lørdag 30. august 2008

Strengt oppbygd

Det er ikke vanskelig å anbefale Elephant9, men det er ikke lite lett å anbefale følgende anmeldelse:
Spruter av musikalsk energi
Mer intens og vakker jazzrock finner du ikke på denne siden av sommeren. Elephant9 slipper den rabiate katta ut av sekken, skiva spruter av musikalsk energi fra første tone, og de gir katta i hva som er riktig å spille, de gjør nøyaktig som de vil.

Her går de fra det kraftig rockete til friere flytende partier. Det er da både vi og musikkanlegget får puste ut i luftige partier som ligner tidlig Tangerine Dream i sine spacede lydmeditasjoner. Skiven kan også sies å være delt mellom det Miles Davis lignende soundet fra begynnelsen av 70-tallet, som skyldes bruk av Fender Rhodes elpiano, og kraftig orgelspill slik det bare kunne gjøres av fordums rockegrupper som Focus, Emerson Lake and Palmer og Deep Purple, men uten rockegruppenes strengt oppbygde låtformat.
Koblingen mellom ELP og "rockegruppenes strengt oppbygde låtformat" viser nok at man her er mer enn middels clueless. Men godt å se at man har snappet opp at bandet også hadde en tangentspiller.

fredag 29. august 2008

Måtte bare komme








Takk til Ben Witherington.

"Ateisme er humanisme"

I den store striden om hva ateisme sånn lettere egentlig er for noe, ligger som så ofte Den tvilsomme Humanist nærmest sannheten med konklusjonen Ateisme er ... ateisme. Rett og slett.

Den tvilsomme skal også ha berømmelse for å avvise en av Sam Harris sine mange tendensiøse bommerter, at 53 % av amerikanerne er kreasjonister.

På den annen side falt jeg nok ikke like mye for dagens tilsvar i Morgenbladet, til Espen Grønlies artikkel 22. august, Ateisme er nihilisme.

Det er Steingrimur Njálsson, statsviter og saklitterær forfatter, som skriver. Og han har en ganske annerledes og mer konstruktiv holdning enn disse stadig omtalte nyateistene. Det skal han virkelig ha.
Ateismen trenger ikke være aggressiv og arrogant som nyateistenes ateisme. Som ateist erkjenner jeg at jeg er vokst opp i og tilhører en kristen kulturkrets, og godtar det. Som ateist erkjenner jeg det gode i religionen, fordi den gir mange mening, og fordi jeg er enig i noe av dens etiske budskap: En ateisme som forkaster nestekjærligheten hører hjemme på historiens skraphaug. Med en parafrasering av Sartres «eksistensialisme er humanisme» vil jeg si at ateisme er humanisme – i likhet med gode religioner.
Konklusjonen er flott, konstruktiv og egnet til å vekke sympati. Den er av den typen som demper konflikter og bidrar til en bedre verden.

Men den gjør meg likevel ikke mye klokere. For jeg klarer altså ikke å forstå hvordan man kan konkludere med noe som helst - utelukkende basert på en "ateisme" (som i de seneste årene stadig oftere er blitt definert som fravær av gudstro).

I stedet opplever jeg at Njálsson gjør det som på moderne norsk kan kalles for jumping to conclusions:
Ateisme er ikke nihilisme! Noen prinsipper og leveregler er og må være hellige. Menneskelivet er hellig, sier ateisten, og vårt forhold til andre må styres av en humanisme som sier at det er mye vi må tolerere, og det vi ikke tolererer, må vi prøve å forstå. Ateismen er en etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse. Etikken behøver ingen metafysisk grunn. Ateisten mener at menneskets evne til godhet ikke avhenger av andre vesener enn mennesket selv.
Denne type ex catehdra-tale om at menneskelivet er hellig, og at vårt forhold til andre styres av en humanisme, er glimrende og forbilledlig, men altså ikke det første som springer en i øynene som en rasjonell konklusjon på fravær av gudstro.

Eller, hvis det er en logisk sammenheng her, må det ihvertfall forklares og ikke bare forkynnes.
For en som engang fant ut at han ikke trodde på den tro han var oppdratt i, gir ateismen et meningsfullt syn på livet. For så vidt som ateisme er humanisme, forteller den oss at de største holdepunktene i livet ikke er av tankemessig art, men er mennesker av kjøtt og blod, som står oss nær, som vi stoler på. Som ateist ser jeg dessuten et håp i påstanden om at vi som lever her og nå, er ansvarlige for våre handlinger.
Igjen vidunderlige konklusjoner, selv om de kanskje er noe snevre (han kunne sikkert sagt mer) og synes å nedvurdere verdien av rasjonalitet og tanke (i såfall ligner han på flere av nyateistene).

Men bevares, det er forbilledlig å si at møtet med den andre, møtet med et "du" (får vi anta at han mener) av kjøtt og blod, er de største holdepunktene i livet.

Spørsmålet er igjen bare hvordan. Hva er de rasjonelle stegene fra hans utgangspunkt "ateisme" (hva nå det er) som viser både at dette er en "etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse" og at "vi er ansvarlige for våre handlinger"?

Går han her ut mot Dawkins og andre nyateister som avviser at vi har fri vilje? Siden han ellers tar avstand fra nyateistene, er det mulig at det er det han gjør. Men i såfall hadde det vært greit å nevne det, og ikke bare trekke dette opp omtrent som en kanin av hatten.

For, som Dawkins er klar over, er utfordringen er at hvis alt som skjer følger rene naturprosesser, er ekte frihet vanskelig å forklare (selv om Dennett av og til prøver). Enten legger altså Njálsson noe annet i uttrykket "fri vilje" enn ekte frihet, eller så henter han låneverdier fra andre virkelighetsoppfatninger.

Men det er likevel tegn som tyder på at han ikke egentlig mener at ateisme er kristen tro.

onsdag 27. august 2008

Manisk

Denne likte jeg - uten at noen nok hever øyenbrynene av den grunn.

Og så Oscar Wilde, da.

Raseri

Rasisme er ikke noe nytt, enten vi snakker om Norge eller erkerasistiske land som Kina.

Men det som er om ikke akkurat eh... rasende (he he) festlig, så ihvertfall tross alt noe som kan koble ahaopplevelser med rykninger i smilebåndet, er hvem som rammes av slik.

Denne gangen er det altså sognepresten i Oppdal. Som på enkelte områder nok er noe annerledes enn andre sogneprester i Norge. Og det bør man jo ikke være.

tirsdag 26. august 2008

Visdom på salg

C.S. Lewis sine brev fram til 1950 - på billigsalg. Bare å brette ut lommebøkene.

Vi som kjøpte disse da de var nye - til ikke direkte nedsatt pris - kan nå gå i oss selv.

Takk for tips, Arnfinn!

En tro for de realistiske?

Skal man lære noe om hvordan ateister argumenterer og oppfatter seg selv (og muligens ganske mange andre), finnes det antagelig langt dårligere bøker enn den som er anbefalt her, Julian Bagginis Ateisme. En kort introduksjon.

Ikke minst fordi den synes å tilhøre atskillige anelser høyere divisjonsspill, for ikke å si taktikk, enn nyateistenes sklitaklinger med knottene først.

Saken blir ikke dårligere av det korte og klare forordet.

Gym for de sterke

Menneskesyn handler i praksis om mange forhold. Et av de verste i det offentlige og lovpålagte Norge er det som viser seg i skolens gymtimer.

La det være sagt med én gang: Jeg likte gym. Som en spenstig sprett hadde jeg aldri problemer med å dra i land en G eller 4'er. Etter at jeg til og med begynte å trene fotball og armbøyninger utenom gymtimene mot slutten av ungdomsskolen, dro jeg like greit i land 5'ere. No sweat.

Men jeg lærte aldri en døyt (og det er lite) i gymtimene.

Norsk skole er antagelig verdensmestere i hykleri. Man snakker varmt om skolens uvurderlige betydning i å skape gangs menneske (noe jeg egentlig aldri helt forstod hva var, men det hørtes flott ut). Mange undervisningsministre, for ikke å si helseministre, har snakket tilsvarende varmt om den sentrale rollen kroppsøving har i dette. Men i praksis legger man prinsippene på båten. I gym handler alt om hva elevene gjør utenom skolen. Det er det eneste faget som forutsetter at elevene har privattimer.

I andre fag har man et pensum, man har øvingsoppgaver, man har lekser og man har prøver. I gym satser man på prøvene.

Idrettsdagen én gang om året var et skrekkeksempel. Første året møtte vi opp forventningsfulle. Her skulle vi endelig lære idrett, noe som vi ellers ikke hadde noe om. I praksis viste det seg at det var eksamen.

I stedet for å lære hvordan man kastet liten ball (jeg dristet meg en gang til å spørre en av de som stod for dette på idrettsdagen og fikk da vite at det visste hun ikke), ble det målt hvor langt vi faktisk klarte å kaste denne lille ballen. Noen hadde talent og slengte den 60 meter. Andre fomlet den 20 meter. Det verste av alt var hvis man bedrev noe som ble kalt jentekast - da var du garantert å bli mobbet resten av den dagen. Om ikke lenger. Barn glemmer mindre enn elefanter.

Tilsvarende var det med lengde og høyde, for ikke å si kast med stor ball. Ingen lærere visste noe om teknikk eller hvordan man kunne øve seg på å bli flinkere. Vi fikk ingen råd, ingen lekser, ikke en gang en teoretisk tegning av hvordan det foregikk.

