tirsdag 30. april 2013

Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?

Som vi var inne på i går om det er umoralsk å tro på evolusjon, finnes mange slags innvendinger mot at kristne kan "tro på" evolusjon, fra kreasjonistisk og nyateistisk hold.

Uten at disse alltid er helt sammenfallende.

Vi fortsetter med dem som altså påstår at det er farlig å tro vi alle er del av en felles biologisk utvikling fordi

Evolusjon gjør oss til dyr slik at vi ikke er unike eller høydepunktet i skaperverket 

Ja, evolusjon gjør oss til et dyr, nærmere bestemt mennesket. Men at vi er dyr bekrefter bare en helt alminnelig og tradisjonell oppfatning. Det har vært den opplagte og alminnelige tanken så langt tilbake vi har hatt øyne å se med - også blant teologer og kristne filosofer.

Dermed kan vi lese hos middelalderfilosofen Thomas Aquinas at "mennesket er av samme 'genus' som andre dyr" (Del 1, spørsmål 75, del 3).

Spørsmålet er altså ikke om vi er dyr, men hva slags dyr vi er.

Hvorvidt vi er blitt til rent naturlig, eller det som samme Thomas betegner som sekundære årsaker (naturprosesser) eller ved direkte guddommelig inngrep (primærårsaker) endrer oss ikke til å være noe annet enn dyr.

Augustin mente rundt år 400 i hans studie av den bokstavelige betydningen av Første Mosebok (De Genesi Ad Litteram) at naturen hadde gjennomgått en utvikling. Gud hadde lagt ned "frø" i den og potensialet i disse var blitt realisert over lang tid, enten vi snakker om trær eller mennesker.

At vi kan forklares naturlig er altså ikke noe nytt.

De fleste jeg kjenner er enige i at vi er barn av våre foreldre. Det er kort sagt vanskelig å avvise noe så skummelt som  foreldreteorien for å forklare meg, rent naturlig.

Men at jeg biologisk sett er blitt til ved samme prosesser som andre skapninger, sier ingenting om min verdi eller unikhet eller plass. At gull er blitt til ved samme prosess som gråstein, bestemmer ikke verdien. At alle snøfnugg er unike sier ingen ting om deres verdi.

At hvit fluesopp er blitt til ved samme prosess som kantareller bestemmer ikke plasseringen på menyen.

Like selvsagt gir ikke evolusjonen oss hedersplassen i seg selv.

Noen tenker eller føler da at menneskeverdet er truet. Spørsmålet er imidlertid ikke om vi er blitt til ved sekundærårsaker som kan knyttes til foreldre og andre fossiler, men om det er hele historien. Er naturlige forklaringer de eneste som kan tenkes, er det vanskelig å forsvare noe iboende menneskeverd.

Men at det forekommer sekundærårsaker er ikke noe argument mot primærårsaker. Selv om det i 2. Mosebok 14,21 fortelles at Sivsjøen delte seg i to etter en kraftig vind, er ikke det et argument for at Bibelen sier det kun var naturlige årsaker.

At det har skjedd en evolusjon er ikke noe argument mot en skapelse.

Uansett handler menneskeverd og rolle i skapelsen ikke om jeg er et pattedyr med en biologisk forhistorie. Spørsmålet er ikke hvor vi kommer fra, men plassen vi er gitt og oppdraget vi har fått.

Vi ser da også at det er fullt mulig å tro på menneskeverdet selv om vi mener vi er blitt til ved evolusjon, enten vi er kristne eller ateister.

At vi ikke kan være skapelsens høydepunkt fordi vi er blitt til ved evolusjon, er kort sagt ikke et høydepunkt blant argumenter mot evolusjon.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

mandag 29. april 2013

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?

Kreasjonister og nye ateister er nok ikke enige om alt, men de synger likevel på samme melodi når det gjelder evolusjon. Mer presist at det er dårlig teologi og enda dårligere moral å tenke at Gud kan ha skapt gjennom evolusjon.

Dessverre bidrar fløyene til å forsterke hverandre. Når begge forkynner at evolusjon og gudstro går like godt sammen som katter og dusjkabinetter, er det ikke uventet at følgerne enten vender Gud eller evolusjon ryggen.

Men verden består nå engang av flere enn disse gruppene. Dermed kan det teoretisk sett være at noen vil høre etter når mer klassiske ateister og kristne langt på vei er enige om at det er rasjonelt og redelig for en kristen å akseptere evolusjon.

Altså som både Den katolske kirken og Den norske har sagt i noen generasjoner, og slik det ble oppfattet i den ikke helt liberalteologiske skriftsamlingen The Fundamentals for hundre år siden. Som ga navnet til fundamentalismen, selv om gjengen bak ikke passer helt med hva vi forbinder med uttrykket i dag.

Ateisten er ingen ringere enn Michael Ruse som for noen år siden skrev den utfordrende og opplysende Can a Darwinian Be a Christian? The Relationship Between Science and Religion.

Nå er ikke det den beste tittelen på markedet om temaet (f.eks. er denne bedre), men den viser i hvert fall at noen ateister kan akseptere koblingen av en reflektert kristen tro og evolusjon.

Vi skal derfor starte en liten serie med den type innvendinger som dukker opp om kristen tro og evolusjon, dels basert på Ruse, dels basert på annet. Noe av dette er fra (ny)ateistisk hold, annet fra kreasjonistisk.

Vi starter med den seneste og påstanden om at

Evolusjon handler om den sterkestes rett og fører derfor til dårlig moral

Nei, evolusjon handler ikke om den sterkestes rett. I stedet er poenget dem som for øyeblikket er best tilpasset sine ulike økologiske nisjer.

Selvsagt vil normalt sett de best tilpassede organismer spre sine gener på bekostning av mindre tilpassede. Men dette handler altså ikke om den sterkestes rett, som om vi kan hente etiske normer rett fra naturen (ser bort fra det som ofte kalles naturretten, den handler om noe annet). Det går rett og slett på hvordan individer, familier og arter rent faktisk endrer egenskaper over tid.

Sagt på en annen måte er dette ikke en fortelling om hvordan noe bør være, men hvordan noe er eller, oftere, har vært.

Likevel er det ikke uvanlig å møte noen som tenker at evolusjon sier noe avgjørende om moral. Men at utviklingen av et instinkt eller en følelse kan forklares biologisk, betyr ikke at den er riktig å følge.

Selv om om vi har biologiske og kulturelt utviklede egenskaper, er det er en feilslutning å tro at vi derfor bør bruke dette normativt, altså at rett og galt skal bestemmes av vår historie.

Det blir ikke rettere å stjele hvis min tippoldefars anlegg for kleptomani har gått i arv. Det blir ikke lovlig å lyve på mandag av at jeg fikk fordel av det på lørdag.

Sinne og sjalusi, misunnelse og manipulasjon, rasjonalisering og råkjøring er adferdsvarianter med en evolusjonær bakgrunn - og kan i noen situasjoner gjøre meg bedre tilpasset til å overleve. I likhet med omsorg, medfølelse, sympati og mot.

Men at et adferdsmønster har en evolusjonær bakgrunn eller fordel sier ikke at den er etisk - eller uetisk. I hvert fall så lenge vi ikke sier at etikk bør følge evolusjonen.

Og det kan vi ikke bruke evolusjon til å si noe om.

Vi trenger altså mer enn biologi eller barndom til å gi oss kriterier for hvilke genetiske eller kulturelle preferanser vi bør følge. Vi trenger fornuft og samvittighet, filosofi og sensibilitet, empati og konsekvensanalyser, regler, plikter, idealer og lover.

Det betyr ikke at en kristen og en ateist (eller hinduist eller buddhist eller shintoist osv.) vil være enige om alle kriterier, eller tenke at alle andre er like berettigede til å ha dem. Livssyn kan tenke ulikt om menneskeverd eller moral, men de fleste er enige om at det ikke er naturen "red in teeth and claw" som gir idealene.

Og selvsagt kan dette endre seg over tid, med ideologi, økonomi og politisk utvikling, på godt og vondt. Men skal vi vurdere om det er på godt og vondt, er det ikke rett å gå til evolusjon.

Selv om den sterkeste skulle kreve det.

Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
Del 7 - Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

fredag 26. april 2013

Sannhet i bøker

Når stadig flere foretrekker film fremfor bøker, er kanskje ikke det mest opplagte å anbefale bøker om film. Men siden Dekodet som alltid tør der andre tier, stikker vi fryktløst hånden inn i bokbolet bokbadet.

Heldigvis vegrer ikke alle seg like mye mot bøker som kan bidra til større forståelse av - og for - film. Og hvilke typer spørsmål man kan stille for å utforske filmskapernes oppfatninger om døden, kjærligheten og havet, eller livssyn som det heter på fint.

Både for å bli mer opplyst også i mørke kinosaler og ha mer frimodighet for å snakke om slik, selv i dannet selskap.
(Trykk her for å lese resten)

torsdag 25. april 2013

Stormen over

Som det fremgår av den malende dokumentasjonen under er vi tilbake i noenlunde normal gjenge etter VG-tornadoen som rammet bruket på mandag.

Vi beklager at noen av linjene har vært opptatt i perioder.
(Trykk her for å se malende dokumentasjon)

onsdag 24. april 2013

Stor fot, altså ikke Bigfoot

Siden nyheten om et funn av en ... stor fot går verden over, hopper enkelte media til den sedvanlige konklusjonen.
It sounds like the plot of a childhood adventure movie.
Two young boys stumble across a giant, decomposing foot in the woods, leaving local police to wonder whether the grisly find is evidence of the fabled Bigfoot.
But that's exactly what has happened in Massachusetts, U.S., where tests are being carried out on the mysterious remains amid speculation over exactly what kind of creature it belonged to.
Eller i det minste spiller klikkespillet eller Dra dem etter nesen, som det heter på Frogner.

Før man på slutten viser at man vet bedre.
While fans are likely to seize upon the find as further proof of the beast's existence, sceptics might predict the tests will reveal the foot belonged not to Bigfoot, but to a big bear.
Noe som så avgjort medfører korrekthet.

