fredag 30. september 2011

Stop saying stupid things like that

Som jeg har vært inne på noen ganger (direkte eller indirekte, som f.eks. her og her og her og her) er det ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker.

For enkelte høres nok dette ut som om jeg skulle si jeg har plantet blomster i firkantede sirkler i hagen. Eller er en beskjeden bergenser.

Når jeg har holdt meg unna en del skeptikerfora er det fordi jeg litt vel ofte har endt med å bruke mer tid på å forsvare at en kristen kan være skeptiker, enn på å lage godt skeptisk stoff.

Og fordi det virvler opp en storm av nyateiske myter om at troende enten er mindre begavede eller lever i en splittet virkelighet, at kirken nådeløst forfulgte vitenskapsmenn i frykt for at de skulle oppdage noe i strid med kirkens lære, at man av religiøse grunner mente jorden var flat eller i hvert fall var sentrum av universet og i det hele tatt at tro er det motsatte av viten.

Og at kun en ateistisk skeptiker er en ekte skeptiker.

Dette er dessverre ikke noe jeg finner på. Og det er - like beklagelig for skeptikerbevegelsen - et internasjonalt fenomen. I stedet for å involvere mennesker av mange slags livssyn og bakgrunner i kampen for rasjonalitet og vitenskap, støter man fra seg mange på feil premisser.

Dess mer jeg tror jeg selv står for Rasjonaliteten, dess vanskeligere er det å tenke at de som er uenige med meg kan være rasjonelle.

Fremfor å lykkes med en bredere bevegelse, er faren at man ender som en ateistisk arena, og selv da bare for ateister av en viss type. I stedet for en samlende interessegruppe kan man få et splittende fokus på hva man oppfatter som Korrekte Konklusjoner (TM). Noen ganger også når det gjelder hvordan de skal målbæres.

Nå betyr heldigvis ikke dette at det ikke finnes oppegående og romslige ateister med mer enn én tanke i hodet om gangen. Selv om vi ikke har samme livssyn er det ikke vanskelig for mange ateister å takke meg for det jeg bidrar med i skeptikersammenheng, i artikler og bøker, blogger og riksdekkende media.

Men for andre holder det altså ikke å holde foredrag eller skrive skeptisk om alt fra troen på at pyramidene er bygget av utenomjordiske eller er basert på blueprint fra Atlantis, via konspirasjonsteorier som Zeitgeist og helbredelsespredikanter til skattejakt på Oak Island og HAARP-teknologi. For ikke å si en bloggpost eller to om kultarkologi, kryptozoologi og resten av feltet.

Nei, tror man på Gud, eller til og med er kristen, er man avslørt. Tilliten til ens skeptiske evner blir ikke bedre om man i tillegg kommer med synspunkter som ikke stemmer med skolens lærebøker, som hardnakket å hevde at man i middelalderen ikke mente at jorden var flat - og uten alltid å oppgi kilder.

Og noen ganger si ting i oppsummerende setninger uten fotnoter og forbehold.

Nå betyr ikke det at jeg hevder jeg har rett i alt jeg sier. Eller at jeg alltid uttrykker meg med samme tyngde som en doktorgradsavhandling. Men jeg må tilstå en viss oppgitthet over ivrige skeptikere som slår om seg med uttalelser om meg, eller sår mistanker, uten å se synnerlig mye etter om det er grunnlag for det.

Men dette handler altså ikke bare om meg. Det handler om en skeptikerbevegelse som utviser svært mye av de samme trekkene som andre bevegelser der ideologi og korrekthet tar overhånd.

Det er kort sagt ikke bare ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker, det er ikke bare ikke alltid like enkelt å være skeptiker.

Som i behandlingen av "skeptikerrypa" Rebecca Watson, som omtalt på Pharyngula.
Rebecca Watson takes a moment to vent about the internet bile aimed at her, and it’s a depressing read. Who would have imagined a mild admonition to “guys, don’t do that” would turn into months of seething hatred and demonization? As she documents, there are whole sites and ongoing threads dedicated to trashing her and anyone associated with her.
Lite hyggelig lesning.
The saddest part of this whole contemptible witch-hunt, though, is that several of the people who are still spittle-spewing ranters against the Skepchicks were also appreciated members of the skeptical community, who have unfortunately done a fine job of isolating themselves with their obsessive hate-mongering and slander.
Sånt styrker dessverre ikke tillit til noe som bør være en rasjonell, redelig og raus bevegelse.

Det blir ikke bedre av at Rebecca selv lar iveren ta overhånd når hun ønsker å få folk fra å stemme på den republikanske kandidaten Rick Perry, som i videoen under.




Selv om mange kan være enige i hjertesukkene om dødsstraff og antivitenskapelighet, er det dessverre typisk at Rebecca går i en annen antivitenskapelig felle når Perry til forsvar for hans midretallsstandpunkt i klimadebatten trekker Galilei-kortet (han var jo også "outvoted"...) .
Christians, can you please stop doing that, stop saying stupid things like that, because Galilei was outvoted by The Church. Other scientists knew he was most likely correct about the earth going round the sun. It's The Church that had a problem with what he is saying and executed him for it. Yey - execution...! (ca. 2.49-3:19)
Selv om Rebecca straks hun ble gjort rede på feilen dementerte at Galilei ble henrettet, er inntrykket uendret. Galilei ble forfulgt fordi kirken fryktet hans vitenskapelige avsløringer. Andre vitenskapsmenn i samtiden visste at han sannsynligvis hadde rett, men våget ikke si noe.

Disse mytene og imaget de skaper er vanskelige å bli kvitt fordi de er så hendige som baktepper, soundbites og slagord. De ligger lett på tunga i oppgjør med alle man er uenig med politisk eller etisk - eller opptrer dustete i vitenskapelige spørsmål.

Og hun er ikke akkurat alene som skeptiker i å spre slike myter, slik jeg har tatt opp f.eks. her og her og i en og annen bok.

Dette gjør det ikke umulig å være kristen skeptiker generelt, men det gjør det vanskelig å få ørenslyd til å formidle noe skeptisk i skeptikermiljøer...

I stedet for å lytte til skeptiske synspunkter synes det som om litt vel mange ser det hele i en sammenheng der det er opplest og vedtatt at kristne (se bare på Kirken og Galilei!) egentlig være i mot ny vitenskap og kunnskap. For ikke å si alminnelig sunn fornuft.

Tilløp til å spille skeptiker er dermed så mistenkelig at man stadig må påpeke at denne skeptikeren er ... kristen (hva er egentlig motivet hans?!), så tvil om hans redelighet eller hevde han ikke kan  argumentere uten åpenbare logiske feilslutninger.

Og muligens litt mer for seg selv tenke at han minimum må ha tungt for det når han ikke ser den helt opplagte motsetningen mellom kristen gudstro og en vitenskapelig holdning.

Nå skriver jeg noen sider eller sytten om dette i boken Svar skyldig - om nye ateister og New Age, men den er dessverre for mitt julebudsjett utsolgt (ny utgave kommer ikke før neste år). Dermed kan det nok være behov for å gjenta noe i bloggposter fremover.

Og i kommentarfeltet under, etterhvert som rødblyantene kvesses.

torsdag 29. september 2011

Tyrkerfaren - eller moren?

Når det kommer oppslag som dette i Dagbladet om at noen Rokker ved grunnlaget for den tidligste nordiske historien, er det ikke alltid enkelt å vite hva som er journalistens ord og hva som er ekspertens.

Ingressen stiller det friske spørsmålet "Var Olav den hellige en huner?"

Saken er basert på en ny bok av arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.
I SIN STERKT kontroversielle nye bok, «Iron Age Myth and Materiality - An Archeology of Scandinavia AD 400-1000», utgitt på det britisk/amerikanske vitenskapsforlaget Routledge i disse dager, mener Lotte Hedeager at den gammelnorske migrasjonshistorien om Odin og æsene - Snorres beretning i prologen til Edda - er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.
Og siden hunerne og andre nomadefolk kan ha okkupert hele eller deler av eller bosatt seg i Norden i folkevandringstiden, kan det være at "norske heltekonger som Olav den hellige og Olav Tryggvason var av hunisk avstamning".

Nå er det ikke til å komme fra at dette etter hvert altså blir noe ... vagere enn i ingressen.
Det hadde jo gått mange århundrer siden hunerne var der. Men forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt, skulle det ikke undre meg om det faktisk var en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten. red.), sier arkeologiprofessor Lotte Hedeager.
Men at Olav den hellige kan ha vært 128-dels huner, eller til og med 64-dels, hadde nok ikke slått like mye journalistisk.

Også andre gamle helter ropes inn i kampen.
Nesten det samme mente Snorre Sturlason. Ned gjennom århundrene ble han avfeid og latterliggjort av kirken og kongemakten - og i de seinere år av store deler av akademia - for sine beretninger om den tyrkiske hærføreren Odin og hans ferd med folk og språk til nordområdene?
Mens andre kanskje har fått inntrykk av at Snorre faktisk er blitt hyllet i noen generasjoner, bortsett fra ved historiske institutter?

Såpass mye at Thor Heyerdahl ga ut flere bøker basert på omtalte Odins angivelige innvandring til Norden uten at historikere lot seg ... imponere (se også denne).

En innvandring som altså skildres i Dagbladet som å handle om den tyrkiske hærføreren Odin. Altså et folkeslag som ikke bosatte seg i Lilleasia eller Kaukasus før lenge etter en eventuell historisk Odins tid. Riktignok kan hunerne (muligens) regnes som et tyrkisk folkeslag, men det åpner for atskillige grader historisk misvisning å kalle dem for tyrkere.