Det var ikke bedre med ballspill. Selv var jeg av de som hadde flaks. Jeg spilte fotball og kunne utrolig nok både dempe og passe en ball. De som stod utenfor Broderskapet av Fotballspillere, fikk aldri vite hvordan noe så mystisk foregikk. I stedet stod lærere og elever og humret når sleivsparkene ble som tettest. Særlig morsomt var det (vi snakker 70-tallet) å få jenter på banen.

Nå forstod lærerne at man også trengte øvelser der alle kunne være med. Det var da for ille at noen falt utenfor! Dermed var det stadig kanonball på timen, med så stor ball som mulig. Det som så skjedde var selvsagt motsatt av intensjonen.

De av oss som var kvikke som kreps spratt unna og fikk løpe lenge i gymsalen. De som trengte mer trening, som hadde behov for å trene bevegelser og spenst, var de første som ble truffet. Resten av tiden satt de på benkene og så på. Kanonball var dermed den øvelsen som mest av alle favoriserte de sterke.

Jeg så aldri en eneste lærer som revurderte kanonball som inkluderingspolitikk for de svake.

De seneste 10-12 årene har jeg hatt barn på dagens norske skole. Jeg har tatt gymtemaet opp i alle konferansetimer. Svaret er alltid det samme - det bedyres at elevene får god innføring i gymtimene og rik anledning å øve.

Mine barn forteller imidlertid en annen historie. Alt foregår nøyaktig som på 70-tallet. De har aldri lært å kaste eller sparke en ball. De har aldri lært å hoppe lengde eller høyde. De har ikke vært i nærheten av å få gymlekser med detaljerte instruksjoner i hvordan øve seg på bli bedre.

Nå har mine barn vært med på ganske mye, fra karate til freestyle. Men de har aldri drevet med den type øvelser som man prøves på i gymtimene. De trener ikke på å løpe i bakker, de er ikke engasjert i friidrett eller fotball. De er ikke med i Norsk Kanonballforbund.

Det er som å stille til eksamen i engelsk uten å ha hatt en eneste gloselekse. Det er fullt på høyde med å komme til mattetimene og få høre at karakterer bestemmes av innsats og evne til å løse oppgaver. Uten at lærerne vet hvordan oppgave skal løses (nå er det nesten mitt inntrykk at det er slik det foregår i en del mattetimer på ungdomsskolen, men det er en annen skål). Man får bare et kjekt lykke til og hører humring når man ikke klarer oppgavene.

I norsk skole er det ikke slik at gym er for å lære seg et fag, eller bli oppmuntret til å bli med på fysisk aktivitet. Det er et sted for de som allerede er gode til å vise seg fram. Det er for de som tar privattimer utenom. Det er for de som kan det. Det er et elitistisk fag som er skreddersydd for å skape avsky.

Gym fungerer ikke slik at elever blir bedre i gym eller gagns menneske. I praksis er det et fag som virker motsatt av skolens erklærte menneskesyn. Det er som skapt for å få barna til å falle utenfor.

Kun de sterkeste overlever gymtimene.

mandag 25. august 2008

En Gud for de svake

I min ungdom en gang i det fjerne forrige årtusen møtte jeg klare meldinger om et kristent menneskesyn.

Det var ingen spesiell tvil om at et slik syn som disse forstokkede de kristne holdt seg med var både skrekkelig og skrullete. Man slo fast at dette måtte vi rett og slett kvitte oss med i vår moderne tid.

Men det var noe her som ga meg en aldri så liten tankevekker. For det var to stikk motsatte oppfatninger av hva dette menneskesynet var.

På den ene siden det kulturadikale synet som fremstilte det hele - særlig i protestantiske tradisjoner - som en fokus på hvor svake, skyldige, skamfulle og ubehjelpelige vi mennesker var. Vi var noen arme krek. Vi kunne ikke gjøre noe uten at det var synd. Et kristent menneskesyn var både lummert og lammende.

På den andre side hadde vi miljøbevegelsen. Toneangivende tenkere som Lynn White fortalte at de kristne hadde skylden for økokatastrofen fordi man - særlig i protestantiske tradisjoner - fremstilte mennesket som den mest verdifulle skapningen. Vi stod langt høyere enn dyrene. Vi hadde plikt til aktivt å legge jorda under oss. Vi var satt til å råde over naturen. Noe som førte til den industrielle revolusjon, forurensning og utarming av naturen.

Nå kan man si mye om den underlige evnen kristen tro har til å bli angrepet med motsatte oppfatninger om hvor feilen ligger (enkelte sier da også atskillig om dette i Orthodoxy). Men det pussige er hvor sjelden noen faktisk fremstiller et kristent menneskesyn slik at man kjenner seg igjen (nå er det vel kanskje ikke helt vanlig i noen sammenheng å fremstille et annet livssyn (for ikke å si politisk syn) slik at tilhengerne nikker fornøyd).

Hvorfor skrive om dette?

En foranledning var dagens stikke-hånden-inn-i-vepsebolet-kronikk i Aftenposten. Her gjengir kanskje ikke helt overraskende teologen Eskil Skjeldal en riktig så treffende beskrivelse av "en bibelsk forståelse av menneskelig liv". Og trekker noen ubehagelige konsekvenser.

Det hele er ikke overraskende knyttet til den vanskelige abortdebatten.
Abortdebatten er i gang igjen. De gamle skyttergravene graves opp, på begge sider pusser man støvet av de velbrukte argumentene. Eller kanskje kan man begynne på ny giv?

Enkelte ting har i hvert fall endret seg fint lite: I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort. Livet begynner ikke når barnet fødes, det begynner ikke halvveis inn i svangerskapet. Det begynner med celleklumpen, ved sammensmeltningen av egg- og sædcellen. Så politisk ukorrekt er Bibelen, så vanskelig gjør den seg.
Og Skjeldal er ikke skuddredd.
Men hva så? Er det virkelig mulig å argumentere med Bibelen i en moderne debatt om etikk og moral? Finnes det fortsatt mennesker som i ramme alvor ønsker å dumme seg ut i full offentlighet med å henvise til Bibelen i moralske diskusjoner? Som med åpne øyne vandrer rett inn i den største av alle mørkemannsfeller, abortfellen?
Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er like lett å være kristen. Noe av det som jeg sliter mest med er det ekstremt positive menneskesynet. Jeg har aldri kunnet akseptere abort som noe annet enn en nødløsning - selv om jeg ikke ser mange gode alternativer til dagens abortlov. Jeg strever også i stamcelledebatten og på andre områder der det ser ut til at mennesker brukes som et middel.

Samtidig har alt dette politiske og legale sider som ikke er enkle å løse uten at ett eller annet prinsipp må vike, eller komme i annen rekke. Men jeg synes like ofte at jeg møter en pragmatisme som er ganske skremmende. Selv om man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om at ingen av partene tar lett på dette med liv og død, er det noe verre å se at det er spesielt synlig i praksis.

Dermed er det nyttig å få litt bakoversveis i en fundamentaldebatt om menneskeverd.
Men få ting er så urokkelig som Bibelens ekstremt høye vurdering av mennesket. Du får ikke tolket det vekk, uansett metode. Det handler ikke om enkeltvers som løftes ut av steinura og kastes på meningsmotstanderne. Det handler ikke om kapitler, eller en hel bok blant Bibelens mange bøker, som rulles sammen og brukes som slagredskap i hodet på aborttilhengerne.

Det handler om selve Den Røde Tråden i Bibelen: Menneskets ukrenkelighet. Menneskets gudbilledlikhet. Livets rett. Fosterets uendelig høye verdi. Uten denne tråden er ikke Bibelen Bibelen lenger. Den blir en annen bok. For i Bibelen levnes ikke døden mye ære. Den er på alle måter en bok om livets seier over døden.
Men kan man så bruke Bibelen i en offentlig debatt? Er ikke det en slags deus ex machina som ikke hører hjemme i noen løsning på våre samfunnsproblemer? Skjeldal har her en interessant vri.
Å bruke den hellige skriften i moralske diskusjoner er ikke stuerent. Men det er på tide å si at også Bibelen representerer en tradisjon og en skrift på like linje med alle andre "skrifter" som benyttes i enhver moralsk diskusjon.

Menneskerettighetene baserer seg også på "skrift", feminismen, sosiologien og medisinen likeså. Ingen fag har pant på virkeligheten, og positivismen er parkert for lenge siden. Men det sitter sannelig mye positivisme igjen i veggene, det er mye naturvitenskapelig slagg i fasitsvaret på abortspørsmålet:

Selvfølgelig er ikke fosteret et menneske, se bare på det, det er jo bare en celleklump. Denne biologisme-ideologien strider med Bibelens syn på fosteret.

Bibelsk etikk må også kunne lyde i moralske spørsmål i Norge i 2008. Bibelens forsvar for den svakestes rett, for alt liv, må klinge med i en av vårt lands viktigste verdidebatter.

For det er ikke noe å skamme seg over, selv om det er politisk ukorrekt, selv om kristnes virkemidler opp igjennom aborthistorien kan ha skygget for saken.

Alternativet er verre: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste borgerne.
Så er selvsagt utfordringen å finne et lovverk som kan verne om alle borgere. Slik at ingen opplever at deres menneskeverd blir trampet på.