Dermed er det greit å huske et korrolar til Davidsens femte lov:

Hvis noen sier de har funnet en stor fot i skogen, er det enten bløff eller bjørn.

tirsdag 23. april 2013

Smart - eller middelaldersk som det heter

Da vender vi nesen i retning av det mer ordinære programmet, selv om det dessverre ikke er det vanligste på Dekodet for tiden. Vi snakker da selvsagt om science fiction, middelalder, teknologi og naturvitenskap.

For hva henger bedre sammen?

Selv om det er en myte at lederen for det amerikanske patentkontoret,  Charles Duell  i 1899 uttalte at ""Everything that can be invented has been invented", er det altså mangt som er blitt oppfunnet langt tidligere enn man skulle tro.

Hvis noen er i tvil skjedde f.eks. den første flygningen ikke på slutten av 1800-tallet, men av en engelsk munk syv hundre år før, nærmere bestemt Eilmer av Malmesbury.

Nå gikk det ikke så greit verken med flygningen eller landingen. Etter 201 meter endte det med styrt, beinbrudd og lammelse.

En bekymret lokal abbed nektet andre å prøve, selv om Eilmer nok hadde stilt riktig diagnose for hvorfor han mistet kontrollen - manglende haleror.

Muligens var andre enda tidligere ute, men der er dokumentasjonen dårligere.

Det er med andre ord ikke slik at vi først finner flyet eller så mye annen teknologi hos Leonardo da Vinci rundt år 1500. Det han gjorde var i stedet å formidle eksisterende tankegods med bedre tegninger.

Realiteten var at man i middelalderen hadde hørt om mange slags oppfinnelser, slik vi ser hos den engelske naturfilosofen Roger Bacon. Siden dette som kjent var en tid med sterk interesse for teknologi og vitenskap, er det ikke underlig at pave Klemens IV ba Bacon skrive ned en oppsummering av slike oppfinnelser.

Han laget dermed en leksikalsk oversikt i 1268.

For ordens skyld understreket Bacon at dette ikke handlet om magi, men om "fantastiske kunstige instrumenter". Noe som var bra siden magiske krefter var så mye dårligere enn mekaniske.
I will first tell of the wonderful works of art and nature, that I may afterwards assign the causes and manner of them, in which there is nothing magical, that it may be seen that all magic power is inferior to these works, and worthless. And first for the quality and reason of art alone.
Hvilke instrumenter var det så Bacon nevnte?

For det første motordrevne skip.
For instruments of navigation can be made without men as rowers, so that the largest ships, river and ocean, may be borne on, with the guidance of one man, with greater speed than if full of men.
For det andre motordrevne vogner, eller biler som det heter på fint.
Also carriages can be made so that without an animal they may be moved with incalculable speed; as we may assume the scythed chariots to have been, with which battles were fought in ancient times.
For det tredje selvsagt fly, som man i tillegg altså hadde prøvd ut i noen grad, selv om man synes å ha tatt skrekken etter Eilmers mislykkede forsøk.
Also instruments for flying can be made so that a man may sit in the middle of the instrument, revolving some contrivance by which wings artificially constructed may beat the air, in the manner of a bird flying.
For det fjerde har vi dykkerutstyr, kjent blant annet fra Aleksander den stores tid.
Instruments can also be made for walking in the sea or rivers, down to the bottom, without bodily peril. 
For det femte har vi svevebroer, hva nå broder Roger mente med dette.
as bridges across rivers without pillars or any other support, and machines, and unheard of devices.
For det sjette kikkerter og teleskoper, selv om det ennå ikke var gode nok slipeteknologier på glass og linser til å produsere noen brukbare.
Glasses can be so constructed that things placed very far off may appear very near, and vice versa; so that from an incredible distance we may read the minutest letters, and number things however little, and make the stars appear where we will.
For det syvende, strålevåpen eller mer prosaisk kraftige brennglass, antagelig inspirert av fortellinger om Arkimedes' våpen under beleiringen av Syrakus.
But there is a sublimer power of construction, by which rays may be drawn and collected through various shapes and reflections to any distance we wish, so far that any object may be burned; for burning glasses acting forward and backward attest this, as certain authors teach in their books. 
For det åttende mekaniske og andre fremstillinger av astronomiske modeller.
And the greatest of all constructions and of things constructed is that the skies may be depicted according to their longitudes and latitudes, in corporal figures, as they are moved in their daily motion; and these things are worth a kingdom to the wise man. These then suffice for examples of constructions, however infinite a number of others may be put forward meantime.
For det niende krutt, muligens etter å ha fått demonstrert kinesisk fyrverkeri.
We have an example of these things (that act on the senses) in [the sound and fire of] that
children’s toy which is made in many [diverse] parts of the world; i.e. a device no bigger than one’s thumb. From the violence of that salt called saltpetre [together with sulphur and willow charcoal, combined into a powder] so horrible a sound is made by the bursting of a thing so small, no more than a bit of parchment [containing it], that we find [the ear assaulted by a noise] exceeding the roar of strong thunder, and a flash brighter than the most brilliant lightning.
Ikke underlig at en middelalderforsker som C.S. Lewis var opptatt av science fiction.

mandag 22. april 2013

Ikke så smart

Da var vi i gang igjen med ... meldingen fra VG klokken 16:53.

Mer bestemt er det linket til dette innlegget på Dekodet om Nye nye ateister  fra forsiden av nettutgaven midt i det gode selskap av ostekaker, halvfeite unger og himmelsk pavlova.

Under den muligens ikke helt nøytrale ingressen "De fleste ateistene er bare naive, ikke så smarte".



Så langt runder det straks og behørig nok 666 treff.

Noe sier meg at det kan bli til tiltykning til storm i enkelte kommentarfelt utover kvelden. Selv om kanskje ikke fullt på høyde med forrige gang meldingen kom.
.
Men mulig jeg bare er naiv og ikke så smart.

Bortforklaringsapologeter og andre kaoskrefter

Når jeg fra tid til annen tar på vanlige klær og googler eget navn, er selvsagt eneste mulige forklaring en uvanlig mangel på frykt.

Sagt på en annen måte er det mye man skal høre før ørene faller ut.

Dermed er det ikke behov for å spikre puter i taket når google lander på Diskusjon.no og en tråd som viser at selv om det er ulikt hvor mye folk får med seg fra diskusjoner, har man i hvert fall  som vi var inne på i går fått med seg at Dakwins er på vei ut.

Eller Richard Dawkins has lost... som tråden heter.

Mens man ikke helt har fått med seg hva undertegnede står for.

Saken er altså at noen opplever en endring i maktbalansen siden nyateismens guttedager, selv om språkføringen er som alltid. Debattant LiamH uttrykker seg dermed slik:
Det er ikke sikkert det Ateismen som er blitt svakere eller annerledes, det kan godt være at de religiøse har vent seg til tanken om å møte mer motstand og kritiske spørsmål rundt sitt livssyn og alt det dårlige som det fører med seg, som igjen gjør at Ateistene kan bli mindre aggressive for å bli hørt.
Mens Mailman13 mener dette ikke er helt sikkert. Og trekker fram et par navn det går an å dra kjensel på.
Kan også bare være at frontene har flyttet seg litt.
Om man tar for seg argumentasjonen til de nye liberale bortforklarings-apologetene som er blitt rådende nå om dagen, så. Kanskje mest inspirert av William Lane Craig, våre lokale apologeter som Bjørn Are Davidsen, Hallvard Jørgensen et.al fører eksakt samme argumentasjon, selv om dem helt sikkert vil protestere mot det så snart et problem oppstår.
Hva er det så disse liberale bortforklarerne gjør?
Her er konseptet at gud reduseres fra en personlig entitet som åpenbart i bibel/koran/tora/whatever til et mer ullent filosofisk begrep om det som måtte eksistere før og utenfor universet. Det som er problematisk er symbolsk og kan tolkes bort (gjennom "dype metafysiske betraktninger" og den slags), og fundamentalt appeleres til egoet vårt for å vise at denne guden "helt åpenbart" eksisterer (hvis ikke gud, hvorfor kan jeg da være så spesiell). Mytologien og dogmene må holdes på en armlengdes avstand.
Mens man altså selv holder det å lese noe noenlunde seriøst om klassisk kristen tenkning i historien på mer enn én armlengdes avstand. Og i hvert fall ikke tar seg bryet med å lese bloggen til omtalte Jørgensen eller Dekodet, eller noen av mine bøker. Eller tenker at når flere enn Craig argumenterer i favør av kristen tro er eneste forklaringen at de er inspirert av ham.

Og det er selvsagt helt utenkelig at vi alle kan være inspirert av andre. Eller rett og slett (og her er det igjen bare å klype seg i armen) i likhet med folk flest forsøker å forklare hvorfor vi tenker at våre meninger har noe med sannheten å gjøre.

I stedet lager man seg motdebattanter i sitt eget bilde. Siden jeg ikke er fundamentalist tilhører jeg altså en tåkete moderne og liberal gruppe som driver med bortforklaringer.

Selv om det er fundamentalismen som er en marginal og moderne utvikling og ikke vokste fram før på 1900-tallet.