Men dette handler om langt mer enn navn på folkegrupper. Gro Steinsland skriver rett ut om Heyerdahls konstruksjoner at 
Alt dette er morsomme og tidstypiske fortellinger fra 1200-tallet. I kjent stil henter Snorre fortellingsmodeller og teorier fra sin samtids lærde tradisjoner. Jordanes' historie om goterne fra 500-tallet var et slikt verk som ble tradert og som inneholdt mye stoff om germanske folkegrupper og deres historie. Mange av dem regnet avstamning tilbake til Odin. Med sin versjon av forhistorien mente Snorre å gi nordboene en fortid som var på høyde med den de øvrige folkeslagene i Europa smykket seg med.
Noe som gir et litt annet inntrykk enn når Dagbladet legger opp til at dette var rystende i samtiden:
IFØLGE SNORRE ble Odin og hans tyrkere forfedre for de nordiske kongeættene, Ynglingeætten i Norge/Sverige og Skjoldungene i Danmark. Det var jo rystende nok for både konge- og kirkemakt på Snorres tid.
Mye taler altså for at journalisten har skrevet mer enn ingressen.

Skeptikerradaren blinker ikke svakere av stoff som at
Hedeager påviser - nær sagt ned til minste detalj - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - kan ha vært huniske!
Å påvise ned til (nær sagt) minste detalj høres ut som å gå noe lenger enn det er grunnlag for ut fra middelalderkrøniker og mer mytologisk materiale. Det minner kort sagt mer om kultarkeologi enn Institutt for arkeologi. Men hvis man først påviser noe, forventes vel et svar med noen streker under. Som at de nordiske kongeættene var huniske.

I stedet ser vi altså ikke annet enn at de kan ha vært det. Men da har man altså egentlig ikke påvist så mye.

Tilliten til boken, eller til gjengivelsen av den, blir ikke større når vi ser at
Lotte Hedeager støtter seg bl.a. til den forlengst glemte danske forskeren Niels Lukman som i en forelesning for sin doktorgrad på tysk i Leipzig under krigen hevdet at hunerne var i Skandinavia, ikke bare på et kort besøk, men at de hadde makten i området over lengre tid. Lukmans forelesning har vært lite kjent utenfor Tyskland, er aldri blitt oversatt til noe nordisk språk og har vært akademisk ignorert.

Det var midt under den tyske okkupasjonen og danskene var i sterkt behov av noen helter som de kunne støtte seg til. Og der kom Niels med helter som viste seg, de største av dem, å være hunere, gotere og heruler, skrev en kollega som var til stede i ettertid.
Med andre ord snakker vi om en form for politisk eller nasjonalistisk motivert forskning, altså ikke det som normalt styrker tilliten til kildetolkninger. Uten at det er tatt forbehold om noe slik i artikkelen eller stilt et aldr så lite oppfølgingsspørsmål.

Heldigvis får eksperten selv ordet til sist.
Det er min hypotese at hunerne var den viktigste omformende komponent i Europa etter romernes tid. Historiske kilder, poetiske beretninger, ikonografi og dyrekunst, såvel som mengden av romersk gull, peker alt sammen mot hunerne, skriver Lotte Hedeager i sin nye bok.
At Hedeager har levert en interessant hypotese er det liten tvil om. Men den trenger nok bedre talsmenn enn tabloider.

tirsdag 27. september 2011

Gud og/eller evolusjon?

Da står jeg om ikke lenge på farten til Bergen for å lede en paneldebatt i regi av Bergen Kristelige Studentlag på Studentsenteret kl. 18 om Gud og/eller evolusjon mellom de to herrer

- Professor Jarl Giske, ved UiB (med tanker som f.eks. dette)
- Professor Peder Tyvand, ved UMB (med tanker som f.eks. dette)


Ingen av disse er kjente for å være spesielt skuddredde, så mye borger for en frisk forestilling der panellederen mer må stogge enn stimulere debatten.

Ellers er det i hvert fall seks svar på spørsmålet.
  1. Ja takk, begge deler
  2. Ja takk begge deler, men det er ikke så farlig med evolusjon (ID)
  3. Gud, (makro)evolusjon finnes ikke (kreasjonisme)
  4. Ja takk begge deler, men så er nå alt likevel Gud (panteisme)
  5. Evolusjonen, Gud finnes ikke (ateisme)
  6. Evolusjonen viser at Gud ikke finnes (neoateisme)
Tolker jeg herrene rett vil diskusjonen stå mellom punkt 1 og 2, muligens med spredte byger av 3.

mandag 26. september 2011

Ett millenium eller hundre.

Og der nådde Dekodet 100 000 treff.

Spas.

For ikke å si lettere overveldende. Samt noen smuler forpliktende.

Hva skal vi skrive om nå da?

*Google "flat jord"*

NRK's usanne «sannheter»

Man skal ikke ha snakket mange sekundene med folk eller forskere flest før man oppdager at de har for alle praktiske formål samme fortelling i bakhodet om tro og vitenskap.

Den går kort og greit ut på at Kirken hadde så mange og sterke begrensninger i hva det var tillatt å mene i den mørke middelalderen, at vitenskapen ble holdt tilbake i tusen år. Noe som farger alt fra leksika og lærebøker til foredrag og vorspiel.

At det i stor grad var motsatt, er de færreste i stand til å tenke. Vi hører kort sagt aldri i nyhetene eller på nachspiel at moderne vitenskap vokste fram et godt stykke på vei takket være Kirkens støtte til universiteter og forskning siden i hvert fall 1100-tallet.

Godt hjulpet av en tro på Gud som en rasjonell skaper og lovgiver, også av prosesser i naturen.

Etter runden om paven og titallssystemet for et par uker siden hadde jeg vel tenkt at i hvert fall NRK kunne besinne seg noe. Men siden forestillingene er så inngrodde var det vel bare å vente å observere i teleskopet at man fortsetter i et mer mytologisk enn historisk farvann.

Dermed gjengis her litt bearbeidet innholdet i en mail jeg sendte til de ansvarlige.

Selvsagt handler dette om popularisering, og at det da fort kan bli sagt upresise ting i beste mening. Men det tilhører unntakene at dette gjøres på måter som blir opplysende og ikke bare forvirrende og fordomsfremmende.

Denne gangen gjelder dette nærmere bestemt Vitenskapens usanne «sannheter». I et ellers interessant oppslag om effekten på gamle sannheter hvis det viser seg at det er hold i at noe kan bevege seg raskere enn lyset, hevdes at det blant "vitenskapelige teorier som i ettertid har vist seg å være feilaktige" er
«Jorda er flat og befinner seg i universets sentrum»
- I tusener av år trodde menneskene at jorden var flat og befant seg i universets sentrum."
Med andre ord at det var en etablert vitenskapelig teori at jorden er flat, noe som det ikke er ... enkelt å finne belegg for i kilder.

Videre kalles forestillingen om at jorden er i sentrum som "Det navlebeskuende verdenssynet". Det legges med andre ord opp til at dette handler om vårt ego og ikke om rimelig opplagte, naturlige og "Occams razor"-baserte konklusjoner - gitt observasjonsmulighetene før vi fikk gode nok teleskoper på 1600-tallet.

En slik verdiladet omtale av en matematisk og empirisk legitim modell blir uansett veldig pussig - det virker som om det man sier er at fortidens mennesker på dette punktet var selvopptatte, mindre begavede og opphengt i religiøse modeller.

Jeg tror ikke bare Ptolemaios ville reagert på det.

Når Jo Røislien bringes inn for å kommentere det hele på slutten av oppslaget, har han altså så god medvind fra en serie misforståelser og lettere tendensiøse tolkninger at det er vanskelig å styre unna skjærene:
Matematiker Jo Røislien mener det ligger i vitenskapens natur å kontinuerlig justere og modifisere teorier.
– Det er det som skiller vitenskap fra religion. Vi forholder oss ikke til sannheter, men lager hele tiden bedre og bedre forklaringer hele tiden, sier han.
Røislien minner om at vitenskap i «gamle dager» ikke hadde det samme kunnskapsgrunnlaget eller forskningsmetodene vi har i dag og dermed heller ikke de samme forutsetningene til å teste teorier.
– Ideen om at jorda er i sentrum, var ikke basert på vitenskapelig observasjon men på religiøse tanker. Hvis noen hadde sagt i dag at jorda er flat, ville vi ha satt oss i en båt i morgen og ro ut for å finne ut av det selv. Vi vet nøyaktig hva vi skal gjøre for å teste om det holder mål, sier Røislien.
Det interessante er at denne vitenskap mot religion-tanken synes å være begrunnet i at man før mente at jorden er flat og i sentrum av universet. Dette er imidlertid beviselige nettopp usanne "sannheter".

For det første viser samtidige kilder at man både før og etter universitetenes fremvekst i middelalderen så på jorden som en kule.

For det andre viser samme kilder at det i svært liten grad ble argumentert religiøst for vitenskapelige standpunkter. Det var tvert i mot et hovedpoeng for teologer og tenkere som Aquinas på 1200-tallet at man måtte skille mellom konklusjoner som bygget på naturvitenskap (eller naturfilosofi som det het) og på åpenbaring (altså teologiske studier av Bibelen). Ikke fordi disse var i motsetning til hverandre, men fordi de handlet om ulike forhold.

Skulle man vurdere om jorden var rund, gikk man ikke til Bibelen, men til fysikken og astronomien.

I antikken, senantikken, middelalderen og renessansen var ideen om at jorda er i sentrum basert på vitenskapelige observasjoner og modeller - og ikke på religiøse tanker.

I beste/verste fall var religiøse tanker "etterpåklokskap", eller - som hos Pythagoras - en integrert del av naturfilosofien. Når man så at noe stemte med gjeldende bibeltolkninger, ble dette selvsagt trukket tettere inn til brystet enn andre tolkninger.

Dermed kunne man i perioder omfavne vitenskapelige teorier i overkant sterkt og rynke på nesen hvis noen hevdet at det forholdt seg annerledes enn hva hedersvundne matematikere, astronomer og teologer hevdet.

Men det er ingen eksempler på at vitenskapelige teorier i utgangspunktet er basert på religiøse standpunkter, selv om man før det kom gode vitenskapelige teorier eller modeller kunne bruke Bibelen som kilde, f.eks. i spørsmålet om jordens alder.

Selvsagt kjenner alle til at Den katolske kirken tok et oppgjør med Galilei, men det handlet ikke om at man bygget vitenskap på religiøse modeller. I stedet gikk dette kort fortalt på at Galilei utfordret Kirkens autoritet/monopol når det gjaldt å tolke Bibelen - og det i en svært urolig tid (motreformasjon og 30-årskrig). Saken ble ikke bedre av noe begrensede diplomatiske evner som gjorde at han la seg ut med tidligere støttespillere som paven.

