torsdag 29. januar 2009

Klarsynthet bevist

Etter de seneste dagers utspill fra Helseministeren og doktor Ballo, er det ikke til å komme fra at øynene lengter etter å gnis både her og der.

Ikke minst fordi dette synes å tydeliggjøre ett og annet poeng som var noe av bakgrunnen for min Svar skyldig - Om nye ateister og New Age for et drøyt år siden. Vi siterer friskt og freidig fra første kapittel:

Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det nok ikke rasjonalitet. Livssyn handler oftere om trender enn om tanker. TV-serier med fokus på synske kan ha flere seere enn naturvitenskapelige programmer. ”Åndenes makt” lokker mer enn ”Schrödingers katt”. Fire av ti nordmenn støtter Märthas engleteori. Religionssosiologisk forskning antyder til og med en sammenheng mellom avkristning og fremvekst av New Age. Vi har en iboende motstand mot snusfornuft og forsøk på å avfortrylle verden. Mens man for noen tiår siden i utviklingsoptimismens navn så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, ser det nå ut til at vinneren er folkelig okkultisme. Religionskritikere som Richard Dawkins står i større fare for å stimulere New Age enn ny ateisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden.
Dermed er vi i fare for at dess mer snusfornuftige, oppgitte og ironiske kommentarer til telefonhealing, tekstmedisin og prinsessemagi, bare forsterker troen på at det er mangt og meget, for ikke å si dette berømte mer, mellom himmel og jord.

Dermed var det flott å se at dagens Schrødingers katt stort sett var en lett og lun innledning til en serie om slik, og med en tydelig utfordring til synske.

Samtidig er vi nok noen smuler nølende til om ikke "bindinga, "fingeravtrykket" til den hemmelege meldinga" i testen av synske vil virke morsommere og mer meningsfull for sivilingeniører og IT-utviklere (altså en høy prosentandel av norske skeptikere) enn for Snåsasupportere og særlig folk flest. Den kan fortere bidra til fremmedgjøring enn forståelse.

Hadde det ikke holdt med et alminnelig segl (gjerne strødd med astrologiske tegn, frimurermotiver og krystallkuler) eller tre, enn faglig forsvarlig kryptering? Det er ikke enkelt å forene underholdning, folkeopplysning og forskning uten å ramme uskyldig forbipasserende.

Så er det selvsagt også uklart hvorfor klarsynte skulle trenge kamera for å se safen. Men Schrødingers katt tror kanskje ikke at klarsynte finnes?!

Ha!!

Mitt usviktelige klarsyn forteller ihvertfall at teksten ikke handler om skepsis.

Jeg ser, skal vi se... jeg fornemmer at du... ahem, ahem, har slått opp i et leksikon på måfå, og satt fingeren tilfeldig på et sted. Skal vi se, skal vi se... Aleksander Kielland.

"Jeg kommer sent, men godt, Herr Konsul."

Der har vi det. Hvis jeg da ikke fikk inn feil signal. Litt mange forstyrrende bøker i huset her. Med forbehold om høyst forståelig misvisning har jeg helt rett.

Så det så.

Watch out!


Vi snakker altså om en av de helt store moderne klassikerne. Dagbladet er av flere som har fått se utdrag av filmen.
«Watchmen» er godt etablert som en av de aller beste tegneseriene noensinne skrevet - noen vil til og med påstå at den er den beste.

Serien ble skrevet av Alan Moore og tegnet av Dave Gibbons i hefteform i årene 1986-1987, og beskrev en samtid preget av atomfrykt, superhelter i forfall og generell fremtidspessimisme.
Gleder vi oss? Om vi gjør!

Blir den bra? Ser lovende ut, men sikkert mangt å pukke på for enkelte av oss.

Den skal i hvertfall ses noen ganger. Ikke minst ekstramaterialet.

onsdag 28. januar 2009

"Kristen-Norge", please!

Så viser det seg ikke uventet at det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» for å verne «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser», er et resultat av et press fra Sp i regjeringen.

Dermed leser flere av oss til vår forskrekkelse (men vel ikke direkte overraskelse) at
Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.
Samtidig som det heldigvis ser ut til at representantene fra regjeringspartiene stilles fritt slik at det i hovedsak bare er Sp og KrF som vil støtte Regjeringens forslag.

Det er ingen grunn til å tvile på at initiativtagerne mener det godt, vil bidra til fredlig sameksistens mellom ulike gamle og nye kulturelle grupper i Norge, og forsvare "svake" mot hån og harselas fra stand up komikere og ekstreme ytringer.