Men siden man er for opptatt av å si noe selv til å høre etter hva andre sier, fortsetter tiraden.
Det interessante her er jo egentlig at dem riktig nok eliminerer alle konflikter mellom naturvitenskap og religion så behovet for å sette spørsmålstegn ved veletabelert kunnskap som karbondatering, evolusjonsteori og moderne kosmologi forsvinner. Men det gjør også koblingen til mytologien og dogmene, så dem som står for en slik teologi får like mange motstandere i religiøse leire som blant ikke-religiøse... "Hva er det du påstår, skjedde ikke syndefloden på ordentlig?"
Ja, det hender jeg får spørsmål fra kristne om "syndefloden", men langt færre enn om jeg skulle hevde at Bibelen er bokstavelig sann på alle punkter.
Dawkins og Hitchens er effektive mot gårsdagens bokstavtro religiøse, men disse dør ut i stor grad med vår foreldregenerasjon.
Dagens "universitetsteologi", som noen kaller det, bør angripes på andre måter. Mest for hvor innholdsløs den er.
Nå er ikke dette noe nytt. Uten sammenligning forøvrig møtte en viss G.K. Chesterton (som få har kalt  universitetsteolog eller beskyldt for tåketale)  en tilsvarende holdning da han debatterte sin tids nyateist, Clarence Darrow (ja, han), for et par generasjoner siden.
As Chesterton summed it up, he felt as if Darrow had been arguing all afternoon with his fundamentalist aunt, and the latter kept sparring with a dummy of his own mental making. 
At Chesterton dermed kunne være enig med Darrow i angrepet på fundamentalister er kanskje ikke så underlig. Selv om det for enkelte kan virke forvirrende.
Chesterton’s rebuttal began with, “It may come as a surprise to you, Mr. Darrow, and perhaps to all of you in the audience, but I agree entirely with everything you have said.” According to Madigan, this approach threw Darrow into utter confusion.

Så er spørsmålet om de glade debattanter på Diskusjon.no også er modige nok til å google og la seg forvirre.



søndag 21. april 2013

Ekko av vitenskap

Da er tirsdagens panelsamtale om tro og vitenskap mellom professor Jens Erland Braarvig (religionshistorie), professor Dag Hessen (biologi) og den evige student Bjørn Are Davidsen (mangt) lagt ut på P2 Ekkos sider.

Samtalen kommer selvsagt i kjølvannet av oppstyret etter kronikken i Aftenposten om at naturvitenskapen åpner for Gud.

Vi snakket heldigvis ikke forbi hverandre hele halvtimen.

Bare nesten.

Nye nye ateister

Som en av dem som har sagt mangt og meget om Richard Dawkins (som her og her og ikke minst her), er det interessant å observere at stadig flere mener han har havnet på sidelinjen.

Seneste utspillet finner vi i The Spectactor for noen dager siden under overskriften Richard Dawkins has lost: meet the new new atheists.
Secular humanism is recovering from its Dawkinsite phase – and beginning a more interesting conversation.
The atheist spring that began just over a decade ago is over, thank God. Richard Dawkins is now seen by many, even many non-believers, as a joke figure, shaking his fist at sky fairies. He’s the Mary Whitehouse of our day.
Dette understreker behovet for noe jeg muligens kommer til å lage et lengre innlegg om, etter at Henrik Syse i Vårt Land 9. april etterlyste intellektuelle kristne i offentlig debatt.

Mens det jeg savnet var intellektuelle ateister.

Når jeg sier det på den måten er det rett og slett fordi min erfaring fra alt fra Verdidebatt til paneldiskusjoner er at de aller fleste involverte ateister er det som på godt norsk kalles for "naive falsifikasjonister".

Man er så begeistret for en aldeles utmerket naturvitenskapelig metode, at den blir det eneste eller i det minste avgjørende verktøyet for å vurdere virkeligheten.

Men at det er svært gode grunner for å teste naturvitenskapelige påstander med nøye eksperimenter før man kan tro på dem, er ikke det samme som at det er ingen grunn til å ha tillit til påstander som ikke kan testes naturvitenskapelig. Det siste følger rett og slett ikke av det første.

Skal vi finne ut om det finnes mer enn natur, kan vi ikke la oss styre av verktøy som kun kan si noe om natur.

Nå er ikke hensikten å diskutere akkurat dette her, men interesserte kan lese noe om "scientisme", om koherensargumentasjon på forskning.no og her på Dekodet-bruket eller mer om scientisme.

Poenget er kort sagt at skal vi se på hva slags virkelighet vi lever i, må vi gjøre vurderinger ut fra ulike typer argumenter og vitenskap i vid forstand - ikke utelukkende fra naturvitenskapelige metoder med klare begrensninger.

Intellektuelle ateister er godt kjent med dette, etter noen tiår med metodediskusjon innen vitenskapsfilosofi og andre fag.  Det betyr ikke at man dermed mener at Gud eksisterer (da hadde man nok ikke være ateist), eller er den type postmodernist som synes at naturvitenskap er tvilsomt og svært usikkert. Men det betyr at man kan være med på en samtale som handler om mer enn hva som kan falsifiseres naturvitenskapelig.

Noe som omfatter påstander som at vi kun bør tro på det som kan testet naturvitenskapelig.

Dermed er det flott om andre ateister enn Dawkins-sympatisører kan sette tonen i den offentlige debatten.

fredag 19. april 2013

Sannhet på skjermen

Er du i Stavanger i kveld og i morgen formiddag, kan du sikkert gjøre bedre valg enn å bli med på noen runder om filmer og TV-serier med en foredragsholder fra Østlandet.

Men skulle du mistrives på Facebook eller foran andre skjermer i disse timene, er det bare å lese
videre.
I fjor inviterte IMI Kirken for første gang til Tro og Tanke seminar. I år er vi tilbake igjen, nå under ny vignett: Spørrende tro. Med Bjørn Are Davidsen, en av Norges fremste foredragsholdere og tenkere på dette feltet, ønsker vi å hjelpe hverandre til å reflektere sammen over noen viktige spørsmål i skjæringspunktet mellom tro og samfunnet vi lever i.
Noen og en hver av oss kommer vel ikke helt unna at vi påvirkes av lyd og bilder, og ikke bare for evnen til orddeling. Det er heller ikke sikkert den beste løsningen er å verne seg som på bildet til høyre.
Vi lever i en tid hvor vi møtes av og tar til oss store mengder innhold fra ulike medier. Filmer og TV serier setter ofte tonen for mange samtaler. Barna våre bruker langt mer tid foran skjermer enn bare for noen år siden. Lurer vi på noe bare googler vi det. Hva gjør det vi tar inn med oss? Hvordan kan vi komme på offensiven og bruke filmene og seriene vi ser til å reflektere og påvirke andre, ikke bare selv bli påvirket? Og hvordan vet vi om det siste vi fant på Wikipedia eller googlet oss fram til faktisk er sant?
Oppskriften er ikke verre enn automatisk å ta det du finner for usant.

torsdag 18. april 2013

Sensasjon: MF diskuterer de store spørsmålene

Da var reklamen ute av sekken på Det teologiske menighetsfakultets nettsider for kurset  på bachelor- og masternivå basert på Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsens fagbok som kommer tidlig på høsten, Eksisterer Gud?

Den mer spesifikke informasjonen forteller at kurset De store spørsmålene handler om
Religionsfilosofi og metafysikk 
- Hva er de beste argumenter for og mot Guds eksistens? 
- Hva er det beste svar på det ondes problem? 
- Taler vitenskapen mot religion? 
- Er det rasjonelle grunner til å tro på et liv etter døden?
- Kan bare én religion være sann? 
Siden dette foregår i regi av MF, stiller de med urimelig kompetente egne krefter, allerede omtalte Atle O. Søvik, samt Asle Eikrem, begge med doktorgrad i religionsfilosofi.

Undervisningen er på MF tre lørdager til høsten, pluss tre våren 2014.

Og de gode A&A kan mer enn sin metafysikk, de behersker også fysiske hjelpemidler.
Undervisningen blir filmet/tatt opp på lyd. Opptakene legges tilgjengelig for studentene på nett, så man kan ta kurset som nettstudium. Lærerne deltar også i diskusjonsforum med studentene på nett.
Påmeldingsfrist er 1. september 2013. Bare å finne fram lommeboken og løpe til nærmeste internett.

onsdag 17. april 2013

Løven, biskopen og munnvasken

Det sier ett og annet (for ikke å nevne tredje) om C.S. Lewis at det i hver år kommer ut omtrent like mange bøker om ham som han rakk å skrive mens han levde.

Og grunnen er ikke at han skrev få bøker.  Skulle du forresten være på jakt etter noe nytt å lese av ham, kan fjorårets norske spesialutgave av flere korte og klare skriverier anbefales noen grader glødende.

Siden 2013 ikke er noe unntak, blir det en liten runde med Lewis de neste ukene

Vi starter med den enkleste og korteste av årets utgivelser og det av en man normalt ikke forbinder med de to adjektivene.

Mer presist den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams.

R.J. Moeller skriver i en omtale på Acculturated at
Rowan Williams’s newly released The Lion’s World: A Journey into the Heart of Narnia is a relatively brief, thoroughly insightful study of C. S. Lewis’s epic seven-part work of fiction that, among other things, reinforces the subtle genius of the late, great Cambridge Don.
I stedet for en lang analyse får vi en poengtert oversikt.
This book is no exhaustive, in-depth treatment of Lewis’s expansive career; rather, a highlighting and quick excavation of what exactly has made the Chronicles of Narnia such an enduring, endearing collection of spirituality-infused fantasy tales. The explanations offered up by Williams may not be the ones that devoted Lewis fans necessarily want to hear, and they may not be the ones that Lewis skeptics have ever considered. 
Men de kan likevel være akkurat den munnvasken noen trengte.
The key insight Williams offers in his analysis of the worldview of Narnia and Lewis’s tactics in telling such compelling stories is found in a phrase that Lewis apparently used himself to describe certain books one encounters in the course of his/her life: “mouthwash for the imagination.”
Det er ikke vanskelig å være enig med Moeller i at det ligger mye på lur i bakhodet hos de fleste av oss, når vi diskuterer havet, døden og kjærligheten og sånn.

Eller middelalderen og kirken, naturvitenskap og gudstro.
Whether religious or not, we’re all walking around in an invisible cloud of presuppositions about faith in general and Christianity in particular.
Mye sitter også i mellomgulvet.
Partial understanding, hearsay, hurt feelings, bruised egos, bad experiences, and mankind’s default position of pride make it difficult to have real, meaningful discussions about something–faith in a Higher Power–that billions of humans consider to be the most important thing about their lives. This isn’t solely the fault of “haters” (i.e., militant atheists) or secular professors at your local university. People of faith regularly do a rotten job of articulating what it is that means so much to them, and why it might matter to the broader culture they find themselves in.
Dermed er det ikke bare en forfriskende munnvask å lese Lewis, og i det minste noen av bøkene om ham. Det er en motgift mot klisjeer og klønete formuleringer, sløve tanker og svak fantasi. Uten at man dermed trenger å være enig med alt Lewis sier eller synes han tenker eller dikter like godt på alle punkter.