At han ble dømt til husarrest på sitt gods er en skamplett på Kirken, men ikke noe argument for at man bygget vitenskap på religiøse forhåndskonklusjoner.

I motsetning til dagens media som altså sjelden kommer lenger enn forhåndskonklusjonene på dette feltet. Dermed leser vi også at
Den italienske astronomen og fysikeren Galileo Galileis observasjoner av Jupiters måner i 1610, støttet opp under teoriene til Kopernikus. Dermed mistet jorden posisjonen som universets sentrum.
Igjen ser vi altså en svært simplistisk fremstiling av en stor og lang debatt der Galilei faktisk verken beviste noe eller hadde rett. Han brukte f.eks. tidevannet som "bevis" på at jorda beveget seg, og holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner, noe som gjorde at hans modell ikke stemte med observasjonene.

Først når Kepler fikk gjennomslag for sin modell med ellipsebaner (en modell Galilei kjente til, men valgte å overse) begynte modellene å stemme med observasjonene, og med Newton fikk man også en bedre fundert matematisk modell enn den ptolemaiske.

Det var forøvrig mye annet som ikke var enkelt å forklare innenfor en solsentrert modell på 1600-tallet, f.eks. parallakseproblemet (altså hvorfor ikke også fikstjernene beveget seg, hvis jorden gjorde det), som ikke ble løst før på 1800-tallet. Likevel gikk Den katolske kirken og jesuittene for alle praktiske formål over til det heliosentriske systemet i andre halvdel av 1600-tallet da det forelå bedre modeller og indisier enn på Galileis tid.

Forståelsen av Galileis avgjørende betydning er mer en arv fra behovet for heltefremstillinger hos 1800-tallets gryende vitenskapshistorikere, enn noe som man står inne for i dag.

NRK-oppslaget om Vitenskapens usanne «sannheter» synliggjør med andre ord vel så mye vitenskapshistoriens usanne «sannheter».

Og hvor mye bakhodet bestemmer, enten man er folk eller forsker flest.

Gandalf mot Humlesnurr



Siden det er mandag.

søndag 25. september 2011

Naturvitenskapens årsaker

En av mine favoritter blant denne verdens SF-forfattere, Michael Flynn, har kladdet noen tanker om naturvitenskapens historie og posisjon fra middelalder til modernitet.

Mange ... årsaker til å lese mer enn innledningen vi gjengir under.
Once Upon a Time in the West

There was this little thing called the Scientific Revolution. This tends to loom large in a number of areas, like Science Fiction and tendentious web sites where Science!™ is worshiped as a god, used as a club, but seldom discussed as such.

A Curious Thing

Not a very short time ago, I became aware of a curious thing: Whenever Science!™ was extolled as the omnicompetent Guide to Life, it was very seldom science itself that was stroked. Rather, it was technology and invention. Science fiction generally features submarines, time machines, elixirs of immortality, trips to the Moon (Mars, Stars), and suchlike other Wonderful Inventions. It really ought to be called Techno-fiction or Invention Fiction.
One seldom hears science herself praised, but rather some practical end achieved supposedly with the aid of science.
                         How dare you criticize Science!™ Just look at air travel!
Bare å spenne fast setebeltene og bli med kaptein Flynn.

torsdag 22. september 2011

Konspiraosia og annen kos

Enkelte dager hender det motsatte mirakelet at det ikke dukker opp bøker i postkassa eller på lesebrett.

Skal vi likevel våge oss på en naturlig forklaring er nok grunnen verken mangel på bøker eller brett, men at det er enkelte grenser for hva man stikker øynene borti uten at det krever timer å gni dem rene.

Selv om jeg i en periode sanket konspiraosia og kultarkeologi om det meste, er det i de seneste årene blitt mer til at jeg med politimester Bastian nøyer meg med straks å skrive dem opp i min bok.

Nå er det mange temaer dette kan handle om, men av ulike grunner er det spesielt ... interessant  å følge med på hva som skrives om den (mer eller mindre) historiske Jesus. Selv om det er hard konkurranse om villeste teori (det skal f.eks. godt gjøres å slå deltagere i debattfora eller Ralph Ellis som først hevdet at Jesus egentlig var egyptisk farao og siden at han ble kong Arthur, uten at det er lett se hva som måtte være motsetningen her), er det liten tvil om at mannen bak det kledelige navnet Adam Weishaupt har meldt seg på i teten.

I boken med den ikke fullt så kledelige tittelen Jesus, Prince of Hell får vi dermed vite at
You may think you know everything you need to know about the historical figure "Jesus Christ", but every cherished belief you have about him is false. Jesus Christ is a fake and a fraud. For a start, his name wasn't Jesus Christ but Yehoshua ben Yosef ("Joshua son of Joseph"). And, just as his name is a fiction designed to disguise the truth, so is everything else about him.
Dette slutter altså ikke med den skremmende avsløringen av at jøden Jesus hadde et jødisk navn. Det røpes også at
1) The central promise of Christianity - the resurrection of the dead - is utterly wrong. As we shall show, the Christian Gospels demonstrate conclusively that Jesus Christ was reincarnated, not resurrected.

2) Jesus Christ was the central figure in one of the most audacious plots in history.

3) He was head of an Elite Family that wished to rule the world. The Family exists to this day, and their conspiracy is unchanged.

4) Jesus Christ was the leader of an army that sought to overthrow Roman rule in Judea. He was executed as a violent revolutionary attempting to set himself up as a king.

5) Judas, the infamous traitor, was the brother of Jesus Christ.
Det er dermed sikkert og visst at "The greatest lie and fraud in history has endured too long".

Hvem er så fagmannen bak avsløringene? Hvilke historisk-kritiske metoder og modeller legges det vekt på? Hvilket forskermiljø er det som har landet på dette etter grundige runder og nøye peer review?
This is a book by the Pythagorean Illuminati, the most ancient secret society in the world. The Illuminati's religion is Illumination, a mathematical, scientific and philosophical version of Gnosticism. This is the world's only rational and true religion.
Hvis noen skulle være i tvil. 

Vi kan ellers glede feinschmeckerne på konspiranoia at Weishaupt har flere titler i markedet, fra oppgjør med irrasjonalitetens profet Luther, via bevis for at nazismen egentlig var inspirert av jødene, til Satans yppersteprester Abraham ("verdens første psykopat"), Moses og Paulus.

Hans omtale av The Disproof of Christianity utdyper forskningsmiljøets
kredensialer, ikke minst på fagfeltene jødehat og projisering:
This is a book by the Pythagorean Illuminati. We are the sworn enemies of Abrahamism, privileged elites and the infantile legions of conspiracy theorists. Do not read our books if you are a stupid, cheap and petty person. Only seekers of true enlightenment will profit from studying our work.
Med andre ord ikke noe for deg.

tirsdag 20. september 2011

Magikeren Dawkins

Som nevnt dukket tre bøker opp i postkassen i går, som ved en magisk manøver.

Den siste av de tre er The Magic of Reality. How We know What's Really True, en populærvitenskapelig bok, skrevet for ungdom og av ingen ringere enn Richard Dawkins.

Når jeg kjøpte den er det ikke fordi jeg er ungdom eller tilhenger av Dawkins. Grunnen er rett og slett at jeg liker vitenskap og oppdaget at tegneren som var valgt til å illustrere prosjektet var Dave McKean som tidligere har gjort en rekke fremragende verker på egen hånd og sammen med Neil Gaiman. Det er i det hele tatt godt å se at Dawkins satser på kvalitet når han skal lage noe for ungdom.

Men det er nok en del andre ting som det ikke er fullt så godt å se.

Og da snakker vi ikke om det vitenskapelige i boken. Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Selv om han er raus nok til å starte boka med å fortelle at "Reality is everything that exists" (noe som jo åpner for mangt, selv om han pussig nok formulerer seg på en slik måte at han medgår det skaper problemer siden dinosaurer ikke lenger eksisterer), er han ikke fullt så raus når det gjelder hvordan vi skal avgjøre om noe er virkelig eller altså sant. For der er han ubønnhørlig. Det handler kun om hva naturvitenskapen kan oppdage.

Hvis det er spillereglene er det per definisjon ikke mulig å godta noe annet enn naturlige forklaringer på noe som helst.

Og dette er ikke bare en nøytral konstatering eller en erklæring om personlig preferanse. Nei, alt som smaker av noe overnaturlig er ikke bare dårlig naturvitenskap, det er fienden av enhver forklaring ("Science and the supernatural: explanation and its enemy", side 19). Han utdyper med at 
Now I want to return to the idea of the supernatural and explain why it can never offer us a true explanation of the things we see in the world and universe around us. Indeed, to claim a supernatural explanation of something is not to explain it at all and, even worse, to rule out any possibility of its ever being explained. Why do I say that? Because anything 'supernatural' must by definition be beyond the reach of a natural explanation. It must be beyond the reach of science and the well-established, tried and tested scientific method that has been responsible for the huge advantage in knowledge we have enjoyed over the last 400 years or so. To say that something happened supernaturally is not just to say 'We don't understand it' but to say 'We will never understand it, we don't even try' (side 23).
Dawkins foretar med andre ord kunstløptricket en Omvendt Anselm. I stedet for å si at noe må eksistere fordi vi ikke kan tenke oss noe høyere, sier han at noe ikke kan være en forklaring hvis vi ikke kan måle det.

Det er selvsagt lurt å bruke empiriske metoder og matematiske modeller innenfor naturvitenskapen, men å si at en dette er det eneste verktøyet vi har for å finne ut hva som er sant, uten å argumentere for det, blir ikke bare uredelig, men selvmotsigende. For "sannheten" at naturvitenskapelige forklaringer er eneste mulige vei til all sannhet er ikke selv mulig å vise naturvitenskapelig.

Nå er det selvsagt fint å forenkle i en ungdomsbok, men det er tydelig at dette for Dawkins ikke handler om forenkling for fjortiser, men om filosofi for alle.