Men vi er nok flere som finner det mer enn paradoksalt at vi i et av de rikeste land i verden ikke klarer å finne sosiale, økonomiske og juridiske virkemidler som kan redusere aborttallene dramatisk.

Egentlig kan jeg bare se en eneste grunn. Vi ser abort som en så sårt tilkjempet rett at ethvert forsøk på virkningsfulle tiltak for å få flere til å føde barn, vil være såpass sterke og klare at de oppfattes emosjonelt som både et angrep på denne retten og som noe som garantert vil gi de som har tatt abort (enda mer) skyldfølelse.

Hvilket betyr at Skjeldal vil møte massiv motbør de nærmeste dagene. Og en bedyring av at alternativet er verre. For ikke å si at det egentlig er Skjeldal som tramper på andre. Verst av alt, han setter debatten 30 år tilbake i tid.

Til dengang man en gang for alle slo fast hva et kristent menneskesyn handler om.

Som ventet

Knallkonsert.

lørdag 23. august 2008

Bli med på Minneboken for Johannes!












Selv om vi er mange som aldri kommer til å glemme Johannes H. Berg, har vi nå gleden av å fortelle at det arbeides med en mer enn fortjent minnebok.

Du kan lese mer om prosjektet her - skriv deg på!

Ikke nihilisme

Med andre ord begynner anmeldelsene å komme.

fredag 22. august 2008

Det viktigeste av det uviktige

Om ikke annet har jeg ihvertfall bevist at vi ble slått ut av fotballturneringen.

Etter fire havtimes kamper i full fart på en stadig mer regntung "gressbane" på to døgn, var det i grunnen greit [setningen skal uttales med sammenbitte tenner].

Altså ingen anledning til fristende taklinger på en og annen på tirsdag.

"Ateisme er nihilisme"

Morgenbladet er fortsatt av de aviser/tidsskrifter/fanziner (stryk det som ikke passer) som holder nyateismedebatten varm. I dagens utgave behandler Espen Grønlie temaet under den garantert provoserende overskriften "Ateisme er nihilisme".

Dermed er det åpning for en garantert provoserende blogg i en fredagspause.

Selv om Grønlie leverer en riktig så tankevekkende artikkel, havner den dessverre som så mange slike til syvende og sist ikke ut i annet enn en "tro på troen". Tro kan verken bevises eller motbevises empirisk, men språket, skjønnheten og kunsten gjør at vi ikke kommer utenom.

Grønlies tanker kommer etter at han har lest den lettere uleselige franske filosof og kristenvennlige ateist Jean-Luc Nancy og den kristenvennlige kristne teolog John Haught.
I sin bok God and the New Atheism. A Critical Response to Dawkins, Harris, and Hitchens (Westminster John Knox Press, 2008) hevder teologen John F. Haught at de tre ateistene har en overdreven tro på kausale naturlovers forklaringspotensial. I en viss forstand er jo henvisningen til trykketeknologien nok for å forklare eksistensen av denne utgaven av Morgenbladet, men hvis man tolker det jeg her skriver utelukkende som et resultat av de kjemiske forbindelsene mellom trykksverte og avispapir, tar man ikke høyde for meningsdimensjonen ved en tekst. Det gir ikke mening å tenke at den teksten du her leser, er et resultat enten av fysiske lover eller av mine tanker. Vi trenger begge disse forklaringsmodellene.
Selv om Grønlie selvsagt har rett i dette, er utfordringen å klargjøre hva uttrykket "trenger" egenlig betyr. I hvilken forstand trenger vi begge vinklingene? Det er noen ångstrøms forskjell på om dette er et psykologisk behov (slik lettere eksistensialistisk orienterte artikler synes å si), eller et rasjonelt (slik lettere kristent orienterte blogger synes å si).

Grønlie er heldigvis ikke helt blind for dette.
Og man må tillate seg å spørre om en modernisert religiøs tro trenger å være noe annet og mer enn en tro på noe meningsfullt, altså på at noe overhodet er meningsfullt, at noe har en egenverdi som det er verdt å holde hellig, verdt å verne om og beskytte fra rent pragmatiske nyttehensyn. Sannhet er i seg selv noe slikt, kunne vi tenke: Sannhet har en egenverdi. Det er jo et premiss også for de nye religionskritikerne. Men sannhetens egenverdi er ikke bevisbar – den er ikke en påstand i vitenskapen, men en forutsetning for enhver vitenskap.

Helt sentralt for ateister som Dawkins, Harris og Hitchens er troen på bevis: «Belief without evidence» er deres betegnelse på religiøs tro. Men må enhver oppfatning vi har kunne forsvares med rasjonelle argumenter? Det er tilsynelatende noe rimelig ved den ideen, men hvis det nå er slik at alle mennesker går med en del antagelser hvis sannhetsgehalt aldri noensinne vil kunne bli avklart rasjonelt, bør vi kanskje spørre oss selv om ikke også vi selv forutsetter at det finnes mangt vi ikke kan påvise eksistensen av, men som vi likevel vanskelig kan tenke oss at ikke finnes.

Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?
Her kunne vi selvsagt henge oss opp i definisjonen av religiøs tro som "Belief without evidence», en definisjon som Dakwins, Hitchens og Harris stadig leverer uten bevis. Men det burde vært unødvendig å lene seg så langt tilbake i møte med nye ateister at man mister balansen på kanten av den empiristiske fallgrop som Dawkins befinner seg i. Vi må ikke la oss lure til å tolke "evidence" som ensbetydende med rasjonelle argumenter.

Heldigvis aner Grønlie også her faren og kommenterer at
det er viktigere å bemerke at Dawkins’ reduksjon av spørsmålet om Gud til noe naturvitenskapen kan besvare rasjonelt, henter Gud inn i verden på en måte som fullstendig overser hvordan religiøs tro primært dreier seg om å strekke seg ut over det gitte: å hige etter noe mer enn empiriske data satt i rasjonelle systemer som skal bevise at vi får mer og mer rett. Ingen vil noensinne kunne bevise alt. Det tradisjonelle humanistiske synet på mennesket betoner at det er det ikke-bevisbare som utgjør det vi synes er viktig.
Dette er kanskje grunnen til at så mange nye ateister - særlig i USA - tar avstand fra humanismen?

Uansett er dette en utfordring for nyateistene. Og da er vi tilbake til overskriften. Er ateisme (hva nå det er) egentlig nihilisme (hva nå det er)?

Grønlie svarer ikke direkte på dette. Han nevner heller ikke at det er og blir en utfordring for alle som hevder at ateisme = ingen Gudstro, å bygge verdier på dette "ingen". Hva skal man grunngi med i stedet - og er dette holdbart?

Nå er det ingen direkte mangel på forslag, retninger og ideologier med fokus på og forsvar for faste verdier. Men de har ikke helt samme fokus på å forsvare hvordan disse verdiene faktisk (= empirisk? evolusjonært? endemålslogisk? emosjonelt? endorfinsk?) er mulige, for ikke å si urokkelige, i et ateistisk univers.

Heldigvis er det mer enn nok av romantiske og ryddige, for ikke å si realistiske, ateister til at det ikke er noen fare for en nihilistisk vekkelse med det første. Det er få som forsvarer vitenskap og vestlige verdier med større entusiasme. Det er i det hele tatt ganske skummelt hvor mange ateister jeg liker.

Likevel er det litt skuffende at Grønlie, i stedet for rasjonell argumentasjon om alternativer, ender med å vise til en tro som så mange mennesker av alle livssyn synes enige om (det hadde forøvrig vært nyttig om Grønlie også hadde diskutert hvorfor vi ikke kan ta dette med i vårt sett av evidence for hva slags verden som er den virkelige).

For Jean-Luc Nancy er den form for tro som man kan tenke seg at tross alt lever videre selv i en ateistisk sammenheng, en tro som ligner tanken om troskap i kjærlighet. I analogi med personlig tro må en slik troskap være en selvvalgt forpliktelse, som går langt ut over et ekteskapsløfte eller en positivt formulert lov som vi følger av frykt for sanksjoner:
Dette er kanskje også dette vi dypere sett mener med kjærlighet, hvis kjærlighet primært er knyttet til troskap, og hvis kjærligheten ikke er det som overvinner sine egne feil, men snarere det som setter sin lit til det som fremstår utilstrekkelig for den – setter sin lit til dette hinsides-seg-selv for å kunne være det den trenger å være, nemlig å være troskap.
Vi tror på vår kjære fordi vi trenger å tro.

Når vi oppfatter noe som verdifullt, er det kanskje nettopp fordi vi ikke hersker over det, fordi vi ikke er sikre på hvor vi har hverandre og derfor må forsøke å forsikre oss om at vi er trygge ved dialog, spørre i undring, og sette vår lit til den vi spør. Slik tror jeg på den jeg elsker. Er det noe guddommelig ved henne? Det vet jeg ikke. Men jeg må tro det.
Muligens er dette til syvende og sist et forsøk på å komme både nye ateister og religiøse (denne beleilige båsen som gjør at man kan skjære diamentralt motsatte oppfatninger over én kam) i møte. Siden vi alle tror, og det til og med på kjærligheten som noe hinsides-meg-selv, må det vel gå an å komme sånn noenlunde overens om hva som er "sant"?

Jeg tror ikke mange nyateister er fornøyd med analysen. Den empiristiske logiske positivismen (for å bruke litt smør på flesk) som synes å ligge til grunn for så mange i den skyttergraven, kan nok i større grad kobles til livsoppfatningen vil-ikke-bli-lurt-ismen enn analytiske vurderinger av vitenskapsfilosofiske alternativer.