Mer munnvask om en uke eller to.

tirsdag 16. april 2013

God terapi - dårlig teologi

Fortellinger om hjemsøkte hus deles flere steder enn på ungdomsleir og nachspiel. At troen på gjenferd fortsatt står sterkt, er årets Kirkemøte et bevis på.

Selv om det er tvilsomt om flertallet av deltakerne faktisk tror fullt og fast på spøkelser, er det ingen tvil om at de tror at Kirken bør hjelpe dem som tror.

Og da ikke med å bli kvitt denne troen.

Dermed er det ikke folkloreforskning eller empiriske undersøkelser som tilbys, men trygghetsfremmende liturgi.
På Kirkemøtets siste dag ble liturgi for velsignelse hus og hjem vedtatt. Mot kun en stemme ble det bestemt at kirken skal tilby velsignelse av nye hjem, samt forbønn der mennesker opplever uro i hjemmet.
Eller sagt på en annen måte, terapi.

Selv om det er et gratis og greit tilbud for de som går rundt med denne ikke helt klare og konkrete diagnosen "opplever uro" (og der det står tydelig i Kirkemøtets vedtak at man ikke skal stille noen ytterligere diagnose om hva dette er), er det ikke sikkert at det er den beste løsningen.

Selv om den skulle utkonkurrere dem som (1) stiller diagnosen spøkelser, (2) gjør magiske besvergelser som driver utysket ut og (3) stiller diagnosen drevet ut.

Alt mot betaling.

Teologisk sett er det slik at spøkelser dels ikke er omtalt i Det nye testamentet og i kirkehistorien har vært tolket enten som innbilning, som gammel hedensk tro eller som lite trivelige ånder. Er man åpen for noe i retning av det siste (selv om man altså ikke skal stille noen diagnose), kunne man for sikkerhets skyld tatt med en setning eksorsisme i liturgien, men det er vanskelig å se at man gjør det.

I stedet handler det om å be om fred og velsigne hjem, fremsi Fader Vår osv. Mens en av tekstene man ser som relevant i liturgien handler om Marta som "gjorde seg strev og uro" med husstellet (Luk 10,38-42). Eller sagt på en annen måte - stresset for mye når hun hadde besøk. 

På den annen side, hvis det er ment som et rituale mot stress, er jeg helt for.

Så hører det dessverre med at noen vil se dette i lys av en lokalhistorie med lange og betenkelige røtter.
Den nye liturgien er bygget på en nordsamisk variant som ble vedtatt i 2007. I nord er det lang tradisjon for velsignelse av hjemmet, og varianten den nye liturgien er bygget på, ble derfor utarbeidet av biskopen i Nord-Hålogaland for flere år siden.
Det kan altså gi grunn til ettertanke at dette bispedømmet var det med sterkest heksefrykt på 1600-tallet og tilhører området med flest henrettet for hekseri, i forhold til folketallet.

Men så har det nå gått enda flere år siden Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser som "en rest av den hedenskap som evangeliet fordrev".

Augustins tvillingforsøk

Seneste Dag og tid viser flere steder enn i høytlesningen av Thorvald Steens fabler at planetene står gunstig til for å bekjempe myter.

Siden som kjent alt du vet om middelalderen er feil, bør det dermed ikke overraske at Andreas Skvarteit kan røpe at våre kirkefedre var aktive skeptikere.

Nærmere bestemt Augustin, mens Thomas Aquinas angivelig ikke holdt sin sti like ren.

Skartveit lener seg fortsatt til den i overkant mytebefengte Boorsteins The Discoverers, men holder seg til en side i boken som for det meste kan passere som historie.

Dermed har han altså ingen problemer med å formidle at Augustin i Gudsstaten debunket astrologi, basert på sunn empiri.

Nærmere bestemt tvillingforskning, når han "gjekk laus på dei".
Og han nytta ein teknikk som i vår tid er blitt vanleg i genetikk og samfunnsforsking: tvillingforsking. Tvillingar er fødde under same stjerneteikn og skulle då få eit likt liv om det er så at stjernene styrer. Han dreg fram døme på tvillingar, eller andre som er fødde samtidig, og viser korleis liva deira er blitt heilt ulike.
Mer uventet er det nok at Skartveit mener Thomas Aquinas støttet astrologien som en sterk og styrende kraft, selv om han forsonende nok mente den ikke fjernet vår frie vilje.
Stjernene hadde ein sterk og styrande påverknad på jorda og menneskelivet, men mennesket hadde makt og fridom til å stå i mot denne makta, sa Thomas frå Aquino, den store katolske teologen.
Når dette er uventet, er det fordi Thomas ikke støttet astrologi, selv om han mente at det kunne være naturlige fysiske virkninger fra stjerner og planeter, som formørkelser. Hva han mente om astrologi antydes muligens av at han ikke bare unnlot å drive med det, han advarte mot det.

Dermed er det naturlig at verken Skartveit eller Boorstein (på side 24 i Vintage books-utgaven fra 1985) oppgir kilde til Thomas' angivelige støtte.

Vi kan uansett være enige i at Augustin ville vært overrasket om han hadde sett at astrologene fremdeles er i blant oss.

mandag 15. april 2013

Stykkevis og delt

Lur og lekende som alltid har jeg gått til det nyvinnende steg å dele blogginnleggene slik at det er nødvendig å klikke på overskriften for å lese hele (men ikke på dette innlegget, duh).

Selv om jeg ikke kan love at det blir lettere å lese, kan det bli lettere å laste.

Nettbrettet kommer altså til å omfavne deg.

Steenhard

Det er ikke bare Illustrert Vitenskaps Historie som til tider ser lyset.  Seneste nummer av Dag og tid har trykket Gert Vestrheims velskrevne imøtegåelse av Thorvald Steens myter om middelalderen, kristen tro og kirkehistorien.

Dermed er det håp om at den kan bli lest av langt flere enn denne grundigere versjonen i Klassisk Forum som likevel anbefales på det aller varmeste.

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler om mer enn knasende god og kneggende morsom polemikk. Vi har å gjøre med en sentral premissleverandør i dagens offentlige samtale og en serie påstander som lever sitt eget liv i og utenfor denne type bøker.

Vi trenger ikke lupe for å se at vi støter på dem overalt, i media, lærebøker, filmer, romaner og debatter. De har bidratt til å danne et bakteppe for hva vi diskuterer og hvordan, og ikke minst hva vi ikke trenger å si. Nevner man biskop eller kirkemøte vet alle at det ikke er ment som forbilde.

Hvilke myter er det så Steen bringer til torgs?

Mange. Svært mange. Sammen med en serie så opplagte feil og bommerter at det er vanskelig å se at forlaget har gitt ham noen form for motstand. Eller forstå hvorfor ingen bokanmeldere så vidt meg bekjent har arrestert ham på dem.

I stedet har den vennlige og velmenende Steen gått sterkt og klart ut i media i en årrekke til heiarop fra forlag og media og fått med seg flere på laget.
Som forfatter av historiske romaner, foredragsholder og skribent, og som initiativtager til Saladindagene i Oslo, har Thorvald Steen markert seg som en popularisator av Midt-Østens historie. Dessverre er Steens bidrag preget av tendensiøse omfortolkninger, misforståelser og faktafeil. Jeg skal her ikke ta for meg hans skjønnlitterære forfatterskap, men bare reiseboken Historier om Istanbul (2003, 3. utg. 2011).
Blant eksemplene Vestrheim trekker frem er gamle og kjente myter om kirkemøtene.
Om keiser Justinian (527–65) får vi vite at han innkalte et kirkemøte der blant annet «de fleste tekstene i Bibelen som omhandlet reinkarnasjon [ble] fjernet» (s. 31). En slik omskrivning av Bibelen er ukjent for historikerne, likeså at reinkarnasjon overhodet var et tema på dette eller andre kirkemøter, men et nettsøk tyder på at det er en vanlig konspirasjonsteori i new age-miljøer. 
Selv om dette bidrar til å styrke den tiltagende konspirasjonstenkningen i flere miljøer (og altså langt fra bare om kirken, ser her og her), er det ikke det mest tøvete i boken.
Dette er likevel ikke det mest graverende eksemplet på Steens manglende kunnskaper om kristendommen. Det kommer først på s. 44, der han omtaler middelalderens relikviehandel og kan fortelle at «de fleste av Jesus' kroppsdeler var solgt utallige ganger i hele verden.» Han har altså ikke fått med seg at kristendommen forkynner Jesu oppstandelse fra de døde og at det derfor ikke finnes noen kroppsdeler å omsette. Hvis den hadde funnet sted, ville en slik relikviehandel ha vært en fornektelse av hele kristendommen. 
Og det fortsetter. Ikke uventet handler mye om en politisk agenda.
Det er mye i Steens bok som fremstår som uvitenhet, slurv og ukritiske gjentagelser fra tilfeldige kilder, men boken bærer også preg av at forfatteren har en agenda. Denne agendaen handler dels om å fremheve vestlig militær aggresjon samtidig som han underslår arabernes og tyrkernes ditto, dels handler den om å fremstille både muslimer og bysantinere som tolerante og pluralistiske i kontrast til de fundamentalistiske vest-europeerne. Det dreier seg med andre ord om å se sin egen tids konflikter i fortiden, og forutsigelig nok er det vesten som er skurken og østen som er helten.
Det hele er nærmest en oppvisning i den type tenkning, eller kanskje rettere sagt stemning og holdninger, som ligger bak dagens ofte svært så velmente, men enda mer forvrengende framstillinger av historien. Dermed fremstilles vesteuropeerne under korstogene og spesielt Sigurd Jorsalfars tid som rasistiske, langt mer intolerante enn andre og uten forståelse eller interesse for antikkens litteratur.