Men hvis dette er hans filosofi, bør han vedgå at dette er en filosofisk posisjon som han deretter må argumentere for at gjelder mer enn naturen eller mer enn påståtte påvirkninger på naturen fra helbredere eller homeopater, ikke bare slå fast at dette er eneste mulige forklaring på "everything that exists".

Vi ser med andre ord at Dawkins igjen forlater rollen som populærvitenskapelig formidler. Han trer i stedet inn i rollen som søndagsskolelær. Og i fravær av flannelograf, bruker han Dave McKean.

Men han bruker i liten grad noe faglig utover naturvitenskap. Dermed er det interessant å se hvordan han hele tiden oppfatter mytologi og religion som forsøk på konkurrerende forklaringer til naturvitenskap. Han lever i den troen (uten snev av kildehenvisning eller begrunnelse) at "just so stories" (som om hvordan bjørnen fikk kort hale eller leoparden flekker) uten videre er ment som ekte årsaksforklaringer og ikke som underholdende eller meningsgivende fortellinger rundt leirbålet.

Dermed er det ikke uventet at han heller ikke oppgir navnet på noen kjente filosofer eller naturvitere i historien som har brukt dette slik. 

Muligens er det fordi han tror at det var slik man forklarte alt mulig at han fremstår forundret over at det ikke er flere slike mytologiske forklaringer. For det er så mye i naturen som trenger å forklares, ikke minst hvorfor det er et sånn overveldende antall arter.

At disse fortellingene kan ha en annen funksjon enn Dawkins legger opp til og at man derfor kanskje ikke trengte så mange, er han ikke inne på verken her eller i andre bøker. Eller hvorfor noen ved sine fulle fem i noen som helst kultur skulle tro at alle slike bevisst mytologiske fortellinger er reelle forklaringer folk flest tok bokstavelig.

Alister McGrath har understreket dette i en årekke, og gjør det igjen i Surprised by meaning (side 8):
In his brilliantly argued critique of "New Atheism", the leading British Cultural critic Terry Eagleton ridicules those who think religion was invented to explain things. Eagleton has in mind the faintly ludicrous overstatements of Christopher Hitchens on this matter, such as his brash assertion that, since the invention of the telescope and microscope, religion "no longer offers an explanation of anything important" (god is not great, side 282).
Det er ikke slik at man "fant opp" kristen tro som konkurrerende forklaring på lyn og torden eller sykdom. Det er ikke slik at man før trodde Gud dyttet sola over himmelen i en vogn eller snurret månen rundt lillefingeren.

Men siden alt som smaker av noe overnaturlig er mytologi for Dawkins slår han alt - enten det handler om guder eller Gud - i hartkorn som egentlig det samme.  Han oppfatter mytologier der solen er en levende gud på linje som en metafysisk påstand om at solen er skapt av Gud.

For Dawkins er med andre ord spørsmålet om "hvem er solen?" det samme som "hvorfor finnes solen?" (side 123). Og dermed kan han stille det retoriske spørsmålet om hvorfor solen ble skapt på den fjerde dag (og det "av stammeguden YHWH") osv. uten å skjelne til noen form for forskning på hebraisk, forståelse av tenkesettet eller demonstrasjon at dette noen gang er blitt tatt som naturvitenskap og dermed skal latterliggjøres siden det ikke fremstår som naturvitenskap.

Det er i det hele tatt interessant å observere hvordan Dawkins er innom ulike mytologier, men passer nøye på at ingen ikke skal ha tvil om hvem han egentlig har i tankene. Dermed brukes stort sett Jesus eller Bibelen som eksempler på overnaturlig oppsinn, eller mytologier som Dawkins alltid kaller det. Og det er selvsagt ikke slik at han nevner noen historikere, eller kriterier for å avklare hva som ev. måtte være historie eller godt bevitnet i Bibelen.

Nei, straks en fortelling nevner noe overnaturlig er den per definisjon myte og altså usann.

Dawkins imponerer kort sagt ikke med logikk eller litteraturanalyse når han får seg til å skrive som om  eventyret om Askepott der et gresskar blir til en vogn er hundre prosent på linje med fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin (side 247).

Med andre ord at noe som alle, selv små barn, vet er diktning er identisk med en fortelling som påstås å være basert på øyenvitner.

Taktikken er grei: Forklar at all mytologi = usann = overnaturlig og vri dette til at alt overnaturlig = mytologi = usant.

Det er dermed ikke overraskende at han også merker kortene ved å si at
After the death of almost any famous person, hero or villain, stories that somebody has seen them alive start rushing around the globe. Thus was true of Elvis Pesley. of Marilyn Monroe, even of Adolf Hitler. It's hard to know why people pass on such rumours when they hear them. but the fact is that they do, and that is a big part of the reason why rumours spread (side 248).
Bortsett fra detaljer som at det er sjelden noen berømte avdøde personer blir påstått sett i live (eller som spøkelser), er det opplagt at det han egentlig vil si er at fortellingen om Jesu oppstandelse er som forventet og føyer seg inn i rekken av disse "nesten alle" berømte personer.

Skulle noen være i tvil om hvem som er elefanten i rommet slipper han fort katta ut av sekken.
Elvis Presley and Michael Jackson lived to recently for traditions to have grown up, so not many people believe stories like 'Elvis seen on Mars'. But maybe in 2000 years' time...? (side 251)
Kanskje det. Siden det tok ... 2000 år før noen begynte å tro på Jesu oppstandelse.
I det hele tatt er det ikke annet å vente enn at den britiske 1700-tallsfilosofen Hume trekkes inn for at
leserne skal forstå at et mirakel uansett er den minst sannsynlige forklaringen.
That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous than the fact which it endeavors to establish (side 255).
Basert på dette "beviset" er det bare å ta tak i mirakler. Og da er det ikke akkurat hindusitiske, åsatruiske eller muslimske han fokuserer på, men Bibelen og katolsk historie, samt en presentasjon (antagelig fordi ungdom og bilder er involvert) av kusinene Elsie og Frances Griffith som i 1917 påstod å ha fotografert feer i hagen (side 255-56).

Dawkins gjør det lett for seg når han illustrerer naturlige kontra overnaturlige forklaringer med et korttricks. Ja, det er helt usannsynlig at fire spillere får fordelt alle kortene i samme farge ved en tilfeldig utdeling av en tilfeldig stokket kortstokk). Men her kjenner vi altså sannsynligheten kvantitativt. Vi vet oddsene hvis man skal stole på flaks.

Dermed er det lett å vite at dette er et tricks og å se (hvis Hume har rett) hvor kvantitativt usannsynlig det er at dette skal være et mirakel. For det er alltid mer usannsynlig enn naturlige forklaringer.

Men her forregner Dawkins seg. Han begår i likhet med Hume en tankefeil. Når det kommer til påståtte mirakler kjenner vi rett og slett ikke oddsene fordi vi ikke vet hva som lurer i buskene av feer eller fjøsnisser. Vi kan ikke si noe på forhånd om kvantitativ sannsynlighet, selv om vi for vår egen del ikke kan tro at det er særlig sannsynlig fordi vi ser liten grunn til å tro på feer eller fjøsnisser.

Vi kan dermed heller ikke si noe om oddsene f.eks. for at Jesus stod opp fra de døde. Eller, vi kan vel si at de er null, hvis vi leter etter en naturlig forklaring. Men siden ingen påstår at dette har en naturlig forklaring, er vår vurdering av hva som er mulig og kan ha skjedd nødt til å ta hensyn til bl.a. spørsmålet om det finnes en Gud og hvor tenkelig det i såfall er at en slik Gud kan ha reist Jesus opp fra de døde.

Poenget er ikke å hevde at dette gjør mirakler til den mest sannsynlige forklaringen eller noe slik tøv, eller at vi ikke først og fremst skal lete etter naturlige forklaringer, men at Dawkins sin omgang med Hume og sannsynlighetsvurderinger knyttet til angivelige mirakler blir simplistisk.

Det er som med tryllekunsterne han stadig trekker fram, han avleder oppmerksomheten og gjør noen bevegelser vi ikke ser. Dermed kan Dawkins trylle fram konklusjonen og tenkesettet han ønsker.

Likevel er det som om han opplever at noe kan skurre. Muligens innser han at det blir for enkelt, som når han i fortsettelsen igjen tar opp fortellingen om Jesus som gjorde vann til vin. For plutselig justerer Dawkins på argumentasjonen. Han avviser ikke det hele med bare et kjekt "dette er et mirakel og dermed uansett den minst sannsynlige forklaringen".

I stedet trekker han inn en Jesus-fortelling alle vet er diktet opp for "omtrent 500 år siden" (nærmere bestemt julesangen Cherry Tree Carol, side 262) og hevder at denne er akkurat like lite sann. Uten å nevne at fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin er skrevet ned av noen som hevder at det faktisk har skjedd og det mens folk som kan ha sett det, eller i hvertfall snakket med noen som kan ha sett det, fortsatt var i live.

Vi snakker med andre ord om enda et tanketricks. Siden et dikt om Jesus 1500 år etter hans død er usant må en fortelling om Jesus fra 60 år etter hans død også være det. For begge handler jo om mirakler. Siden A = B må C = B.

Likevel begynner han å trekke inn at vann til vin bare finnes i Johannesevangeliet, og "tilfeldigvis ikke i de andre tre". Det er nesten så man må spørre ham om han ville ha trodde det om det var nevnt i to evangelier, eller i tre.

For hvorfor bry seg om noe slik som historiske kriterier hvis en mirakelfortelling uansett er minst sannsynlig? Kan det være at det rører seg noe i bakhodet han har hørt om kriterier eller kristne argumenter?

Det går uansett fort over.