Men i praksis utvikler man her et våpen som det ikke skal mye klarsyn til for å se at vil snus andre veien. Det er ingen grunn til naivitet i møtet med opportunister som vet å anvende lovparagrafer for - over tid - å bremse kritisk debatt og påberope seg et særlig vern. Når lovforslaget er knyttet så mye til subjektive vurderinger, er det umulig å avgrense omfanget.

Den type hodeløs tenkning som her er bedrevet, er dessverre noe som bare vil forsterke fordommer mot "kristen-Norge". Snart 30 år etter Life of Brian er det fortsatt lite håp om at sentrale aktører som påberoper seg støtte fra denne gruppen, skal slutte å gjøre seg til latter.

Heldigvis er ikke håpet større for å få gjennom vedtak som til de grader vil kunne påvirke samfunnsutviklingen. Med en slik lov blir fortsatt spørsmålet hvordan vi kan verge oss mot stadig nye - og gamle - religiøse grupperinger som påberoper seg å bli såret av bemerkninger om alt fra sjal til sjelevandring. For ikke å si Sharia.

Det er liten grunn til å bekymre seg for denne verdens Otto Jespersener. De dummer vel så ofte ut seg selv som andre. Vi har uansett alle godt av å bli til latter.

Men vi har ikke veldig godt av å risikere straff for å latterliggjøre eller kritisere holdninger, oppfatninger og utviklingstrekk som vi misliker. Fornærmingsparagrafer er kort sagt en fornærmelse mot våre verdier.

Tung TV-serie

Som håpet, antatt og etterlyst, kommer nyheten om at det planlegges en TV-serie om motstandsbevegelsen under krigen.

Riktignok ikke en som direkte tar opp tråden etter, eller utdyper, Max Manus-filmen, men en som behandler selveste Tungtvannsaksjonen. Det er med andre ord håp om igjen å treffe Rjukan-mannen Gunnar Sønsteby, selv om han ikke var direkte involvert i sabotasjearbeidet.
Sammen med produksjonselskapet bak filmsuksessen, Max Manus, skal NRK lage en dramaserie om tungtvannsaksjonen på Rjukan. Høsten 2011 skal den seks timer lange serien være klar for norske tv-skjermer.

- Det lukter suksess lang vei, sier dramasjef i NRK Hans Rossiné. Dramasjefen mener at det er en viktig oppgave for NRK å bringe kunnskap om krigen til nye generasjoner.

Den berømte tungtvannsaksjonen fant sted på Rjukan i 1943. Unge sabotører skulle sprenge fabrikken for å hindre Hitler i å få råstoff til å produsere atombomber.
Vi får bare håpe at Hollywood blir holdt på noen limpetlengders avstand.

tirsdag 27. januar 2009

"Darwin mot Gud" - og BBC History

Seneste nummer av magasinet BBC History har noen flotte siders oppslag om Darwin vs. God, "exploding the myth of the clash between church and science".

Vel og bra, godt å se - keep it up! For historikeren John van Wyhe viser hvor lett det er å falle for mytene.
"We often hear that when the Origin of Species was published there was a great outcry and an historic clash of science and religion. This is probably more fantasy than fact. Such stories can now be told and repeated only because we have forgotten just what was, and what was not, shocking in 1859".
Men igjen ser vi at den venstre hånd ikke vet hva den høyre skriver. Er det noen som holder fast på disse mytene, er det BBC selv, som i sin oversikt over historiske personer skriver at
Darwin was vehemently attacked, particularly by the Church.
Saken blir ikke direkte bedre av at van Wyhes artikkel ikke ligger ute på nettet. Vi kan dermed fortsatt trygt regne med at mytene lever videre.

Det skal nok i det hele tatt mye til at de svekkes i et Darwin-år, midt i en nyateistisk tid.

mandag 26. januar 2009

Ytringsfrihet likevel

Det er ikke helt til å komme fra at mine spådommer slo lite til om slutt på demonstrasjoner til støtte for Israel. Dermed kan vi lese på bt.no om Israel-markering uten bråk.
Et par hundre flaggviftende Israel-venner hadde samlet seg på Festplassen klokken 18 torsdag. De ville vise sin støtte til ofrene etter krigen i Gaza, men også til Israels rett til å forsvare seg. Det var dette siste momentet som ble dominerende.

Kun rundt tyve motdemonstranter fra ulike venstreorganisasjoner hadde møtt opp for å protestere mot markeringen. De ble først holdt ved Musikkpaviljongen av det mannsterke politioppbudet, men forflyttet seg etter hvert over til Festplassen. Med unntak av et par spredte protestrop forholdt de seg rolig under markeringen, og holdt opp et par plakater som fordømte Israels handlinger i Gaza.
Et interessant spørsmålet er vel forøvrig hvor kort tid det vil gå før Anita Apelthun Sæle blir tiltalt hvis regjeringens lovforslag går gjennom.

