onsdag 31. desember 2008

Riktig godt nyttår!






Så gjenstår ikke annet i år enn å ønske alle lesere godt riktig nyttår!

Og nevne noen av årets største opplevelser.

TV-serier

Ken Burns The War og The Civil War (som dokumentarer stiller de dog ikke i konkurransen om verdens beste TV-serier).

Doctor Who: Season 4.


Filmer

Max Manus

Batman - The Dark Knight


Musikk

Keith Emerson Band with Marc Bonilla

Genesis: The Gabriel Years

Opeth: Watershed


Romaner

Peter Hamilton: The Dreaming Void

John McNichol: The Tripods Attack! (The Young Chesterton Chronicles)

Preston & Child: The Wheel of Darkness

Alan Moore: The Black Dossier

Knut Nærum: De dødes båt


Fagbøker

Goetz og Taliaferro: Naturalism

Damian Thompson: Counterknowledge

Paul K. Moser: Jesus and Philosophy: New Essays

William Oddie: Chesterton and the Romance of Orthodoxy: The Making of GKC, 1874-1908


Konfirmasjoner

Kristins.


50-årsdager

Hovedpersonen foretrekker en viss anonymitet her, men uttrykker i følge rykter at den var svært så hyggelig.

tirsdag 30. desember 2008

Når kommer TV-serien?


Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.

mandag 29. desember 2008

Mytenes jubileumsår


Det er dessverre noe symbolsk passende, og svært så ventet, når Aftenpostens redaktør Per Anders Madsen innleder feiringen av Darwin-jubileet. Ikke bare klarer han ikke å unngå mytene, noe det bare er å venne seg til for hele 2009. Han kolliderer allerede i første setning.
«LA OSS HÅPE at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent.»

Ordene tilhører Lady Wilberforce, biskopen av Worcesters hustru, og er betegnende for mottagelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, særlig blant legfolk. De kunne styre sin begeistring for tanken om at alt liv på Jorden er i slekt med hverandre, at apen er menneskets nærmeste slektning, og for en teori som til de grader rokket ved det etablerte verdensbildet.

Historien om mennesket som Jordens mest intelligente skapning har en begynnelse og dermed også en slutt. Etter Darwin har mennesket ikke lenger noen selvskreven plass som kronen på skaperverket.
At anektdoten er både feilaktig og forsterker stereotypier, synes ikke redaktøren å være kjent med.

De som har lest Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker (og har du ikke det er det bare å bevege seg i retning av nærmeste bokhandel på internett), gjenkjenner dette som en av drøyt tredve myter som dekodes i undertegnedes artikkel Historien om det som ikke skjedde – krigen mellom kirken og vitenskapen.

Selv om anekdoten er morsom, er den altså vanskelig å finne kilden til, utenom Wikipedia. Det føyer seg dermed inn i mønsteret at heller ikke Aftenposten oppgir den.

Bedriver vi litt amatørforskning (jeg har til gode å se seriøs på feltet), vil vi se at utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til at hun mer direkte fikk høre at vi stammer fra apene (noe Darwin selvsagt aldri sa).

Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av f.eks. Worcester eller Birmingham, men det passer jo godt at det hele indirekte knyttes til legenden om hva som skjedde i debatten mellom Huxley og Wilberforce - mer også om den i omtalte bok).

Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch eller Vanity Fair. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om folkelige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, antyder dessverre nok en gang hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Og (slik jeg så festlig avslutter omtalen i boka) "Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent".

På samme måte som det kan ha verdi å sjekke hva man egentlig sier. Hvis det er slik at Darwins fundamentalt sett "rokket ved det etablerte verdensbildet" (= trakk teppet vekk under hele overtroen på menneskets verdi og særstilling) og at dermed "mennesket ikke lenger har noen selvskreven plass som kronen på skaperverket" (= har ingen bedre posisjon, moral eller verdi enn noe annet i det materielle universet), er det opplagte spørsmålet hvor i all verden man da skal hente ressurser fra når det gjelder å beskytte menneskeverdet, fremme menneskeretter og i det hele tatt formidle en "høyerestående" moral (hva nå i all verden det er for noe etter Darwin).