Dermed avslutter Dawkins i samme spor som han begynte, bare med enda kraftigere krutt og kanoner. Det er ikke lenger nok å si at andre typer forklaringer enn naturvitenskapelige på noe som helst er feil eller ingen forklaring i det hele tatt. Nei, det ikke bare latskap - det er uærlig.
We can say the same thing about all alleged miracles, all 'supernatural' explanations for anything. Suppose something happens that we don't understand, and we can't see how it could be fraud or trickery or lies: would it ever be right to conclude that it must be supernatural? No! As I explained in Chapter 1, that would put an end to all further discussion or investigation. It would be lazy, even dishonest. For it amounts to a claim that no natural explanation will ever be possible. If you are saying that anything odd must be 'supernatural' you are not just saying you don't currently understand it; you are giving up and saying that it can never be understood (side 263).
Budskapet i boka er altså ikke bare at all religion og mytologi er fienden og farlige konkurrenter til naturvitenskap, men også at det er komplett idiotisk, latskap og direkte uærlig å tro på noen som helst form for mirakler, uansett.

Uten at man engang trenger å se etter.

Jeg vet ikke om dette er den beste måten å lære bort skepsis eller kritisk tenkning, avsløre tankefeil, unngå dogmer eller å bli glad i naturvitenskap.

Likevel kommer i det minste jeg til å bruke den til det fremover, overfor voksne og ungdom. Selv om det nok blir på en noe annen måte enn Dawkins har tenkt.

Meninger og mening

Som et tegn fra oven (selv om noen sikkert er frekke nok til å prøve seg på en naturlig forklaring om at Amazon-gjengen somlet litt med noe og forhastet seg med annet) dukket tre bøker opp i postkassen i går.

Vi snakker mer konkret om
  • Noen av Alister McGraths foredrag fra de seneste par årene i samlingen Surprised by Meaning - Science, Faith, and How We Make Sense of Things (dermed en del stoff vi finner også i andre bøker, særlig kapittel 7 og 11 i The Passionate Intellect: Christian Faith and the Discipleship of the Mind)
  • John Polkinghornes gode gamle Reason and Reality
  • Richard Dawkins' splitter nye populærvitenskapelige bok for barn, The Magic of Reality. How We know What's Really True.
Hva skal man så si om disse bøkene?

Vel, McGrath er McGrath og Polkinghorne Polkinghorne. Og det er ingen overraskelse at Dawkins bare blir enda mer Dawkins.

La oss likevel ta dem i tur og orden, de to første først.

Selv om ingen av disse bøkene er banebrytende i seg selv eller for forfatterne, er de gode oppsummeringer av posisjoner og poenger. McGrath og Polkinghorne fortsetter å utforske og vise fruktbarheten av ulike tilnærminger til virkeligheten (hva handler naturvitenskap om? Hva er dens begrensninger? Hvordan kan andre typer vurderinger og innspill bidra til å kste lys over virkeligheten? Kan dette henge sammen i en helhet? Hva er fornuftens rolle i spørsmålet om livsmening?).

Polkinghornes er altså en fysiker (tidligere professor i matematisk fysikk ved Cambridge) og anglikansk prest. Hans prosjekt har over noen tiår vært å vise sammenhenger og forskjeller i tilnærming mellom vitenskap og  teologi. Samtidig etterlater han ingen tvil om at han mener begge områdene har en rasjonell karakter. Vi trenger ikke å omfavne en postmoderne relativisme eller rasjonalitetsskepsis på dette feltet (eller på noen andre).

Noe som ikke overraskende har gjort at både postmodernister og nye ateister (som Dawkins og Grayling) er heller krasse overfor en som altså både kan tro på moderne vitenskap og "the superstitious lucubrations of illiterate goatherds living several thousand years ago".

Nå blir det fort parodi å trekke fram Polkinghornes poenger. Ikke fordi poengene er dårlige, men fordi det krever en del plass å formidle dem på måter som yter snev av rettferdighet eller låter som mer enn soundbites.  Selv om jeg sliter litt med enkelte av Polkinghornes løsningsforslag (f.eks. tror jeg ikke kvantefysisk usikkerhet er noen god løsning på spørsmålet om fri vilje), er han alltid stimulerende å lese, særlig om man kan noe fysikk.

Har du ikke lest noen av McGraths bøker om vitenskap og virkelighet fra de seneste par årene, er Surprised by Meaning et bra sted å starte. Og har du lest noen er boken en god oppfriskning i foredragsform.

Her som ellers gir McGrath en reflektert innføring i modelltenkning i og utenfor naturvitenskapen, hvordan vi lengter etter og skaper oss mening og opplevelse av betydning, og hvordan  vitenskap, filosofi og teologi på ulike måter kan bidra til at det hele blir mer enn vilkårlig synsing.

Han viser også hvordan nye ateister i sin scientistiske iver feiltolker og forvrenger teologi, filosofi og meningsdannende prosjekter.

McGrath fremstår åpen og reflektert, som en som som er villig til å lytte og lære. Med bakgrunn fra naturfag (doktorgrad i molekylær biofysikk) og teologi (professor ved Kings College London, tidligere ved Oxford) forstår og formidler han disse fagfeltene bedre enn de fleste. Det innebærer også at han kan argumentere godt for at det ikke er mulig å bevise livssyn (eller Guds eksistens), men at dette er noe man må velge ut fra helhetsvurderinger, slik han selv har landet på et kristent ståsted.

At han dermed ikke driver detaljert polemikk om gudsargumenter, er ufin nok til å komme med akademiske forbehold og ikke alltid har firkantede fasitsvar, og dermed kan erte på seg nye ateister på flatmark (ikke minst etter hans heller ... kritiske bøker om Dawkins), gjør ikke boken dårligere.

onsdag 14. september 2011

Rasisme og rasjonalitet

Det er mange måter å begrunne menneskeverd og moral på, på samme måte som det er mange måter å avfeie dette på, eller i hvert fall gjøre unntak her og nå, for meg.

Som i "egentlig er jeg for militærtjeneste, men ikke meg akkurat nå".

En av de viktigste etiske utfordringene er dermed å motvirke ikkemegakkuratnåismen som fra tid til annen, for ikke å si stadig, forlater jungelen og herjer by og land, land og strand, mann mot mann.

Men hvordan er det så med rasismen? Er det slik enkelte hevder at det er takket være en gryende evolusjonsvinkling og ikke minst sosialdarwinismen at denne fikk sånn vind i seilene på 1800-tallet? Eller var tvert i mot Darwin redningen, siden han (og hans etterfølgere) viste hvor nært biologisk beslektet vi er, og ikke bare med andre mennesker, men med andre dyr?

Slik at man kunne bli kvitt disse sterke og utbredte teologiske begrunnelsene for rasisme, kjent fra et utall omtaler av en ... liten håndfull sørstatsteologer.

Muligens er det tanken på de sistnevnte som har fått enkelte til å hevde at
. . .it was Darwin who first put together a coherent and tenable account of why we exist. Darwin made it possible to give a sensible answer to the curious child whose question heads this chapter [Why are people?] We no longer have to resort to superstition when faced with the deep problems: Is there a meaning to life? What are we for? What is man? After posing the last of these questions, the eminent zoologist G. G. Simpson put it thus: 'The point I want to make now is that all attempts to answer that question before 1859 are worthless and that we will be better off if we ignore them completely.' (Richard Dawkins, i The Selfish Gene, som sitert her).
Men hva mente man så før 1859?

Eller drøyt 1400 år før det igjen.?

La oss se hvordan en ikke helt ubetydelig størrelse som Augustin tenkte om spørsmålet.

Whether Certain Monstrous Races of Men are Derived from the Stock of Adam or Noah's Sons. 
It is also asked whether we are to believe that certain monstrous races of men, spoken of in secular history, have sprung from Noah's sons, or rather, I should say, from that one man from whom they themselves were descended. For it is reported that some have one eye in the middle of the forehead; some, feet turned backwards from the heel; some, a double sex, the right breast like a man, the left like a woman, and that they alternately beget and bring forth: others are said to have no mouth, and to breathe only through the nostrils; others are but a cubit high, and are therefore called by the Greeks "Pigmies:" they say that in some places the woman conceive in their fifth year, and do not live beyond their eighth.
So, too, they tell of a race who have two feet but only one leg, and are of marvelous swiftness, though they do not bend the knee: they are called Skiopodes, because in the hot weather they lie down on their backs and shade themselves with their feet. Others are said to have no head, and their eyes in their shoulders; and other human or quasi-human races are depicted in mosaic in the harbor esplanade of Carthage, on the faith of histories of rarities. What shall I say of the Cynocephali, whose dog-like head and barking proclaim them beasts rather than men? 
But we are not bound to believe all we hear of these monstrosities. But whoever is anywhere born a man, that is, a rational, mortal animal, no matter what unusual appearance he presents in color, movement, sound, nor how peculiar he is in some power, part, or quality of his nature, no Christian can doubt that he springs from that one protoplast. We can distinguish the common human nature from that which is peculiar, and therefore wonderful.
  - The City of God, Chap. 16, Book 8
Mulig jeg er fordomsfull, men jeg vil vel tenke litt enkelt at de to siste setningene her ikke er noe jeg uten videre vil ignorere fullstendig.

Selv om noen sørstatsteologer ser ut til å ha fulgt Dawkins' råd, synske som de var.

tirsdag 13. september 2011

Vin og vann

Som vi har vært inne på er det mangt man kunne håpe arkeologene oppdaget, men det er også enkelte ting vi er heller nølende til å tro at de kommer til å oppdage, som f.eks. Noas ark.

Skepsisen er vel ikke akkurat borte, men fikk seg nok et ørlite dask på baugen når det kommer fram at arkeologene snakker om å ha funnet Noas ... vingård.
Robert Mondavi may have been one of the best-known vineyard operators in recent years, but Noah was the first. This is often overlooked in the shadow of Noah’s deluge-defying ark accomplishment, but the Bible states very clearly in Genesis 9 that, after the ark ran aground in the mountains of Ararat, “Noah, a man of the soil, was the first to plant a vineyard” (Genesis 9:20), the wine from which unfortunately led to another of Noah’s more famous stories—of drunken exposure. And although many scholars would be tempted to dismiss claims of Noah’s original vineyard as lacking any historical merit, scientists are discovering evidence of ancient wine making in that very same region.
Nå er selvsagt ikke koblingen mer enn spill for mediagalleriet, men det er likevel litt fiffig å finne noe slik ikke mange mil unna det tyrkiske Ararat.
In a recent article in the Journal of Archaeological Science [Hans Barnard et al., “Chemical Evidence for Wine Production Around 4000 B.C.E. in the Late Chalcolithic Near Eastern Highlands,” Journal of Archaeological Science (2010],  archaeologists from a joint Armenian, American and Irish expedition announced the discovery of the earliest known wine-making operation in an Armenian cave near the southern border with Iran. This site, which lies about 60 miles from Turkey’s Mt. Ararat, the traditional site of the Biblical ark’s grounding, contained well-preserved ancient remains thanks to a dry, consistent temperature and a layer of sheep dung in the cave that formed a protective layer over the artifacts and organic remains.
I stedet for å spekulere over om vinklingen kan ha noen sammenheng med et behov for mer midler til å fortsette utgravningene, istemmer vi heller en aldri så liten sang som altså ikke bare handler om "sommeren" 2011.