Selv om du skulle like tanken på det, skriver du under på oppropet her.

søndag 25. januar 2009

Psychic Challenge på NRK

Så er det da klart at Schrødingers Katt på NRK1 sender torsdag 29.1. det første av fem programdeler om det alternative.

Og det følger som seg hør og bør med en aldri så liten utfordring, eller “psychic challenge” som det heter på språket:
På politihuset i Trondheim står en safe. Inne i safen ligger et skjult budskap, gjemt inne i en konvolutt som ligger i en konvolutt.

Utfordringen til alle landets (og eventuelt verdens) selverklært synske/klarsynte er å “se” budskapet og sende inn løsningen. (Skeptikere forsåvidt også velkomne – de ser ellers ut til å klare seg bedre i den slags tester.) Svarene har allerede begynt å komme inn
Selv om mitt klarsyn tilsier at ingen har klarsyn nok til å klare det, er det bare å melde seg på for å motbevise trangsynte karer som meg.

Mye taler for at det kan bli en både nyttig og spennende TV-serie. På tide, over 30 år etter Tusberg og Bjerkes Grenseland-serie.

onsdag 21. januar 2009

Mer roping

Og så minner vi om å rope ut for ytringsfriheten.

Dårlig voksenopplæring i UD

Jeg vurderte å nevne sammenligningene mellom Israel og nazi-Tyskland da jeg mottok den famøse mailen på søndag. Men tenkte i min enfold at få ville ta noe så hatsk og avsporende på alvor, og ihvertfall ikke en førstesekretær ved en norsk ambassade. Selv om vedkommende har opptrådt kontroversielt også tidligere.

Som Arnfinn skriver er det
en sjeldent ufyselig oppvisning av bilder som retorisk virkemiddel - helt blottet for noen form for analyse. Bildene presenteres under overskriften "The grandchildren of Holocaust survivors from World War II are doing to the Palestinians exactly what was done to them by Nazi Germany."

Nøyaktig det samme? Som i historiens mest effektive industrielle folkemord? Det er en påstand som er så ekstrem og så forvridd, at det er vanskelig å tro at en norsk UD-ansatt kan få seg til å videreføre dem.

Et av de vanligste poengene i kritikken av Israels (for all del kritikkverdige) krigføring i Gaza, er mangelen på proporsjonalitet mellom Hamas' angrep på Israel og Israels reaksjon. Er det noe som preger den vulgære sammenlingningen mellom Gaza og Holocaust, er det nettopp en mangel på proporsjoner.
Merk forøvrig hva som kryper fram bak steinene i kommentarene. Antisemittismen er langt fra død.

Enhver som ser avgjørende likheter mellom naziregimet og Israels politikk overfor palestinere er så forblindet at det er umulig å ta vedkommende på alvor. Saken blir ikke bedre av at det også skader palestinernes sak.

Dermed er det trist å måtte konstatere at dette ikke er uvanlig. Jeg har hørt tilsvarende i en rekke lunsjsamtaler på jobben, blant presumptivt oppegående, utdannede mennesker. Jeg har ikke bare hørt det, det er nesten blitt uvanlig ikke å hevde dette i den ikke ubetydelige gruppen folk flest. Særlig i godt lag, uten at det er påkrevd med noen glass vin.

Dette sier atskillig om hvordan mange oppfatter Israel. Men det sier kanskje enda mer om hvilken effekt fremstillingen av Israel har hatt i norske media. Og det går ikke bare an å skylde på at journalister ikke fikk slippe inn i Gaza for å se krigføringen med egne øyne. Det ville ikke hatt noen effekt, siden de som har greie på slik, som Gunnar Sønsteby, understreker at all krig er destruktiv og forrående.

Var man i utgangspunktet skeptisk eller usikker på Israels sak, vil man ikke bli positiv av å se sivile rammet av bomber.

Men at Israel fører krig, og det på måter som rammer uskyldige, er noe fundamentalt annet enn at de ligner på Nazi-tyskland. Israel har ingen ideologi som sier at palestinere er undermennesker. De ledes ikke av en stormannsgal Fører. De er ikke i ferd med å angripe nabostatene en etter en for å skaffe seg Lebensraum. Israel verken driver eller planlegger noe industrielt folkemord.

Og Nazi-Tyskland var ikke truet på slutten av 30-tallet av langt sterkere nasjoner med atomvåpen og antityske aktivister. Det var ingen bevegelse i noe naboland som hadde på agendaen å avskaffe staten Tyskland. Hitler tillot ikke spesielt mange jødiske partier i Riksdagen. Eller personer som borgere.