Dermed er man ikke i det hele tatt med på den type vinkling som Grønlie legger opp til. Det virker som velmenende svada som fører lukt inn i den rene vilkårlighet. Nye ateister liker ikke relativisme. De står fast på verdier de oppfatter som absolutte og ugjendrivelige, noe de beviser i sine mektige, objektive moralske utfall mot Gud og gudstro. Det nærmeste man finner Gud i dagens samfunn er nye ateister.

Mangelen på gudstro er nok ofte rett og slett et utslag av at man ikke vil la seg lure, svindle og bedra av mer eller mindre folkelige forførere med religiøst alibi. Eller av statsansatte prester som betoner ord på rare måter. For ikke å si selvmordsbombere, som er den logiske konsekvensen av all religion.

Man vil ihvertfall ikke bli identifisert med reaksjonære moralister som ikke vet forskjell på kvanter og kvasarer. Eller spaltister i Morgenbladet som ikke forstår at kjærlighet egentlig er kjemi.

torsdag 21. august 2008

Minneverdige bøker

Det hender også at vi idrettsfolk leser bøker.

Siden enkelte sliter med å velge hva de skal lese fremover, kan nevnes de tre som nok er nærmest at blir ferdige av de ti som det veksles mellom på bane og buss i øyeblikket.

Som så ofte, ikke minst fordi det tar litt tid hvis man kun setter av 20 minutter om dagen, snakker vi da blant annet om seneste bok av den britiske SF-forfatteren Peter F. Hamilton. Igjen med en heller appetittvekkende tittel, denne gang The Dreaming Void .

Vi befinner oss heldigvis i samme fremtidsunivers som i hans forrige tobindsserie, Judas Unchained , men drøyt 1000 år senere.

Og ting er så avgjort i ferd med å skje. Hamilton skriver kanskje litt vel monumentalt, men klarer å veksle mellom kjapp action (James Bond kan gå hjem og legge seg), humor (selv om Wodehouse fortsatt ikke trenger å gå hjem), samfunnsforhold (ikke minst er mulighetene på samlivsfronten blitt atskillig større - noe Hamilton liker å skildre, selv om han så langt muligens ser litt vel naivt på dette, men vi får vente og se), styrt og ustyrt evolusjon/biomanipulering/downloading/transcendering, for ikke å si teknologiutvikling generelt (der hans fantasi setter færre grenser enn hos mange, enten vi tenker maskiner eller mennesker) og - i det hele tatt - selveste galaksens fremtid.

Slike bøker må leses selv. De er umulige å beskrive kort, noe vi aner av setningslengden over.

God science fiction strekker tanken på måter ingen annen litteratur makter. Det kan løst nevnes at Hamilton er av de aller beste.

Why There Almost Certainly Is a God: Doubting Dawkins av den britiske filosofiprofessoren Keith Ward er en morsom (Ward er vittig) og minst i dobbelt forstand meningsfull bok fra en av de mer oppdaterte på filosofi og moderne vitenskap, for ikke å si koblingen mellom disse.

Samtidig hører det med å nevne at Ward skriver så tettpakket og med perspektiver som er såpass uvante, at det nok er mer krevende å forstå ham enn hva hans lettleste stil skulle tilsi.

Selv om boka er på snaue 200 sider, nøyer ikke Ward seg bare med å vise hvor mye på villspor Dawkins er i sine forsøk på filosoferinger. Han argumenterer også for hvorfor det "nesten sikkert finnes en Gud".

Når han formulerer seg på den måten, er det selvsagt både fordi Dawkins hevder det motsatte, og fordi Ward har opptil flere gode poenger. Han er likevel en gentleman som ikke flyr direkte i strupen på Dawkins, noe som heldigvis ikke skaper mangel på velrettede spark mot skinnleggen.

Coveret alene er verdt kjøpet.

I disse Dark Knight-tider hører det også med noen brede glis over Nordsj Batman: The Sunday Classics 1943-1946 , selvsagt av Bob Kane.

Nå var det vel ikke før mot slutten av 60-tallet at Lynvingen nærmet seg storslagne mytiske proposjoner, men krigsepisodene er morsomme lell. Og allerede med gode gamle skurker som Joker på plass - selv om han nok ennå ikke er helt moden for Arkham asylum.


I motsetning til de som prøver å følge boktipsene i denne bloggen.

Minneverdige 30 sekunder

Hva er vel bedre når man er videre til kvartfinalen i fotballturneringen på jobben, enn å lene seg tilbake med litt musikk?

For enkelte av oss gir det ekstra energi å komme på sporet av glimt fra KEB's seneste album.

Noe som øker sannsynligheten for å overleve den fjerde halvtimes kampen på to døgn. Selv om banen blir stadig mer egnet til gjørmebryting.

onsdag 20. august 2008

Reeling in the years

En av mine favorittnytestamentikere, Ben Witherington (teolog med skrivekløe og gangsyn, selv om han er belemret med en III etter navnet), har i det siste kjørt en serie innlegg om sangere, gitarister, songwriters og nå senest konserter.

Mye tyder på at vi nesten tilhører samme generasjon, selv om vi ikke ser helt øye til øye (men blikket streifer sannelig opptil flere ganger).

Kommentarspalten er forøvrig i seg selv verdt besøket. Og ikke bare fordi enkelte av oss med riktig musikksmak har vært innom.

tirsdag 19. august 2008

Oppdatert

Oppdateringer kan sitte litt langt inne de nærmeste dagene p.g.a. workshopper, fotballturnering på jobben (vi satser meget ambisiøst på ikke å komme til finalen som vil bli kommentert av Arne Scheie på mandag), avskjedsmiddag for en kollega i kveld, ymse artikkel- og bokprosjekter - samt en hekk og et rekkverk som må opp før høststormene tar oss.

Men noe kan bli lurt inn, sånn i mellom. Det krever bare å stjele tid med mer kløkt enn vanlig.

Stjålet tid 1: Oppdaterte litt i den nå avsluttede debattrunden om Jesus har eksistert her.

søndag 17. august 2008

Offisielt med 2009 reunion?

Du kan trygt hoppe over denne. Den interesserer deg nok ikke.

Det opprinnelige Spinal Tap

Det hele avsløres her.

Ikke la hemmeligheten komme ut.

lørdag 16. august 2008

Lister og laster

Det finne smange slags lister der ute på selveste internettet, men denne er faktisk ikke helt på feil jorde.

Hva snakker vi fanatikere om her?

Jo, 200 Greatest Keyboard/Piano Performances

Noen høydepunker:
1) Tarkus – Keith Emerson (ELP)
3) Karn Evil 9 (Suite) – Keith Emerson (ELP)
7) Toccata – Keith Emerson (ELP)
9) Trilogy – Keith Emerson (ELP)
22) The Barbarian – Keith Emerson (ELP)
27) Take A Pebble – Keith Emerson (ELP)
36) The Three Fates – Keith Emerson (ELP)
57) Knife-Edge – Keith Emerson (ELP)
113) America – Keith Emerson (The Nice)
195) Lucky Man – Keith Emerson (ELP)
Ikke helt halvgærnt.

Vi bør nok (så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den) kanskje også løst nevne The 15 Greatest Keyboards/Piano Albums:
1) Brain Salad Surgery – Keith Emerson (ELP)
5) Tarkus – Keith Emerson (ELP)
Bare sånn for ordens skyld. Hvis noen var i tvil, liksom.

Men det er nok ikke noen.

Oss ingeniørforeldre i mellom

Takk til filolog og byråkrat Per Christian for tips om dette betimelige oppgjøret med dagens blaserte og bortskjemte barn.

Nå kan man vel også si at heller ikke foreldre er helt som før. Ingeniørfaren her minner nok mer om min salige onkel enn om noen jeg kjenner i min generasjon.

Tegningen er uansett behørig lagret. Det er bare å sende et telegram hvis linken skulle svikte.

Politiske analyser

Ikke uventet kommer nå analysene som viser hvor uoversiktlige og turbulente farvann og fjell det er i Georgia (hvor nå det er for tiden).

Spesielt falt vi for denne reportasjen av Dagbladets utmerkede nettredaksjon, som stort sett appellerer til helt andre deler av hjernen enn papirutgaven (selv om dette oppslaget om John Hagee nok bidrar mer til fordomsstyrking enn opplysning).
DET SKAL HA VÆRT 130 TOLKER MED da romerne prøvde seg på Kaukasus, ifølge den romerske filosofen og forfatteren Pliny. Det finnes i dag rundt 40 språk i Kaukasus, et område som er omtrent halvparten så stort som Frankrike.

Mange av språkene er ikke en gang i fjern slekt.
Ett og annet tyder dermed på at konflikter ikke er noe nytt i området. Selv ikke så kampvillige grupper som nordamerikanske urinnvånere hadde så mange ulike språk på så lite område.

Bildet over viser forøvrig hvordan mennene fra det heller utilgjengelige Khevsureti stilte opp for å forsvare seg rundt Første verdenskrig. At de gikk i rustning, med korsmotiver, var ikke underlig, selv om det nok ikke var veldig realpolitisk. I følge tradisjonen er de intet mindre enn etterkommere av franske korsfarere. Siden mange av innbyggerne i tillegg kan knyttes til en animistisk tro, var nok utrustningen også knyttet til magiske symboler og ritualer.