En fremføring finnes ved å klikke på overskriften.

                  Wine and Water  

Old Noah he had an ostrich farm and fowls on the largest scale,
He ate his egg with a ladle in an egg-cup big as a pail,
And the soup he took was Elephant Soup and the fish he took was Whale,
But they all were small to the cellar he took when he set out to sail,
And Noah he often said to his wife when he sat down to dine,
"I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine."

The cataract of the cliff of heaven fell blinding off the brink
As if it would wash the stars away as suds go down a sink,
The seven heavens came roaring down for the throats of hell to drink,
And Noah he cocked his eye and said, "It looks like rain, I think,
The water has drowned the Matterhorn as deep as a Mendip mine,
But I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine."

But Noah he sinned, and we have sinned; on tipsy feet we trod,
Till a great big black teetotaller was sent to us for a rod,
And you can't get wine at a P.S.A., or chapel, or Eisteddfod,
For the Curse of Water has come again because of the wrath of God,
And water is on the Bishop's board and the Higher Thinker's shrine,
But I don't care where the water goes if it doesn't get into the wine.

G.K. Chesterton, The Flying Inn, 1914,

mandag 12. september 2011

Tull om tall

Som lesere av denne bloggen kan ha merket seg langt der ute i øyekroken er det med noe blandede følelser jeg følger med på populærvitenskap.

På den ene siden roper jeg og fjellene selv høyt hurra for alt som kan styrke kunnskap og interesse for vitenskap, enten vi snakker arkeologi eller astronomi, historie eller humaniora, matematikk eller medisin.

På den andre siden stusser jeg over hvorfor det på død og liv og harde møkka skal være så viktig å sparke paven eller protestanter anekdotisk på skinnleggen for deres angivelige frykt for vitenskapen.

Spesielt når dette i 97 av 100 tilfeller (bruker her det dekadiske systemet) ikke bare er feil, men lettpåviselige feil.

Og vi snakker ikke unntak, men regelen. Enten det er blader som Illustrert Vitenskap, populære radioprogrammer som Mytekalenderen eller bredt anlagte TV-serier, kommer vi ikke unna at en eller flere myter presenteres som krydder (programmet må jo få fram smilet) eller kritikk (vi kan jo ikke underslå alvoret).

For det mangler ikke akkurat anekdoter om Kirkens innbitte innbilte kamp mot vitenskapen.

Men det er nå en gang slik at anekdotiske bevis ikke kan brukes til annet enn å vise hvilke anekdoter man har hørt. Verdien økes ikke når det viser seg at de er feil.

Dermed var det dessverre som ventet når NRK i en ellers lovende (og ikke minst engasjerende) serie om matematikk, nærmere bestemt andre episode av Siffer, i går kunne fortelle at paven oppfattet titallsystemet som "djevelens verk".
 
Så da er vi tilbake til det gode gamle spørsmålet om hvorfor selv såpass oppegående mennesker som programleder og redaksjon ikke kommer på å etterprøve denne type påstander. Og svaret er vel mer banalt enn banebrytende - man har et slik syn på fortiden, og ikke minst paven, at dette er akkurat som man kan forvente i denne huff av meg så mørke middelalderen.

Nå har jeg i Dekodets gode gamle tradisjon sendt en hyggelig mail til programleder Jo Røislien som kan fortelle at det er andre i redaksjonen som har jobbet med dette, og han skal spørre med dem.

Mens vi venter på at de ansvarlige skal oppgi historiske kilder (og der holder jeg vel ikke akkurat pusten) er det vanskelig å forstå dette som noe annet enn den gamle gode myten om at kirken forbød tallet 0.

En myte som er morsom nok, men har den ørlille haken at den ikke stemmer med kjente kilder.

Som jeg skrev i omtalte mail finnes den forøvrig ukritisk gjengitt i bøker som førsteutgaven av 1491- New Revelations of the Americas Before Columbus av Charles C. Mann, Knopf 2005 (rettet opp i paperbackutgaven), Lost Discoveries av Dick Teresi, The Nothing That Is - A Natural History of Zero av Robert Kaplan, Penguin, 1999, og Charles Seifes Zero: The Biography of a Dangerous Idea, Penguin, 2000.

Altså rimelig seriøse skribenter på rimelig seriøse forlag.

Det som hevdes er noe i retning av at kirken fryktet nihilismen og tomheten tallet null skal ha representert. Konklusjonen forstyrres ikke av at dette er et lite dokumentert perspektiv i samtidige skrifter, eller at det er vanskelig å knytte det til annet enn at Aristoteles mente at naturen avskyr vakuum, altså at et helt tomt rom er umulig i naturen.

Noe som har sånn ca. null å gjøre med sifferet null i et titallsystem.

Myten synes å ha oppstått dels fordi enkelte banklaug innførte stramme regler siden regnskapsførerne brukte kuleramme og at null ikke lot seg representere så lett der (altså profesjonskamp, ikke teologi).

Muligens trekker noen i dag slutninger fra motstand mot å bruke arabisk skrift i vesten – og forlenger dette til et teologisk oppgjør med arabertall. I Firenze ble arabertall forbudt av bankene i 1299, fordi 0 fort kunne forfalskes til 6 eller 9 (vi snakker fjærpenn her).

Av en eller annen grunn nevnes ikke at sifferet null ble brukt uten problemer av pave Sylvester I rundt år 1000 eller at arabertall ble vanlig i Europa allerede på 1300-tallet.

På den annen side kan man møte motsatt effekt. For i noen anekdoter er det rett og slett slik at kirken i Europa la for mye vekt på titallssystemet. Dermed kan man stadig høre om alment oppstyr og tilløp til panikk ved inngangen til år 1000, siden man trodde jorden skulle gå under i et så symbolsk år.

Det vanker premie til en god populærvitenskapelig forklaring på hvorfor noen skulle bry seg om år 1000 i en periode der man ikke bare lot være å bruke titallsystemet, men i følge NRK så det som djevelens verk.

Noe vi får håpe ingen begynner å oppfatte populærvitenskap som.

torsdag 8. september 2011

Direkte inne fra tidsmaskinen

Ser vi bort fra detaljer som at denne debatten om mirakler er fra godt over hundre år siden og ble ført i artikler er dette relativt autentisk.

Og litt småmorsomt sånn omtrent hele veien.

Formatet tatt i betraktning kommer de da også innom litt av hvert, selv om man ikke trenger å være skeptiker for å savne en og annen fotnote og avhandling innimellom.

onsdag 7. september 2011

Hagia 3D

Skulle du være interessert i en tur til Istanbul, eller interessert i å se om du bør være interessert, kan du gjøre dårligere valg enn å utforske Hagia Sofia i 3D.


Og blås i alle tekster, dem trenger du ikke kunne lese. Ikke klarer du det heller.

tirsdag 6. september 2011

Gral og greier

Det er ikke uten en viss ... forventning at et nytt nummer av Alt om Historie og Vitenskap (som altså slår sammen "Det beste fra suksessbladene Historie og Illustrert Vitenskap") noteres i øyekroken.

Nummer 4/2011 har vært ute en stund, men har - fortjent nok - kommet i skyggen av andre begivenheter de seneste ukene. Vi skal likevel rydde førstesiden av bloggen i dag og muligens i morgen.

Hovedsaken i bladet er med store bokstaver at 10 FUNN UTGJØR ARKEOLOGIENS HELLIGE GRAL.

Og hva snakker vi om da? Jo, intet ringere enn
Paktens ark. Det hvite skip. Bibelens hellige gral. Djengis Kahns grav. Metropolis. Amelia Earharts fly.  Aristoteles' skrifter. El Dorado. Biblioteket i Alexandria. Nazistenes gullskatt
Noe av dette er vel lettere forståelig og da særlig for folk flest. Paktens ark har man jo hørt om, til og med sett film om. Djengis Kahn, El Dorado, Aristoteles og Alexandria er kjente og høres like forlokkende ut som "nazistenes gullskatt" (hva nå den er).

Og selv om "Det hvite skip" er komplett meningsløst for så godt som alle lesere av forsiden, høres det i hvert fall ut som et spennende objekt.

Men vi kommer altså ikke unna det rituelle *gni seg i øynene*-momentet. Mens man teoretisk kunne forvente at en rundspørring blant verdens arkeologer endte med noe i retning av at øverst på ønskelisten lå flere begravde byer a la Pompei, eller mer spor etter vikinger i Vinland eller en ny kinesisk keisergrav eller mer egyptiske arkiver, blander bladet kulturarv og kuriosia med arkeologi.

Dermed trekkes fram av alle ting en stumfilm fra 20-tallet (selv om det ikke er hvilken som helst stumfilm), et fly fra 30-tallet (selv om det ikke er hvilket som helst fly) og et ikke-eksisterende objekt (selv om det ikke er hvilket som helst objekt) som hva "arkeologien" (dette interessante dyret) setter aller høyest.

Men det blir enda bedre.

For forsiden omtaler altså noe som kalles "Bibelens hellige gral". Siden dette fromme objektet fra en middelalderlegende er noe opptil flere av oss har hørt om, enkelte har til og med skrevet en og annen setning om det i Da Vinci dekodet, var det med en viss nysgjerrighet at bladet ble åpnet på halvsiden om dette.

