forteller at kristne ødela biblioteket.

Men ikke lenger enn at det ikke spiller noen rolle hva kildene sier.

For det er jo vanskelig å tenke seg noe annet enn at denne kjente gruppen "triumferende kristne" må ha ødelagt skriftrullene.

Det er kort sagt utenkelig at

1: Det var ingen skriftruller der
2: Skriftrullene ble ikke ødelagt, men fortsatte å være der
3: Skriftrullene ble flyttet til et annet bibliotek
4: Skriftrullene ble stjålet til en privat samling utenfor offentligheten
5: Skriftrullene ble stjålet av en konkurrerende filosofiskole
6: Skriftrullene ble stjålet siden de kunne gå for en god penge

Siden ingen av kildene forteller at noen bøker var der eller ble ødelagt, er det ikke godt å si.

Det Holland gjør er med andre ord å utpeke en skyldig for en forbrytelse som ikke er omtalt. Han avgir dom uten rettsak eller bevis.

Siden det er observert en mann med svart hatt, må det ha skjedd noe kriminelt.

Hva skjedde i virkeligheten, om vi skal gjøre noe så kynisk og kjedelig som å bruke kilder?

Som oppsummert i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var det slik at
Aleksandria hadde lenge vært et arnested for uro. I følge kirkehistorikeren Rufinus Tyrannius (340-410), den eldste kilden vi har til dette, brøt det ut nye opptøyer i 391, da biskop Theofilus latterliggjorde Mithradyrkelsen ved å stille ut til spott noen kultbilder funnet i en ruin. Flere nyplatonske filosofiprofessorer ble så opprørt at de fikk sine tilhengere til å drepe og torturere mange kristne. I disse kampene ble Serapis-templet brukt som base av professorene. Det lå rett og slett strategisk til på det høyeste punktet i byen, omgitt av sterke murer. Templet ble til og med brukt som geriljabase i måneder av professorer og studenter. Selv om området var beleiret, klarte man å komme seg gjennom og kidnappe stadig flere kristne, som ikke akkurat ble behandlet med silkehansker. Frykten for gjentagelser var en sterkt medvirkende årsak til at templet ble ødelagt etter at professorene og deres studenter hadde fått fritt leide av keiseren og forlot stedet.
Hvorvidt en "kristen mobb" også var involvert er ikke godt å si; det vil ikke forundre i den byen. Viktigere enn det er at det ikke handlet om en uprovosert storming av et fredelig hedensk tempel, men om å nedkjempe en aggressiv geriljabase med regulære hærstyrker.

Selv om den lokale biskopen altså ikke var uten skyld.
Episoden skyldtes ikke noen overordnet plan eller direkte keiserlig ordre, og heller ikke opptøyer fra noen kristen mobb. I stedet hadde en uvettig biskops provokasjon blåst liv i konflikten mellom tilhengerne av den gamle og den nye troen. 
Hva skjedde så med skriftrullene? Vi vet ikke, siden ingen kilder omtaler dem.
Utfallet var at Serapistemplet ble såpass ødelagt at det ikke kunne gjenbrukes som festning. Det er imidlertid uklart i hvilken grad skriftruller fortsatt var lagret i området, og dermed kan ha gått med i ødeøeggelsen, enten det nå var kommentarer fra 300-tallet, verker av Platon eller okkulte formularer. Det er i hvert fall ikke omtalt i noen kilder at ruller ble ødelagt, selv ikke hos en samtidig hedensk historiker som nyplatonisten Eunapius som ellers ikke la mye i mellom i sin omtale av kristne.
Det vi vet er at det intellektuelle livet fortsatte med nyplatonikere, kristne og andre i hvert fall til den arabiske erobringen noen hundre år senere, tross mytene om Hypatia og starten på middelalderens mørke.

At kristne (mobb eller ei) skal ha ødelagt noe bibliotek noe sted i byen er verken nevnt i kildene eller i pakt med deres vanlige holdning til antikkens naturfilosofi.