Men det tar vel litt tid før de får slippe til i den politiske debatten på linje med John Hagee. Området har ikke helt samme tradisjon for å godsnakke med gærninger.

fredag 15. august 2008

Langbein på Bigfoot-jakt


Når sjekket du egentlig frysern sist?

Mer om saken på Skepsis.

Martinspotting

I serien morsomme vrier kan vi denne gangen trekke fram en bok som Martin fornuftig nok er interessert i.

Likevel er det nok denne, som (slik andre tvilsomme har påpekt) er sommerens norske bloghøydepunkt.

torsdag 14. august 2008

Alfabetisme

Siden flere har levert slike, kan det jo være morsomt å følge på, flokkdyr som jeg er.

Oppgaven er å formulere en alfabetisk selvbiografi, noe som tilhører mulighetens verden, også for oss som ikke stod bakerst i køen da det ekstroverte genet ble utdelt.

Alan Moore (måtte bare komme)
Blogger
Chesterton (enkel)
Da Vinci-koden (dödare)
Emerson, Lake and Palmer (surprise)
Fiawol (slå det opp)
GKC (knis)
Historie! (gjentar den dermed sjelden)
Intens (i perioder, særlig når jeg er våken)
Jesus (men se opp, det kan være et ekorn)
Kultarkeologi (og kontroverser)
Lat (når jeg gidder)
Måteholdsmann (fanatisk, men ikke når det gjelder Musikk)
Nysgjerrig (hvis du lurer)
Optimist (tror til og med at noen leser bloggen)
Prog (eller all musikk som ikke er helt A4)
Quizzical (eller hvordan det staves)
Rastløs (nærmer oss heldigvis slutten på biografien)
Stort bibliotek (bokstavelig talt)
TV-serier (fantastiske, akkurat nå Doktor Who sesong 4)
Uortodoks (for å ta med noe vanlig)
Vennlig (så bare pass deg)
Whence? What? Whither? (Gaugin)
Xtrovert (finner dermed alltid en vri)
Zparker fotball (taster ofte litt vel fort)
Ærlig (liker å tro det ihvertfall)
Ødsel (særlig på Amazon)
Åbsternasig (også mot maler)

Du som føler deg kallet er herved tagget.

Du ja.

What Ho, Gods of the Abyss

Noen bøker leses av ulike årsaker i rykk og napp, deler av dem også flere ganger. I bunken av de som parallelprosesseres mellom Skøyen og Lysaker for tiden er tidligere omtalte Black Dossier.

Vi snakker altså om verket der Alan Moore leker seg med å blande tegneseriepartier med notater og noveller i andre forfatteres stil. Kanskje er høydepunktet novellen What Ho, Gods of the Abyss, lagt i pennen av en viss Herr Bertram Wooster.

Bertie er denne gangen kalt ut til tante Dahlia på landet, med Gussie Fink-Nottle tauet inn som selskap og støtte. Uten noen gang å være klar over det, havner Wooster midt i en Lovecraft-fortelling uten å ha den fjerneste anelse om hva som foregår.

Det er vanskelig ikke å utstøte lyder som fanger blikk på bussen når han gjengir en samtale med gartneren som irriterende nok (for det er mye å rydde opp i av plagsomme vekster på herregården) er blitt syk og ikke minst allergisk mot dagslys.
He told me about friends of his who come from Yuggoth, which I would imagine is some town in Massachusetts, or perhaps an outpost like Rhode Island since he specified it was 'beyond the rim'.
Når De Gamle begynner å bli nærgående, kommer det sagtens godt med å ha Jeeves i bakhånd.

onsdag 13. august 2008

Funksjonell skapelse

Selv om ikke alle lager BBC-serier om det, er det vel å overdrive å si at Første Mosebok har en spesiell god klang i alle kretser.

Derfor er det interessant når rimelig vaskeekte teologer forsøker å formidle (for ikke å si forstå) hva tekster handler om.

Chris Heard er av de bedre på feltet.
A couple of weeks ago, the biblicablogging world went through a little flurry of attention to Genesis 1—more specifically, to John Walton’s understanding of Genesis 1. Walton, a professor of Old Testament at Wheaton College, focuses his interpretation on the assignment of functions to various things rather than the creation of things.
Han er nok ikke helt overbevist om at Walton har hundre prosent rett, men det borger i det minste for en interessant samtale mellom forskere.

Temaet er altså om teksten (primært) handler om å skape fra ingenting, eller å tilordne funksjoner til eksisterende ting. Kort sagt f.eks. om poenget er å fortelle hvordan f.eks. mennesket ble til, eller hva som er menneskets funksjon.

Selv er jeg vel usikker på hvorfor ikke teksten kan gjøre begge deler, så lenge man med "hvordan" ikke nødvendigvis tenker biologisk sett.

Det er i det hele tatt lite ved tekstene som tyder på at Bibelens forfattere (eller hebreere generelt) hadde engasjement for biologiske perspektiver.

Snart jubileum

Det er også andre som debatterer.
We are all, increasingly, in a Darwin frame of mind with the bicentenary coming up in 2009. Richard Dawkins' Channel 4 series does him great and due honour (though my own ranted reservations about the anti-religious tone are published here, the Times leader here). Prof. Dawkins has just written us a somewhat furious letter about my article - read it here - to which I can only reply that both of us at home watching his fine programme felt, sorrowfully, that he was hammering the evolution-or-God choice very hard indeed, spoiling an otherwise lovely presentation on Darwin. As a scientist he should stop pretending that there are hard and reliable figures showing that a majority of Christians are creationists; and might also admit that it is unseemly for a senior academic to go around - without research or sensible reservation - making up imaginary lives for people who dare to criticize him (he snipes that I eat canapes in Islington and "Hampstead Garden Suburb", for God's sake, how petulant can you get?)

By the way, if you want the actual poll figures on creationism in the UK (I assume he means the 2006 Horizon poll asking 2000 respondents) here they are. Note that only 22 per cent chose creationism and 17 per cent 'intelligent design"(few people know what that means, I suspect, and some will simply think it means that if there is a Creator he is intelligent). Asked what should be taught in school science, 69 per cent went for evolution. Better if it was 100 per cent, of course, but it hardly suggests an overwhelming scepticism shared by the entire population outside of - er - Hampstead Garden suburb.
Det er liten fare for at denne debatten vil avta i månedene fremover. Så får vi se hvem som er den sterkeste.

tirsdag 12. august 2008

Dagens debatt

Skulle noen være interessert i en som vanlig heroisk og fåfengt debatt med konspirasjonstilhengere, kan kanskje kommentarfeltene til blogartiklene her og her gi noen smuler glede.

Tema: Jesus har aldri eksistert, men er resultat av en kirkelig konspirasjon.

Jepp og jø.
_______________________________________________________________________
_______________________________________________________________________
_______________________________________________________________________

OPPDATERT 17. august 2008:
Debatten her er nok over med den interessante passusen Du er et skikkelig avskyelig menneske, for å si det mildt.

Siden bloggen samtidig plutselig fikk en moderert kommentarspalte, er det nok sannsynlig at min kommentar til dette ikke kommer på trykk. Den lød forøvrig slik:
Da tror jeg vi trygt kan regne debatten som avsluttet.

Og med fare for å bli oppfattet som enda mer avskyelig må jeg beklageligvis si at det er vanskelig ikke å konkludere når du fortsatt ikke oppgir Eusebius med at sitatet ikke finnes. Det er selvsagt en ærlig sak å huske feil.

Ellers, for hva det er verdt, har jeg nok heller tapt penger på dette (f.eks. er alle mine artikler gratis tilgjengelig).

Ikke minst fordi jeg er så nysgjerrig på sånne påstander som du kommer med at jeg har kjøpt mye litteratur om temaet (som Acharya S sine verker og mange mange andre). Og det er basert på hullene i dette at jeg dessverre har kommet til motsatt konklusjon.

OK, lykke til videre.
Dette kan man sikkert ta som en antydning om hvem som "vant" debatten, men viktigere er nok at det viser hvor vanskelig dette med dikusjoner og motsigelser kan være å takle, særlig når man mener seg å ha en stor, viktig og velment sannhet.

Det gjør vel ikke saken mye bedre at slike kommentarer ofte skrives litt vel fort. Tonen kan nok oppfattes som verre enn den egentlig er tenkt.

Men jeg tror kanskje ikke dette ville spilt så stor stor rolle her.

_______________________________________________________________________
_______________________________________________________________________
_______________________________________________________________________

OPPDATERT 19. august 2008:

Og den første debatten, altså her, rant etterhvert også ut i sanden. Dels fordi enkelte av oss har litt tidspress for eh... tiden, og dels fordi "debatten" delte seg i to spor der kun det ene kunne kalles saklig. Og da med et annet tema enn om Jesus hadde eksistert: om han faktisk var Guds Sønn.

Og selv om det temaet var langt mer spennende, var det ikke derfor Dekodet opprinnelig gikk inn i kommentardebatten.

Men det er vel en og annen fare for at vi kommer tilbake til temaet ved senere anledninger.

Det sier nok også en del at den blogansvarlige endte siste innlegg med følgende salve mot de tre (presumptivt kristne) som etterhvert bidro i debatten:
Når man ser godt voksne, etablerte mennesker begynne å oppføre seg som unger som blir fratatt sukkertøyet blir det for mye, selv om det hadde vært gøy å se disse tre miste ALL verdighet.