Og hva leser vi der om Bibelens hellige gral? Jo, oppslaget åpner med å si at "Den hellige gral omtales ikke i Bibelen".


Indiana Jones Holy Grail Paperclip Magnet Desk Accessory

  Tradisjonen med å lansere nyheter på forsiden og dementere dem inne i bladet er altså ikke begrenset til tabloidaviser.

Saken blir ikke bedre for Den hellige gral som arkeologiens hellige gral at den "først nevnes i skrifter fra middelalderen".

Det sies til og med rett ut at det er ingen sjanse for å finne det, siden et slik spesielt beger som skal ha samlet opp Jesu blod ved korsfestelsen etter alt å dømme ikke eksisterer.

Det er ikke omtalt før i legender fra mangfoldige hundre år etterpå og de mest kjente og detaljerte er fra 1100-tallet og senere.

Det er dermed ikke veldig underlig at det ikke utrustes store ekspedisjoner eller inviteres til å finansiere videre arkeologisk forskning på feltet.

Men Den hellige gral som Alt om Historie og Vitenskap har i kikkerten er nok en annen enn både middelalderens og arkeologiens. For dette handler som så ofte i slike blader ikke om å finne de mest seriøse, etterrettelige og balanserte vinklinger, men om oppmerksomhet og opplag.

Dermed er bladets hellige gral alt som kan fungere som trekkplaster og magnet, for ikke å si fluepapir, uavhengig av relevans eller realitet.

Og da er det godt å kunne lene seg til solid empiri på at Den hellige gral er blikkfangernes hellige gral.

mandag 5. september 2011

Special pleading

Etter å ha diskutert atskillige doser Dawkins på sosiale media de seneste dagene, er jeg blitt beskyldt for å drive special pleading.

Eller sagt på en annen måte, kreve en argumentasjonsmessig særbehandling som drar diskusjonen i ønsket retning. F.eks. ved å hevde at Gud kan eksistere, selv om han ikke kan detekteres ved måleinstrumenter, mens jeg på den andre siden som skeptiker kan få meg til å akseptere at en grønn tiger ikke kan eksistere fordi den ikke kan detekteres ved måleinstrumenter.

Nå er det ikke lett å vise på 140 tegn at det er lettere special pleading å avvise andre argumenter for noe ikke-fysisk enn at det skal kunne detekteres fysisk. For da må man jo foreta (The Horror) ... filosofiske ... krumspring.

Dette med special pleading minnet uansett straks om tidligere omtalte Humes Razor som har gått i spissen for å debugge religiøs tro og annen vederstyggelighet, bl.a. ved en liste over logiske feilslutninger (altså de vanlige listene selv i relativt enkle lærebøker i apologetikk, men da brukt i motsatt retning).

Hva er så eksemplet som omtalte barberkniv bruker når vi kommer til special pleading?
Argumentet kommer i så mange ulike varianter at de knapt lar seg sammenfatte, men det som alle koker ned til, er at hypotese X er unntatt fra ellers aksepterte premisser eller metodiske krav på grunn av en eller annen arbitrær karakteristikk ved X. Dette er en spesiell favoritt blant religiøse apologeter når de skal forsøke å finne en vei ut av problemet med uendelig regress. Slik Daniel Dennett uttykker det i Darwin's Dangerous Idea (1995):

"If God created and designed all these wonderful things, who created God? Supergod? And who created Supergod? Superdupergod?"

For hver ny skaper som føyes til rekken, kan vi spørre hvem som skapte skaperen, og hvem som skapte skaperen av skaperen etc. ad infinitum. Hvis apologetene kan tillate seg å simpelthen postulere at Gud ikke trengte noen årsak, hvorfor er det ikke da fritt frem å postulere at heller ikke universet trengte det? For å unngå en uendelig regress kommer apologetene uansett ikke utenom å måtte forutsette at noe kunne oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet. De er dermed tvunget til omfattende special pleading for å kunne fortsette å insistere på at dette "noe" bare kunne være Gud og ikke universet selv (i en eller annen form).
Men dette er altså special pleading, ved siden av alle mulige andre logiske fallgruber. For her kreves det interessante unntak at man i kampen mot trosbaserte forestillinger, selv i tro har godtatt en forestilling om hvordan et argument er.

Og denne forestillingen ikke bare mangler bevis, den er stikk i strid med bevisene. Ingen kjente filosofer i historien har fremstilt argumentet på den måten. Hvis man oppgir dette argumentet på fasongen over er det et umiskjennelige tegn på at man ikke kjenner fagdebatten. Man opptrer funksjonelt som en kreasjonist som tror han avslører svakheter i biologenes argumenter.

Hvordan kan jeg så si dette? Hva er det ved argumentet som er annerledes enn påstandene i sitatet over?

Ett og annet.

For det første postulerer argumentene (det er flere versjoner) ikke "at Gud ikke trengte noen årsak". For det andre lar ikke argumentene seg kjenne igjen ut fra det over. For det tredje er dette argumenter som nettopp gir grunner til at universet ikke har de egenskaper som gjør at det kan være svaret. For det fjerde forutsetter det ikke at "noe kunne oppstå spontant". For det femte forutsetter det ikke at noe kan "eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet".

Og for det sjette er det kjemisk fritt for special pleading.

Jeg skal ikke spekulere i hva som er grunnen til at en god gammel nyateist som Daniell Dennett ikke engang har forstått så sentrale gudsargumenter som kosmologiske. Eller at en så klar feil ikke avsløres av en som angivelig er opptatt av research og rasjonalitet, eller av alle andre nyateister som er mikrofonstativ for Dennett, Dawkins, Harris og resten av høvdingene på feltet.

Men det rimer svært dårlig med påstander om at nye ateister ikke er drevet av blind tro (inkludert troen på at gudstroende må være drevet av dette), eller har gjennomskuet gudsargumenter.

For skal man gjennomskue noe, hjelper det først å se det.

Misforståelsen som mange lider under er å tro at argumentet handler om at siden "alle ting ha en årsak", må Gud eksistere (altså et pære pussig argument som kan skytes ned på under et femtedels sekund). I realiteten er det imidlertid motsatt. Det er nettopp fordi alle ting ikke kan ha en årsak at det er rasjonelt å tenke at Gud eksisterer.

Hvis det er feil med argumentet, er den altså en helt annen enn hva Dennett og andre hevder. Ikke minst fordi argumentet er et helt annet.

Hva er så argumentet?

En detaljert versjon vil kreve at begreper og premisser defineres og forsvares over atskillige sider. Vi nøyer oss i første omgang med strukturen én type av slike argumenter har.
  1. Alt som eksisterer er enten avhengig av (forklart av) noe annet eller forklarer seg selv
  2. Ikke alt som eksisterer kan være avhengig (forklart) av noe annet
  3. Derfor må det eksistere minst én væren (objekt, fenomen, vesen) som er selvforklarende (og som selv kan forklare eksistensen av avhengige ting)
Så kan man videre argumentere for (noe som det gjøres i det vide og brede) for at det fysiske ikke har de egenskapene som matcher selvforklarende ting. Slik at vi da ender med noe som ikke er fysisk.

Uten at noen filosofer dermed - med dette argumentet - tror at de har vist at dette "noe som ikke er fysisk" er hundre prosent identisk med (hva vi tenker på med begrepet) Gud.

Nå kan man være enig eller uenig i dette. Men la ikke en uenighet om konklusjonen (som forøvrig pussig ofte hevdes allerede før man har jobbet mye med argumentasjonen) automatisk tas til inntekt for noen special pleading i argumentet.

lørdag 3. september 2011

Dikteren Dawkins

Etter å ha observert den nyateistiske nestoren Richard Dawkins i sitt habitat som æresdoktor ved UiO i går, aner man at han trives med å dele et naturlig utvalg polemikk for et heller lydhørt publikum.

Nå er det liten tvil om at det er ulike måter å oppleve hans foredrag, noe vi ser av en ikke uventet ukritisk omtale i Fri Tanke. På den andre siden er det heller ikke vanskelig å finne ateister som oppfatter Dawkins som heller slitsom, men la nå den debatten ligge.

Det er vel til og med mulig å finne noen som mener det om meg.

I stedet skal vi se hvordan han tilnærmet seg temaet vitenskapens betydning og skotte med kikkert fra gapahuken på den avsluttende panelsamtalen om vitenskapsformidling.

Og ikke minst på det interessante forholdet mellom vitenskap og virkelighet.

For å si det kort og enkelt er ikke Dawkins helt alene om å mene at naturvitenskapen er vesentlig og  verdifull. Han er heller ikke alene om å tenke at den på avgjørende måter har med virkeligheten å gjøre. En av grunnene til at jeg selv valgte en teknisk-naturfaglig utdannelse var nettopp fascinasjonen ved koblingen av å søke sannhet og skape noe godt for folk flest.

Troen på naturvitenskapens verdi, mulighet og nytte er til og med en del av vestens kulturelle arv, tuftet nettopp på den type teologi og gudstro som Dawkins avviser (uten å ville lære noe om den), enten vi snakker om middelalderens naturfilosofi eller naturvitere som Bacon, Kepler og Newton.

For en skapt natur, som til og med ble kalt for god, betydde en verdifull natur. Siden den var laget av en Logiver utenfor naturen, fikk man en begrunnet og bærekraftig tro på lover i naturen. Og når mennesket var skapt i Guds bilde, kunne vi også tenke hans tanker etter ham. Vi var til og med forpliktet til å bruke det vi lærte til å forbedre livet for folk flest.

Som omtalt i Svar skyldig er det dermed mulig "å argumentere for at hadde ikke kristen teologi bidratt til å styrke troen på rasjonalitet i senantikken og middelalderen, fordi en rasjonell Gud hadde skapt en rasjonell verden som vi måtte finne ut av selv, ville antagelig ikke moderne naturvitenskap vokst frem. Og dermed ville ikke Dawkins hatt noen professorstilling i popularisering av naturvitenskap".