Det er heldigvis ingen grunn til å tro at Aftenposten selv i Darwin-året 2009 vil legge den minste brems på sin kamp for rettigheter og rettferdighet, uansett hvor mye det etablerte verdensbilde er rokket ved og Aftenposten redaktør ikke er noen krone på skaperverket.

Redaktøren trekker i det hele tatt ikke en eneste konsekvens av hva han nettopp har sagt om verdensbildet og menneskets posisjon. Han hopper uten videre fra en verditom til en verdifull verden (hvis han da ser evolusjonslæren som hele sannheten bak vår opprinnelse, inkludert våre moralopplevelser, og han sier interessant nok ikke noe som tyder på noe annet).

Artikkelen avsluttes dermed tankevekkende nok med en moralsk pondus og prinsippfasthet som ikke kan bygges på noen evolusjonslære. Noe han til og med understreker.
Evolusjonsteorien har tidvis også møtt motstand blant krefter som ikke har skilt tydelig nok mellom Darwin på den ene siden og teorier som vil rettferdiggjøre både klasseskiller og kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av forestillinger om den sterkestes rett på den andre. Men denne såkalte sosialdarwinismen har svært lite med Darwin å gjøre.

Evolusjon er ingen forutbestemt form for fremskritt. Evolusjonsteorien har ingen normativ kraft, og den er ingen moralsk veiviser.

Den løser ikke alle erkjennelsesteoretiske utfordringer.

Dens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor. Også dette skillet vil det forestående Darwin-jubileet forhåpentlig bidra til å minne om.
Selv om sosialdarwinismen har atskillig med Dawin å gjøre, er den feilen som begås - både av Darwin og enkelte andre - å tro at man kan hente verdier fra naturvitenskap generelt, eller evolusjon spesielt.

Dermed ender vi i blodige blindveier som Darwin selv la opp til i The Decent of Man and Selection in Relation to Sex (en bok som vi spår vil bli lite nevnt i 2009, og enda sjeldnere mer enn de fire første ordene i tittelen).
"We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man itself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed."
I det hele tatt er det ikke vanskelig å se den spenningen som Darwin opplevde mellom sine siviliserte verdier og intuisjoner, og det han mente å kunne observere av naturen og fornuften.

Der andre raser var biologisk mindreverdige og ganske sikkert ville stryke med i kampen mot noe så sivilisert som angelsaksere.
"At some future period, not very distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate, and replace, the savage races throughout the world."
Men selv om kvinner var menn underlegne, mente nok ikke Darwin (for ikke å si Galton og gjengen) at den delen av menneskeheten stod i fare for å bukke under i kampen mot naturens herre, altså mannen.
"The chief distinction in the intellectual powers of the two sexes is shewn by man's attaining to a higher eminence, in whatever he takes up, than can woman - whether requiring deep thought, reason, or imagination, or merely the use of the senses and hands"
Det er vel grunn til å understreke at selve evolusjonsteorien ikke akkurat står og faller med at Darwin dessverre var et progressivt barn av sin tid. Uansett vil det nok vise seg i 2009 at han ikke er den eneste som tilhører en tidsepoke.

I likhet med de som skal skrive om Galilei.

lørdag 27. desember 2008

Ateister for Gud

Det bør ikke lenger skape overskrifter at ateister kan være for Jesus, men en ateist som er for Gud er relativt nytt.

Det er en av Dawkins sympatisører som nå har fått åpnet noen øyne, etter en tur til Afrika. Han sier dermed rett ut, muligens litt hyperbolisk, men dog, at As an atheist, I truly believe Africa needs God.

Matthew Parris er i det hele tatt ikke redd for å stikke hodet fram.
Missionaries, not aid money, are the solution to Africa's biggest problem - the crushing passivity of the people's mindset.
Og dette handler om langt mer enn at de bidrar med praktisk hjelp.
Now a confirmed atheist, I've become convinced of the enormous contribution that Christian evangelism makes in Africa: sharply distinct from the work of secular NGOs, government projects and international aid efforts. These alone will not do. Education and training alone will not do. In Africa Christianity changes people's hearts. It brings a spiritual transformation. The rebirth is real. The change is good.