Mens sannheten stort sett er motsatt.

Det er ikke slik at korsfarerne jaget alle ikke-hvite kristne da de inntok Det hellige land (dermed er det ikke underlig at Steen ikke oppgir kilder). På Jorsalfars tid ble jøder behandlet verst i det muslimske Spania (et land som alltid har vært en historie for seg), selv om de stort sett ble behandlet bedre i andre muslimske land enn i kristne.

Selvsagt gjentas og forsterkes skurkebildet av de kristne i vesten som i følge myten fryktet og hatet antikken.
Til Steens bilde av vest-europeerne som intolerante og ignorante fanatikere hører også påstanden om at «korsfarerne i 1204, med energi og nidkjærhet, hadde brent det de kom over av litteratur i universitetet, klostre og bibliotek, som kunne minne om antikkens røtter» (184). Det er sannsynlig at litterære verk gikk tapt ved plyndringen, for den førte til omfattende branner, men korsfarerne hadde ikke noe mål om å ødelegge antikkens litteratur, og bøker var verdifullt bytte. Forøvrig hadde ikke Konstantinopel noe universitet i egentlig forstand. Det hadde man derimot i Vest-Europa, hvor man på denne tiden oversatte lærde verker både fra gresk og arabisk.
Som kontrast til dette klisjebildet av korsfarerne setter Steen Det bysantinske rike: Der «tok man vare på de litterære skattene fordi man forsto at de var verdifulle», bysantinerne hadde nemlig «en stor grad av ydmykhet i forhold til tidligere epokers storhet». (51). Til dette er det å si at det er helt riktig, og at slik var det gså i Vest-Europa. Det er derfor vi har latinsk litteratur bevart.
Steens analyse blir ikke bedre av svært så tendensiøse tilsnikelser.
Derimot får vi allerede i innledningen høre om Vestens «frykt og fordommer» mot tyrkerne: «'Fri oss fra tyrkerne og det onde', sa Martin Luther. Hva kan denne forutinntattheten bunne i? I boka forsøker jeg å gi noe av svaret» (10). Steens «svar» fortjener ikke å bli tatt seriøst, for det ignorerer sentrale historiske realiteter. All frykt bunner ikke i forutinntatthet, og på Luthers tid hadde man gode grunner til å frykte tyrkerne (dvs. Det osmanske rike). De var en ekspansiv militærmakt, og der de vant frem, ble de kristne systematisk ydmyket og diskriminert, symbolsk såvel som juridisk og økonomisk. I tillegg drev de omfattende plyndring utenfor sine egne grenser, i første rekke for å skaffe slaver.
Og dette var ikke få, spredte eller tilfeldige raid.
Dette var ikke bare en trussel i Sørøst-Europa, der det ble organisert store slaveraid over grensen ved Donau, men også i alle kystområder rundt Middelhavet og nordover til Irland og Storbritannia. Her var det i første rekke de osmanske vasallstatene i Nord-Afrika som var aktive: Til og med Island ble offer for slaveraidere derfra i 1627. Skip ble kapret for det samme formålet, og å havne som slave i Nord-Afrika var ingen uvanlig skjebne for sjømenn. Så sent som på 1700-tallet var dette et omfattende problem for den dansknorske handelsflåten, og både Sverige og Danmark betalte beskyttelsespenger for å slippe sjørøverangrep mot sine skip. Alt dette sier Steen ingen ting om.
Så betyr selvsagt ikke dette og langt mer Vestrheim viser at det er grunn til å tegne et helt motsatt bilde. Historien handler heller ikke om "snille kristne/vesteuropeere" og "slemme muslimer".  Men skal vi først tegne et bilde hjelper det å bruke flere farger, inkludert sort og hvitt og grått.

På alle kulturer og personer som er involvert.

Vi finner selvgodhet, uforstand, maktbegjær, grådighet og grusomheter på alle sider. Og selvoppofrelse, forstand, naturfilosofi og raushet. Vi finner helter og skurker blant både vesteuropeere, osmanere og bysantinere. Eller egentlig stort sett ingen av delene, de er omtrent som folk flest.

Selv om vi ikke kommer unna at det til alle tider er land og kulturuttrykk som er bedre enn andre, trenger vi ikke å gå oss vill i anakronismer, underslå fakta, skape gullgutter av gråstein eller tenke at der lett å bli enige om hva som gjør personer og perioder bra eller dårlige.

Eller at bøker og bilder blir bedre av å speilvende motiver, legge inn vorter og grimaser, mens man ivrig veksler mellom svartmaling og rosenrød.

søndag 14. april 2013

Sans for Lance

Bare å heise flaggene og skyte ildpilene i været når det heroiske Thule forlag med fjærprydet hjelm og hevet lanse lanserer  Lance på norsk.

Serien kommer ut i 3 bøker der de 261 helsides søndagssidene fra 1955 til 1960 blir vist i farger og rimelig stort format.

De noe mindre storslagne dagsstripene i sort hvitt kommer for seg i et fjerde bind. Disse inngikk etter hvert i en sammenhengende handling med søndagssidene, men serien er fortalt slik at det lett går an å følge historien uten.

Med denne serien fulgte Warren Tufts i fotsporene til ikke ukjente serieskapere som Hal Foster (Prins Valiant) og Alex Raymond (Lyn Gordon). Den er ikke bare storslagent tegnet og fortalt i samme klassiske stil som i de to nevnte, den har mye av samme humor og sans for detaljer, farver og panoramaer.

Selv om også Lance foregår i folkevandringstid er den ikke helt den samme som i Prins Valiant. Handlingen er mer bestemt lagt til det ganske så ville vesten, en generasjon eller to før de fleste andre fortellinger om dette, nærmere bestemt fra 1834 til 1847.

Det manglet ikke på dramatiske begivenheter også flere tiår før Borgerkrigen. Grensene ble fortsatt flyttet vestover, og det var ikek til  unngå at det oppstod til dels store spenninger og slag i møtene med innfødte stammer og rimelig etablerte innbyggere som meksikanere.

For ikke så si grådige handelsmenn, sleske høvdinger, selvopptatte erobrere og innbilske diktatorer.

Serien har greit grep om de historiske sidene. Tufts klarer i motsetning til Foster for det meste å unngå anakronismer og historisk rot. Vi møter troverdige personer, selv om de går inn i klassiske rollemønstere som helt og klovn, sviker og opportunist, drukkenbolt og grådigper, for å ta den helt ut med jungske arkeytyper.

Samtidig er ikke personene eller gruppene vi møte endimensjonale. Indianerne er ikke slemme og hvite snille, eller motsatt, skillet mellom godt og ondt går midt i alles hjerter

Og Tufts frykter ikke kontroverser eller følsomme temaer. Han var av de første som tok opp konemishandling i en tegneserie og bruker lite rosenrød farge.

Dermed glatter han ikke over at vesten vrimlet mer av horer enn helter eller at de fleste var selvopptatte, rasister og/eller feige.

Det er kort sagt nesten så man tror man befinner seg i den virkelige verden.

Selv om man altså kan la seg lure litt av at det heller ikke mangler de store og gode gjerninger, ønskedrømmer eller målsettinger.

Noe som kanskje talende nok kommer bedre fram i møte med solnedganger, skoger og fjell enn i byer og borger.

Vi kastes inn i handlingen fra første søndagsside. Den nyutdannede løytnant Lance St. Lorne stormer inn på fort Leawenworth i Kansas og roter seg fort inn i kamp og forviklinger sammen med sin etterhvert trofaste ledsager sersjant Blaze.

Vi følger Lance gjennom 13 år i en bredt anlagt fortelling om den tidlige erobringen av vesten.

Og det handler ikke om tørre fakta om fauna eller folk. Som i alle gode gamle serier veksler det dramatiske og rørende med det ironiske og personlige.

Det blir ikke dårligere av strålende panoramabilder over et landskap som man knapt tror selv om man ser det.

Har du sans for Valiant har du sans for Lance.

lørdag 13. april 2013

I humanisters favn

Takket være tilværelsens synkronisitet er det akkurat kommet artikler av undertegnede i to noe ulike publikasjoner.

På den ene siden har vi det ærede bladet Humanist. Seneste nummer handler om ekstremisme med artikler av Lars Gule, John Færseth, Tina Shagufta Kornmo, Audhild Skoglund, Kristian Bjørkelo og Terje Emberland.

Som vanlig fra et av Norges beste tidsskrifter er det langt over snittet tankevekkende stoff om alt fra ekstremisme (Lars), soloterrorister (Audhild) og integrering av muslimer (Tina), via konspirasjonsteorier (John) og hvordan føre gode samtaler på nettet (Kristian), til irrasjonalismens og rasjonalismens farer (Terje).

Og en ikke helt uventet slakt av tankesmien Skaperkrafts artikkelsamling Gud er tilbake.
(Trykk her for å lese hele)

Svært til mas, da

Siden tydeligvis ikke alle forbigår Dekodet med en lett hoderysten, tok det akkurat åtte måneder fra å passere 200 000 unike klikk til den vanskelige 300 000-runden.

 Eller 241 dager, om vi tar hensyn til at det ikke var skuddår.

Snittet har i perioden gått fra rundt 300 daglige besøk til 415. Bruker vi det seneste av avanserte prognoseverktøy, kan vi true omgivelsene med å nå 400 000 klikk om nye 241 dager, 9. desember.

Selv om det hadde vært hyggelig om det kom dagen før, som en aldri så liten bursdagsgave.

Dermed flott om alle passer på at det blir akkurat 417 treff per dag i månedene fremover.

fredag 12. april 2013

Illustrert Vitenskap Historie sier noe riktig

Det er ikke vanskelig å gjøre seg noen utgravningsskjeer morsom på Illustrert Vitenskap Histories bekostning.