Dermed har jeg alltid undret meg over Dawkins' iver etter å fjerne en av de store kulturelle motivatorene for å drive naturvitenskap i Vesten. For mye av drivkraften var lenge ikke bare å finne noe så vagt og uforpliktende som "sannheten" om naturen. Det var nærmest en gudstjeneste å lære seg å lese også den andre av Guds store bøker.

For naturen ble ikke oppfattet som noe mystisk eller mindreverdig, vilkårlig eller vondt, i motsetning til i mange andre kulturer og tradisjoner. Dermed handler verdien av naturvitenskap (som nok er den beste oversettelsen av science) ikke kun om det kan komme noe praktisk nyttig ut av det.

Dawkins selv rynker såpass på nesen over en slik pragmatisme at han havner i en så elendig metafor som at å oppfatte vitenskap som nyttig fordi den har gitt oss stekepanner som ikke svir maten, blir som om musikk skulle være nyttig fordi den styrker fiolinistens høyrearm.

Men hvis det skal være mening i å sammenligne vitenskap og kunst, må det  være fordi begge kan handle om enten sannhet, nytte og/eller estetikk. Hvis Dawkins mener at vitenskap er like verdifullt som kunst, uavhengig av nytte (og sannhet holder vi utenom, skal vi holde oss til kunstsammenligningen) låner han altså verdier fra noe som ligger utenfor vitenskapens verden.

Og her er nok Dawkins i noe av et dilemma.

For å foregripe den senere argumentasjonen er det enten vitenskapen som bestemmer verdier og virkelighet, eller så er det ikke. Og er det ikke, eller ikke bare den, bør Dawkins snarest slutte å se på vitenskapen som sannheten eller sentrum eller basis for alt annet.

Men der befinner han seg altså ikke. Tvert i mot understreket han dette gjentatte ganger og på ulike måter.
Vitenskap er høyverdig kunst. Det er en tragedie at folk er så likegyldige og uvitende til den. Vitenskapen er en erkjennelsesform som gir livet innhold og mening. Den vitenskapelige tenkemåten bør holdes svært høyt av oss mennesker. Nobelprisen i litteratur bør også kunne gies til vitenskapelige verker, sa han.
Dawkins høystemte metaforer og henvisning til nobelprisen i litteratur får fort motsatt effekt av det som synes å være målet med dem. For dette er svært langt unna å si at naturvitenskap er viktig fordi den gir oss stadig mer sannhet om naturen. I stedet forteller Dawkins oss at den kan være så bra at den kan få nobelprisen for fiksjon.

Som så ofte når Dawkins beveger seg utenfor biologien har han en forunderlig mangel på vitenskapelighet. Han bygger ikke opp konklusjoner noenlunde systematisk og etterprøvbart, men leverer en strøm av meninger og metaforer med en lidenskap som snakker høyere enn logikken.

Det hele føyer seg inn i The God Delusion-sjangeren. I stedet for å begrunne fra research, slås fast fra kjepphester. I stedet for argumenter får vi anekdoter, i stedet for fornuft møter vi følelser, i stedet for ekte meningsmotstandere bygges stråmenn.

I stedet for reflekterte tanker kommer soundbites for galleriet av nyateister. Dawkins har rett og slett en tendens til å forutsette det han skal bevise.

Foredraget skar ut allerede med åpningsordene "Science is the poetry of reality", en av hans mer kjente og visjonære viser.  For å vise vitenskapens betydning, må han ty til noe han oppfatter som flott og viktig (eller som han tror at hans publikum vil oppfatte som det) - altså poesi.

Noe som har ført til gripende videoer og vitnesbyrd som den under. Og hvis noen lurer, kan jeg altså slutte meg til det meste.



Bortsett fra Dawkins' refreng.

For i hvilken forstand er vitenskap poesien (merk bestemt form entall) om virkeligheten? For ordet poesi forbindes normalt ikke med bokstavelig sannhet, fysiske formler eller etterprøvbare konklusjoner med statistisk signifikans.

Det forbindes rett og slett med diktning.

Selv om en tekst som nevnt over kan være kandidat til nobelprisen i litteratur hadde det vært flottere om den var kandidat til en av nobelprisene i naturvitenskap.

La oss smake litt mer på dette. For det er ikke vanskelig å argumentere for at "Religion is the poetry of reality" og lage en strålende og sentimental video av det.

Det ville til og med kunne hevdes å være mer sant og mindre snevert. Både fordi den ikke låser virkeligheten til naturen (som er hva naturvitenskapen kan si noe om, poetisk eller ei) og fordi ingen normale mennesker ville tenkt at "religion" (som altså er et begrep som kan knyttes til mange bilder og betydninger) er den bokstavelige sannheten om virkeligheten.

Det ville vært like tåpelig som å si at vitenskap er dikt om naturen.

Nå er det liten tvil om at Dawkins ikke ante at han underminerte sitt prosjekt allerede i første setning. Men han vet muligens at han merket kortene ved å hevde at "Science is the study of reality". For det han da sier er at naturvitenskapen er studiet (merk bestemt form entall) av virkeligheten.

Kort sagt, det finnes ingen andre måter å studere virkeligheten på, og virkeligheten er kun natur.

Dette ble understreket i et intervju i dagens Vårt Land (ennå ikke på nett). Dawkins sier her rett ut at våre opplevelser av verdier, det gode og det onde kun er "ting som skjer". Når noen sier at de elsker deg, er det slik at "i prinsippet har det sin vitenskapelige forklaring i det som skjer i hjernen vår". Når vi bestemmer oss for hva som er godt er det
som alt annet vi avgjør. Vi bestemmer oss for at noe er svart og noe er rødt, for hva som lukter vondt. Det er slik som skjer i hjernen vår.
Hva som er godt avgjøres rent subjektivt, "det er jo hva vi sier om det som foregår i hjernen vår". Godt og ondt har dypest sett ingen annen objektiv realitet eller forskjell seg i mellom enn rødt og svart.

Ved siden av mangt annet man kan si om dette (ikke minst at han selv ikke kan leve med det i praksis og er en langt bedre mann enn denne type nominalisme kan høres ut som) betyr det at Dawkins' sterke og inderlige moralske prosjekt mot overtro og for vitenskap kun er noe subjektivt som foregår i hjernen vår.

Det er følelser uten objektiv begrunnelse eller forpliktelse i noe annet.

For det finnes ingen Gud hvis tanker vi kan tenke etter ham eller som forplikter oss til å handle til vår nestes beste. Det hele er som å bestemme seg for at noe er svart og noe er rødt.

Det er slikt som ... skjer i hjernen vår.

Men Dawkins synes ikke å like at noen spør ham om dette. Han viser her og ellers atskillige kvaler når noen går han såpass inn på klingen. Han bruker så sterke ord som at han "avskyr at religiøse mennesker kidnapper våre følelser til å argumentere for sitt syn".

Dawkins kan rett og slett ikke godta annet enn harde fakta, selv om han tydeligvis ikke alltid føler det godt.
Jeg tror på det du kan bevise. Og det finnes ingen andre bevis enn de vitenskapelige.
Uten at han forklarer om det er verdt prisen å fjerne seg fra en hver tro på verdier og moral og humanisme og menneskeverd og demokrati. Men antagelig mener han at disse stiller i en annen klasse enn elefanten i rommet. 
Gud er noe som finnes utenfor fysikkens lover. Hvorvidt det finnes en overnaturlig skaper bak universet, er etter min mening et vitenskapelig spørsmål.
En uttalelse som får noen hver av oss til å klø seg 1.97 cm over øret med en kraft på 0.6N. Hvordan i all verden noe som er utenfor fysikkens lover kan være et vitenskapelig spørsmål er noe man antagelig må være nyateist for å forstå.

Og dermed er konklusjonen gitt. For hvis naturvitenskapen kun kan uttale seg om naturen er det per definisjon ikke mulig å finne noe annet enn det som eksisterer som en del av naturen, eller som eventuelt kan påvises ved sin effekt på naturen.

Men merk (og dette er det mye empiri på at en nyateist vil si) at siden enhver mulig ikke-fysisk årsak er mindre ... kjent enn en (mulig) fysisk årsak, vil sistnevnte alltid være mer sannsynlig. Det er alltid mest naturlig med naturlige forklaringer.

Q.E.D.

Dawkins er med andre ord mer enn en vitenskapsformidler. Han fremstår som en klassisk positivist med den gode gamle scientistiske visjonen at virkeligheten = det naturvitenskapen kan forske på = (for alle praktiske formål) ateisme.

Men nå aner jo selvsagt Dawkins at "vitenskap er studiet av virkeligheten" kan oppfattes noen smuler drøyt eller arrogant (noe han synes sterkt opptatt av å distansere seg fra å bli oppfattet som) og på godt norsk som loading the dice. Dermed var det hyggelig at han modererte seg senere, siden naturvitenskapen opplagt ikke har (eller kan ha) svar på alt.

Men ikke fullt så hyggelig at det var med et kjekt "If science can't explain something, nothing else can", et poeng som vi også finner i TGD. Og som så mange av Dawkins poenger i den boken fremmet uten snev av referanse til dokumentasjon eller argumenter.

Det avsluttende panelet om vitenskapsformidling bestod av tre fremstående eksperter med Dawkins i midten. Enigheten var stor, også om man ikke måtte formidle bare vitenskapelige konklusjoner, men også en vitenskapelig metode. På mange måter var den viktigere enn konklusjonene, siden de jo stadig kan endre seg.

Dawkins la også stor vekt på at det var nødvendig med kritisk tenkning blant annet for ikke å la seg forføre av anekdotiske bevis.

Dermed var det interessant å observere at et panel om hvorfor og hvordan formidle vitenskap var kjemisk fritt for en vitenskapelig tilnærming. Men siden det hadde mange morsomme anekdotiske bevis, var det vel verdt å følge med på.

Dawkins fremstod med andre ord heller ikke her som en vitenskapsmann, men som en visjonær, for ikke å si misjonær.

Vi fikk igjen oppleve en Dawkins som ikke er noe så tamt som en formidler av vitenskap som viktig og verdifull. Han er en forkynner av naturvitenskapen som eneste vei til sannhet.

Og det er liten tvil om at opptil flere i salen kunne istemt at Dawkins var dens profet.