Som sagt: de er en pryd for sin stand (sarkasme).
Vi fra kristenstanden (eller "jesusfreakerne" som vi også ble kalt) bøyer oss i støvet for denne ærligheten. Med det har vi mistet all vår verdighet, hvilket er gøy.

[Siden det nå er aktivert kommentarbegrensninger også der, legges min /muligens;-) aller siste kommentar i debatten ut her:

Takk for boktips, Helge, men litt nysgjerrig.

Denne "Studies in Jewish and Christian History" av Bickermann fra 2007 finenr jeg ikek på Amazon?

Snakker du ellers om Elias Bickermann som levde fra 1897 - 1981? Altså om stoff som antagelig er skrevet på 1960-70-tallet, med andre ord til og med før det meste av Dødehavsrullene var utgitt?

Det er i såfall litt overraskende som henvisning, men du tenker kanskje på noe annet?
]

mandag 11. august 2008

OSFF

Før musikken toner helt ut, kan de som av en eller annen uforklarlig grunn skulle lure på hva som foregikk på årets Oslo Science Fiction Festival, OSFF blant venner, finne stoff både her og her.

Med bilder - også av musikalsk orienterte t-skjorter.

Musikkpsycho

Jeg mistenker vel en og annen leser av Dekodet for å tenke (helt uberettiget selvsagt) at det primært er ett band, eller én musikkstil, som interesserer.

Da er det like greit å stå åpent fram med at selv om jeg nok ikke kan fri meg spesielt mye fra enkelte klare favoritter, vil selv lettere bortskjemte finne mer enn vanlig bredde av musikere og stiler i hyllene rundt om i huset.

Et av bandene som har fascinert i mange år er rett og slett Motorpsycho. Etter konserter og søking på M i CD-butikker i over 15 år, var det en hyggelig opplevelse å notere at de nå endelig er kommet med en DVD.

Heldigvis ble det i helgen anledning til å lene seg tilbake en sen kveld med Hair Cuts så subwooferen sang. Mens naboene vaklet mellom politianmeldelse og bazooka, slo det meg igjen hvor forskjellig musikk det går an å sette pris på.

Og hvor lik.

For tross spennet i sjangere og tidsperioder har svært mye av det som settes på i bilen eller i heimen (særlig når jeg er alene) det til felles at de kan gjøre hva de vil musikalsk - og gjør det, enten vi snakker om album eller scene.

Det har vel rett og slett aldri manglet fordommer i retning av det som enkelte (ingen premie for å gjette hvem) betegnet som "any musical form that allows full freedom of expression".

Og Motorpsycho tillater seg det meste allerede fra første anslag av Grinder. Enten vi snakker om rå og punkaktige utskeielser på de tidlige låtene eller nyere symfonisk pop med innslag av country, alt med mer enn et snev av psykedelisk anarkisme, har Motorpsycho både en tilstedeværelse og avstand fra musikken som ikke mange band er i nærheten av.

Det gjorde ikke saken dårligere at DVD'en i tillegg er både morsom og monumental. Ikke minst er sykkelturen under Wearin Yr Smell og den selvironiske Nothing to say som MGP-låt ubetalelige.

Det er nok fare for at enkelte vil merke at det er kommet en ny DVD i nabolaget flere kvelder fremover.

Fagfelledebatt eksisterer

Skulle noen på morgenkvisten også ha interesse av noe så traurig som en debatt mellom ekte fagfolk, kan man tross alt gjøre mer kjedelige valg enn en doktorgradsstudents vurdering av Bart Ehrmans bøker om det han med velberådd hu kaller tapte kristendommer.

Jesusmyterne er ingen myte

De som måtte ha interesse av debatten rundt Zeitgeist, Acharya S og andre konspirasjonsteorier om at Jesus aldri har eksistert, kan jo ta en titt her.

Honnør til Bjørn Stærk for å si klart fra.

søndag 10. august 2008

Hvorfor så sinte?

Apropos sinne.

Noe som mange ganger har forundret meg, naiv som jeg er, er hvorfor såpass mange utviser den type raseri grensende til hat overfor kristen tro som man kan se hos enkelte nye ateister og deres medløpere.

Et eksempel er denne lettere krakilske kommentaren til kristen kulturarv og annen styggedom.

Selve innholdet kan kommenteres senere. Siden jeg nå har skrevet opptil flere bøker om denne type temaer, er det fare for noen stiloppgaver i ukene fremover, men ikke i dag.

Hva ligger så bak denne type stemninger og stemplinger? Hvilke psykologiske og eventuelt seriøse refleksjoner springer det hele ut av?

Nå er det gjort få studier på området, så her må vi dessverre forholde oss til personlige meninger, opplevelser og en og annen debatt gjennom tiårene. Dermed, uten noen dype vitenskapelige analyser, er min erfaring at det handler om blant annet følgende punkter, uten noen spesielt prioritert rekkefølge:

1: Oppvekst i bibelbeltet (i Norge på Sørlandet eller Vestlandet, samt deler av Østfold)

2: Ønske om å markere revir overfor enkelte personer og miljøer man oppfatter som lettere ufyselige der man bor (ofte i bibelbeltet)

3: En sterk rettferdighetssans (enten man nå mener denne kan (bort)forklares rent evolusjonært eller ei) med helhjertet tro på ekte forskjell mellom rett og galt

4: Et ønske om å stå på den rette moralske siden (selv om man nå skulle mene at universet dypest sett er amoralsk)

5: Et ønske om å stå på den ekte rasjonelle siden (selv om man nå med Dawkins skulle mene at universet ikke stammer fra noe rasjonelt eller har noe rasjonelt formål for øyet, at vi selv er utviklet i en begrenset Mellomverden der vi ikke er evolvert til å forstå De Store Spørsmålene og at tanker ofte sprer seg som memer eller virus)

6: Ukritisk svelging av forsterkende negative myter og stereotypier om kristne og kristen tro (noe man fort gjør overfor retninger man ikke har sympati for) - middelalderen, Hallesby, Sæle, Krf and all that

7: Erfaring med at kristne litt vel ofte faktisk oppfører seg som om disse mytene/stereotypiene er sakssvarende, selv om det hender at den kristne man selv kjenner best faktisk ikke i det hele tatt er slik

8: Opplevelse av at man selv er mer rasjonell, oppegående og høyverdig enn dustene med religiøs tro - kort sagt at man oppfatter seg selv som bright

9: En inderlig motvilje mot alle som vil blande seg inn i hvordan jeg lever, drikker og elsker - få midler kan da utelates i åndskampen (eller hva man skal kalle det)

10: At en selv har rasjonelle grunner til sine meninger, mens kristne (og andre religiøse) har en tro som (per definisjon) ikke bare er er uten grunnlag i fakta, men i strid med fakta

11: At det er morsomt å provosere

For som så ofte bare å nevne noe.

Så får vi se hvor morsom de som føler seg truffet, opplever at denne provoksjonen er.

Layout og takk

Som Chesterton sier, er hemmeligheten bak et godt tidsskrift å gjøre leserne så sinte at de skriver halve bladet for deg. Knepet kan uten videre overføres til blogger.

Dermed en varm takk til Ragnar Mogård Bergem som har bidratt med denne layouten etter mine amatøraktige forsøk på å følge etablerte maler før helgen.

Så får vi se hvor sinte andre kan bli.

Hoedown i Russland?













Mens vi likevel er i gang og noen skulle planlegge turer i østlig retning 29.-30. august.

Russian stars, such as Zemfira, Boris Grebenshikov and Aquarium, Time Machine, Yuri Bashmet, and Huun-Huur-Tu will be performing alongside with Western musicians: Patti Smith, Keith Emerson, Fairport Convention, Future Sound of London, musicians from the King Crimson band, and Nina Nastasia, as well as ethnic music stars from Cameroon, Israel, Pakistan, Scotland and other countries.

In addition to that the festival will surprise audience with unusual duets and jams. Thus, Patti Smith will take the stage together with Zemfira, and in the performance of the famous Turkmen drummer Rishad Shafi there will sing solo almost all festival participants.

The Fair Square where the event will be taking place holds 100 thousand people. Music lovers from Moscow, St. Petersburg and from overseas are already getting ready to go there.
Dessverre er det ingenting som tyder på at Fairport Convention vil jamme til Hoedown.

lørdag 9. august 2008

Forskjellige folk


Skulle noen tilfeldige lurkere lure på hvem jeg denne helgen har bilde av under blogtittelen øverst, vil det være ganske så oppklarende med en tur til Los Angeles på mandag.

Det er bare å kjøpe flybillett hvis du fortsatt har noe gjenstående på CO2-kvoten.

De har god mat.

Forskjell på folk

Det er vel ikke mange av oss som er helt fri fra god gammeldags dobbeltmoral, men den blir ekstra synlig når vi snakker om forlag.

Det er vel ikke helt uventet, men dessto mer skuffende at Random House, altså samme forlag som ga ut Da Vinci koden i USA (for ikke å si Hellig Blod, Hellig Gral og Philip Pullman), nå nekter å gi ut en bok som berører Islams tidlige historie.

Guardian har mer om saken:
A romantic novel about Aisha, the child bride of the prophet Muhammad, has been withdrawn because its publisher feared possible terrorist acts by Muslim extremists.

The Jewel of the Medina, a first book by Sherry Jones, 46, was to have been released on August 12 by Ballantine Books, a division of Random House. But the publishers apparently panicked after Islamic scholars objected to the work.