Det betyr ikke at denne type blader er like dårlige som før når det kommer til mangfoldet av myter som er gjennomgått i Da jorden ble flat og her på Dekodet ved både den ene og den andre og den tredje anledning, for å nevne noen.

Det hender tvert i mot stadig oftere at de avliver myter.

Mens jeg altså for noen år siden ble imøtegått av redaksjoner når jeg påpekte det elementære faktum at man i middelalderen ikke trodde at jorden var flat, imøtegår nå redaksjoner myten om det motsatte.

Det er ingen festbrems at de nærmest bruker mine ord ved flere anledninger.
(Trykk her for å se resten)

Kalamiteter

Siden jeg nå har lovet å fullføre tilbakemeldingene på Even Grans tilbakemeldinger, kommer noen smuler eller fire til.

Selv om de pussig nok ikke er blant de mest besøkte innleggene på Dekodet.

Etter onsdagens gjennomgang av kronikken på NRK-Ytring om at vitenskapen angivelig ikke åpner for Gud, er det dessverre ikke blitt mindre tydelig at det er lett å snakke forbi hverandre.

Noe, ett eller annet, eller muligens mangt, gjør at man ikke får med seg innholdet. Enten det nå skyldes støysendere, filtere eller briller, for ikke å si tåkeleggende sigarer, minner det til tider om den kjente Sokrates-dialogen Goddag mann økseskaft.

Selv om man har et ærlig ønske om å lytte og lære. Og det kan sikkert komme tåke fra flere kanter.

Dermed er det flott når noen spør og graver for å trenge gjennom tekster som sikkert oppleves som konseptuelt samrøre eller underslag av vitenskap eller snarveier i svingene eller roping i skogen.

Noe kan henge sammen med at man er ukjent med innfallsvinkelen eller fagfeltene som berøres, spesielt analytisk filosofi. Det er ikke slik at jeg finner på begreper eller argumenter i farten, mye er hentet fra fagdiskusjoner (som det ikke er vanskelig å gjøre vrient og uforståelig).

Vi våger oss likevel over i neste del av tilbakemeldingene, nærmere bestemt

5: Kalam-argumentet

Strukturen på argumentet er som Even oppgir
(1) Hvis universet begynte å eksistere, skyldes det en årsak utenfor universet
(2) Universet begynte å eksistere
(3) Det finnes en årsak utenfor universet 
En samtale om dette handler om å diskutere premissene og gjøre en begrepsanalyse av hva denne omtalte årsaken kan være, noe jeg har gjort et stykke på vei i Svar på tiltale (side 224-28).

Men det er altså ikke alltid enkelt å forstå at dette (og ikke bare etter mitt skjønn) er en ganske subtil argumentasjon, selv om argumentstrukturen kan se simplistisk ut. Eller forstå hva som skiller argumentet fra andre.

På samme måte som noen vil oppfatte all jazz eller klassisk musikk som egentlig lik (eller samme smørje som det heter på Toten), klarer man ikke å se hva argumentasjonen egentlig er eller skille tildels helt ulike varianter fra hverandre.
Jeg har litt problemer med å skille dette argumentet prinsipielt sett fra det kosmologiske. Også i dette argumentet er kjernen at «noe/universet finnes», derfor finnes Gud.
Ja, alle kosmologiske argumenter tar utgangspunkt i empiri, i motsetning til ontologiske argumenter. Dermed kan man redusere dem til at "siden noe empirisk viser X og Y, finnes Gud". Men argumenter er altså mer enn struktur og kan være svært forskjellige, selv om strukturen kan ligne.

Som jeg skriver i Svar på tiltale handler et klassisk KA ikke om at universet er blitt til i tid, men om hva som er den dypeste grunnen/forklaringen/betingelsen/årsaken til at universet eksisterer.

Selv om det altså ikke er blitt tid i tid, men er evig.

Mens klassiske KA (der det også finnes mange varianter) handler om at siden det ikke kan eksistere ekte realiserte uendelige rekker av kontingente grunner/betingelser/årsaker, må det være en form for eksistens som ikke selv krever noen grunn/forklaring/betingelse/årsak.

Denne eksistensen må dermed være den dypeste grunn, ikke-kontingent, ubetinget, selvforklarende og evig.

Kalam handler om noe annet. Argumentet bygger på at når noe først blir til (altså ikke eksisterte tidligere), må det være en årsak. Så er den videre diskusjonen om dette stemmer og hva slags årsak som duger når det som blir til er det fysiske universet, tid og rom, eller alt det fysiske, inkludert et eventuelt multivers.

Så er spørsmålet om universet, eller det fysiske, faktisk har en begynnelse. Even siterer meg med at
Dermed er Vilenkins konklusjon at det vi har av evidens forteller at universet hadde en begynnelse, inkludert det som ofte kalles for multiverset (altså at det kan finnes mange universer i parallell eller serie med vårt).
og svarer at
Vårt univers har åpenbart en begynnelse. Men multiverset er ikke bare «mange universer». Ideen går på at det er en uendelighet av universer. http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7870
Nja, det er riktig at det blir sagt på "populært" i en artikkel, men man skal være forsiktig med å trekke inn et ekte realisert uendelig antall univers. Hvis det først er ekte uendelig betyr det at alle muligheter, whatsoever, er realisert.

I såfall vil det også eksistere et uendelig antall univers der Even Gran mener at gudsargumenter er fabelaktig gode og Bjørn Are Davidsen er MGP-fan. Og det vil eksistere et uendelig antall univers der det finnes vesener som for alle praktiske formål opptrer som guder, selv om det ikke skulle være noen Gud.

Og det forklarer ikke hvordan det kan ha seg at selve multiverset eksisterer.

Så spør Even om universet kan ha kommet fra ingenting og det har jeg vel sagt mange nok ganger fra om i tidligere blogginnlegg at det ikke kan, siden noe som ikke finnes ikke kan ha potensiale for noe som helst. Det fysikere som Krauss snakker om som "ingenting" er fysiske fenomener, som kvantefluktuasjoner.

Så spør Even videre
Bare av nysgjerrighet: Er du åpen for at Guds skaperverk isåfall består av et vakuum med kvantefluktuasjoner der energisummen er null? Uten materie, uten rom, uten tid? Og at han deretter trakk han seg unna? Åpningen for Gud begynner å bli ganske smal, i så fall.
Ja, skal vi forklare eksistensen av noe fysisk som kvantefluktuasjoner, kan vi ikke komme utenom Gud - hvis det finnes en forklaring. Hvorvidt det finnes noe vi kan kalle tid i slike kvantefluktuasjoner er avhngig av hva vi definerer tid som. Hvis vi med det mener antall endringer eller antall hendelser eller noe slik, er det helt klart mulig å tenke "tid" også på dette feltet.

Siden Gud uansett er uavhengig av tid og rom, er det ikke slik at "åpningen for Gud begynner å bli ganske smal", hvis det fysiske universet er lite. Enten universet er lite eller stort, kort eller langt, rødt eller blått, er Gud noe annet. Gud er Gud om alle univers lå øde.

Hvis det med "åpningen for Gud" er ment noe annet, altså at fordi dette kvantefeltet (muligens) er en tilstrekkelig forklaring på de videre hendelser i universets/multiversets utvikling, har ikke Gud noen rolle, er det i samsvar med standard kristen teologi.

Gud styrer normalt ved sekundærårsaker (naturlover), ikke ved primærårsaker som stadige mirakler (fordi skaperverket ikke er godt nok eller noe sånn).

Men dette tar oss vekk fra saken. Er Gud en bedre årsak til det fysiske enn noen fysisk årsak? Eller møter vi akkurat de samme utfordringer, siden uendelig realiserte rekker er umulige?
Og som du selv skriver så havner Gud i samme uføre som fysiske forklaringer mht. dette med uendelige realiserte rekker (eller er det misforstått?).
Ja, det er misforstått. Som jeg sier i Svar på tiltale er Gud ikke del av en uendelig rekke og ikke noe foranderlig eller fysisk (altså ikke en serie endringer eller hendelser) og
det eneste det gir mening å si at har eksistert fra evighet av, er noe som er uforanderlig. Og noe som er uforanderlig må alltid ha vært uforanderlig, og vi har da ingen endringer vi kan telle. Men siden fysiske endringer finnes i dag, må de altså forklares. 
Dermed er det vanskelig å komme unna Gud som den beste forklaringen, slik Even siterer meg på.
Den beste forklaringen synes å være noe som er evig, men som både har en uforanderlig og en foranderlig side. Hvis dette hadde vært noe fysisk, er det ikke enkelt å forklare første endring, eller at denne ikke skjedde for en evighet siden. I stedet synes den beste forklaringen å være at den første bevegelsen oppstod ved et valg, en fri viljeshandling. Mens en fysisk bevegelse skyldes en fysisk årsak eller betingelse (som altså også må ha vært til stede i all evighet, om det fysiske er evig), vil en evig tanke kunne beveges av en forestilt mulighet i fremtiden og kunne skape noe som ikke må ha eksistert fra evighet av
Men dette er tydeligvis ikke enkelt å forstå, noe jeg kan forstå. Dermed fortsetter Even med at
Min utheving. Jeg er usikker på hva du mener her, men er det ikke nettopp dette Krauss forklarer da, innenfor et rent fysisk system som bare ER? Altså den første endringen?
Nei, Krauss berører så vidt jeg har sett aldri det poenget at denne første endringen må være en uendelighet av tid siden. Dermed berører han heller ikke det logiske poenget at en rekke av hendelser som startet for uendelig lenge siden (altså i et punkt uten ende), ikke er mulig å realisere (eller krysse, som det av og til kalles). Uansett hvor mange hendelser vi teller oss fram til fra et punkt uten ende, vil vi alltid ha uendelig langt igjen å telle for å komme til hendelsene som skjer akkurat her og nå.