I stedet brukte man til dels store ressurser på å bevare dem gjennom senantikken og middelalderen, tross brutale nedgangsperioder i kjølvannet av ulykker, branner, folkevandringer, invasjoner og pestbølger.

Men det er nok ikke å forvente at en forfatter skal bruke store ressurser på research når alle bare vet at de kristne ha ødelagt skriftrullene i biblioteket.

Slik er det bare.

Takk til Torbjørn Greipsland for tips.

lørdag 4. mai 2013

Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?

I serien av innvendinger der kreasjonister og mer eller mindre nye ateister omfavner hverandre  er turen kommet til påstanden om at

Man kan ikke både tro på evolusjon og at Gud skapte oss i sitt bilde.

Denne ligger i bakhodet hos mange, ikke minst de som har vokst opp i nærheten av det norske bibelbeltet.

Dermed slås opp vidåpne dører når en av Norges ledende ateistiske skeptikere, Gunnar Roland Tjomlid, nylig kommenterte sitt ellers nyttige blogginnlegg Fotballfrue aksepterer ikke evolusjonsteorien:
Hvis man er kristen og sier at man tror på evolusjonsteorien, men likevel tror at Gud skapte mennesker i sitt bilde, vel da tror man ikke egentlig på evolusjonsteorien.
Siden slike debatter har en tendens til å handle om enkelte vanlige mistenkte, var det ikke overraskende hvem som ble nevnt.
At Davidsen tillater seg slike gjentatte tilfeller av "special pleading" for å kunne ivareta sitt livssyn betyr ikke at hans syn på saken er legitim.
Nei, å tillate seg særunntak for egen argumentasjon, er uten unntak ikke tillatt.

Siden det ikke er godt å vite hvilke gjentatte tilfeller av fenomenet special pleading den gode Tjomlid har empiri på, nøyer vi oss her med å se på spørsmålet om det er en motsetning mellom evolusjon og å være skapt i Guds bilde.

Og da må vi som så ofte her på bloggen se på begrunnelser og begreper, logikk og lingvistikk.

Skal vi vurdere spørsmålet kommer vi rett og slett ikke unna å se på hva begreper som "skape" og "Guds bilde" faktisk betyr. Noe annet er special pleading.

Gjør vi observasjoner av Første Mosebok 1 finner vi poetiske struturer som skillet mellom å forme og å fylle, funksjonelle beskrivelser, ordspill og begreper som vi ikke kan gjøre særunntak for og plutselig begynne å tolke bokstavelig - og i hvert fall ikke ut fra moderne oversettelser.

Selv om det altså er fristende for noen, enten de er kreasjonister eller nye ateister.

Ordene Bibelens bruker om å skape er bãrã' om primært betyr "å skape" (ofte funksjoner, ikke former og sjelden fra ingenting), asah som primært betyr "å lage" og yatsar som primært betyr "å forme".

Vil noen lese teksten bokstavelig, kan det altså ikke gjøres ved å se på hva ordet "skape" betyr for oss, men på hva ordet bãrã' betydde da teksten ble skrevet.

Samtidig er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Og å rendyrke bãrã' til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk. Det er altså ikke bibelsk å si at å være "skapt i Guds bilde" nødvendigvis må bety å være skapt på ett mikrosekund eller mindre fra ingenting til å ligne Gud og ikke dyrene.
Saken blir ikke bedre av at teksten ikke sier at vi er skapt av ingenting, men av "jord".

Nei, det står ikke noe om evolusjon, men vi kommer ikke unna at Bibelen forteller at vi er blitt til av noe allerede eksisterende, organisk og levende.

Dette er ikke bare noe jeg finner på for å være spesiell eller unnskyldende.
Slik en av de ledende forskerne på Det gamle testamentet, John H. Walton, viser i The Lost Word of Genesis One - Ancient Cosmology and the Origins Debate er det med ikke mange flere andre unntak enn første vers i Første Mosebok, mest konsistent å oversette bãrã' med å organisere eller tilordne funksjoner til noe som allerede eksisterer.