Den eneste redelige grunnen til å bruke nazikortet, er at man faktisk mener det. Men mener man dette om Israel, står man ikke lenger til troendes.

Etter min erfaring fra samtaler om Israel og Palestina, kan man frykte at dette gjelder noen titalls prosent. Men det gir håp at over halvparten har besinnet seg etter noen som alltid ytterst diskret kommentarer fra min side.

Det er heldigvis ikke umulig at flere vil gjøre det etter denne episoden.

mandag 19. januar 2009

Svarte katter og svartedauden

En klar forbindelse - som alle vet.

Rop det ut

Som stadig flere har fått med seg, har regjeringen forslått å endre rasismeparagrafen på en slik måte at det er fare for at den i praksis kan bremse muligheten for religions- og livssynskritikk, noe som kort sagt også handler om ytringsfriheten.

Siden jeg nå selv har skrevet under på alle opprop jeg har sett om dette, er jeg ikke snauere enn å anbefale flere å gjøre det samme.

Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie er initiativtakerne til det så langt seneste og beste oppropet om emnet og har fått med seg en bred støtteliste.

At dette ikke bare er aktivister kjent for besk og burlesk religionsharselas, ser vi av at denne listen består av så ulike personer og ståsteder som Elisabeth Aasen, Ingvar Ambjørnsen, Jens Brun-Pedersen, Dagfinn Eckhoff, Levi Fragell, Bernt Hagtvet, Roy Jacobsen, Rita Karlsen, Walid al-Kubaisi, Kristin Mile, Anne B. Ragde, Sara Azmeh Rasmussen, Hans Rustad, Aril Rønsen, Gunnar Skirbekk og Hege Storhaug.

Oppropet lyder som følger:
Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer "slik at denne bestemmelsen [i]var[e]tar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn." Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).

Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.

Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».

Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.

Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.

Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».
Av de som har støttet saken, finner vi alt fra Tro og Fornuft, Haralds strøtanker og Den tvilsomme Humanist (som spesielt har gått i bresjen for å spre dette utmerkede tiltak videre i blogosfæren), til Nekropolis og Tankekorset.

Du skriver under her.

lørdag 17. januar 2009

Ny krigsfilm?

Og så blir kanskje Asbjørn Sunde festet til lerretet, som det heter, likevel.

Hvor lang tid skal det ta før noen forstår at det vi trenger er en TV-serie? Det kan da ikke være nødvendig å gå til den helt ultimate guttestreken å starte en facebook-gruppe?

Eller finne fram sykkelen?!

torsdag 15. januar 2009

Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.
I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.
Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?
Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).
Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.
Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).
Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.

Statsbegravelser

Siden vi nå er et land som holder seg til skikken statsbegravelser, er det ikke overraskende at Arne Næss får dette.

Men det oppfattes nok samtidig som lite konsekvent når - for å ta et aktuelt navn - Max Manus ikke fikk i 1996.

Man mistenker nesten økonomiske motiver. Litt sånn at hvis Manus skulle fått, måtte atskillige andre Linge-karer også kommet i betraktning. For ikke å glemme 333-skvadronen. Krigsseilerne er uansett glemt, så de nevner vi ikke.

Kort sagt, hvorfor tar ikke Fossen denne debatten?

onsdag 14. januar 2009

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

Stråleskader i Aftenposten?

Hvor galt det kan gå når media skal formidle forskning, ser vi i dette oppslaget.
På forsiden til Aftenpostens nettsider har i hele dag følgende tekst ligget:

- Mobilen kan skade nervene
Stråling fra mobiltelefon kan føre til langtidsskader, mener forskere.
Når man følger lenken, kommer man derimot til følgende overskrift:

Hevder mobilstråling ikke skader barn
Begge deler er misvisende, selv om den første er klart verst. Som det nesten fremgår av teksten er hovedkonklusjonen i en studie av 3000 barn og unge opp til 17 år (ikke “3000 17-åringer” som artikkelen skriver) at “det ikke foreligger bevis for noen direkte sammenheng mellom mobilstråling og problemer som hodepine og svimmelhet.”

Det er analogt med hva man har funnet i andre eksponeringsstudier. Man kan derimot ikke utelukke at det kan forekomme problemer når barn eksponeres over lengre tid.

Det er en god grunn til at forskerne sier det siste. De har nemlig ikke undersøkt det i den studien det er snakk om
Dermed blir altså noe forskerne ikke har sett på, i en studie som viser null skade av mobilstråling, noe som styrker hysteriet om at mobiltelefoner er skadelige.

Mer betimelige betraktninger her.

tirsdag 13. januar 2009

En lekende er gått bort

Vi er mange som er lei oss når Arne Næss nå er gått bort, 95 år gammel, enten vi forbinder ham mest med litt vel saklig filosofihistorie eller lekende fabuleringer og livsinnstilling.

Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.

I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.
- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.
Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.

Eller slutten av siste Narnia-bok.

Fossen på glattisen

Litt travelt akkurat nå, men vi rekker å hente fram fortsettelsen av Erling Fossens forsøk på medieoppmerksomhet i forbindelse med filmen om Max Manus.

Det er med ganske store øyne man leser at han i debatten på Litteraturhuset på fredag, hevdet at
"Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen."
Neivel, sir. Selv om vi tviler på at Fossen vil følge opp dette med at vi på samme måte kan si at ingen er på feil side i denne debatten, heller ikke hans motstandere.

Med denne type uttalelser er det ikke overraskende at han får sitt pass påskrevet i Dagbladet.
Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.
Egeland sier i det hele tatt mye vettugt her. Og han er ikke på feil side.

søndag 11. januar 2009

Raketter for fred

Ingen grunn til å legge ut i det vide og brede om kveldens opptøyer i Oslo. Media er fulle av dette, noe som igjen tar luven fra en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon.

Men å utsette barn på juletrefest, kafegjester og uskyldige butikkeiere for ramponering - for ikke å si livsfare - er ikke noe vi kan godta ett eneste sekund.

Skal man ha det minste snev av troverdighet i et engasjement for fred på Gazastripen, må man holde seg unna den slags.

Ellers kan jeg ikke annet enn å gi min tilslutning til denne tvilsomme analysen. Og konstatere at uvesnet avslører seg selv. Man trenger ikke Siv Jensen som påskudd, det holder at det finnes fredsdemonstrasjoner og en israelsk ambassade.

Resultatet av fanatismen er en ny innskrekning av ytringsfriheten. Det er nå slutt på at politiet igjen vil tillate demonstrasjoner som støtter Israel.

Kanskje vil det også gå noen uker før de svarer ja på demonstrasjoner for fred i Midtøsten.

Men så står vel ikke fredelig sameksistens mellom Israel og Palestina øverst på pøbelens ønskeliste.

fredag 9. januar 2009

Realitetsforståelser

Nå som tåregassen er drevet bort, er det godt å se at det store fakkeltoget for fred forløp fredelig.

Men ikke overraskende.

Dermed var det med en viss undring å observere Dagsrevyens reporter som i går kveld spurte en av arrangørene av fakkeltoget om man ville klare å unngå bråk.

Spørsmålet vitner vel mest om manglende realitetsforståelse. Hvem skulle reagere aggressivt overfor en demonstrasjon som så tydelig markerte avstand til Israels krigføring? Det er dessverre ikke mye gangsyn igjen hvis noen skulle tro at Med Israel for Fred eller israelsvenner fra bedehus og norske frimenigheter, ville sende fyrverkeri, tomater og egg, for ikke å si rope nazislagord, mot lovlige fakkeltog.

Til gjengjeld er det gledelig, men ikke overraskende, at pøbelstrekene fordømmes så klart, tydelig og umisforståelig, enten vi snakker om Islamsk råd eller Frp.

Selv om de som står bak ikke har for vane å lytte til slik.

Meningsterror

Etter dagens demonstrasjoner i Oslo er det dessverre ingen grunn til å ta dette til inntekt for noe demokrati, ytringsfrihet eller meningsmangfold.

Tvert i mot sitter sarkasmene og bekymringen løst. Jeg begynner nesten å forstå hva Israel har hatt å slite med. Dette er oppførsel akkurat slik rasister, revolusjonære (i 70-tallsbetydningen) og sionister drømmer om.

Det er også bekymringsfullt fordi det er så lite spennende hva norske politikere som jeg har stemt på kommer til å si. Rettere sagt hva de ikke kommer til å si.

Jeg trenger dermed ikke å hente fram mitt velkjente klarsyn for å peke på at det bortsett fra hos FrP, ikke kommer til å bli nevnt at dette er

- Sterkt påvirket av hatstemningen mot Israel forsterket av norske media, slik at disse må bli mer balanserte
- Antisemittisme av verste slag, noe som er i sterk vekst i Norge
- Avskyelig og viser at heretter bør alle motdemonstrasjoner flyttes minst en km unna
- Avslørende for holdninger på venstresiden og blant palestinske grupper
- Noe som bør gjøre at hele Stortinget, regjeringen og alle ungdomsorganisasjoner, kirken og livsynsorganisasjoner i morgen vil gå i tog for å støtte Israels rett til å eksistere

I det hele tatt er det fristende å slå på stortromma. Men her er det nok bedre å iføre seg hjelm og finne en trygg kjeller.