Videre berører han ikke hvordan et kvantefelt kunne oppstå, han synes bare å forutsette at noe slik finnes i "utgangspunktet". Dermed har han heller ikke svart på hvordan det kan ha seg at noe som helst finnes i det hele tatt. Han er tilbake i "a brute fact" og har ingen forklaring.
Ellers henfaller du igjen til en ren stadfestelse her; «I stedet synes den beste forklaringen å være at den første bevegelsen oppstod ved et valg». Du har en del sånne «det synes å være». Kan du ikke heller bare skrive at det er du selv som synes dette?
Siden jeg ikke bare synser, men argumenterer for at det ikke kan være noe fysisk (altså verken en naturlov eller en "tilfeldig" prosess), er det altså mer enn min subjektive konklusjon at den beste forklaringen er noe som handlet om et bevisst valg.

Det er lov å konkludere med at det finnes bedre alternativer enn et bevisst valg, men da hadde det vært greit med noen argumenter som viser på hvilke felter dette er bedre og hvilke utfordringer det løser på hvilken måte.
Jeg vil heller si at det «synes som om» Krauss sin forklaring innebærer færre problemer og paradokser enn gudehypotesen. Kvantevakuumet synes derfor å være en bedre kandidat til det «evige og uskapte» vi begge er på jakt etter. Hvis du mener det er flere logiske floker problemer med min posisjon enn din, så må du komme med mer enn «det synes mest rasjonelt å anta»… og slike ting.
Ja, og derfor forsøker jeg å gjøre det hele veien. Mulig det ikke er gjort tydelig eller godt nok, men det er nevnt en rekke utfordringer for Krauss både i boken og her på bloggen. Og jeg kan ikke se at de er besvart så langt, men jeg kan være forstyrret av noen velplassere briller eller støysendere.

Når står det andre ting på tapetet de neste ukene, så dette blir muligens siste kommentar til disse tilbakemeldingene. I hvert fall på en stund.

torsdag 11. april 2013

Sikker som redaksjonen

Teusener på teusener knuger og knuffer for å finne ut av hva som egentlig skjedde med det store og mer enn lettere sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria, der all antikkens visdom var samlet.

Men heldigvis kan Illustrert Vitenskap Historie nå røpe sannheten.

Takker være et solid oppbud av forskere, som har saumfart kilde etter kilde i tiår etter tiår, etter det mest moderne vi har av historiekristiske metoder, er det det bare å ta av seg luen i ærbødighet og lytte til løsningen.

Det hele er et svar i nummer 7/2013 på et leserbrev der Martin Gummesson spør om hvordan de kan si i 1/2013 at det var
en kristen mobb som ødela det berømte biblioteket. Men hvordan kan dere vite det? er det ikke fortsatt usikkert hva som egentlig skjedde?
Selv om svaret altså er revolusjonerende i forhold til dagens øvrige forskning på Biblioteket, er redaksjonen ydmyk nok til å undertegne anonymt når de avslutningsvis opplyser at
Mye tyder imidlertid på at det særlig var de tidlige kristne som forårsaket bibliotekets endelige undergang, da de flere ganger angrep det fordi det inneholdt "hedenske" skrifter.
Hvem som har mest skyld i ødeleggelsen av biblioteket kan altså diskuteres. At de kristne spilte en stor rolle, er imidlertid sikkert.
At man ikke stiger ned fra Olympen og oppgir en eneste av disse nyere forskerne de har satt på saken, eller noen av de utallige antikke kildene de har gransket med lupe og lorgnett, er selvsagt en ren tilfeldighet og saken uvedkommende.

Her gjelder det ikke å spørre, det handler om å lytte. Møtte de kristne noe som kunne smake av hedenske tanker som logikk og vitenskap, var det bare én løsning, slik vi ser ved middelalderens universiteter.

Her trenger man ikke noe så skarvelig som empiri, deduksjon holder i lange baner.

For Illustrert Vitenskap Historie driver ikke bare forskning som garanterer Nobelprisen, de taler Ex Cathedra.

Eller altså sikkert som det heter på redaksjonelt.

(Takk til Torbjørn Greipsland for tips.)

onsdag 10. april 2013

Åpen for Gud og vitenskapen

Mens to kristne professorerer i h.h.v. fysikk og medisin hevder at vitenskapen åpner for Gud, hevder en ateistisk medisiner og to psykologer at vitenskapen ikke åpner for Gud.

Mens vi snakker om overraskelser viser det seg at Petter Northug ikke er fan av Molde fotballklubb.

Siden vi allerede har ytret kritiske kommentarer til professorene i første link over (og til en annen kritikk av dem), er det greit å fokusere på de tre ateistene.

Hvilke argumenter bygger de på? Bringer de noe nytt inn i debatten?

Til det siste kan vi definitivt si nei, uten at det er noe motargument. Skal vi komme med noen slike må vi rett og slett se på hva de faktisk sier.

Og det er ganske mye. Dermed kan det bli flere innlegg framover, men vi starter med et som er mer enn langt nok, samtidig som det på de fleste punkter er alt for kort.

Generelt sett handler artikkelen fra Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg  om argumenter knyttet til (A) hva naturvitenskap kan si noe om og (B) påstander om at gudstro bygger på en serie håpløse argumener. Videre hevdes (C) at siden det er umulig å skille guder fra hverandre, kan vi ikke si noe meningsfullt eller presist om dem og kan like gjerne la være og at (D) det er bedre grunnlag for etikk i en ateistisk virkelighet enn i en teistisk.

Siden jeg har blogget mye om dette mange ganger (som i rekken av innlegg med kommentarer til feilslutninger i en anmeldelse av Svar på tiltale), blir det som nevnt bare noen korte kommentarer i denne omgang.

Dessverre viser disse innleggene fra kristne og ateistiske akademikere at de dels snakker forbi hverandre, dels med rette peker på andres dårlige argumenter, dels har dårlige argumenter selv og dels ikke er kjent med gode argumenter.

Noe handler om at man snakker om litt forskjellige forhold. Når Moan/Saugstad (MS) mener at vitenskapen åpner for Gud synes det de har i bakhodet å være at vitenskapen ikke motbeviser Guds eksistens, viser at vi lever i et univers som er konsistent med tanken om at Gud finnes (bl.a. siden det er fininnstilt) og at det skjer såpass mange uventede naturvitenskapelige oppdagelser at det er greit med litt magemål for hva vi kan si sikkert ut fra vitenskap.

Mens ultrakortversjonen av Pettersen/Mangerud/Hesselberg (PMH) synes å være slik at siden vitenskapen ikke kan bevise Guds eksistens mer enn de kan en tekanne i en borgjemt bane om Mars, åpner den heller ikke for noe slik.

Hva er det så PMH sier, mer konkret?

1: Siden Gud ikke kan testes empirisk, hører Gud ikke hjemme i naturvitenskapen
Problemene melder seg når religionen hevder å kunne si noe om hva universet består av og hvordan det virker. Det finnes ikke noen empirisk testbare bevis for Gud. Teorier det er umulig å motbevise hører ikke hjemme i naturvitenskapen, mente filosofen Karl Popper. Det burde også gjelde for Gud.
Siden dette slår inn åpne dører både her på bloggen og (vil jeg tro og håpe) hos MS, er det ingen uenighet her.

Man - og dette er viktig - det betyr ikke at det er umulig å argumentere for eller mot hypoteser om Guds eksistens ut fra bredere vurderinger enn naturvitenskap, slik vi har vært inne på noen ganger i forbindelse med det som kalles for koherensargumentasjon.

Inkludert at det finnes noe vi kan kalle naturlover og at naturvitenskap i det hele tatt er mulig.

2: Det er en feilslutning å argumentere for Guds eksistens ut fra ting vi ikke forstår i naturen

PMH sier at
Når en forsøker å innarbeide religion i vitenskapen ender en derfor ofte opp med logisk bristende argumentasjon. Dette så vi for eksempel i den ferske kronikken «Vitenskapen åpner for Gud» av professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad: «Det er tankevekkende å betrakte hvor fantastisk finjustert og fullt av detaljer universet er. Kan dette ha oppstått av seg selv?» Lignende argumentasjon om at universet må ha hatt en «igangsetter» presenteres også.
Dette er et eksempel på noe som ofte kalles «argument fra mistro». Enkelt forklart er argumentet slik: «Jeg kan ikke forestille meg det, altså kan det ikke være slik. Jeg kan forestille meg en enkel forklaring der Gud står bak, altså er det sannsynligvis slik.»
Igjen er det ikke vanskelig å støtte det generelle poenget. Ja, at noe ikke kan forklares naturvitenskapelig i dag er ikke i seg selv et argument for Guds eksistens. Men det betyr ikke at enkelte slike forhold ikke kan eller bør trekkes inn når man vurderer Guds eksistens.

Spørsmålet om fininnstilling (et begrep laget av fysikere og ikke av teologer eller noe sånn) handler ikke bare om at vi ikke forstår hvordan noe slik kan "ha oppstått av seg selv" (noe det skal godt gjøres å argumentere for at noe som helst kan), men om hva slags virkelighet eller dypere grunn som passer best med at vi lever i et fininnstilt univers.

Når er det en lang og stor debatt vi ikke skal ta her. Men den kan altså ikke avfeies slik PMH gjør når de videre skriver at
I beste fall er det en feilslutning, og i verste fall en undervurdering av lesernes forestillingsevne. Selv om en ikke greier å forestille seg universet uten en Gud, impliserer dette hverken eksistensen av Gud, Allah, Odin eller Zevs. Fysikeren Stephen Hawking beskriver i sin bok The Grand Design hvordan dagens fysikk-teoretikere vitterlig kan forestille seg et univers som oppstår fra ingenting og at vårt univers med sine finjusterte naturlover kan være et tilfeldig eksempel blant mange universer. 
For det første er det ikke slik at det er enkelt å argumentere for at noe som helst kan oppstå av noe som ikke i det hele tatt finnes. Som tatt opp her og i flere omtaler av The Grand Design imponerer Hawking langt mindre som analytisk filosof enn som fysiker.