One of them, Denise Spellberg, who teaches Islamic history at the University of Texas at Austin, describes the novel as "soft core pornography".

Jones told the Guardian: "It's ridiculous. I must be a heck of a writer to produce a pornographic book without sex scenes. My book is as realistic a portrayal as I could muster of the prophet Muhammad's harem and his domestic life. Of course it has sexuality, but there is no sex."
Denne type utpressingstaktikk blir stadig mer vanlig. Metoden er enkel. Det er bare å skylde på ekstremistene, så er man sikre på at slike bøker ikke gis ut.
The novel became a topic of discussion on a number of Muslim websites.

Spellberg also aired her concerns with Random House. "Denise says it is 'a declaration of war ... a national security issue'," said an email from Jane Garrett, an editor at another Random House imprint that was quoted in the journal. "Think it will be far more controversial than the satanic verses [sic] and the Danish cartoons."

Random House would not comment on how the email came to be leaked.

On May 2, the publishers told Jones's agent they were considering postponing publication. Three weeks later, Jones was told that publication was indefinitely postponed.

Random House said yesterday that it had been advised by a number of Islamic scholars and security experts that the novel was offensive to Muslims and that "it could incide acts of violence by a small radical segment".
Og dermed er dette radikale segmentet sikret nok en seier. Gratulerer.

Oppklarende tokt











Det eminente dåreskipet er stadig på farten. Denne gangen med et vellykket tokt for å oppklare en hittil uforståelig side ved kirkehistorien.
Forget the myth that John Wesley travelled round the world on horseback. That was a clever illusion perpetrated by the original Doctor Who (aka William Hartnell). Now we can reveal that "Wesley" covered those miles effortlessly – by discreet space-time travel. But then, all's fair in love, war and the glorious proclamation of the gospel to Britain's reprobate.
Det hele blir sikkert belyst i Sesong 5, om ikke annet så for balansens skyld etter årets Dawkins-cameo.

fredag 8. august 2008

Lenke til leker

Siden OL, i følge rapporter i opptil flere kanaler, nå er behørig åpnet i en larm som overdøvet protestaksjoner verden over, kommer en nøye innstudert lenke til en betimelig kommentar.

Velkommen fra ferie, Arnfinn!

Chesterton for dummies















Siden flere i kommentarspaltene - enkelte også ansikt til ansikt - før ferien synes å oppleve at ett av de store spørsmålene i vår tid er hvilke bøker man bør lese av G.K. Chesterton, kommer her en aldri så liten fasit. Om ikke annet kan det fjerne oppmerksomheten fra layout.

Hvis jeg bare skal lese én bok?

Orthodoxy (1908)

Hvis jeg skal lese tre bøker?

Da legger du også i kurven

The Defendant (1901)
The Man Who Was Thursday (1907)


Hvis jeg høyner til fem?

Da spar du på med med

Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)
Charles Dickens (1906)


Ti Elleve, siden jeg har fått igjen på skatten?

Da drar du også kortet på

The Napoleon of Notting Hill (1904)
Tremendous Trifles (1909)
The Innocence of Father Brown (1911) (Som mange klokt nok kjøper først)
The Everlasting Man (1925)
St. Thomas Aquinas (1933)
Autobiography (1936)


Hvis jeg er blitt hekta, da?

Da tar vi den nesten helt ut (for du har jo også et liv) i disse kategoriene:

Dikt og sanger

Greybeards at Play (1900)
The Wild Knight and Other Poems (1900)
The Ballad Of The White Horse (1911)
Lepanto (1911)
Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)


Romaner

The Napoleon of Notting Hill (1904)
The Man Who Was Thursday (1907)
The Ball and the Cross (1909)
Manalive (1912)
The Flying Inn (1914)


Skuespill

Collected Works XI: Plays (and Chesterton on Shaw)

Novellesamlinger

The Club of Queer Trades (1905)
The Man Who Knew Too Much (1922)
The Poet and the Lunatics (1929)
The Paradoxes of Mr. Pond (1937)
Collected Works XII (og XIII): Father Brown


Essaysamlinger

The Defendant (1901)
All Things Considered (1908)
Tremendous Trifles (1909)
Fancies Versus Fads (1923)
The Well and the Shallows (1935)


Biografier

Charles Dickens (1906)
George Bernard Shaw (1909)
St. Francis of Assisi (1923)
St. Thomas Aquinas (1933)


Historie og idéer

The Victorian Age in Literature (1913)
A Short History of England (1917)
The Superstition of Divorce (1920)
Do We Agree? (1928)
Autobiography (1936)


Virkelighet

Collected Works I, Heretics, Orthodoxy, the Blatchford Controversies
The Everlasting Man (1925)
The Catholic Church and Conversion (1927)
The Thing: Why I am a Catholic (1929)


Samfunnskritikk

What's Wrong With the World (1910)
Eugenics and other Evils (1922)
Brave New Family (1990)
The Outline of Sanity (1926)


Reiseskildringer

Irish Impressions (1919)
The New Jerusalem (1920)
What I Saw in America (1922)
The Resurrection of Rome (1930)
Christendom in Dublin (1932)


Andre

The Spirit of Christmas (1984)
Daylight and Nightmare (1986)
Chesterton Day by Day: The Wit and Wisdom of G. K. Chesterton (2002)
Platitudes Undone (1997)
Chesterton on War and Peace: Battling the Ideas and Movements that Led to Nazism and World War II (2008)


Illustrated London News

The Collected Works 27 - (foreløpig) 35

Dette skulle nok holde til jul.

Fram og tilbake

For ikke å bli begravet i altaskifer kommer en ny mal igjen, eller i hvertfall en ny vri på den gamle.

En gylden myte.

Hva Nebukadnesar har å gjøre med dagens brødpriser kan du lese om her.

Layout og linker

Kreativ som jeg er, tester jeg nå ut en litt annen mal for layout. Om ikke annet, bringer den litt forandring inn i hverdagen, og antagelig helgen - hvis den får vare så lenge.

Mens jeg var i gang la jeg også inn linker til noen flere steder som jeg er innom fra tid til annen, rastløs som jeg er.

Ungkristen tilhører brødrene Kjetil og Ragnar og viser noe av hva som rører seg hos enkelte unge kristne (hvis noen var i tvil) for tiden. Det gjør ikke saken dårligere at de har sans for Chesterton, noe som vil bli enda bedre hvis de begynner å tagge ham som GK og ikke CK, pedant som jeg er.

World of Ingar kom jeg over via Harald. Den lages også av en av disse fremmadstormende unge kristne, og er såpass interessant at jeg gikk over til samme mal som Ingar gikk over til i går, påvirkelig som jeg er.

Paleofuture har jeg henvist til flere ganger, og kommer garantert til å fotsette å gjøre det for alle som er opptatt av fortidens syn på fremtiden, SF-fan som som jeg er.

Nekropolis - den historiske bloggen ble lagt inn for noen uker siden, men fortjener å nevnes når jeg først er i gang. Den skrives av Kjetil Johansen, en svært så oppegående kar med mye kunnskap om historie. Siden vi har en felles glede over å debugge historiske myter, blir det nok en og annen henvisning i tiårene framover, sta som jeg er.

The Diary of Huphrey Clarke tilhører en kar jeg også har mange felles interesser med, ikke minst når det gjelder vitenskaps- og idéhistorie, eksentriske som vi er.

Og så har jeg tatt bort noen linker som enten er til sider som ikke lenger oppdateres, eller til sider jeg ikke lenger leser, destruktiv som jeg er.

Skulle noen ta seg nær av noe av dette, er det bare å hogge inn en klage i altaskifer og sende til nærmeste politikammer.

torsdag 7. august 2008

Same ol'


At man trodde jorda var flat i middelalderen er noe alle vet. Hvilket bare beviser hvor lett vi lar oss lure.

Men selv om dette er og blir en myte som i hovedsak ble skapt av den amerikanske forfatteren Washington Irving i 1828, finner vi den fortsatt i dagens lærebøker.

Et eksempel er ungdomsskolens Tellus 8 slik det fremgår av læreplanen som er lagt ut her. Kommentaren til kapittel 1.7 forsterker det hele når veiledningen til læreboka kan opplyse lærere landet over om at
"Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud. Han ble stilt for kirkens domstol (inkvisisjonen) og dømt for kjetteri. Heldigvis fikk han sone dommen i sitt eget hjem i Firenze."
Med andre ord er vi like langt som mitt allerede den gang utgamle hjertesukk på forskning.no.

Altså same ol'. I det hele tatt er det lite nytt under solen.

Galileo-saken er selvsagt alvorlig nok, men handler om andre sider enn om jorda var flat. I hovedsak gikk striden på om jorda gikk rundt sola eller motsatt.

Et poeng som burde vært framme i en slik lærebok var at kirken faktisk ga Galilei lov til å fremme dette som en teori, men ikke som noe som var bevist (hvilket Galilei heller aldri klarte å gjøre). Altså indirekte i tråd med et moderne vitenskapssyn med f.eks. Poppers vinkling om at teorier ikke kan bevises, kun falsifiseres. Uten at man skal gjøre datidens kirke for progressiv av den grunn.

Med andre ord blir stadig nye generasjoner undervist i inngrodde myter. Det er ikke noe direkte godt tegn at forfattere og forlagskonsulenter ikke ser slike opplagte feil. Heldigvis inneholder ressurssiden på nettet flere bra linker som dels utdyper og dels motvirker teksten i læreboka.