God natt, med halen mellom beina.

onsdag 7. januar 2009

Manus mot Borgersrud

Max Manus-filmen har gitt flere anledning til å få publisitet. Ved siden av Erling Fossens rør er det historikeren Lars Borgersrud som har gått i bresjen for å fortelle om "usannheter" i filmen.

I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:

1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.

Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.

Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.

Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.

Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.

Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.
Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.

- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.

- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.

Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:

- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.
Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.

Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?

Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.

Hamas trenger krigen

Det er den palestinske menneskerettsaktivisten Bassem Eid som sier dette i hovedoppslaget på forsiden av dagens papirutgave av Vårt Land.

Dermed er det selvsagt dobbelt dumt av Israel å la seg rive med. Onde sirkler er sjelden gode.

Eid har forøvrig lenge reagert ikke bare på Israels politikk, men generelt på hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetene i Midtøsten, ikke minst i Palestina.

Det er i det hele tatt grunn til å arrangere ett og annet fakkeltog for menneskerettigheter for arabere - i arabiske land. Man trenger imidlertid ikke å være utpreget klarsynt for å se at dette sitter langt inne hos de som er mest ivrige på slike tog.

Som så ofte er det dessverre lettere å aksjonere mot Israel enn for mennesker.

Og, nei, jeg ser fortsatt ingen løsning på konflikten.

Garantert suksess

Det er ikke mye som bringer mer suksess enn suksess. Etter en jul der Jesusbarnet i perioder kom i skyggen av Snåsamannen, var det ikke annet å vente enn at selv idrettshelter hadde fått med seg navnet.
Aftenposten vet nemlig at Northug ringte Joralf Gjerstad, også kalt Snåsamannen, tre ganger i løpet av Touren for å få hjelp med helseproblemene. Først var det hele ment som en spøk. Men det er tydelig at mannen med de varme hendene, som har helbredet tusenvis av mennesker, gjorde noe med Petter Northug.
Og dermed har vi fått vite at Snåsamannen ikke er avhengig av nærkontakt for at varme hender skal virke. De er med andre ord et blindspor for alle som vil forske på fenomenet.

Vi i telebransjen er imidlertid strålende fornøyd med at telefonterapi kommer til heder og verdighet.

Men en slik innspurt av Petter er det forøvrig bare tidsspørsmål før Snåsamannen kommer på Wadas liste.

mandag 5. januar 2009

Skrullinger

Dessverre har Israel stilt seg - og er blitt stilt - i en tap-tap-situasjon der ihvertfall ikke jeg (tross min brede erfaring med internasjonal fredsmegling) ser noen løsning.

Ikke minst når man står overfor en motstander som Hamas og deres beryktede charter fra 1988, med et
paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»

Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».

Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».

«Det pågår ingen krig noe sted uten at det har en finger med i spillet,» heter det videre.

For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.
Man kan sikkert argumentere for at dette charteret - og hele Hamas - et stykke på vei er et produkt av en idotisk og paranoid politikk fra Israels side, men uansett er det naivt å tenke at Hamas vil si nei til Sharia-lover og en ekstrem islamisme, om Israels skulle avslutte krigføringen på Gaza.

Vi finner også den oppfatningen at Hamas er blitt fredeligere og mer pragmatisk, ikke minst blant fredelige og pragmatisk innstilte, men jeg har nå mine tvil om hvor dypt dette sitter - for å si det mildt.

Uansett står vi igjen med spørsmålet om hvordan i all verden denne konflikten kan løses. En ting er å gi opp hele Israel-prosjektet og heller gi innbyggerne asyl i Norge (en tanke som nok vil avsløre hvor mange som er vennlig innstilte til jødiske grupperinger), noe annet hvis ett av premissene er at det skal være rimelig trygt for Israel som stat de neste par hundre årene.

Bruk ikke mer enn tusen ord.

Chesterton-karikatur i Jyllandposten


At enkelte forfattere kan være vel så aktuelle etter sin død, fremgår av dagens Jyllandsposten.

Og når vi først anvender en såpass klisjé på Dekodet, er det ikke helt uventet at det handler om Chesterton.

Det er heller ingen grunn til å heve noen øyebryn over at det er en danske som har falt for hans joviale karikaturer i The Flying Inn - og skriver på denne måten i den avisen.

De tre første avsnittene av Bent Jensen (leder av Center for Koldkrigsforskning) sin kronikk er mer enn nok for å vise at boken vekket mer enn noen smuler begeistring.
En god russisk ven har længe tilrådet mig at læse en fandenivoldsk roman af den engelske forfatter, katolikken G. K. Chesterton, der døde i 1936. Romanen, der samtidig er en samfundsutopi, foregår i England i slutningen af 1800-tallet. - Den vil fortælle dig, hvad der foregår i Danmark og Europa lige nu, sagde min russiske ven. Læs den, bogen hedder Den flyvende Kro.