I used to avoid this truth by applauding - as you can - the practical work of mission churches in Africa. It's a pity, I would say, that salvation is part of the package, but Christians black and white, working in Africa, do heal the sick, do teach people to read and write; and only the severest kind of secularist could see a mission hospital or school and say the world would be better without it. I would allow that if faith was needed to motivate missionaries to help, then, fine: but what counted was the help, not the faith.

But this doesn't fit the facts. Faith does more than support the missionary; it is also transferred to his flock. This is the effect that matters so immensely, and which I cannot help observing.
Nå har nok ikke Parris lest Udo Middelmanns svært så tankevekkende bok om temaet, men det forhindrer ikke Dekodet fra å anbefale Christianity versus Fatalistic Religions in the War Against Poverty. Det er sjelden å se en bok som mer tydelig viser hvilken forskjell ulike virkelighetsforståelser og livsvisjoner kan utgjøre i praksis.

Eller til de grader viser at teologi langt fra er tomhet, i motsetning til Dawkins og andre nyateisters tomprat om temaet.

Siden Udo har snakket om dette i tredve år, er det flott at han nå har fått ut en bok om et dessverre fortsatt så aktuelt og avgjørende emne.

I det hele tatt understreker boken at "religion" er en lettere meningsløs sekkebetegnelse. Noe som også "nye ateister" ser ut til å bli.

torsdag 25. desember 2008

Psykologien ut av steinalderen?

Etter å ha vokst opp med den ene og ikke minst den andre og femte fortellingen/forklaringen/fastslåtte sannheten om vår evolusjonære psykologi - altså hulen, bjørnejakten og slik - er det interessant å se at Scientific American er blitt noe mer forsiktig med årene.

Det er David Buller som kan fortelle (for ikke å si forklare og fastslå) at pop EP ikke har noen spesielt vitenskapelig bakgrunn.

Det er spesielt fire feilsutninger han avviser:
Fallacy 1:
Analysis of Pleistocene Adaptive Problems Yields Clues to the Mind’s Design

Fallacy 2:
We Know, or Can Discover, Why Distinctively Human Traits Evolved

Fallacy 3:
“Our Modern Skulls House a Stone Age Mind”

Fallacy 4:
The Psychological Data Provide Clear Evidence for Pop EP
Når vi kommer til den tredje og antagelig mest utbredte av disse mytene, sier Buller at
The view that “our modern skulls house a Stone Age mind” gets things wrong on the contemporary end of our evolutionary history as well. The idea that we are stuck with a Pleistocene-adapted psychology greatly underestimates the rate at which natural and sexual selection can drive evolutionary change. Recent studies have demonstrated that selection can radically alter the life-history traits of a population in as few as 18 generations (for humans, roughly 450 years).

Of course, such rapid evolution can occur only with significant change in the selection pressures acting on a population. But environmental change since the Pleistocene has unquestionably altered the selection pressures on human psychology. The agricultural and industrial revolutions precipitated fundamental changes in the social structures of human populations, which in turn altered the challenges humans face when acquiring resources, mating, forming alliances or negotiating status hierarchies. Other human activities—ranging from constructing shelter to preserving food, from contraception to organized education—have also consistently altered the selection pressures. Because we have clear examples of post-Pleistocene physiological adaptation to changing environmental demands (such as malaria resistance), we have no reason to doubt similar psychological evolution.

Moreover, human psychological characteristics are the product of a developmental process involving interaction between genes and the environment. Even if little genetic evolution has taken place since the Pleistocene, which is doubtful, human environments have changed in profound ways, as the examples above indicate. Any Pleistocene-selected genes we possess will interact with these new environments to produce psychological traits that may differ in important ways from those of our Pleistocene ancestors. So there is no good reason to think that all of our evolved psychological characteristics remain adapted to the lifestyle of Pleistocene hunter-gatherers.
Uten at biologien er kommet (eller noen gang vil komme) mange millimetre nærmere svaret på hvilken psykologi vi bør ha.

Dermed er det ikke med bakgrunn i biologien at jeg fastslår at vi bør satse mer på refleksjoner enn reflekser i møte med utfordingene vi står overfor som art og enkeltpersoner.