Det gir også noen snev av håp at populærvitenskapelige magasiner har begynt å besinne seg - selv om det virker som de nøler litt.

I motsetning til denne bloggens aldri hvilende lærebokpoliti.

onsdag 6. august 2008

To kjemper

I anledning Solzjenitsyns bortgang dukker det opp spennende kommentarer i mange sammenhenger. Og når noen ser to av mine favoritter i sammenheng på denne måten, er det bare å takke og bukke.

tirsdag 5. august 2008

Oss monstre i mellom

Lurer du fortsatt på hva dette er?












Da kan du gjøre dårligere valg enn å klikke her.

mandag 4. august 2008

En epoke er over

Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) ble et lidenskapelig symbol på kampen for sannhet og frihet, med sitt uredde, grundige og utrettelige arbeid for å dokumentere sovjetstatens overveldende og kyniske brutalitet. Han betød svært mye for ganske mange av oss på 70-tallet, og ikke bare i Sovjet.

Selv om det bare var å vente at ikke alle på venstresiden var like begeistret, ble Solzjenitsyn omfavnet av vestlig presse. Ihvertfall inntil han begikk helligbrødet å kritisere også det han oppfattet som Vestens litt vel rotløse, dekadente og liberalistiske verdier - og ikke minst selektive unnfallenhet overfor totalitære regimer.

Dette var nok medvirkende til at han ikke fikk spesielt velvillig omtale for sin kamp for et sterkt og selvstendig Russland, og den ortodokse kirken, koblet med en uforsonlig kamp mot Den russiske revolusjon.

På en dag der han vil omtales både med respekt og kritisk distanse er det fortsatt en skam at ikke alle hans bøker er oversatt til norsk. Nobelprisen i litteratur fra 1970 er av de mest fortjente som er delt ut, og tilhører perioden før det ofte misbrukte uttrykket politisk korrekt tok litt vel overhånd i Stockholm.

Vi kan nok leve godt uten å få oversatt hans romantiske tanker fra hans seneste år om Russlands Skjebnerolle og noe mindre romantiske om jødenes rolle i NKVD.

Men det er verre med hans romaner. Hvem tar på seg ansvaret for å få ut de gjenværende bøkene om første verdenskrig?

søndag 3. august 2008

Tigging og tagging

Ferien er over, og dermed tid for å ta en runde innom andres blogger igjen. Noe som altså viste seg å være en tabbe, ettersom jeg er blitt tagget av Harald, med tildels nærgående tigging om å dele bøker som leses for tiden.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel.
Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.
Utfordringen er imidlertid at denne bloggen lages av en rastløs sjel i et rastløst legeme med en lei tendens til å lese minst 10 bøker i slengen. Dermed rekker vi ikke mer enn en kjapp rundtur innom halvparten av disse.

Siden jeg tidligere i dag satt i et diskusjonspanel om The Culture på helgens SF-kongress i Oslo, var tilfeldigvis den aller seneste boken jeg var innom (ble til og med nesten ferdig før debatten) Ian M. Banks lettere fenomenale Consider Philebas.

Imidlertid klarer vel ikke "It's a wall of ice! Neisin! Where are you?" helt å formidle et særlig inngående bilde av handlingen generelt, dramaet som akkurat der uspiller seg i en Orbital i ferd med å bli redusert til elementærpartikler, for ikke å si Banks språk og mangedimensjonale mønstre.

Det får vel heller ikke fram at han nok ikke alltid uttrykker seg like kortfattet. Panelet på kongressen ble etterfulgt av et intervju med Banks, men også debatten nærmet seg ikke overraskende i heller lange perioder dette.

En annen bok som forsøkes fordøyd er David Snokes (en av mange kristne fysikkprofessorer) A Biblical Case for an Old Earth. Bakgrunnen var en invitasjon til å holde et par foredrag denne uka om temaer knyttet til tro, vitenskap og ulike anklager mot kristen tro.

Mistanken om at den iherdige trosforvarer og apologet (som en kristen som behandler slike spørsmål erfaringsmessig fort kalles) kunne komme til å møte noen kreasjonister, muligens til og med Ken Hovind-tilhengere hvis jeg tolker enkelte innspill rett, ble innfridd til tjue i stil.

Nå var nok ikke dette fullt så markert som journalisten vil ha det til. Men etter det siste av to halvannen times foredrag fulgte det til 6 av 20 spørsmål med noen anklagende pekefingre om dette.

Og svaret var nok enda noen smuler morsommere enn i oppslaget. Siden jeg hadde nevnt at mennesker i følge Bibelen var skapt av noe biologisk som allerede eksisterte (og altså ikke beskrives som å ha blitt til av ingenting fra løse lufta), kom et spørsmålet i retning av "Hva slags menneskesyn har du som mener vi har samme forfedre som aper? Jeg tror Gud skapte oss av jord, som det står!" Dermed var det ganske så fristende å ta en Huxley.

De etterlyste setningene på side 123 i Snokes bok berører imidlertid et annet tema, nærmere bestemt den sedvanlige anklagen om at kristne baserer seg på en "God of the gaps"-tenkning. Som Snoke ganske treffende påpeker har kristen teologi aldri gjort dette (i den grad man har plassert Gud i mellomrom har det vært basert på en allerede eksisterende tro på Gud, ikke som "bevis" på at Gud finnes).

Man kan da også i følge Snoke med like stor rett si at enkelte ateister har gjort dette (f.eks. med Lamarckismen eller påstander om at liv stadig oppstod spontant
(som fluer i kumøkk), en rådende holdning inntil Pasteur fant fram mikroskopet):
"When science moved on and discrediteed these theories, no one said that atheism was being pushed into smaller gaps. Atheism does not demand that such theories be true, although it is helped by any credible story of how life could have come about by mindless forces. Likewise, theism was not shaken when scientists learned about the orbits and compositions of comets, though some people in earlier times might have felt comforted by the idea of regular miraculous communications from God".
Den tredje boken i de øvre lag på nattbordet er fortsatt Terry and the Pirates. Altså tegneserien som på få år gikk fra tidlig Tintin til noe i retning av Tolstojs dramaer. Forløpere som Dragon Lady og andre krigsherrer ville borget for mer enn nok av drama, om ikke verdensbegivenhetene hadde trengt seg på med Japans ikke helt hyggelige invasjon av Kina på slutten av 30-tallet. Det viser seg at det ikke er behov for noe Pearl Harbor for å involvere våre amerikanske venner i krigen.

Det hører med at Milton Caniff i starten fikk klare advarsler i hjemlandet om ikke å fremstille japanerne så aggressive og krigerske. Pipen fikk en noe annen lyd i desember 1941.

På side 123 er vi imidlertid fortsatt i Tintin-land når den noe eksentriske kinesiske hjelperen Connie uttrykker seg med som alltid bevingede uttrykk som "Hotsy dandy! Comin' up, Tootie sweetie. Allite."

En fjerde bok jeg stadig er innom uten helt å bli ferdig med (og det er ikke bokas skyld), er den heller morsomme og skarpskodde Thinking about God - First steps in Philosophy av Gregory Ganssle som jobber på Rivendell Institute (bare den opplysningen er nok til å kjøpe alle hans bøker) og Yale. Side 123 berører det ikke ukjente spørsmålet om fri vilje.
"What is free will? A better question is, when is an act free? In order for you to be free in a partcular act, it must be the case (or so I am saying) that whether you perform an act or not is up to you".
Ganssle skriver i det hele tatt oppklarende om ganske så store temaer. Og lander - ikke uventet når man jobber på Rivendell - på den gode siden i spørsmålet om Guds eksistens.

Den femte boka handler mer om det som kan kalles for politisk teologi. Den er skrevet av en annen som er tilknyttet Yale, kroaten Moroslaf Wolf. Boka er fra 1996, og er blitt til i kjølvannet av krig og terror i tidligere Jugoslavia. Exclusion and Embrace - A Theological Exploration of Identity, Otherness, and Reconciliation er en både rystende og gripende bok om å leve i forhold til Den Andre, ikke minst når denne andre av ulike grunner har begått handlinger som det er en fornærmelse mot dyreriket å kalle for bestialske. Og vi selv heller ikke har gått av veien for tilsvarende.

Side 123 er av mange som provoserer til livsviktig refleksjon.
"Forgiveness is no mer discharge of a victim's angry resentment and no mere assuaging of a perpretator's remorseful anguish, one that demands no change of the perpetrator and no righting of wrongs. On the contrary: every act of forgiveness enthrones justice; it draws attention to its violation precisely by offering to forgo its claims. Moreover, forgiveness provides a framework in which the quest for properly understood justice can be fruitfully pursued."
Altså helt umulig og dessto viktigere. Vi kjenner i det hele tatt igjen flere trekk fra Sør-Afrikas Sannhetskommisjon.

Når jeg leser bøker som dette, blir jeg igjen minnet om hvor viktig teologi er som fag (og jeg sier ikke dette bare fordi jeg ble tagget av Harald).

Det var altså noe av hva jeg leser for tiden. Forhåpentligvis er jeg ikke alene om å ha mer eller mindre interessant stoff på nattbordet.

Utfordringen går dermed videre til Katolikken Kjetil, den tvilsomme Arnfinn, den interesserte Martin, og de unge Kjetil og Ragnar.

Det er rett og slett på tide for flere å avslutte ferien.