Jeg var skeptisk. Hvad skulle en gammel roman fra England vel kunne fortælle om det moderne Danmarks og Europas problemer? Men jeg overvandt min skepsis og har nu jeg læst Den flyvende Kro - og det er fuldkommen sandt: Det er på mange måder, som om Chesterton skriver om vores tid. Bogen blev oversat til dansk i 1945, og jeg forestiller mig, at den dengang må have forekommet danske læsere løjerlig - fornøjelig, men blottet for et dybere betydningsindhold. I dag er den nærmest en åbenbaring af vid og indsigt.

Kort fortalt handler Den flyvende Kro om den herskende klasses stærke utilfredshed med verdens tilstand og især de lavere klassers måde at leve livet på. Overklassens talsmand er Lord Ivywood, som er medlem af Parlamentet - en bleg og blodløs, humorforladt verdensforbedrer, afsondret fra det engelske folk, dets tro og skikke. Selv tror lorden ikke på andet end sine egne utopier. ”Verden er mislykket, og jeg vil lave den om”, som han siger. Lord Ivywoods modpol er en tyk, ilter og handlekraftig orlogskaptajn, den rødhårede irlænder, Patrick Dalroy. Han mener, at Guds skaberværk er, som det skal være. Han tror ikke på det moderne sludder om en tilstand af verdensfred og evig lykke, men finder livet med dets udfordringer, mangler og ufuldkommenhed pragtfuldt.
Så er vi litt spente på om det vil brennes noen kroer som følge av dette. Men ikke i det hele tatt på om boken vil bli oversatt til norsk.

Takk til Kjetil for historisk tips.

lørdag 3. januar 2009

Matt Smith











Og så var det klart, hvem hadde gjettet uten en tidsreise eller to?

Dermed er det bare å si hallo til Matt Smith. Og blande det med et farvell her.

fredag 2. januar 2009

Babylon og boktips

Kanskje et boktips for det nye året?

Selv om det der finnes mangt å ta av.

torsdag 1. januar 2009

Jubileumsåret 2009

Det er ofte lærerikt med jubileumsår. Ikke bare får man vite nytt om jubilantene, man får også anledning til å se hvilke kjepphester som de lokker ut av skapet.

Nå er vi ikke mye bekymret for at feiringen av Händel, Haydn, Mendelssohn eller Purcell skal ende i annet enn begeistring for storslagne og kreative komponister og noen av de største musikalske verkene i historien.

Men som vi har vært inne på i vårt klarsyn, er det liten tvil om at markeringene av Galileo og Darwin automatisk vil fylle media med det moderne menneskets opphavsmyter.

Vi ser dette allerede i julespesialen av NewScientist som jeg kjøpte i London for et par uker siden. Det var vel ikke helt uventet og dermed litt selvforskyldt at tedråpene berørte vrangstrupen litt vel tett i møte med oppslaget om hvem som i størst grad rev mennesket ned fra pidestallen.

Og for å svare på dette var det bare å bruke peer review. Dermed er det ikke annet å gjøre enn å feste setebeltene i møte med enda en humørløs horrorartikkel.
The question is simple: who has done more to knock humanity off its pedestal? The man who showed humans to be the latest in a long line of animals? No, says Lawrence Krauss: anyone who was looking could have seen that humans were animals. So, then, the man who demonstrated beyond doubt that the Earth is not at the centre of anything? Not for Matt Ridley: "Who cares which ball of rock goes round which?" he asks.
Og selv om disse svarene i og for seg var svært gode, er det ikke til å unngå å konkludere med at når NewScientist stiller spørsmålet, er det fordi de tror det er meningsfullt. De tror som aftenpostenredaktøren at mennesket ble revet ned fra pidestaller, og at dette til og med var en good thing.

Peerene som står for reviewingen forskrekker imidlertid enda noen nanometer.

Først ute er fysikeren Lawrence Krauss som presterer å si at
But Galileo removed us from the centre of the universe: how much greater a fall could we have? Moreover, he replaced "divinely revealed" knowledge with empirical knowledge. Go Galileo!
Selvsagt uten en eneste henvisning til kilder, historikere eller en gang hva Galilei selv tenkte om saken. Eller til Kopernikus.