For det andre er det slik at selv om det skulle finnes svært mange univers (multivers eller flere domener), er det ikke gitt at dette svarer på spørsmålet.Som jeg argumenterer for i Svar på tiltale er det (bl.a.) slik at
Skal vi vurdere dette må vi både se på sannsynligheten for at multivers er mulig, for at multivers er testbart (eventuelt en sannsynlig følge av dataene), for at naturkonstantene i multivers ikke samler seg i klynger som ikke er livsvennlige, for at det er mange nok univers til at livsvennlige kan oppstå og for at mekanismen som skapte multiverset ikke selv er fininnstilt.
Vi fortsetter med det tredje poenget i artikkelen på NRK Ytring.

3: Det er en feilslutning å argumentere ut fra huller i vår kunnskap.

Ja, det som ofte kalles for God of the Gaps er et dårlig argument for Guds eksistens. Det er da også derfor det ikke er et vanlig brukt argument, og i tillegg er ganske nytt i historien.

4: Det er ingen forskjell på å forklare noe med Gud eller med guder

PMH argumenterer med at slik manglende kunnskap som omtalt i forrige punkt
utløser ikke en rett til å finne på en hvilken som helst forklaring som passer deg og ditt livssyn best, som ved å hevde at den luthersk protestantiske Gud står bak. Logisk blir det like gyldig og troverdig å hevde at Odin, spøkelser, eller andre mytiske vesen styrer naturlovene.
Ja, i én forstand er dette riktig. Hvis argumentene som brukes utelukkende er i stand til (muligens) å peke på at det finnes en eller annen designer bak naturlovene, kan vi ikke ut fra det argumentet utelukke noen av kandidatene nevnt over.

Nå er det greit å nevne at MS ikke hevder noe om "den luthersk protestantiske Gud" (hva nå det er), de snakker kun om Gud. Og da er vi ved et viktig poeng i slike debatter, rett og slett at det er avgjørende forskjell på Gud og guder.

Så avgjørende at dette punkt 4 er helt feil. Snakker vi først om Gud er det som kandidat til en ytterste forklaring på eksistensen. En eventuell Gud er ikke resultat av noe annet (er ikke-kontingent) og har nødvendig eksistens, maksimal makt, kunnskap og godhet og kunne ikke vært større eller annerledes.

Mens guder (i likhet med spagettimonstere og tekanner) selv krever en forklaring og kunne vært annerledes. De er kontingente og kunne hatt flere øyne, hammere, kjøttboller, annen bane osv..

Videre er det slik at vi ikke snakker om Gud som en fysisk forklaring, eller som konkurrent til en fysisk forklaring. Skal vi først snakke om Gud er det som forklaring på eksistensen av noe fysisk i det hele tatt.

5: Fremlegger man ikke naturvitenskapelige bevis, kan man ikke hevde at Gud finnes

Dette berører punkt 1 over, men sier noe sterkere. Det er ikke bare slik at Gud ikke hører hjemme i naturvitenskapen. Man kan ikke kan si noe som helst om Gud uten naturvitenskapelige bevis.
Det er heller ikke slik at det er naturvitenskapens oppgave å motbevise Guds eksistens. Den som kommer med en påstand, står også ansvarlig for å fremlegge bevis. Det demonstrerte den britiske filosofen Bertrand Russell med sin analogi om «den kosmiske tekanne»:
Dersom en påstår at en usynlig tekanne kretser usett rundt solen, vil det være meningsløst å kreve at andre skal tro ham kun fordi motstanderen ikke kan motbevise hans påstand. Som anti-teisten Christopher Hitchens sa det: Det som kan hevdes uten bevis, kan forkastes uten bevis.
Enten dette nå skal oppfattes som en variant av scientisme (altså litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap) eller ikke, er det tydelig at PMH ikke ser for seg at det kan være mulig å argumentere for Guds eksistens på andre måter.

Noe som altså enten er en feilslutning, eller tilhører en bestemt filosofi som det ikke er mulig å argumentere naturvitenskapelig for og som vi - om vi skal ta PMH på ordet - dermed kan forkaste uten bevis.

6: Det blir bedre samfunn når vi ikke bygger moral på religion

PMH hevder videre at det kristne menneskesynet ikke er en bedre løsning enn sekulære alternativer.
Moan og Saugstad fremfører i sin kronikk et gjenkjennelig argument om at sekulariseringen av samfunnet i moderne tid har medført «inhumanisme», «materialisme» og «nytelsessyke» og foreslår gjeninnføring av «det kristne menneskesyn» som løsning.
Ikke bare er dette en naiv og spekulativ overforenkling av samfunnet, men antakelig også feil. Den amerikanske evolusjonspsykologen Steven Pinker viser i sin bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined hvordan dagens sekulariserte samfunn er betydelig mindre inhumant og brutalt enn i tidligere samfunn der religion og overtro var moralske premissleverandører.
Men dette er altså ikke noe argument mot et kristent menneskesyn. Nå kan man si mye om Pinker (som her), men selv om han nok har rett i at det relativt sett, ut fra befolkningsstørrelser, er mindre vold "per person" i dag enn i tidligere tider, betyr ikke det at det en nødvendig kausal sammenheng mellom sekularisme og fredelige samfunn.

Det er en klassisk feilslutning å tro at samvariasjon og korrelasjon betyr en årsakssammenheng.

Kanskje vi like gjerne kunne hevdet at kausaliteten går fra fredelige samfunn til sekularisme? Eller fra augustinsk tenkning eller luthersk toregimentslære?

I en lengre argumentasjon i Svar på Tiltale trekker jeg bl.a. fram at skal vi si noe om årsaksfaktorer
trenger vi å se på større historiske og økonomiske linjer. Hvilke verdier og visjoner som var med på å bygge samfunn i fortiden kan være andre enn de som flertallet står for i dag. Det er mulig å se Skandinavia på 1800-tallet som en boblende gryte av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag – mye med en sterk, kristen begrunnelse, blant annet i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 
At mange i dag har forlatt dette er noe annet enn å si at det ikke har hatt historisk betydning eller ikke fortsatt er en del av vår psykologiske og kulturelle ballast. Sosiologen Max Weber hevdet at nettopp den protestantiske arbeidsetikken var viktig for utviklingen av vestens velstand. Andre har trukket linjene tilbake til middelalderen som var perioden som nettopp brøt med antikkens negative syn på arbeid og skapte en langt mer innovativ kultur. En studie i fra Universitetet i København antyder at samfunn med en kultur for flid og nøysomhet var mer vellykkede økonomisk allerede før den industrielle revolusjonen. 
7: En vitenskapsbasert moral er bedre enn en kristen

Artikkelen til PMH fortsetter med å argumentere for at kristen moral er dårligere enn det de ser som alternativet.
Begrepene «det kristne menneskesyn» og «Jesus som forbilde» er diffuse og refererer til et slags generelt menneskesyn fra Bibelen. Det opplagt problematiske med Bibelen som moralsk rettesnor er at det også innebærer å betrakte homofili som avskyelig, mens kvinneundertrykking, voldtekt og barnemishandling må tolereres.
Dessverre fungerer ikke linkene de oppgir her, men dette er altså dels en forståelig og dels en svært pussig argumentasjon, eller egentlig for det meste ingen.

For det første argumenterer PMH ikke for at det kan finnes objektive etiske verdier eller normer som vi kan vurdere noen som helst handling ut fra.

For det andre nevnes ikke at "det kristne menneskesynet" hos MS er basert på at vi er "skapt i Guds bilde" og altså, i motsetning til hva PMH formodentlig står for, ikke en tilfeldig, biologisk art uten grunnleggende verdi i seg selv, eller som enkeltmennesker, og uansett uten høyere egentlig verdi enn noen andre dyrearter.

Dermed kan det rett og slett være slik at det er dette "diffuse" menneskesynet som har påvirket PMHs konklusjoner om at vi har høy verdi, noe jeg altså tror og håper de står for.

For det tredje føres ingen argumentasjon ut fra hvordan kristne i alminnelighet eller MS i særdeleshet bruker eller bør bruke Bibelen (der altså Det nye testamentet er avgjørende for kristne), samvittigheten, naturretten eller andre etiske kilder.

For det fjerde hevdes uten argumentasjon at en bibelorientert kristen etikk er slik at kristne tolerere voldtekt, kvinneundertrykking, barnemishandling osv.

Mot dette settes altså en "vitenskapsbasert moral", som hos Sam Harris.
Som filosofen Daniel Dennett har påpekt, er det vanskelig å hevde at religion skal være opphav til menneskers moral når vi i sekulariserte samfunn evner å se mange av Bibelens påstander som utdaterte og amoralske. Nevrobiologen Sam Harris tar i boken The Moral Landscape til orde for at en tilpasningsdyktig vitenskapsbasert moral, som kan utvikle seg med samfunnet forøvrig, bør være vel så godt rustet til å gi mennesker bedre liv som rigide, ofte foreldede, religiøse skrifter.
Nå har vi løst berørt Harris' argumentasjon tidligere, men det er altså tankevekkende at norske akademikere kan mene det er mulig å bygge etikk på vitenskap, uten å referere til arbeid med etiske grunnlagsmodeller ved sine egne eller andre norske høyskoler og universiteteter.

8: Gudstro fremmer ikke undring og ødelegger for vitenskapen

PMH hevder videre at "Påstanden om at vitenskap er firkantet og fratar mennesker «naturlig undring» er også utbredt".

Mens hva MS snakker om ikke er vitenskapen, men "materialister og ateister". At denne type kortslutning (som PMH begår når de setter likhetstegn mellom disse forholdene) er vanlig blant mange, særlig nye ateister, gjør den ikke bedre.

Ellers er vi enige i at det er tullete å spørre om materialister og ateister savner undring.

Like tullete som å hevde at det å være åpen for Gud som en forklaring i vid forstand på universets (eller mer presis alt det fysiskes) opphav ikke kan være sammenfallende med undring eller fremme forskning på uløste vitenskapelige gåter.

Det gir uansett stor undring når noen uten argumentasjon hevder at tilværelsens opphav er en vitenskapelig gåte, hvis man med det mener at den per definisjon krever en fysisk forklaring.