Og kanskje nedtone en stund alle fristende avsløringer om hvordan f.eks. ulike religiøse eller etiske impulser (f.eks. slik Dawkins pop EP'er i The God Delusion) er oppstått evolusjonært (og da med den ikke alltid dårlig skjulte underteksten at dette er bortforklart).

Uten at det er grunn til å tro at noe i nærheten av siste ordet er sagt om biologien på feltet, enten man nå er nyateist eller ikke. Men det kan være slutten på begynnelsen av debatten.

onsdag 24. desember 2008

Julenissen tjuvstarter ikke

Media - og her tenker vi vel kanskje mer spesielt på Nettavisen enn mange andre - fornekter seg ikke.

Denne gangen er det altså mystiske lys over Oslo som er tema. Og siden vi snakker om selveste Lille Juleaften (mens kastanjene ristes på peisen, snøen laver og sleder klinger over sjø og land), er journalisten ikke snau om å slå på stortromma. Det er julenissen som er observert - hva ellers?
Arne Albertsen fra Tveita i Oslo tok frem fotokameraet og tok flere bilder av fenomenet.

- Vi kunne med det blotte øye se et lys som beveget seg og som virket som om det forandret størrelse. Det så ut som om det var flere mindre lys som var knyttet til et større lys, forklarer han.

- At det er ett større lys med flere mindre lys, kunne jo tydet på at det er nissens slede med reinsdyr foran..?

- Ja, dette kunne jo vært julenissen! Men jeg vet virkelig ikke hva dette kan være for noe, sier Albertsen.
Nå er det vel ingen som tar dette spesielt alvorlig, for ikke å si høytidelig. Spesielt ikke journalisten eller fotografen. Det hele handler om nada annet enn oppslag, klikk og reklameinntekter. Og litt kos og klapp og apropos i noen stressende timer mens treet pyntes, gølvet vaskes, og noen og enhver kuter tel og frå.

Men at det skal være så vanskelig å få et oppegående svar fra Knut Jørgen Røed Ødegard må bare tilskrives julegløggen eller hva han serveres en kveld som dette.
Astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard mener det kan være snakk om noe som blir lyst opp av solen.

- Det er gjerne noe oppe i atmosfæren som solen lyser på. Men det er nok en større sjanse for at dette er Sirius. Om man zoomer inn på den, så kan det se ut som mye rart, forklarer han
I realiteten er dette ikke noe annet enn det velkjente hva som helst. Enhver fotograf som har tatt et bilde av en bil eller to, for ikke å si en lyktestolpe og et vindu, mens kameraet beveges, vil fange samme motiv. Eller man kan sette et akvarium under lys, og fotografere et par gullfisker.

Det er i det hele tatt ganske så snacksent hva man kan få til med noe så moderne som et "fotokamera".

Når vi sier dette er det selvsagt ikke fordi vi mangler noen form for tro på julenissen. Det er kun fordi vi ikke tror på Nettavisen.

Og vet at julenissen aldri tjuvstarter. Eller bruker lys.

tirsdag 23. desember 2008

Julenissen anmeldt

Nye innfallsvinkler til juletradisjoner er ikke noe nytt.

Dermed kan du gjøre verre ting de nærmeste dagene enn å lese en anmeldelse av S.R. Littlewoods The Story of Santa Claus, fra New York Times 22. desember 1912.

Skulle du aldri ha hørt om denne er det ikke noe problem. Siden Chesterton står bak, er det garantert mer om hans tanker om bokens tema enn om boken.

Juleevangeliet 101

Enkel som jeg er, falt jeg litt for denne.

video

Den kan jo også være en julegave til staben i Illustrert Vitenskaps blad Historie. Og andre som måtte planlegge å skrive om juleevangeliet de neste par hundre år.

mandag 22. desember 2008

Jul med din glede













Selv om noen dager i London og på Oxford Street (for ikke å si Hamleys og HMV), kan ha gitt noen illusjoner om at finanskrisen er over, har vi motstrebende valgt å følge mistanken om at vi heller bør stole på avisene og finansministrene som bestrider dette. Til tross for at vi altså de seneste dagene har gjort ett og annet for å motvirke det hele.