Primatologen Frans de Waal er til gjengjeld svært forutsigbar når han priser Darwin for å ha kommet med
the more disturbing message, which is why most people still accept only half of it. While they agree that our species is a product of evolution, there remains immense resistance to the second half, which is that we are continuous with other animals not only in body but also in mind.
Hvordan han definerer dette, er selvsagt ikke oppgitt på så få setninger, men det er vanskelig å komme fra at han mener at en ("kontinuerlig" - hva nå det er i praksis) biologisk sammenheng mellom mennesker og dyr, automatisk viser at vi egentlig ikke er vesensforskjellige. Noe så uvesentlig som hvordan dette kan tolkes verdi- eller erkjennelsesmessig, glemmer man å nevne i forbifarten.

Hvorvidt det innebærer at mennesker ikke er "mer" verdt enn dyr, eller at dyr er like "mye" verdt som mennesket, står dermed usagt. Men siden fokus er å rive mennesket ned fra denne mye omtalte pidestallen (hva nå den innebærer), er det nærliggende å tenke det første.

Så får vi bare håpe at de Waal ikke begynner med det første å mistro sin egen fornuft, forskning eller menneskerettigheter, siden han ikke står på noen pidestall hverken mentalt, moralsk eller metafysisk.

Filosofen Daniel Dennett er som vanlig heller ikke mye filosofisk.

It's a draw. Darwin showed that we are animals, occupying our tiny limb on the tree of life and needing no divine spark to account for our many adaptations. Galileo began the process that showed us we inhabit a tiny speck orbiting a tiny speck, all but lost among billions of specks in a galaxy. They both gave us the best reasons for reconsidering the source of the meanings of our lives: we, using the gifts evolution has blindly granted us, have created and endorsed the meanings we take so seriously.
Denne type emosjonell tåketale, tradisjonen tro tuftet på den trygge grunn at vi er så ørsmå i antall lysår, er nok bare innledningen på hva vi kan vente oss i det nye året.

Genetikeren Steve Jones ser på den ene side mer av lyset ved at han forstår at mennesket er unikt, og at Darwin egentlig ikke rokket på dette kun ved å forklare hvordan vi er blitt det, biologisk. Vi kan dermed nesten tilgi ham at han tror at Galileo rev oss ned fra sokkelen
Despite the amazing physical similarity between humans and other primates, everything that makes us human is unique. Apes ape; they do not teach. No ape eye ever lit up with curiosity, no primate brain struggled with the future beyond the next meal or next sex. Above all, no ape has passed on its heritage through mouth and ears. Darwin put us on a far higher pinnacle: he made us more human than we thought we were. Galileo, however, explained why the sun rises every morning. He wins on pinnacle-knocking.
Heldigvis dukker den agnostiske filosofen Michael Ruse opp og taler som så ofte også mer fornuft.
Darwin or Galileo? For me, this was the fallacy of the complex question - when you must answer a question based on an assumption. Neither of them knocked humans off their pedestal, but showed how remarkable they are. For Darwin's great supporter Thomas Henry Huxley, there was nothing degrading in being modified monkeys rather than modified dirt, as the Genesis story has it. But what monkeys, what modification!
Ruse vet at ingen av den dyttet oss ned, men samtidig er det litt uklart hvordan han begrunner at de i stedet viste oss hvor bemerkelsesverdige vi er. Det er ikke første gangen jeg har grepet meg selv i å nikke og smile til Ruse, samtidig som jeg har ett og annet spørsmålstegn i øyenbrynet.

At Harvard-psykologen Steven Pinker kan bomme mentalt, er ikke noe nytt.
I'd say Darwin. The dogma equating the figurative centrality of humans in the moral order with the literal centrality of humans in the physical universe is probably a quirk of medieval church doctrine, not a basic property of naive human belief. It is thus easier to overturn than the idea that complex design requires an animate designer, which is a deep part of the way we make sense of the world.
Men det kan bli spennende å følge ham i jakten etter den angivelige middelalderdoktrinen han henviser til. Vi får se hvor lang tid det tar før det inntreffer noen kognitiv dissonans.

Sist ute er vitenskapsjournalisten Matt Ridley som mener at Darwin vinner omtrent med hendene på ryggen. Og hvorfor det? Jo, av den logiske grunn at selv
12 years ago, most scientists thought there were genes that made the human brain special. Now we know our brains are bigger than a mouse's only because we evolved to switch on a bunch of brain-growing genes for a bit longer. The deep commonality of life is astonishing even to those who expect to be astonished.
Grunnen til at vi ikke er unike, er altså at det skjedde noe annet unikt med oss i evolusjonen enn man tenkte før. Slik kan bare en som tidligere fant svaret i genene, tale. Er det ikke genene som gjør oss unike, kan det ikke være noe annet.

Det er ingen grunn til overdreven optimisme til at 2009 byr på mer imponerende rasjonalitet og research. Til det viser empiri at munnhellene sitter for løst - og mytene for fast.