Han viser dette ved en analyse av de femti gangene ordet er brukt i Bibelen (side 38-46), slik
James F. McGrath forklarer på Patheos.
The word bara’ has been the focus of much attention because in the Hebrew Bible, only God is the subject of this verb. Yet as important as this point may be, Walton notes that the objects of the verb have been the focus of far less attention. Walton thus provides a helpful list (pp. 41-43). In some cases, a material sort of creation is a possible meaning, but there do not seem to be any instances that require that meaning, whereas many instances do require a functional meaning. The irony is that some have used this point to argue that creation as denoted by this Hebrew verb is by definitionex nihilo, since no material is specified. But Walton suggests that in fact the opposite may be the case: materials are not specified because they are not the point. The point is rather the organization of matter into something functioning (pp.43-44).
Når Walton sammenligner tekstene med kosmologien på den tiden (han utdyper det forøvrig i Genesis 1 as Ancient Cosmology) ser han at det avgjørende poenget ikke er å fortelle hvordan noe er - "naturvitenskapelig" - men hva som er funksjonene, altså mål og mening.

Det går kort sagt ikke på hvordan eller fra hva noe er skapt eller er blitt til, men hvorfor og til hva.

Fokuset er ikke hvordan noe begynte, men hvorfor noe finnes.

I det hele tatt er stoppeklokke og mikroskop feil verktøy for å måle Bibelens skapelsestekster. Vår moderne lesning av teksten bidrar ikke til å forklare, men til å forvirre. Det skaper fronter mellom tro og vitenskap på feil premisser.

Vi leser ikke teksten som den står, vi tolker den i vårt eget bilde.
Eller som McGrath sier det i del 1 av hans grundige gjennomgang av Waltons bok:
Walton shows persuasively that it is not modern scientific discoveries that threaten the authority of the Bible, but on the contrary it is precisely those who seek to force the Bible to seem to agree with or at least speak the language of modern science, or who seek to make the Bible into a textbook of geology and biology, who are threatening the authority of Scripture by failing to respect it for what it is and read it on its own terms. It is, above all else, the selfish demand that the Bible address me in my language and answer all of my concerns and issues directly that leads to this twisting and commandeering of the Bible, to the detriment of people’s understanding of both Scripture and science.
Tekstene om å være skapt i Guds bilde handler kort sagt ikke om tid eller biologi eller hvem vi ligner på, men rett og slett om at vi har fått den funksjonen eller rollen det er å representere Gud i skaperverket, som er hans tempel.

Dette betyr at vi er Guds forvaltere i kosmos, i den ordnede delen av skaperverket vi er satt inn i. Første Mosebok 1 kan leses som en tempelinnvielse av jorden og der Gud til sist plasserer sitt bilde.

Nå sier ikke teksten noe mer enn dette, men det er tradisjon for å tenke at det å være "skapt i Guds bilde" også betyr at vi har noen av Guds egenskaper som rasjonalitet, kreativitet, fri vilje, empati og evne til selvoppofrende kjærlighet. Og det i så mye større grad enn dyr at summen for alle praktiske formål utgjør en kvalitativ forskjell, selv om det ikke er like stor forskjell på alle områder.

At vi er satt inn en rolle og har noen av Guds egenskaper er ikke i strid med at vi har utviklet disse over tid, rent naturlig og biologisk. At Gud gir funksjoner, former eller fyller er ikke i motsetning til evolusjon, siden Gud som vi har vært inne på bruker sekundære årsaker i en skapelse han har gitt frihet.

Vi ble skapt i Guds bilde fordi vi hadde evolvert de evner som skulle til.

Bibelen forteller ikke hvordan vi har fått våre evner, men hvordan de skal brukes.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5- Umoralsk å skape ved evolusjon?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).