Uansett er det snart jul. For ikke å si Fødselsfest. Kort sagt ønskes alle lesere av Dekodet en riktig velsignet Høytid.

Skulle noen også ønske å skape litt fred på jorden, skal vi ikke stille oss i veien.

onsdag 17. desember 2008

Knokkelklang, over skog og hei












På vei til byen med alt hva livet har å by på, kan vi bare minne om at Knokkelklang legger ut neste nummer i morgen 18. desember. Som vanlig med noe for enhver smak.

For å si det mildt. Og musikk - igjen.

søndag 14. desember 2008

Legg Fossen i rør

At Erling Fossen står fram når begivenheter skal markeres, overrasker ingen. Det er nå engang noe med sirkushester og sagmugg.

At dette stort sett ikke handler om mer enn å ville provosere, sjokkerer heller ikke lenger. Mens han i fjor forutsigbart nok kalte Al Gore for kristenfundamentalist (altså det verste skjellsordet som tenkes kan), er det denne gangen Max Manus og motstandsbevegelsen han vil sabotere.

Og logikken er usvikelig i kronikken i Aftenposten.
Bare for å ha slått fast med én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.
Av dette lærer vi hvem som er heltene for Fossen under krigen. Og hvor lite han kjenner av historien.

Var det noe som kjennetegnet aksjonene, i det minste den som var organisert fra England, var det nettopp at man skulle bære uniform. At tyskerne likevel ikke tok det så nøye med Haag-konvensjonen, kan nok ikke skrives på motstandsbevegelsens kappe.

Det overrasker etterhvert heller ikke hvem som i følge Fossens logikk nå bør hedres. Vi snakker da ikke bare om alle som unnlot på noen måte å markere motstand under krigen, og dermed heltemodig unngik å råke sivilbefolkningen.

Nei, skal noen virkelig hylles, må det være de helt store heltene, de som samarbeidet med tyskerne fra første stund.

Uten Quisling og NS ville Norge kort sagt ha kommet langt dårligere ut av krigen. De stiller i en helt annen klasse enn de simple krigsforbryterne i motstandsbevegelsen. Også Aftenpostens redaksjon bør klappes fram for sitt uunnværlige bidrag til Norges sak under krigen.

Det er med andre ord på høy tid å reise en statue over RiksMinisterpresidenten og hans hoff på Slottsplassen eller et annet høyverdig nasjonalt sted. Erling Fossen bør snarest organisere en modig aksjon for å oppnå dette.

Vi kan godt tipse ham om hvor han kan finne de som vil skrive under først.

lørdag 13. desember 2008

GK lives

For tilfeldig forbipasserende som måtte være YouTube challenged, følger her noen av de beste innslagene knyttet til GKC.

Vi kan ikke gjøre annet enn å starte med den eneste lengre videoen som så vidt vites finnes.

video

Sa går vi over til en lettere weird, men samtidig varmende animasjon av en ørliten del av Ballad of the White Horse, et episk dikt om Kong Alfreds seier over vikingene, nærmere bestemt de to første versene av Bok IV: The Woman In The Forest:

video

Skulle du pussig nok ikke helt få med deg teksten, kommer litt trøst og støtte her:
Thick thunder of the snorting swine,
Enormous in the gloam,
Rending among all roots that cling,
And the wild horses whinnying,
Were the night's noises when the King
Shouldering his harp, went home.

With eyes of owl and feet of fox,
Full of all thoughts he went;
He marked the tilt of the pagan camp,
The paling of pine, the sentries' tramp,
And the one great stolen altar-lamp
Over Guthrum in his tent.
Vi runder av med en dramatisering hentet fra The Ball and The Cross, om ikke annet så for å markedsføre tredje sesong av den aldeles utmerkede TV-serien om GKC (som paradoksalt nok ikke når opp blant ti på topp i Dekodets kåring).

video

Multiverset og annen kvasivitenskap

Når jeg hører noen snakke om multiverset, er det ikke til å komme forbi at det rykker i skeptikermusklene. Saken ble ikke spesielt bedre da jeg leste Martin Gardners oppgjør med dette i Are Universes Thicker Than Blackberries?: Discourses on Godel, Magic Hexagrams, Little Red Riding Hood, and Other Mathematical and Pseudoscientific Topics , en bok jeg anmeldte i Humanist for noen år siden.

Tendensen til å blande østlig mystikk med moderne vitenskap er i det hele tatt påtagelig hos enkelte skribenter med vannskrekk for kristen tro.

Ikke minst er det lettere interessant når noen til og med omtaler dette som en testbar hypotese. I beste fall er dette en høyst indirekte mulighet, via en mengde om og men og teoretiske betraktninger med araber flikk flakk, i verste fall direkte nonsens.

Hvordan man skal teste noe som tilhører et annet univers, er av de mer spennende laboppgavene som kan gis. Vi får i det hele tatt se an den videre utviklingen i århundrene fremover.

Men siden det nå engang nærmer seg julehøytiden, kan anbefales å følge denne ledestjernen. Her henvises til en av fysikerne som jeg leser med størst interesse, Roger Penrose, som opptar atskillige centimetre i hylla.
Is there a way to test the proposition that we live in a multiverse. Roger Penrose of Oxford University in his book The Road to Reality, pp. 762-5) has argued that if our universe is but one member of an infinite world ensemble of randomly varying universes, then it is overwhelmingly more probable that we should be observing a much different universe than that which we in fact observe.

Penrose calculates that the odds of our universe’s low entropy condition obtaining by chance alone are on the order of 1:1010(123) (this is under the Weyl Curvature hypothesis). The odds of our solar system’s being formed instantly by random collisions of particles is, on the other hand, about 1:1010(60), a vast number, but inconceivably smaller than 1010(123). If our universe were but one member of a collection of randomly ordered worlds, then it is vastly more probable that we should be observing a much smaller universe. Observable universes like that are much more plenteous in the ensemble of universes than worlds like ours and, therefore, ought to be observed by us if the universe were but one random member of an ensemble.

If our universe is but one random member of a multiverse, then we ought to be observing highly extraordinary events, like horses and unicorns popping into and out of existence by random collisions since these are vastly more probable than all of nature’s constants and quantities falling by chance into the virtually infinitesimal life-permitting range. Penrose concludes that multiple universe explanations are so “impotent” that it is actually “misconceived” to appeal to them to explain the special features of the universe. I wouldn’t take as cynical a view as that; I find it conceivable that the cosmos could be much larger than this one universe. But such a view is metaphysics; it is not scientific and it is important to know the difference.
Fristelsen til å forlate vitenskapen er ofte stor når man kommer til spørsmål som har å gjøre med livssyn. Enten man snakker om Snåsamannen eller multiverset.

fredag 12. desember 2008

På Sæterbakken

Skulle noen ha interesse av å se hva Stig Sæterbakken - mannen som igjen imponererte mer med kjeften enn teften da han inviterte David Irving til litteraturfestivalen på Lillehammer - sier i sin forsvarstale, er det bare å stikke hodet inn i dagens Aftenposten.

Intervjuet er dessverre ikke lagt ut på nett, så vi får eventuelt komme tilbake til lengre sitater. Men det er tydelig at Sæterbakken ikke tar spesielt mye selvkritikk og oppfatter det hele som en massiv kampanje fra den kjente gruppen bortimot en samlet kulturelite og presse.

Hans evne til å holde seg til saken vises også når han trekker linjer til det han betegner som den "selvtilfredse og moralistiske" venstresiden som kalte Hans Fredrik Dahl for nazist, fordi han i en Quislingsbiografi rett og slett beskrev dennes filosofi universismen.

Hva som egentlig var ankepunktene mot Sæterbakken tar han det imidlertid ikke så nøye med. Når han da ikke bare blåser i det.

torsdag 11. desember 2008

Verdens beste TV-serier - sjette plass


Selv om plasseringen kan diskuteres, er det ikke mye tvil om at den godeste Simpson-familien fortjener en plass høyt oppe på listen over de beste TV-seriene.

Grunnen er ikke bare at tegnefilmer alltid er morsomme (det er de forøvrig slett ikke), men også fordi vi her har å gjøre med en opphavsmann og manusforfatter som vet å ta amerikanske, ja ofte menneskelige, fordommer og dårskaper på kornet.

For ikke å si grådighet, tanketomhet og egosentrisitet i sin alminnelighet, enten man er Jørgen hattemaker eller kong Burns.

Og hvor alt slik fører.

Simpsons er i et hele tatt en serie med fokus på konsekvenser. Koblingen av genialt avvæpnende moralisme og amerikansk feel good-isme med tungen vel plassert i kinnet overgår alle andre serier.

Matt Groening er i det hele tatt av de større idémakere i TV-verdenen, enten vi snakker om samtid eller fremtid.

Skulle du likevel synes Simpsons blir for treigt, er det bare å prøve seg på spinn off-serien, ihvertfall tegnemessig, Futurama. Du vil ikke bli skuffet.

Særlig ikke hvis du har noen snev av sans for år 3000, enøyde damer og tvilsomme blekkspruter. For ikke å si en robot som oppfører seg mer som menneske enn mennesker.

Men det skal mye til for å synes at Simpsons er for treigt.

Ikke minst fordi serien på en måte som unngår den sure bismaken av klisjeer også handler om både skjønnhet og sannhet, selv om det kan skorte på godheten (og ikke alle tar det like nøye med sannheten - eller skjønnheten). Uten at noen dermed forledes til å tro at livet handler om å kutte i svingene og strebe etter å bli en kynisk kjeltring.

Det er til og med rom både for kirke og Gud, sånn litt innimellom, og ikke utelukkende på medieverdenens vis.

Selv om den ikke alltid like godeste Homer nok på dette området er mer folk flest enn folk flest. I motsetning til nabo Flanders som forøvrig fortjener en egen TV-serie. Som mange av bipersonene. Dette er kort sagt omtrent som i Dickens.

Nå må det nok innrømmes at serien ikke er like god i alle episodene i alle årene. Det skal litt til å fornye seg, selv i en tegnefilmserie. Men det er et forbløffende mangfold og nivå på serien hele veien. Mye tyder på at det man sparer på sminke, tar man godt igjen på manus.

Som man skjønner er Dekodet tilbake. Enda litt mer enn nesten.

Nesten tilbake

Men bare nesten.

tirsdag 9. desember 2008

Designet

Så lenge det varer er det altså et lite intermezzo i adventsdesignet, for å markere gårsdagen og at designeren var ukjent med jubileet.

Lover at det ikke skal gjenta seg på neste 50-års dag.

mandag 8. desember 2008

Dekadet

Siden nyheten er ute, er det bare å bryte samme og tilstå at det er rundt år i dag.

Feiringen startet på fredag med tre gode venner, pølser, prat og behørig avspilling av ELP video bootlegs i atskillige timer. Lørdagen var vi 30 i stua til en tross alt rimelig uformell feiring, mens vi roet ned i går med skarve 11 i omtalte rom.

Det hele ble fulgt opp med (mer eller mindre) surprise party på jobb i dag. Hyllingen og hylingen har med andre ord vart fire dager til ende.

I det hele tatt anbefales å feire runde år, selv om det går hardt utover blogproduksjonen.

Fortid og fremtid for 50 år siden

søndag 7. desember 2008

Adventens ankomst

Siden det går mot Jul og Fødselsfest, og vi er godt inne i advent, kan vi bedrive verre ting enn å gi Dekodet noen anstrøk av høytiden.

En takk til Ragnar for danderingen.

torsdag 4. desember 2008

Punktligheter

Harald strødde noen tanker i min retning og da er det bare å bli så kjedelig at man følger reglene:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.


Jeg rekker dessverre ikke å gjøre det mer uinteressant enn som så:

1: Jeg har 56 bøker på nattbordet og ved siden av sengen
2: Jeg har komplett samling av Morgan Kane
3: Jeg har vært mer på Fornebu enn faren min som er pensjonert flyver og flyinstruktur
4: Den første LP'en jeg kjøpte var In The West med Jimi Hendrix (1973)
5: Jeg har vært i London rundt 25 ganger
6: Jeg hadde Morten Krogvoll (han, ja) som fotballtrener på gutte- og juniorlaget

Det hele sendes videre til Katolikken, Den tvilsomme, Ungkristen (det teller for to) og Martin, siden dette kan være en ting han er interessert i.

onsdag 3. desember 2008

Obatman






Jeg jobber i en sammenheng med å se på en elektronisk programguide for TV.

Underveis lager vi stadig dummier med blurber for programmer, og tar det ikke så nøye om tekst, logoer og bilder stemmer overrens.

Men akkurat denne stemte nok bedre enn mange hadde trodd.

Planet Narnia

Det er snart jul, en høytid som sammen med påsken etter tradisjonen er sesong for Tolkien og Lewis. I fravær av en ny Narnia-film, må vi nøye oss med en aldri så liten nyhet.

Det har tatt over 50 år, men nå er det altså klarlagt hva som var det egentlige målet som C.S. Lewis hadde med å skrive om Narnia. Og hva annet kunne det være for en som var opptatt av middelalder og science fiction?

Jo, å fokusere på planeter.

Det er Norman Stone som kan fortelle dette i et oppslag om en dokumentarfilm som vil bli vist på BBC i påsken. Det hele er basert på Michael Wards utmerkede Planet Narnia: The seven heavens in the imagination of C. S. Lewis. Det var
Lewis's scholarship that led him to the idea. He was fascinated with the medieval view of the heavens, which he saw as "tingling with anthropomorphic life, dancing, ceremonial, a festival not a machine".
Planetene vi snakker om er for det første Jupiter.
The Lion, the Witch and the Wardrobe is written to embody the qualities associated with Jupiter – the "king of the seven heavens" who was connected to the passing of winter and the coming of summer, claimed Ward.
Og så følger planetene på rekke og rad.
Prince Caspian, he claimed, is the Mars story – Mars is the god of war, and the novel is the story of the civil war to drive out the usurping King Miraz. Mars is also the god of woods and forests, he added, "hence the continual use of tree imagery throughout the story and the appearance of "silvans" at the final battle, who never appear in any other Chronicle". Reepicheep, meanwhile, is a "martial" mouse, and Miraz frets over his "martial policy".

The Voyage of the Dawn Treader is linked to Sol, or the sun, he said: Aslan is seen flying in a sunbeam, the sun's rising place, "the very eastern end of the world", is the ship's destination, and magical water turns things to gold, the solar metal.

The Silver Chair is linked to Luna, the moon, the planet closest to Earth, according to pre-Copernican astronomers. The Horse and his Boy embodies the qualities of Mercury, Venus is linked to The Magician's Nephew, and Saturn, "the worst planet, the one whose influence could most easily go bad", to The Last Battle.
Som mange ivrige teorier høres denne rimelig tilforlatelig ut. Selvsagt med behørige forbehold om at selv om det er mulig i dag å tenke på den måten, er det ikke dermed sagt at Lewis tenkte slik.

Men så kommer en heller pussig konklusjon.
Stone said the discovery would make the author part of today's debates over religion. "This is a piece of Lewis which has remained untouched for 60 years – it blows the dust off, brings him into the light of day with Dawkins and the neo-atheists Pullman and Hitchens," he said. "It's fresh Lewis, as if he was standing up in the debating chair saying 'this is my worldview'. Lewis's stance was incredibly different to that pushed by [today's] bleak populist view."
Nå er det ikke noe direkte nytt at Lewis og Tolkien også appellerer til vår fantasi. At dette på mange områder fungerer langt bedre og dypere enn nyateistene, er heller ingen bombe. Men at akkurat konjunksjonen mellom romaner og planeter skulle gjøre Lewis aktuell i konkurransen med HDHD-feltet, minner litt vel mye om markedsføring.

På den annen side er det kanskje i det ikke alltid like edle spill å få oppmerksomhet, at den største likheten ligger.

Planet Narnia står uansett på ønskelisten.

tirsdag 2. desember 2008

T'is The Season

Dagens julekalenderoverraskelse er denne knitrende nye coverversjonen av I Believe In Father Christmas.

Selv om originalen er enda bedre og lyden ikke helt god, er det tydelig at låten er blitt et britisk juleikon på linje med John Lennons sesongsang. Selv om en merker seg en og annen strategisk tekstendring.

Hva er så RED(Wire)?

Du kan gjøre mindre pretensiøse ting enn å høre på denne karen.